Hopp til innhold

Færøyene

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Færøying»)
Færøyene
færøysk: Føroyar
dansk: Færøerne

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen

Kart over

Ligger vedNorskehavet
InnbyggernavnFærøying, færøysk[1]
Grunnlagt1. april 1948
HovedstadTórshavn
TidssoneUTC+0
Sommertid: +1
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 182
1 395,74 km²
0,5 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 211
54 149[2] (2023)
Bef.tetthet38,71 innb./km²
StyreformKonstitusjonelt monarki
MonarkFrederik X av Danmark
LagmannAksel V. Johannesen
Offisielle språkFærøysk og dansk
Avhengig avKongeriket Danmark
ValutaFærøysk krone[a] (DKK)
NasjonaldagÓlavsøka (29. juli)
Nasjonalsang«Tú alfagra land mítt»
ISO 3166-kodeFO
Toppnivådomene.fo
Landskode for telefon+298
Færøyene på Commons
a^ Sedlene er danske kroner med færøyske motiver.
Myntene er de samme som i Danmark.

Færøyene er en øygruppe i det nordlige Atlanterhavet, midt mellom Norge, Island og Skottland. Færøyene er en selvstyrt del av Kongeriket Danmark.

Færøyene består av 18 klippeøyer av vulkansk opprinnelse. Vintrene er milde og somrene kjølige. Det er mye vind og tåke og hyppige regnbyger. Øyene er for det meste gresskledde, til dels myrlendte, med mange villblomster, men naturlig skogløse. Færøyene har store fuglefjell. Utenfor ligger rike fiskebanker.

Færøyene har 54 000 innbyggere (2023), som for det meste er etniske færøyinger. Færøyingene snakker det vestnordiske språket færøysk. I tillegg til færøysk er dansk offisielt språk. Færøyingene er for det meste protestantiske kristne. Halvparten av befolkningen bor i hovedstaden Tórshavn, midt i øyriket.

Øyene ble bosatt av norrøne landnåmsmenn på 800-tallet. De gav øyene navnet Færeyjar, «fåreøyene». Det færøyske Lagtinget kan føres tilbake til landnåmstiden. Færøyene var et skattland under den norske kongemakten i middelalderen, men har siden Kielfreden i 1814 vært en del av Kongeriket Danmark.

Færøyene var frem til 1800- og 1900-tallet et fiskerbondesamfunn, men ble raskt utviklet til en moderne eksportøkonomi basert på fiskeri og havbruk. Færøyene er en av verdens største sjømateksportører. Reiselivet er også en viktig næringsvei. Saueholdet har fortsatt betydning for matkultur og produksjon av ullvarer, men også for bosettingen i de minste bygdene. Grindhvalfangst har lange tradisjoner som matauk.

Siden 1948 har Færøyene hatt hjemmestyre og et eget landsstyre (regjering). Færøyene har også to representanter i det danske Folketinget. Færøyene har en handelsavtale med EU, men er ikke medlem, selv om Danmark er det.

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Navnet Færeyjar er belagt fra norrøn tid. Navnet forklares som «fåreøyene» allerede i Historia Norvegiæ.[3] Tilsvarende øynavn finnes flere steder i det norrøne bosetningsområdet: i Norge (Færøyna), på Orknøyene (Faray) og på Hebridene (Fiaray). På moderne færøysk skrives navnet Føroyar og uttales Førjar.[4][5]

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes geografi

Færøyene ligger på 62 grader nordlig bredde og 7 grader vestlig lengde i det nordlige Atlanterhavet. Øygruppen ligger 600 km rett vest av Stad. Shetland og Orknøyene, 280–300 km sørøst av Færøyene, er nærmeste naboer.

Færøyene består av 18 øyer og flere hundre utenforliggende holmer, skjær og staurer. Øygruppen danner en triangelform. Det samlede arealet er 1 395,74 km². Kystlinjen er 1 289 km lang.[6] Det er 113 km fra Enniberg i nord til Akraberg i sør (118 km til Sumbiarsteinur), og 75 km fra Mykineshólmur i vest til Fugloy i øst.[7]

Landskapet preges av platåberg, berghamre, juv og botner. Særlig vestkysten er markant med sine stupbratte fuglefjell, mens østkysten har mange smale fjorder og viker.[7] Lengste avstand til kysten er 5,3 km.[8]

De høyeste fjellene ligger nordøst i øyriket. Det høyeste er Slættaratindur (880 moh.).[9]

Det er mange bekkefar og små fosser, men mange er tidvis tørre.[10] Ved ferskvannsutspring i fjorder og sund finnes det ofte saltmyrer. I dalene finnes teppemyrer.[7] Største innsjø er Sørvágsvatn (3,57 km²).[11]

  • Gásadalur. Foto: Mike Maguire
    Gásadalur.
    Foto: Mike Maguire
  • Kallurin på Kalsoy.
    Kallurin på Kalsoy.
  • Lagunen i Saksun.
    Lagunen i Saksun.
  • Mykineshólmur. Foto: Erik Christensen
    Mykineshólmur.
    Foto: Erik Christensen

Geologi og paleontologi

[rediger | rediger kilde]
Basaltlagene er godt synlige på de høye sjøklippene Hesturin og Beinisvørð på Suðuroy.
Foto: Eileen Sandá

Øygruppen ble skapt av vulkansk aktivitet i paleocenperioden, som følge av at den nordvesteuropeiske og den nordamerikanske kontinentalplaten (med Grønland) gled fra hverandre for om lag 60 millioner år siden. Færøyene var en del av en høyrygg av platåbasalt som strakte seg fra Irland og Skottland til Grønland.[7]

Platåbasalten kan deles inn i tre ulike vulkanske faser med mellomliggende lag av vulkansk aske, tuff, skifer, basaltisk sandstein og kull.[7]

U-formede daler, fjorder og sund ble dannet da høyryggen ble skuret ned under istidene i kvartærperioden. Landskapet bærer preg av isbreenes bevegelser i en sørøstlig–nordvestlig retning. De myke tufflagene har vært sterkt utsatt for erosjon, så platåbasaltens trappestrukturer har kommet til syne.[7]

Funn av pollen og sporer antyder at Færøyene i siste mellomistid hadde en mer varmekjær flora. Etter siste istid hadde vegetasjonen en suksesjon fra tundra til lynghei. Det kan ha vært løvtrær, som bjørk, hassel og selje, som har vokst naturlig på Færøyene helt opp at til øyene ble bosatt av mennesker.[7][12]

Flora

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes flora

Færøyenes nasjonalblomst, engsoleie, ved Kirkjubøur.

70 % av landarealet ligger mer enn 200 moh. og regnes til lavalpin vegetasjonssone. Det er gressdekke også i de fleste høyereliggende strøk. Fjelltoppene, hvor det også finnes mange snøleier, regnes til den arktiske vegetasjonssonen.[7]

Vegetasjonen i lavlandet er tilpasset et mer temperert klima, men er sterkt påvirket av husdyrbeite. I sør- og vestvendte skråninger i lavlandet finnes ofte lynghei med røsslyng, blåbærbusker og mange urter og moser.[7]

Alle skoger på Færøyene er plantet, stort sett med ikke-europeiske bartrær. Lavere trær og busker, som einer og vier, vokser ellers langt oppe i høyden.[7]

Fauna

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes fauna. Se også: Liste over Færøyenes fugler

Etter siste istid kom også insekter og seler til øygruppen, i tillegg til fuglene, men dyrelivet var begrenset. De første menneskene møtte et land uten landpattedyr, krypdyr eller høye trær. Alle landpattedyr, i all hovedsak rotter, mus og harer, har derfor blitt introdusert av mennesker.

