Filip II August av Frankrike

Filip II August Konge av Frankrike
Født		21. aug. 1165 Gonesse
Død		14. juli 1223 (57 år) Mantes
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Konge av Frankrike (1180–1223)
Ektefelle		. Isabella av Hainaut Ingeborg av Danmark Agnes av Merania
Far		Ludvig VII av Frankrike
Mor		Adele av Champagne
Søsken		Marguerite av Frankrike Agnes av Frankrike Alys, grevinne av Vexin Alix av Frankrike Marie Capet, grevinne av Champagne
Barn		Med Isabella: Ludvig VIII Med Agnes: Philippe Hurepel Marie av Brabant
Nasjonalitet		Frankrike
Gravlagt		Klosterkirken Saint-Denis
Annet navn		Greve av Artois
Regjeringstid		1180–1223
Våpenskjold
Filip II August av Frankrike på Commons

Filip II August (fransk Philippe II Auguste) (født 21. august 1165 i Gonesse, død 14. juli 1223 i Mantes, begravd i klosterkirken Saint-Denis) var konge av Frankrike fra 1180 til sin død. Han var sønn av Ludvig VII av Frankrike og Adèle av Champagne. Han fikk opprinnelige tilnavnet Dieudonné – «Gudsgaven» – da han var den første sønnen til Ludvig VII sent i dennes liv.

Filip II August var en av de mest suksessfulle franke monarkene i middelalderen i utvide de kongelige områder og øke monarkiets innflytelse. Under sitt styre befestet han huset Capets stilling i Frankrike. Han brøt om det store Angevin-riket og beseiret et forbund av sine rivaler (tyske, flamske og engelske) i slaget ved Bouvines i 1214. Han reorganiserte regjeringen, brakte økonomisk stabilitet til landet og gjorde det således mulig med en rask økning i velstanden. Hans kongedømme var populært hos folk flest ettersom han kontrollerte adelens makt og fordelte en del av denne til den voksende middelklassen. Han klarte også å erobre de fleste engelske besittelsene i Frankrike.

Tidlige år

Isabella, første hustru

Med stadig svekket helse fikk Ludvig VII sin sønn kronet og salvet ved Reims av erkebiskop Guillaume aux Blanches Mains (Vilhelm Hvithender) den 1. november 1179. Han ble gift den 28. april 1180 til Isabella av Hainaut som brakte med seg grevskapet Artois som sin medgift. Hans far døde den 20. september 1180.

Konsolidering av de kongelige områder

Mens de kongelige områdene hadde økt under Filip I og Ludvig VI hadde de under kong Ludvig VII minsket en del. I april 1182 utviste Filip II August alle jøder fra riket og konfiskerte deres eiendommer.

Hans eldste sønn, Ludvig, ble født den 5. september 1187 og arvet Artois i 1190 da hans mor Isabella døde.

Krig med vasallene

Filip II, denier, Laon, 1180–1201

I 1181 gikk Filip i krig med greven av Flandern, Filip av Alsace. Filip greide å imøtegå grevens ambisjoner ved å bryte hans allianse med Henrik I, hertug av Brabant, og Filip av Heinsberg, erkebiskop av Köln. I juli 1185 bekreftet trakten i Boves at den franske kongen fikk Vermandois, Artois, og Amiénois.

I 1184 herjet Stefan I av Sancerre og hans brabantske leiesoldater området Orléanais. Filip beseiret ham med støtte fra krigerorganisasjonen Confrères de la Paix («Fredens brorskap»)

Krig med Henrik II

Filip begynte også å våge seg med krig mot Henrik II av England som også var greve av Anjou og hertug av Normandie og Aquitaine i Frankrike. To år med krigføring (1186–1188) uten at det ble en avgjørelse. Filip allierte seg opprinnelig med Henriks unge, ambisiøse sønner, blant annet Rikard og Johan, som hadde gjort opprør mot sin far. Imidlertid, nyheten om at Jerusalem hadde falt for muslimene og Saladin, fulgt av Henrik IIs død, avledet oppmerksomheten fra konflikten med England og Angevin-riket.

Filip var nære venner med samtlige av Henriks sønner og han benyttet dem til å hisse opp til opprør mot deres far, men vendte seg mot båe Rikard og Johan etterhvert som de overtok den engelske tronen. Med Henrik den unge konge og Geoffrey II, hertug av Bretagne, forble han venner inntil de døde. Faktisk ble det påstått at under gravferden til Geoffrey ble han så sorgtung at man måtte holde ham tilbake for at han ikke skulle kaste seg i graven.