Færøyenes avsideliggenhet og barske klima gjør at få arter lever på land, og noen underarter er endog endemiske, slik som færøyponnien. Insekter som fluer, møll, edderkopper, biller, snegler og makk er opprinnelige arter i den færøyske faunaen, mens iberiasnegler og vepser har blitt introdusert i senere tid og blitt deler av den naturlige faunaen. Frosker finnes på Nólsoy, mens kaniner flere ganger har etablert seg for å så dø ut igjen. Ville landpattedyr er rotter, mus og harer, der harer finnes på alle øyene, unntatt de seks minste. Rotter finnes på syv øyer og mus på seks øyer.[13]

Havert er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene, deriblant nebbhval, grindhval og spekkhogger som de meste vanlige. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, og de massive fuglebergene langs kysten huser derfor store mengder sjøfugl. I alt er det snakk om 110 forskjellige fuglearter på øyene, og i løpet av de siste 150 årene har over 260 arter blitt observert. Det er om lag 40 vanlige hekkefugler, herunder havhest (600 000 par), lundefugler (550 000 par), stormsvale (250 000 par), krykkje (230 000 par), lomvi (175 000 par) og havlire (25 000 par). Nólsoy huser verdens største koloni av havsvaler. Havsule forekommer bare på Mykines. Færøyenes nasjonalfugl er tjelden, som er en trekkfugl. Tjeldens ankomst den 12. mars markeres av færøyingene som begynnelsen på våren.

  • Lundefugler på Mykines. Foto: Ulrich Latzenhofer
    Lundefugler på Mykines.
    Foto: Ulrich Latzenhofer
  • Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl. Foto: Stig Nygaard
    Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl.
    Foto: Stig Nygaard
  • Havhest hekker i stort antall. Foto: Ulrich Latzenhofer
    Havhest hekker i stort antall.
    Foto: Ulrich Latzenhofer
  • Ung havert ved Sandvík. Foto: Erik Christensen
    Ung havert ved Sandvík.
    Foto: Erik Christensen

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyinger. Se også: Liste over bosetninger på Færøyene

Befolkningsutvikling
År Bef. ±% p.a.
1327 4 000 —
1350 2 000 0,03%
1769 4 773 0,21%
1801 5 255 0,3%
1834 6 928 0,84%
1845 7 782 1,06%
1855 8 651 1,06%
1880 11 220 1,04%
1900 15 230 1,53%
1916 19 617 1,58%
1925 22 835 1,69%
1950 31 781 1,32%
1975 40 441 0,96%
1985 45 749 1,23%
1989 47 787 1,09%
1995 43 358 −1,62%
2000 46 196 1,27%
2010 48 541 0,5%
2020 52 154 0,72%
Kilde: Offentlig statistikk[14][15]

Færøyene regnes etter HDI-indeksen som et svært høyt utviklet land.[16] Færøyene har Europas høyeste samlede fruktbarhetstall. Nyfødte har en forventet levealder på omkring 80 år for menn og 85 år for kvinner, noe som er blant de høyeste i verden.[17][18]

Den 1. januar 2024 hadde Færøyene 54 460 innbyggere, fordelt på rundt 120 byer og bygder.[15] Halvparten bor på Streymoy, hvor hovedstaden Tórshavn ligger.

Befolkningen urbaniseres, og det meste av befolkningsveksten skjer i hovedstadsområdet.[19] I 2024 bodde 14 000 i selve Tórshavn, men medregnet Hoyvík og Argir hadde byen over 21 000 innbyggere. Den nest største byen er Klaksvík med 5 000 innbyggere. Langs østsiden av Skálafjørður på Eysturoy danner en rekke bygder, deriblant Toftir, Runavík og Saltangará, en sammenhengende bebyggelse med mer enn 4 700 innbyggere.[20]

I 2020 var 96 % av innbyggerne danske statsborgere, det vil si fra enten Færøyene, Grønland eller Danmark.[21] Alle fastboende statsborgere på Færøyene er færøyinger i lovens forstand, mens språket er den vanligste markøren for færøyinger som en etnisk gruppe. Folketellingen i 2011 viste at opptil 97 % av befolkningen regner seg selv som etniske færøyinger.[22] Færøyingenes genetiske opphav er blandet skandinavisk og skotsk-irsk (keltisk).[23][24]

I 2020 bodde det over 2 000 utenlandske statsborgere fra nærmere 100 stater på Færøyene. De største innvandrergruppene kommer fra Norden, Øst-Europa og Sørøst-Asia.[21] Innvandringen er gjerne knyttet til arbeidsinnvandring eller ekteskap.[25]

Over tid har Færøyene hatt et kvinneunderskudd i befolkningen i aldersgruppen 15–64 år, som følge av nettoutflytting.[26][27]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk

En færøysk folkedansgruppe.
Foto: Erik Christensen

94 % av befolkningen har færøysk som morsmål, og de fleste som ikke har det som morsmål, behersker språket godt, viste folketellingen i 2011.[28][29] Både dansk og færøysk er offisielle språk på Færøyene, men det er stort sett bare etniske dansker som bruker dansk som dagligspråk.[30]

Færøysk tilhører den vestnordiske grenen av den germanske språkfamilien. Færøysk har i likhet med islandsk utviklet seg fra gammelnorske dialekter.

Det færøyske skriftspråket følger i hovedtrekk V.U. Hammershaimbs rettskrivning av 1846, som bygger på den skriftlige tradisjonen fra norrønt. Kampen for anerkjennelse av det færøyske språket har vært viktig i nasjonsbyggingen. Færøysk ble offisielt språk i forvaltningen, skolen og kirken i 1938.[31]

Skolen underviser fortsatt i dansk som nabospråk. Den mest karakteristiske uttalen minner om norsk og kalles gøtudansk.[31][30][32] De fleste færøyinger behersker også engelsk som fremmedspråk.[30]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kirkehistorie

80 % av befolkningen tilhører den evangelisk-lutherske Fólkakirkjan.[33][34] Den er en av verdens minste statskirker. Fólkakirkjan rommer både konservative og liberale teologiske strømninger. En del av Fólkakirkjans medlemmer har sitt forsamlingsliv innen Heimamissiónin og andre misjonsorganisasjoner som bygger på kirkens lære.[33][35][36]

10–15 % av befolkningen regner seg til Brøðrasamkoman (Brødremenigheten), en avlegger av skotske Plymouth Brethren. Rundt 5 % tilhører andre kristne trossamfunn, mest karismatiske menigheter.[33][35][36]

Troslivet har en stor plass i det færøyske samfunnet.[35][36] Hovedstadsområdet er mer sekulært enn resten av landet, mens vekkelseskristendommen sterkt spesielt sterkt i «bibelbeltet» på Eysturoy og Norðoyar.[37][38]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes historie. Se også: Tidslinje over Færøyenes historie

Irske munker bosetter seg på Færøyene

[rediger | rediger kilde]
Et historisk kart over Færøyene fra 1673

Da Færøyene for første gang ble besøkt av vikingene i 795 traff de munker fra Irland, som levde en eneboertilværelse på øyene. Disse munkene fant ingen urbefolkning som de kunne omvende. De tilbragte tiden med å drive sauehold og plantedyrkning (blant annet dyrket de havre). Man antar at de irske munkene kom omkring år 625. Sannsynligvis flyttet munkene videre til Island i tiden rundt nordmennenes ankomst til øyene.

Norsk kolonisering

[rediger | rediger kilde]

Øyene fikk i norrøn tid navnet Færeyjar. Navnet forklares som «fåreøyene» allerede i Historia Norvegiæ. Tilsvarende øynavn finnes flere steder i det norrøne bosetningsområdet: i Norge (Færøya), på Orknøyene (Faray) og på Hebridene (Fiaray).[39][40]

Øyene ble kolonisert av nordmenn på 800-tallet, og det antas at de første bosetterne kom i tiden etter år 825. Disse var hovedsakelig vikinger fra Norge, samt skotter og irer. Det er rimelig å regne med at det ensidige næringsgrunnlaget på øyene, i all vesentlighet sauehold, kystfiske og fuglefangst, allerede fra vikingtiden gjorde dem avhengige av tilførsler fra Norge, hvilket bidro til å styrke de politiske og kirkelige båndene landene imellom.[41]

For å opprettholde lov og orden ble Alltinget etablert i år 900 etter mønster fra de norske tingene på denne tiden, som Frostatinget. Alltinget er med sitt nåværende navn Lagtinget verdens eldste lovgivende forsamling, også eldre enn det islandske Alltinget. Alltinget ble samlet om sommeren på halvøya Tinganes ved Tórshavn. Stedets sentrale beliggenhet og øya Nólsoy som beskytter stedet mot de verste stormene fra øst, var avgjørende for tingets plassering. Alltingets forhandlinger ble ledet av en lagmann. På Alltingets møter tok man seg av landets anliggender, vedtok lover og meglet ved stridigheter og forente dermed både den utøvende, den lovgivende og den dømmende makt. At alle frie menn var like for loven, var et sentralt begrep.

Det antas at det fantes lokale ting i hver av de seks regionene: Suðuroy, Sandoy, Vágar, Streymoy, Eysturoy og Norðoyar.

Kristendommen innføres

[rediger | rediger kilde]

I 999 kom vikinghøvdingen Sigmundur Brestisson på kongebud for å forkynne læren om Hvíta Krist, og med våpenmakt tvinge færøyingene til å gå over til kristendommen. Med 30 menn møtte høvdingen Tróndur i Gøta på Lagtinget på Tinganes, men Tróndur og de øvrige færøyinger i forsamlingen avviste den nye læren. De så på kristendommen som Sigmundurs unnskyldning for å ta makten over øyene. Sigmundur valgte da en annen metode i sitt misjonsarbeid. I nattens mulm og mørke seilte han med sitt mannskap til Gøta og inn på Tróndurs gård, hvor han hev Tróndur ut av sengen og ga ham valget mellom å bekjenne seg til den kristne tro eller å bli halshugget.[42]

Tróndur var pragmatisk og valgte det første, men ifølge Færøyingesagaen svor Tróndur hevn. I 1005 samlet han sine menn i en nattlig aksjon for å angripe Sigmundur på Skúvoy, hvor de tok Sigmundur på sengen. Sigmundur og hans tro følgesvenn og fetter Tóri Beinirsson sprang i havet sammen med karlen Einar fra Suðuroy. Deres legendariske svømmetur er blant annet gjengitt i kvadet Sigmundarkvæði yngra (det yngre kvad om Sigmundur), som alle skolebarn på Færøyene stifter bekjentskap med i undervisningen. Mens Tóri og Einar døde på svømmeturen, lyktes det Sigmundur å nå Sandvík på Suðuroy, men der ble han drept av bonden Torgrímur Illi, som var en av Tróndurs menn.

Færøyene blir norsk len

[rediger | rediger kilde]
Fårebrevet fra 1298

Olav den hellige oppfordret noen viktige menn fra Færøyene, lagmann Gilli, Tórolvur Sigmundsson og Leivur Øssursson, om å komme til Norge for å bli hans hirdmenn i 1024. Men så lenge Tróndur i Gøta levde, klarte ikke Olav den hellige å få full kontroll over Færøyene. Etter Tróndur i Gøtas død i 1035 tok Leivur Øssursson Færøyene i len av den norske kongen Magnus den gode samme år. Dette markerer slutten på både vikingtiden på Færøyene og på Færøyenes selvstendighet.

Kirkjubøur bispedømme ble grunnlagt i 1111 med sete i Kirkjubøur, og var fra 1152 underlagt Nidaros erkebispedømme. I Kirkjubøur skrev biskop Erlend i 1298 Færøyenes eldste kjente dokument, Fårebrevet. Han påbegynte også Magnuskatedralen, som i dag er en kirkeruin.

Kong Sverre kom til fostring i Kirkjubøur på Færøyene fem år gammel i 1156. Han må ha vært spesielt evnerik, for biskop Roe på Færøyene satte ham i prestelære. Som voksen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn. Om dette stemte eller ikke er uvisst, men det gav i hvert fall legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Sverre tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører. I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongsmakten var endelig sikret.

I 1274 trådte den Yngre Gulatingslov i kraft. Lagmannen, som hittil hadde vært folkevalgt, ble fra nå av kongelig embetsmann. Alltinget ble omdannet til et Lagting, som kun hadde rett til å dømme og ikke utforme lover.

Færøyene blir mindre viktig for Norge

[rediger | rediger kilde]

Da Håkon V Magnusson ble konge i 1299, valgte han Oslo og Akershus festning som kongesete. I 1314 gjorde han Oslo til rikets hovedstad. De utenrikspolitiske linjene ble rettet østover, noe som gikk imot den tidligere utenrikspolitiske retningen som kongemakten hadde fulgt, med sterk satsing på de nordatlantiske områdene i vest for å holde på og sikre Norgesveldet. Norge mistet kontakten med Shetland og Orknøyene og, enda viktigere, med Færøyene og Island.

Etter de første 500 årene med norsk bosetning hadde folketallet kommet opp i rundt 4 000, men dette ble halvert som følge av svartedauden på midten av 1300-tallet. Senere innvandring fra Shetland, Orknøyene og Norge gjorde at folketallet stabiliserte seg på ca. 5 000 innbyggere.

Kalmarunionen

[rediger | rediger kilde]

I 1380 går Norge sammen med sine kolonier, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland, Island og Grønland, inn i en union med Danmark. 17 år senere, i 1397, dannes Kalmarunionen hvor også Sverige inngår. Kalmarunionen er en personalunion hvor landene har felles konge. Imidlertid var det et norsk riksråd som ved kongevalgene fra 1380 til reformasjonen i 1536 i prinsippet kunne ha valgt en annen konge enn den man hadde i Danmark. Etter reformasjonen ble det norske riksrådet nedlagt og Norge og dets kolonier underlagt Danmark.

Reformasjon og monopolhandel

[rediger | rediger kilde]
Tjeld (Tjaldur på færøysk) ble øyenes nasjonalfugl etter at Nólsoyar Páll diktet "Fuglakvæði". Siden 1943 har Tjeldens dag blitt feiret 12. mars, etter initiativ fra S. Patursson. (Færøysk frimerke fra 1977).

Reformasjonen nådde Færøyene i 1538, to år etter Danmark. Øyene ble et prosti under Bergens biskop. Kongen overtok 2/3 av jorden. Bispesetet og prestestolen i Kirkjubøur ble nedlagt, og i 1547 ble latinskolen grunnlagt. Begynnelsen av reformasjonen markerer starten på det danske språks periode, da dansk ble innført som kirke- og amtsspråk. Perioden varte til midten av 1800-tallet.

I 1579 fikk den færøyske sjøhelten Magnus Heinason handelsmonopol på all handel til og fra Færøyene og han oppførte festningen Skansin i Tórshavn som et vern mot sjørøvere. Magnus Heinason mistet handelsmonopolet etter fire år, etter beskyldninger om svindel og dårlige varer. Heinason ble dømt til døden for sjørøveri i nederlandsk tjeneste, og ble henrettet den 18. januar 1589 i København. Etter sin død ble han frifunnet for anklagene.

København overtok handelsmonopolet fra Bergen i 1619, og i 1620 kom den færøyske kirken under Sjællands biskop.

Gabeltiden omtales som den mørkeste perioden i Færøyenes historie. Den varte fra 1655, da Christoffer Gabel ble lensherre på Færøyene, til 1709 da hans sønn Frederik Gabel døde. I 1662 fikk Gabel også handelsmonopolet og Færøyene ble nærmest styrt som en privat koloni.