Det tredje korstog

Ptolemais (Akko) ble gitt til Filip i 1191

Filip dro på det tredje korstog (1189 – 1192) med Rikard I av England (1189 – 1199) og den tysk-romerske keiser Fredrik Barbarossa (1155 – 1190). Hans hær forlot Vézelay den 1. juli 1190. I begynnelsen reiste de franske og engelske korsfarerne sammen, men hærene delte seg i Lyon da Rikard besluttet å ta sjøvegen mens Filip tok landevegen over Alpene til Genova i Italia. De franske og engelske hærene ble gjenforent i Messina hvor de overvintret. Den 30. mars 1191 satte franskmennene seil for Det hellige land og kom fram den 20. mai. Filip og hæren marsjerte deretter opp til Akko som da allerede var under beleiring av en mindre gruppe korsfarere. Filip satte i gang konstruksjonen av beleiringsmaskiner før Rikard ankom den 8. juni (se Beleiringen av Akko). Ved den tiden som Akko overga seg den 12. juli var Filip allerede blitt alvorlig syk av dysenteri, noe som reduserte hans korsfarerglød. Båndene til Rikard ble anstrengte da den engelske kongen opptrådte på hovmodig måte etter at byen hadde overgitt seg.

Av større betydning for den franske konge var at Filip av Alsace, som holdt grevskapet Vermandois, noe som truet å avspore traktaten i Gisors som kong Filip hadde forhandlet fram for isolere den mektige fraksjonen Blois-Champagne. Filip besluttet å reise tilbake til Frankrike for avgjøre rekkefølgen i Flandern. Denne beslutning ble dårlig likt av Rikard som skal ha uttalt: «Det er en skam og uredelig av min herre om han drar uten å gjøre ferdig det som førte ham hit. Men dog, om han befinner seg i dårlig helse, eller er redd for å dø her, la hans vilje skje!»

Den franske hæren på rundt 10 000 mann (sammen med rundt 5 000 sølvmark for å betale soldatene) ble igjen i Outremer (et fast fransk begrep for å være oversjøisk) under kommando av Hugo III, hertug av Bergund. Den 31. juli 1191 dro kong Filip og hans fetter Pierre av Courtenay, greve av Nevers, tilbake til Genova og derfra tilbake til Frankrike. Denne beslutningen hadde også sin årsak i realisering av at så lenge som Rikard I av England var bundet opp med krig i Det hellige land var de engelske besittelsene i Frankrike sårbare for angrep. Etter Rikards forsinkede tilbakereise fra korstoget brøt det ut krig mellom England og Frankrike om herredømmet over de engelskkontrollerte områdene i dagens Frankrike.

Krig med kong Johan

Kart som viser Filips erobringer.

I mai 1200 signerte kong Filip traktaten i Le Goulet med Rikards etterfølger kong Johan av England, den yngste sønn av Henrik II, nå også hertug av Normandie. Traktatens hensikt var å bringe fred til Normandie ved å avgjøre grensetvistene for det sterkt redusert hertugdømmet og vilkårene for Johans vasallforhold for det og Anjou, Maine, og Touraine. Johan gikk med tunge vilkår i utbytte for at Filip aksepterte Johan som konge av England, noe som formelt utelukket Arthur I, hertug av Bretagne, Johans nevø, og som Filip tidligere hadde støttet. Han anerkjente også Johans overhøyhet av hertugdømmet Bretagne. For å besegle avtalen ble et ekteskap mellom Blanka av Castilla, Johans niese, og Ludvig, Filips sønn.

Til tross for traktaten ble krigen ikke forhindret. I 1202 krevde misfornøyde baroner den franske kongen å stevne kong Johan til å svare på deres anklager og da den engelske kongen nektet fratok Filip ham de franske områdene. I løpet av to år hadde det meste av Normandie og områdene i Angevin, inkludert det meste av Aquitaine, blitt erobret. Krigen som ble kalt for «Bouvines-krigen» fortsatte inn i det neste tiåret inntil Filip vant en avgjørende seier i slaget ved Bouvines (1214) over en sammenslutning av styrker som omfattet keiser Otto IV av Det tysk-romerske rike og Ferdinand, greve av Flandern. Slaget var avgjørende i å tilrettelegge en ordning i den vesteuropeiske politikken i både England og Frankrike. I England var den beseirete kong Johan såpass svekket at han snart ble nødt til å underkaste seg engelske baronenes krav og signere Magna Carta som sikret folket rettigheter overfor kongen og etablerte en felles lov. For Filip var slaget medvirkende til å danne en sterk og sentralisert kongemakt som kom til å karakterisere Frankrike helt fram til den første franske revolusjon.

Ekteskapelige problemer

Filip II August, konge av Frankrike, i et ikke samtidig portrett.

Etter Isabellas tidlige død i barsel i 1190 besluttet Filip å gifte seg igjen. Den 15. august 1193 giftet han seg med Ingeborg (1175 – 1236), datter av kong Valdemar I av Danmark. I Frankrike fikk hun nytt navn, Isambour, og Stefan av Dornik, beskrev henne som «meget vennlig, ung av alder, men gammel av visdom». Av ukjente grunner ble hun frastøtt av ham, og han nektet å tillate en kroning av henne til dronning. Ingeborg protesterte mot denne behandlingen, og hans svar var å sende henne i kloster. Deretter ba han pave Celestin III om å oppløse ekteskapet ved at det ikke var blitt fullbyrdet. Filip hadde dog ikke tatt Ingeborg med i beregningen og at hun insisterte på at ekteskapet faktisk hadde blitt fullbyrdet, og at hun således var hans hustru og den rettmessige dronningen av Frankrike. Den fransk-danske geistlige abbed Vilhelm av Paris gikk i mellom på Ingeborgs side, tegnet opp en slektstavle over de danske kongene for motbevise den påståtte hindringen av blodsslektskap.