Presten Lucas Debes var en av Gabels største motstandere og han reiste med en færøysk delegasjon til København i 1673, hvor han fortalte kongen om Gabels vilkår. Da en kongelig kommisjon kom frem til Færøyene samme år, ble Tinganes rammet av en brann hvor de fleste handelsbygninger og dokumenter gikk med. Noen hevdet på den tiden at Gabels menn stod bak brannen.

I 1709 overtok den dansk-norske stat handelsmonopolet, et monopol som varte til 1856.

Nólsoyar Páll var motstander av handelsmonopolet og kjempet for frihandel og selvstendighet for Færøyene. Hans Fuglakvæði er en vise hvor tjelden symboliserer ham selv, og dermed også den frie færøying. I 1804 bygde han sammen med Royndin Fríða Færøyenes første selveide skip siden Magnus Heinasons tid. Hans skip kom godt med da Færøyene i 1807 var truet av hungersnød under krigen mellom Danmark og England. Nólsoyar Páll satte inn sitt skip for å skaffe korn til øyfolket. Han omkom i et forlis vinteren 1808/1809 og er nå Færøyenes nasjonalhelt.

Del av Danmark etter Kielfreden

[rediger | rediger kilde]
Lagtingshuset (1906). I bakgrunnen det nåværende danske riksombudsmannens hus

Ved Kielfreden i 1814 måtte Danmark avstå Norge til Sverige, mens Færøyene, Island og Grønland ble igjen i det danske riket.

Folketallet ble, fra 1700- til 1900-tallet, ti ganger høyere. Dette tilskrives den store industrialiseringen av fiskeriet, som i tillegg ble mer orientert mot havfiske enn mot kystfiske.[43] Så sent som i 1845 var 68 % av de yrkesaktive beskjeftiget i landbruket. Den økte levestandarden gav lengre forventet levealder, mindre barnekull og større motstandsdyktighet mot sykdommer.

I 1816 nedlegges det færøyske Lagtinget etter ordre fra den danske kongen Frederik VI etter å ha eksistert i 900 år. Færøyene blir et dansk amt styrt av fire danske embetsmenn, og enhver færøysk innflytelse på landets styring fjernes. Den dømmende funksjonen ivaretas av sorenskriveren, som eneste dommer i alle rettssaker.

Færøyingene ønsker å få gjenopprettet Lagtinget, men dette blir avslått av Stænderforsamlingen i Roskilde i 1844 og 1846.

26. mars 1852 underskriver Frederik VII loven om Lagtingets gjenopprettelse. Lagtinget skal fungere som et amtsråd og fikk kun rådgivende myndighet i færøyske anliggender. Den eneste Lagtinget fikk råderett over, var kirkens midler. Loven om Lagtingets gjenopprettelse trådte i kraft to år senere, i 1854, men det første Lagting ble samlet allerede i 1852 etter lagtingsvalget den 30. juni.

Nasjonal vekkelse

[rediger | rediger kilde]
Frimerke med den opprinnelige notisen i avisen om julemøtet i 1888
Flaggskandalen på Ólavsøka i 1930.

Fra midten av 1800-tallet økte den nasjonale bevisstheten gradvis på Færøyene. Venceslaus Ulricus Hammershaimb startet arbeidet med å skape det færøyske skriftspråket og utga en rettskrivningsstandard i 1854. Selv om dette kunne ha vært en mulighet til å skape en lydnær rettskrivning, som i walisisk, valgte han å legge frem en rettskrivning sammenfallende med en ubrutt skriftlig tradisjon fra det gamle norrøne målet.

Hammershaimbs grammatikk ble møtt med litt motstand, fordi den var så innfløkt, og en rivaliserende rettskrivning ble konstruert av Jakob Jakobsen. Jakobsens versjon lå nærmere det talte språket, men ble aldri tatt i bruk av folk flest.

Etter en nasjonal vekkelse på Julemøtet i 1888 ble den færøyske forening Føroyingafelag stiftet få uker senere. Det færøyske selvstendighetspartiet Sjálvstýrisflokkurin ble stiftet i 1906. Partiet ble stiftet som en motvekt til det liberale danskvennlige partiet Sambandsflokkurin, som ville opprettholde den nuværende statsretslige stilling. Til å begynne var hovedstriden mellom de to partiene den færøyske språkstriden. Striden ble tilspisset da den danske regjeringen, etter samråd med Sambandspartiet, i 1912 bestemte at undervisningsspråket i den færøyske grunnskolen skulle være dansk. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1938.

For å markere ønsket om færøysk selvstendighet ble Dannebrog firt under en høytidelig åpning av Lagtinget under Ólavsøkan i 1930, og det uoffisielle færøyske flagget heist. Den høyeste danske embetsmann på Færøyene, amtmann Hjalmar Ringberg, forlot stedet i protest. Episoden omtales i dag som «Flaggskandalen».

Britisk okkupasjon under andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyene under andre verdenskrig

Britiske soldater på Færøyene under andre verdenskrig vist på et frimerke fra 2005

Færøyenes strategiske plassering i Nord-Atlanterhavet gjorde at Storbritannias statsminister Winston Churchill 11. april 1940 i en radiotale på BBC kunngjorde at de ville sende to destroyere til Tórshavn for å okkupere Færøyene 12. april 1940, tre dager etter Tysklands okkupasjon av Danmark. Churchill hadde fått forsikringer fra færøysk hold at britiske soldater var velkomne.

Øyene som tidligere var avhengig av økonomiske overføringer fra Danmark, var nå helt avhengig av Storbritannia. Britene befestet stillinger på strategisk viktige steder. Sund og fjorder ble minelagt, og på Vágar bygde britiske ingeniørsoldater en militær flybase.

8 000 britiske soldater var stasjonert på Færøyene, som den gang hadde 30 000 innbyggere.

Selvstendighetsbevegelsen hadde stor fremgang ved valget i 1943, men britene tillot ingen endring i øyenes forhold til Danmark, før Danmark var et fritt land.

Forfatningskrise og indre selvstyre

[rediger | rediger kilde]
Kong Christian X oppløste det færøyske lagtinget etter at det ble flertall for løsrivelse fra Danmark

Etter andre verdenskrig ville ikke Færøyene tilbake til sin gamle status som et dansk amt. Den danske regjeringen inviterer den færøyske lagtingsdelegasjonen ned til København i 1946 for å forhandle om Færøyenes fremtidige styreform. Lagtingsdelegasjonen og den danske regjering ble ikke enige og man besluttet i fellesskap å avholde en folkeavstemning 14. september 1946. Valget stod mellom den danske delegasjonens betingelser eller løsrivelse. Det ble flertall for uavhengighet (5 656 for og 5 490 imot). Fire dager senere, 18. september utroper lagmann Thorstein Petersen Færøyene som en selvstendig nasjon. Opposisjonen hevder at beslutningen er grunnlovsstridig og får støtte fra den danske regjering. Den danske kongen, Christian X av Danmark, oppløser det færøyske lagtinget 23. september med støtte fra samtlige partier i Folketinget og presiserer at Danmark kun kan akseptere færøysk selvstendighet ved gjensidig forhandling. Det skrives ut nyvalg og de partier som ønsker fortsatt å være en del av det danske rike får et flertall på fire mandater. Den nye lagtingsformannen Jákup Frederik Øregaard utbringer en hyllest Leve kongen, for Færøyene, for Danmark, noe som aldri før har skjedd i lagtinget.

Etter nye forhandlinger ble det i 1948 vedtatt en lov om indre selvstyre. Færøysk ble godkjent som offisielt språk, Færøyene fikk egne pengesedler, færøysk krone og embetet som lagmann (løgmaður, Færøyenes statsminister) ble igjen innført.

Siden 1950-årene har industrialisering og sentralisering gjort at mange har flyttet fra små bygder og til større tettsteder, mens útoyggjar blir truet av fraflytting. Den færøyske finanskrisen i perioden 1989–1995 gav høy arbeidsløshet, og nærmere 10 % av befolkningen utvandret, hvorav halvparten til Danmark. Mange av utvandrerne har siden flyttet tilbake til Færøyene.

Opprøret i Klaksvík

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klaksvíkstriden

I 1955 gjorde innbyggerne i Klaksvík opprør, etter at overlegen på byens sykehus, Olaf Halvorsen, en tidligere aktiv nazist, ble avskjediget mot innbyggernes vilje. For å dempe uroen ble 100–200 politifolk sendt til byen, med det resultat at innbyggerne minela innseilingen til havnen. Før det kom til konfrontasjon, ble det inngått et politisk forlik.

Legesaken var den utløsende faktor for opprøret, men den underliggende årsaken var spørsmålet om Færøyene uavhengighet.

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes politiske system

Lagtingshuset i Tórshavn er en trebygning fra 1856.
Foto: Arne List

Hjemmestyreloven av 1948 kaller Færøyene «et selvstyrt folkesamfunn i det danske riket».[44] Hjemmestyret på Færøyene har myndighet på alle områder, unntatt statsforfatningen, statsborgerskap, høyesterett, forsvar, utenriksvesen og pengepolitikk.[45]

Det færøyske Lagtinget består av 33 representanter. Alle danske statsborgere over 18 år som er fastboende på Færøyene, har stemmerett ved lagtingsvalg.[46] Færøyenes landsstyre (regjering) ledes av Færøyenes lagmann (regjeringssjef).[47]

Færøyene velger to representanter til det danske Folketinget.

Færøyene har høy oppslutning om tradisjonelle former for politisk deltagelse, som det å være partimedlem, stille til valg og bruke stemmeretten, men kvinner er underrepresentert.[48][49] De viktigste skillelinjene i færøysk politikk går mellom offentlig og privat, mellom selvstyre og samhørighet med Danmark, mellom sentrum og periferi, og mellom religiøse og sekulære verdier.[50]

Færøyene er ikke medlem av EU, selv om Danmark er det. Færøyene har vært en del av Den nordiske passunionen siden 1966 og Schengen-området siden 2001. Færøyene har tollpolitiske avtaler med EU, EFTA og Russland.[51]

Færøyene har egne representasjonskontorer i EU og en rekke land.[52] Norge og mange andre stater har egne konsulater på Færøyene.[53]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøyenes kommuner

Færøyenes inndeling i kommuner fra 1. januar 2017.

Færøyene er fra 1. januar 2017 inndelt i 29 kommuner med omkring 120 byer og bygder. Kommunene har ansvar for en offentlige tjenester som barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. Interkommunalt samarbeid er utbredt på de fleste tjenesteområder, ettersom den gjennomsnittlige kommunestørrelsen er liten. Sentralisering av befolkningen, økende forventninger til offentlige tjenester og en aldrende befolkning i periferien har aktualisert spørsmålet om kommunesammenslåinger.[54] De folkevalgte kommunestyrene har få medlemmer sammenlignet med kommuner i Norge og Sverige.[55]

Tradisjonelt er også Færøyene inndelt i syv landsdeler eller sysler (sýslar): Norðoyar, Eysturoy, Norðurstreymoy, Suðurstreymoy, Vágar, Sandoy og Suðuroy. Norður- og Suðurstreymoy er hver sine landsdeler, men ett syssel. Syslene oppstod som tinglag i vikingtiden og fungerer fortsatt som Færøyenes rettskretser. Historisk har hvert syssel hatt en sysselmann med politimyndighet, ulike sivile oppgaver og myndighet til å dømme i mindre saker. Siden 2010 har det vært fem sysselmenn fordelt på tre politidistrikter. Retten på Færøyene er felles førsteinstansdomstol for øyene, og har Østre Landsrett i Danmark som appellinstans.

Flagg og symboler

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Færøyenes flagg og Færøyenes riksvåpen

Nasjonaldagen er den 29. juli, som sammenfaller med tusenårige nasjonalhøytiden Ólavsøka.

Færøyenes flagg (Merkið, «merket») er et nordisk korsflagg, først presentert i 1919 og i offisiell bruk siden 1940. Flagget ble laget av tre færøyske studenter i København våren 1919. Det ble først heist i bygden Famjin i juni. Til Ólavsøka i 1930 ble flagget tatt i bruk i en offisiell anledning, og fra 1931 kom flagget i vanlig bruk. Bruken var en kilde til uenighet mellom danske og færøyske myndigheter gjennom 1930-årene. Da Danmark ble okkupert av tyske styrker i april 1940, tok britiske styrker kontroll over Færøyene. Det ble da nødvendig å etablere en flaggskikk som skilte skip fra britisk-kontrollerte områder fra dansk/tysk-kontrollerte skip. Den 25. april 1940 anerkjente Storbritannia Merkið som Færøyenes flagg. Siden 1947 har 25. april vært nasjonal høytidsdag til minne om flagget. Hjemmestyreloven av 1948 stadfestet Merkið som øyenes offisielle flagg.

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Færøyenes økonomi, Fiskeri på Færøyene og Havbruk på Færøyene

Frem til tidlig på 1900-tallet var Færøyene et bondesamfunn, basert på fåreavl, kystfiske og fangst av fugler. Med industrialiseringen av fiskeriet og investering i havgående fiskefartøyer har Færøyene blitt en fiskersamfunn. Med endringer i fiskerigrensene i 1970-årene utviklet Færøyene en særegen økonomisk modell av korporatistisk og planøkonomisk tilsnitt. Finanskrisen i 1990-årene førte til et oppgjør med denne, og subsidiene og regjeringsgarantiene ble avviklet, fiskeriet regulert, og fiskerettighetene kapitalisert.[56] Færøyene har en moderne skipsflåte, foredlingsindustri og havbruksnæring.

Eksport av fiskeprodukter utgjør ca. 98 % av Færøyenes samlede eksportverdi. Øyenes avhengighet av fiskeriet er ikke uproblematisk, fordi økonomien er sårbar for svingninger i fangst og priser. Overfiske og innskrenkninger i kvoter er en vedvarende trussel for samfunnet. Innskrenkninger i fiskerettigheter i fremmede farvann i 1970-årene gav støtet til havbruket i Færøyenes indre farvann.[57] Den største oppdretteren er Bakkafrost, etterfulgt av Marine Harvest og Luna (Hiddenfjord).[58] Knyttet til fiskeriene og havbruket finnes det også viktige bransjer som rederier, skipsmegling, skipsverft, grossister, spedisjon og redskapsproduksjon.

Hensynet til fiskerinæringen veide tungt da Færøyene valgte å stå utenfor EU, og dermed ikke være underlagt EUs felles fiskeripolitikk. Færøyene har et tett samarbeid med Island i fiskeripolitiske spørsmål.

Budsjettilskuddene fra Danmark gjør at Færøyene kan finansiere en stor offentlig sektor. Det finnes også et betydelig offentlig eierskap, for eksempel i selskaper som Posta, Føroya Tele og Atlantic Airways. Ettersom levekostnadene er høyere enn i Danmark, har begrenset økningen i budsjettilskuddet til lønns- og prisveksten.[59] Tilskuddets andel av Færøyenes budsjetter har sank fra 28,7 % i 2000 til 13 % i 2017. Som andel av Færøyenes BNP sank tilskuddet fra 11,2 til 3,3 %.[60]

Arbeidsledigheten og sykefraværet er lavt. Mellom 2000 og 2019 lå ledigheten for det meste under 5 %.[61]

Energiforsyning og oljeleting

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Energi på Færøyene. Se også: Liste over vannkraftverk på Færøyene

Vindkraftverk på Færøyene.