I mellomtiden hadde Filip søkt en ny brud. Innledende avtale hadde blitt nådd for ham til å gifte seg med Marguerita av Genève, datter av Vilhelm I, greve av Genève, men den unge brudens reise til Paris ble forstyrret av Thomas I av Savoia som kidnappet henne og giftet seg med henne under påskuddet at kong Filip allerede var gift. Filip greide til slutt å oppnå et tredje ekteskap den 7. mai 1196 til Agnes av Merania fra Dalmatia i dagens sørvestre Kroatia (ca. 1180 – 29. juli 1201). Deres barn var Marie (1198 – 15. oktober 1224) og Philippe Hurepel (1200–1234), greve av Clermont og til slutt også greve av Boulogne ved ekteskap.

Pave Innocens III (1198 – 1216) erklærte Filip II Augusts ekteskap til Agnes for ugyldig og annullert da han fortsatt var ektet til Ingeborg. Han beordret kongen å skille seg fra Agnes, og da han så ikke gjorde ble Frankrike lagt under interdikt i 1199. Dette fortsatte fram til 7. september 1200. På grunn av press fra paven og fra Ingeborgs bror, kong Valdemar II av Danmark (1202 – 1241), tok kong Filip til slutt Ingeborg tilbake som sin dronning, men først i 1213.

De siste årene

Levninger av den mur som kong Filip bygde rundt Paris før han dro på korstog. I dag langs rue des Jardins-Saint-Paul, Paris.

Forståelig nok vendte Filip det døve øret til paven da han ble spurt om kjettere i Languedoc, og da pave Innocens III krevde korstog mot katarene i 1208 gjorde Filip intet for å støtte det, men heller intet for å forhindre det. Krigen mot katarene endte ikke før i 1244 da deres siste festning ble erobret. Fruktene av katarenes nederlag ble høstet av Filips sønn Ludvig VIII og sønnesønnen, Ludvig IX, ved at sørlige Frankrike kom inn under den franske kronen. Fra 1216 til 1222 meglet Filip i krigen om arverekkefølgen i Champagne og bidro til krigstoktene til Eudes III, hertug av Burgund, og Fredrik II av Det tysk-romerske rike kom til en avslutning.

Filip II August kom til å spille en betydelig rolle i et av de mest nyskapende århundrene i middelalderen i henhold til arkitektur og utdannelse. Med Paris som sin hovedstad fikk han de viktigste gjennomfartsvegene dekket med brostein, bygget et sentralt marked, Les Halles, og fortsatte byggingen av den gotiske katedralen Notre-Dame, konstruerte Louvre som en festning og ga et charter til Universitetet i Paris i 1200. I 1224 skrev den franske poeten Henri d'Andeli et dikt om den store vinsmakerkonkurransen som kong Filip hadde bestilt, Vinslaget (La Bataille des Vins).

Filip II August døde 14. juli 1223 ved Mantes og ble gravlagt i klosterkirken Saint-Denis. Filips sønn med Isabella av Hainaut, Ludvig VIII, ble hans etterfølger.

Familie og barn

Filip II var gift med:

1. 1180 med Isabella av Hainaut, (1170–1190).
2. 1193 med Ingeborg av Danmark, fransk dronning, 1175/1176–1236.
3. 1196 med Agnes av Meran, (?–1201).

Hans sønn fra første ekteskap var Ludvig VIII av Frankrike, gift med Blanka av Kastilien. Fra det tredje ekteskapet hadde han sønnen Philippe Hurepel. Dessuten hadde han en datter, Marie, med Agnes.

I fiksjonen

Kong Filip opptrer som figur i William Shakespeares historiske teaterstykker Kong Johan. Han er også en figur i James Goldmans skuespill The Lion in Winter som også fremmer den historiske teorien at han og Rikard Løvehjerte hadde et homoseksuelt forhold. I filmutgaven av The Lion in Winter (1968) som nedtonet det homoseksuelle aspektet i skuespillet ble Filip spilt av Timothy Dalton. I en TV-versjon fra 2003 som resirkulerte den samme fortellingen ble Filip spilt av Jonathan Rhys Meyers.

Litteratur

• Payne, Robert: The Dream and the Tomb: A History of the Crusades. New York: Stein and Day, 1984. ISBN 0-812829-45-X
• Baldwin, John W.: The Government of Philip Augustus: Foundations of French Royal Power in the Middle Ages. Berkeley: University of California Press, 1986.
• Meade, Marion: Eleanor of Aquitaine: A Biography. New York: Hawthorn Books, 1977. ISBN 0-801522-31-5

Eksterne lenker

• (en) Philip II of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Philippe II de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Filip II August av Frankrike hos The Peerage