Det interkommunale kraftselskapet SEV står for nesten hele kraftproduksjonen. Det meste av øygruppen er påkoblet et hovedkraftnett. Det er ingen kraftutveksling med utlandet.[62]

I 2018 var halvparten av SEVs produksjon basert på fyring med tungolje, resten på vannkraft og vindkraft.[63] Andelen fra fornybare energikilder er økende.[62][63] All olje og gass som forbrukes, må importeres.[62]

Siden 1990-årene har det gjort prøveboringer etter olje- og gassforekomster på færøysk sokkel. Ingen funn har vist seg drivverdige. Flere havner på Færøyene fungerer som servicehavner for olje- og gassvirksomheten på britisk sokkel.

Tradisjonell småhvalfangst

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk hvalfangst

Grindadráp i Hvalba.
Foto: Erik Christensen

Den tradisjonelle grindhvalfangsten, grindadráp, foregår i øyenes indre farvann. Den har lange, historiske og matkulturelle tradisjoner, og kan dateres tilbake til 1584. Fangsten er strengt lovregulert, og overvåkes alltid av sysselmannen. Rundt 950 grindhvaler blir fanget årlig, i all hovedsak om sommeren. Fangsten er ikke-kommersiell og organisert av de enkelte bygdene. Fangstmennene omringer grindhvalene med en stor halvsirkel av båter, og driver så hvalene inn i en bukt eller en fjord. Når de kommer nært nok land, blir hvalene fanget og slaktet av fangstmenn på land. Fangsten antas å utgjøre 25–30 % av kjøttforbruket på øyene. Fangsten blir fordelt likt etter middelalderske regler mellom alle i bygdens manntall.[64][65]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Utdannelse og forskning

[rediger | rediger kilde]

Skolevesenet på Færøyene er bygd opp med det danske som forbilde.[66] Elevene begynner på den niårige folkeskolen det året de fyller 7 år. De fleste kommuner tilbyr ettårig førskole fra det året elevene fyller 6 år. Elevene kan også velge å ta et tiende skoleår. Skolestrukturen er desentralisert. Folkeskolen er i hovedsak offentlig drevet, og privatdrevne skoler er for det meste offentlig finansiert.[67][68]

Undervisningsspråket er færøysk. Elevene får opplæring i dansk som nabospråk fra 3. klasse og i engelsk som fremmedspråk fra 4. klasse. Fra 8. klasse kan elevene få opplæring i et annet fremmedspråk, som tysk, fransk eller spansk.[67]

Færøyske avgangselever med nasjonaldrakt og studenterlue.
Foto: Erik Christensen

Med vitnemål fra folkeskolen kan elevene gå gymnas eller yrkesskole. Gymnaset kvalifiserer til å søke høyere utdannelse. Ett år på yrkesskole følges som regel av to år i lære på arbeidsplass.[67] Færøyenes største skole, Glasir i Tórshavn, er en kombinert videregående skole med både gymnas-, handelsskole- og yrkesskoleelever.[69]

Det første høyere lærestedet på Færøyene var lærerseminaret, som ble opprettet i 1870. Fróðskaparsetur Føroya ble opprettet i 1965 og tildelt universitetsstatus i 1990. Lærer- og sykepleierutdannelsene ble underlagt universitetet i 2008.[67] I 2011 tok 36 % av de færøyske studentene sin utdannelse på Færøyene, og i 2018 var det 43 %.[70] Resten studerer for en stor del i Danmark. Det er særlig kvinner som drar utenlands for å studere.[71]

Føroya Fólkaháskúli ble etablert i 1899, og er fremdeles Færøyenes eneste folkehøyskole.[67]

Massemedier

[rediger | rediger kilde]
Almenkringkasteren Kringvarp Føroyas hovedkvarter i Tórshavn.
Foto: Arne List

Færøyene ble det siste landet i Europa som fikk en nasjonal fjernsynskringkaster, nemlig Sjónvarp Føroya (SvF) i 1984. Før dette hadde radiokanalen Útvarp Føroya (ÚF) kringkastet sine sendinger siden 1957. Andre radiokanaler er Rás 2 og Lindin, hvor sistnevnte er en kristen radiostasjon, mens førstnevnte ble opprettet som et alternativ til Útvarp Føroya da Atlantic Radio ble nedlagt. Sjónvarp Føroya og Útvarp Føroya er siden 2005 samlet i det offentlige mediekonsernet Kringvarp Føroya (KvF).

De eldste mediene på øyene er allikevel avisene. Dimmalætting, opprinnelig et organ for Sambandsflokkurin, ble første gang trykt i 1878, og blir i dag utgitt fem ganger i uken. Hovedkonkurrenten er Sosialurin, som ble etablert som organ for Javnaðarflokkurin i 1927 og i dag blir utgitt fem ganger i uken. Partipressen omfattet også 14. september, Dagblaðið og Tingakrossur, som var organ for henholdsvis Tjóðveldisflokkurin, Fólkaflokkurin og Sjálvstýrisflokkurin, men disse kom alle i økonomisk uføre under krisen i 1990-årene. Dimmalætting og Sosialurin ble deretter erklært partipolitisk uavhengige og solgt til private, skjønt arven fra partipressens dager somme tider kommer til syne.

Norðlýsið er en regionavis for Norðoyar med base i Klaksvík. Av andre publikasjoner finnes blant andre todagersavisen Oyggjatíðindi, kvinnemagasinet Kvinna, det populærvitenskapelige tidsskriftet Frøði og litteraturtidsskriftet Varðin.

Kultur

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Færøysk kultur

Se også: Færøysk kunst, Færøysk litteratur og Færøysk musikk

Den færøyske kulturen har sine røtter fra den norrøne kulturen. Færøyene var lenge isolert fra store kulturelle omveltninger og bevegelser som feide over Europa. Dette betyr at færøyingene har ivaretatt en stor del av sin tradisjonelle kultur. Det færøyske språket har sin opprinnelse i det vestnorrøne språket som ble snakket i Norge i tidlig middelalder. Det er i nær slekt med islandsk og det utdødde norn på Shetland og Orknøyene. Norn var gjensidig forståelig med færøysk, slik moderne islandsk til en viss grad er det i dag. Inntil 1400-tallet hadde færøysk en ortografi som lå nært opp til islandsk og norsk, men etter reformasjonen i 1538, ble bruk av færøysk i skoleverket, kirken og offentlig administrasjon forbudt av danskene. Selv om en rik muntlig tradisjon overlevde, ble ikke språket skrevet i mer enn 300 år. Formidling av dikt og fortellinger ble gjort muntlig. Disse verkene ble delt inn i sagnir (sagn), ævintýr (eventyr) og kvæði (kvad). Sistnevnte ble ofte satt sammen med musikk og middelaldersk kjededans. Disse ble etter hvert nedskrevet på 1800-tallet.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Utanlandske stadnamn: A–Å». Språkrådet. Besøkt 7. juni 2020. 
  2. ^ «Population». Hagstova Føroya. Besøkt 3. september 2023. 
  3. ^ Salvesen, Astrid (1990). Norges historie. Historien om de gamle norske kongene. Danenes ferd til Jerusalem. Thorleif Dahls Kulturbibliotek. 14. Oslo: Aschehoug. s. 25. ISBN 82-03-03388-1. «Ute i det bølgende storhavet finnes også en del saue-øyer, […] som folket som bor der på sitt mål kaller Færøyene.» 
  4. ^ Hovda, Per (1981). «Ymist om stadnamn på Færøyane». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 115–116. ISBN 82-990840-0-8. 
  5. ^ Matras, Christian (1959). «Føroyanavnið eina ferð enn». Fróðskaparrit (færøysk). 8: 39–56. ISSN 0367-1704. 
  6. ^ «Oyggjastøddir» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 1. september 2024. 
  7. ^ a b c d e f g h i j Hannon, Gina E., Arge, Símun V., Fosaa, Anna-Maria, Mahler, Ditlev L., Olsen, Bergur og Bradshaw, Richard H.W. (2009). «Faroe Islands». I Gillespie, Rosemary G. og Clague, David A. Encyclopedia of Islands. Encyclopedias of the Natural World (engelsk). Berkeley og Los Angeles: University of California Press. s. 291–297. ISBN 978-0-520-25649-1. 
  8. ^ «Innasta punkt í landinum» (færøysk). Umhvørvisstovan. 5. april 2024. Besøkt 1. september 2024. «[…] oman fyri 5 km (5.330 m) út til strondina og longri enn hetta, slepst ikki frá havinum í Føroyum.» 
  9. ^ «Fjallatoppar» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 1. september 2024. 
  10. ^ Hansen, Leivur Janus og Gíslason, Gísli Már (2010). «Physical nature of streams in the Faroe Islands with notes on their biota». I Bengtson, Svend-Axel m.fl. Dorete – her book. A tribute to Dorete Bloch and to Faroese nature. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (engelsk). 52. Tórshavn: Fróðskapur. s. 259–287. ISBN 978-99918-65-30-0. 
  11. ^ «Størstu vøtn» (færøysk). Umhvørvisstovan. Besøkt 1. september 2024. 
  12. ^ Bradshaw, Richard H.W., Hannon, Gina E., Rundgren, Mats og Giesecke, Thomas (2010). «Which trees grew on the Faroe Islands before people arrived?». I Bengtson, Svend-Axel m.fl. Dorete – her book. A tribute to Dorete Bloch and to Faroese nature. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (engelsk). 52. Tórshavn: Fróðskapur. s. 36–49. ISBN 978-99918-65-30-0. 
  13. ^ Bloch, Dorete og Fuglø, Edward (1999). Villini súgdjór í Útnorðri (færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-189-8. 
  14. ^ Madsen, Heini (1999). Færøerne, hvornår skete det (dansk). Forlagið Skúvanes. 
  15. ^ a b «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 1. september 2024. 
  16. ^ Hastings, David A. (2009). «Geographically extended prototype Basic Human Development Index». Filling Gaps in the Human Development Index: Findings for Asia and the Pacific (PDF) (engelsk). FNs økonomi- og sosialkommisjon for Asia og Stillehavet. s. 23–30. 
  17. ^ Joensen, Høgni Debes (2013). Sundhedsberetning for Færøerne 2012–2013 (dansk). Tórshavn: Landslægen på Færøerne. ISSN 0903-7772. Archived from the original on 4. mai 2020. Besøkt 4. mai 2020. 
  18. ^ Haagensen, Klaus Munch (red.) (2013). Nordic Statistical Yearbook 2013 (engelsk og svensk). København: Nordisk ministerråd. s. 38–39 og 44–45. ISBN 978-92-893-2481-6. 
  19. ^ Hovgaard, Gestur og Kristiansen, Sámal Matras (2008). «Villages on the Move: From Places of Necessity to Places of Choice». I Bærenholdt, Jørgen Ole og Granås, Brynhild. Mobility and Place: Enacting Northern European Peripheries (engelsk). Hampshire og Burlington: Ashgate. s. 61–74. ISBN 978-0-7546-7141-1. 
  20. ^ «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 1. september 2024. 
  21. ^ a b «IB01050 Fólkið skift á ríkisborgaraskap, kyn og aldur, 1. januar (1985-2020)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  22. ^ «MT1.5.2 Fólk eftir tjóðskapi, faðir- og móðirføðilandi, ríkisborgaraskapi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  23. ^ Jørgensen, Tove H. m.fl. (2004). «The origin of the isolated population of the Faroe Islands investigated using Y chromosomal markers». Human Genetics (engelsk). 115 (1): 19–28. ISSN 0340-6717. doi:10.1007/s00439-004-1117-7. 
  24. ^ Als, Thomas D. m.fl. (2006). «Highly discrepant proportions of female and male Scandinavian and British Isles ancestry within the isolated population of the Faroe Islands». European Journal of Human Genetics (engelsk). 14 (4): 497–504. doi:10.1038/sj.ejhg.5201578. 
  25. ^ Skov, Oliver Routhe (21. oktober 2013). «Kvinderne forsvinder fra Færøerne» (dansk). DR. Besøkt 3. juni 2020. 
  26. ^ Fólkaflyting og fólkavøkstur (PDF) (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. 2013. s. 9. Arkivert (PDF) fra originalen 1. september 2016. 
  27. ^ Hamilton, Lawrence C., Colocousis, Chris R. og Johansen, Sámal T.F. (2004). «Migration from Resource Depletion: The Case of the Faroe Islands». Society and Natural Resources (engelsk) (5): 443–453. doi:10.1080/08941920490430232. 
  28. ^ «MT1.3.3 Fólk eftir fyrsta máli, føðilandi, faðir- og móðirføðilandi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  29. ^ «MT1.3.1 Fólk eftir føroysktførleika, føðiland, faðir- og móðirføðilandi og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  30. ^ a b c Knudsen, Karin Jóhanna L. (2010). «Language use and linguistic nationalism in the Faroe Islands». International Journal of Multilingualism (engelsk). 7 (2): 128–146. doi:10.1080/14790710903518404. 
  31. ^ a b Brunstad, Endre (1995). «Færøysk målreising». Nasjonalisme som språkpolitisk ideologi: Om nynorsk, frisisk og færøysk målreising. Skriftserie fra prosjektet for kultur- og tradisjonsformidlende forskning (KULT) (norsk). 36. Oslo: Norges forskningsråd. s. 135–185. ISBN 978-82-12-00527-3. 
  32. ^ Petersen, Hjalmar P. (2008). «Væk af vejen, konge skrejen. Gøtudanskt or Dano-Faroese» (PDF). RASK: Internationalt tidsskrift for sprog og kommunikation (engelsk). 28 (1): 43–53. ISSN 0909-8976. Arkivert fra originalen (PDF) 20. juli 2015. Besøkt 4. mai 2020. 
  33. ^ a b c «MT10.2.1 Samkomutilknýti eftir aldri, kyni og øki» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  34. ^ «MM03010 Prestagjøldini, 1. januar (2000–2019)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  35. ^ a b c Hansen, Janna Egholm (2014). «Det religiøse landskab». Betwixt and Between. Religion og religiøsitet på Færøerne i det 21. århundrede. Annales Societatis Scientiarum Færoensis. Supplementum (dansk). 60. Tórshavn: Fróðskapur. s. 35–67. ISBN 978-99918-65-65-2. 
  36. ^ a b c Pons, Christophe (2011). «The Anthropology of Christianity in the Faroe Islands. What the fringes of the Faroe religious configuration have to say about Christianity». I Gaïni, Firouz. Among the Islanders of the North. An Anthropology of the Faroe Islands (engelsk). Tórshavn: Fróðskapur. s. 80–131. ISBN 978-99918-65-34-8. 
  37. ^ Midjord, Eyðbjørt Skylv (8. mars 2018). «Kjak: Norð- og Eysturoyingar øðrvísi trúarstøðu» (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  38. ^ Thomsen, Brynhild (15. februar 2018). «Radarin: Føroyska bíbliubeltið» (færøysk). Kringvarp Føroya. Besøkt 4. mai 2020. 
  39. ^ Hovda, Per (1981). «Ymist om stadnamn på Færøyane». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest. Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 115–116. ISBN 82-990840-0-8. 
  40. ^ Matras, Christian (1959). «Føroyanavnið eina ferð enn». Fróðskaparrit (færøysk). 8: 39–56. ISSN 0367-1704. 
  41. ^ Helle, Knut (1974). Norge blir en stat 1130–1319 (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. s. 124. ISBN 82-00-01323-5. 
  42. ^ Færøyingesaga, s.31-32; jf. Young, G.V.C. (1979): From the Vings to the Reformation, Man: Shearwater Press, s. 20
  43. ^ Coull, James R. (1967). «A Comparison of Demographic Trends in the Faroe and Shetland Islands». Transactions of the Institute of British Geographers (engelsk) (41): 159–166. 
  44. ^ «LOV nr 137 af 23/03/1948: Lov om Færøernes Hjemmestyre» (dansk). Retsinformation.dk. Besøkt 1. september 2024. «Færøerne udgør inden for denne Lovs Rammer et selvstyrende Folkesamfund i det danske Rige.» 
  45. ^ «LOV nr 578 af 24/06/2005: Lov om de færøske myndigheders overtagelse af sager og sagsområder» (dansk). Retsinformation.dk. Besøkt 1. september 2024. 
  46. ^ «Løgtingslóg nr. 49 frá 20. juli 1978 um val til Løgtingið, sum seinast broytt við kunngerð nr. 102 frá 15. september 2023» (færøysk). Lógasavnið. Besøkt 3. september 2024. 
  47. ^ «Løgtingslóg nr. 103 frá 26. juli 1994 um stýrisskipan Føroya, sum broytt við løgtingslóg nr. 75 frá 25. mai 2009» (færøysk). Lógasavnið. Besøkt 3. september 2024. 
  48. ^ Hoff, Jens og West, Hallbera (2008). «Citizenship in the Faroe Islands: Participant, Parochial or Colonial?». Scandinavian Political Studies (engelsk). 31 (3): 311–332. doi:10.1111/j.1467-9477.2008.00208.x. 
  49. ^ Jákupsstovu, Beinta í (2013). «Kvinneunderskudd blant færøyske politikere – sett i lys av Norris’ traktmodell for rekruttering av politiske representanter». Tidsskrift for samfunnsforskning (norsk). 54 (3): 312–337. ISSN 0040-716X. 
  50. ^ Grímsson, Ólafur Ragnar (1978). «Peripheries and Nationalism: The Faroes and Greenland». Scandinavian Political Studies (engelsk). 1 (4): 315–327. doi:10.1111/j.1467-9477.1978.tb00181.x. 
  51. ^ «Uttanríkismál. Kunningarrit um uttanríkispolitiskt virksemi» (PDF) (færøysk). Løgmansskrivstovan. mars 2013. Besøkt 22. mai 2020. 
  52. ^ «Sendistovur Føroya» (færøysk). Uttanríkis- og mentamálaráðið. Besøkt 18. juni 2024. 
  53. ^ «Útlendsk umboðan í Føroyum» (færøysk). Uttanríkis- og mentamálaráðið. Besøkt 18. juni 2024. 
  54. ^ Jákupsstovu, Beinta í og Kjersem, Eli (2007). Kommunesammenslåing og ny tenkning om kommunenes oppgaver på Færøyene (PDF). Paper til den 16. nordiske kommuneforskerkonferansen i Göteborg 23.–25. november 2007 (norsk). Høgskolen i Molde. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mars 2014. Besøkt 1. april 2014. 
  55. ^ Jákupsstovu, Beinta í og Kjersem, Eli (2005). Rekruttering av færøyske kommunepolitikere. Arbeidsnotat nr. 4/2005 (norsk). Høgskolen i Molde. ISBN 82-7962-059-1. 
  56. ^ Hansen, Jørn Astrup (2007). «Færøerne – fra planøkonomi til markedsøkonomi» (PDF). Samfundsøkonomen (dansk) (1). Arkivert fra originalen (PDF) 6. januar 2014. 
  57. ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden (dansk). Roskilde: Tek-Sam forlag. s. 111. ISBN 87-7753-142-6. 
  58. ^ Aarre, Einar og Sævig, Rune (14. januar 2018). «Norge var verdensledende på laks. Så kom Færøyene». Sysla. Besøkt 14. januar 2018. 
  59. ^ Lecercle, Doranne (red.) (2011). OECD Territorial Reviews. NORA Region 2011: The Faroe Islands, Greenland, Iceland and Coastal Norway (engelsk). OECD Publishing. s. 44. ISBN 978-92-64-09761-2. 
  60. ^ Nolsøe, Eir (3. mai 2017). «Faroese economy more independent than ever» (engelsk). faroeislands.fo. Arkivert fra originalen 28. januar 2021. Besøkt 8. juni 2020. 
  61. ^ «AM02011 Arbeiðsloysi í tali og % skift á kyn (1995M04–2020M03)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 8. juni 2020. 
  62. ^ a b c Katsaprakakis, Dimitris Al, Thomsen, Bjarti, Dakanali, Irini og Tzirakis, Kostas (2019). «Faroe Islands: Towards 100% R.E.S. penetration». Renewable Energy (engelsk). 135: 473–484. doi:10.1016/j.renene.2018.12.042. 
  63. ^ a b «UO03020 El-framleiðslan hjá SEV skift á vatn, vind og termiska orku í MWh (1990–2018)» (færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 6. mai 2020. 
  64. ^ Joensen, Jóan Pauli (2009). Pilot Whaling in the Faroe Islands. History, Ethnography, Symbol (engelsk). Tórshavn: Faroe University Press. 
  65. ^ Kerins, Seán (2010). A Thousand Years of Whaling. A Faroese Common Property Regime (engelsk). Canadian Circumpolar Press. ISBN 978-1-896445-52-6. 
  66. ^ Jacobsen, Elin Súsanna (2004). «Skolevæsen og sundhedsvæsen på Færøerne − trang eller tvang» (PDF). Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (dansk) (2): 73–78. ISSN 1397-7431. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 23. april 2017. 
  67. ^ a b c d e Sroka, Wendelin (2015). «Faroe Islands». I Hörner, Wolfgang m.fl. The Education Systems of Europe. Global Education Systems (engelsk) (2 utg.). Springer. s. 251–253. ISBN 978-3-319-07472-6. 
  68. ^ Gaïni, Firouz (2009). Family and Primary School in the Faroe Islands (PDF) (engelsk). Paper til den internasjonale grunnskolekonferansen i Hongkong. Arkivert (PDF) fra originalen 5. mars 2016. 
  69. ^ «Um skúlan» (færøysk). Glasir. Besøkt 2. juni 2020. 
  70. ^ Sæhl, Marie og Hybel, Mette (26. august 2018). «Færøske unge fravælger Danmark: Vi kan se en fremtid på Færøerne» (dansk). DR. Besøkt 5. mai 2020. 
  71. ^ Fólkaflyting og fólkavøkstur (PDF) (færøysk). Tórshavn: Løgmansskrivstovan. 2013. s. 22–37. Arkivert (PDF) fra originalen 1. september 2016. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Andersen, Ingrid Falktoft (2012). Færøerne: Historie og samfund, kunst og kultur (dansk). Højbjerg: Hovedland. ISBN 978-87-7070-274-4. 
  • Debes, Hans Jacob (2001). Færingernes land: Historien om den færøske nutids oprindelse (dansk). København: Multivers. ISBN 87-7917-039-0. 
  • Fyllingsnes, Ottar (2016). Færøyane. Illustrert av Harald Hognerud. Leikanger: SKALD. ISBN 978-82-7959-246-4. 
  • Langkilde, Charlotte (2018). Færøerne: En moderne nation fødes (dansk). København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-11-69037-6. 
  • Schei, Liv Kjørsvik og Moberg, Gunnie (2003). The Faroe Islands (engelsk). Edinburgh: Birlinn. ISBN 1-84158-242-5. 
  • Stove, Stein (1981). «Færøyene i norsk litteratur: En bibliografi til belysning av Færøyenes historie». I Stove, Stein. Færøyene – frendeland i vest: Festskrift Norsk-færøysk lag 50 år. Oslo: Norsk-færøysk lag. s. 129–153. ISBN 82-990840-0-8. 
  • West, John F. (1974). Færøerne: En nation og dens historie (dansk). Oversatt av Palle Koch. København: Gyldendal. 
  • Wylie, Jonathan (1987). The Faroe Islands: Interpretations of History (engelsk). Lexington: University Press of Kentucky. ISBN 0-8131-1578-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Færøyene&oldid=24665440»