Hopp til innhold

Engelbert Dollfuß

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Engelbert Dollfuß
Født4. okt. 1892[1][2]Rediger på Wikidata
Texingtal (Østerrike-Ungarn)
Død25. juli 1934[1][3][4][5]Rediger på Wikidata (41 år)
Wien (Forbundsstaten Østerrike)[6]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, advokat, militært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Wien
EktefelleAlwine Dollfuß
BarnEva Dollfuss
PartiChristlichsoziale Partei (–1933)
Vaterländische Front (1933–)
NasjonalitetØsterrike
GravlagtEngelbert Dollfuss's grave
Medlem avKÖStV Rudolfina Wien
KÖHV Franco-Bavaria Wien
KÖHV Leopoldina Innsbruck
KDStV Germania Berlin
Utmerkelser3. klasse av Militærfortjenstkorset
Militærfortjenstkorset
Karl Troop Cross
Østerrikes kansler
1932–1934
ForgjengerKarl Buresch
EtterfølgerKurt Schuschnigg
Engelbert Dollfuß på Commons

Engelbert Dollfuß (født 4. oktober 1892 i Texing i Niederösterreich i Østerrike-Ungarn, død 25. juli 1934 i Wien) var Østerrikes forbundskansler og senere diktator (1932–1934). Han ble født i Texing i Niederösterreich i 1892 og ble myrdet av østerrikske nazister i Wien i 1934.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Engelbert Dollfuß ble født utenfor ekteskap av bondedatteren Josepha Dollfuß. Han vokste opp i Kirnberg hos pleiefaren Leopold Schmutz.

Dollfuß skal allerede fra barnealder ha hatt et ønske om å bli katolsk prest. Etter anbefaling fra sogneprest Simon Veith overfor biskop Johann Baptist Schneider fikk han et stipend for das fürsterzbischöfliche Knabenseminar for erkebispedømmet Wien i Oberhollabrunn; der begynte han i 1904. I 1913 tok han matura. I noen få måneder studerte han så teologi ved Wiener Priesterseminar. Han gav opp dette studiet og begynte med rettsvitenskap ved universitetet i Wien. Dermed mistet han den kirkelige studiestøtte og hans økonomi ble svekket.

Dollfuß tok juraeksamen fra universitetet i Wien og bedrev studier i nasjonaløkonomi i Berlin. Han søkte verving innenfor det alpine Kaiserschützenregiment. Han kjempet med fremgang under første verdenskrig, skjønt han ble såret og holdt som krigsfange i Italia til 1918.

Politiker

[rediger | rediger kilde]

I 1920-årene vendte han seg mot politikken og steg hurtig innenfor det regjerende partiet, Christlichsoziale Partei, for hvilket han ble utnevnt til en rekke poster. I 1930 ble han utnevnt til leder av det statlige østerrikske jernbaneselskapet, Österreichische Bundesbahnen (ÖBB), og inntrådte det følgende år i regjeringen som skogs- og landbruksminister.

Forbundskansler

[rediger | rediger kilde]

Etter indre uroligheter som førte til Karl Bureschs avgang, tiltrådte Dollfuß 39 år gammel som forbundskansler for en svak majoritetsregjering bestående av Christlichsoziale Partei, Landbund samt det høyrerekstreme Heimwehr (sosialdemokratene hadde krevd nyvalg, noe som hadde risikert å berøve de konservative kanslerposten). Regjeringspartiene hadde kun 83 mandater av 165 i nasjonalrådet og var derfor avhengig av Dollfuß egen stemme for å sikre majoritet.[7]

Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland i januar 1933 kulminerte den politiske uroen, og det nasjonalsosialistiske partiet, Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP), krevde mer eller mindre åpent landets tilslutning til Tyskland. Etter at nasjonalrådets samtlige talsmenn ved en parlamentarisk krise i mars var avgått for å berøve regjeringens majoritet (manglen på talsmenn gjorde konstitusjonelt parlamentet maktesløst), lot Dollfuß med støtte fra president Wilhelm Miklas utforme et dekret som erklærte parlamentet som værende satt ut av spill, noe som ble fullbyrdet av politistyrker etter sesjonens avslutning.

I en tid med sterke pan-tyske strømninger, der mange ønsket at Østerrike skulle bli en del av Tyskland, forsøkte han å bevare Østerrikes uavhengighet. Hitler støttet åpent de østerrikske nasjonalsosialistene, og i mai 1933 prøvde han å tvinge Dollfuß-styret i kne ved å frata Østerrike de viktige inntektene fra turisme. Tyskere som ønsket å feriere i Østerrike, måtte betale en avgift på 1 000 mark. Dollfuß svarte med å arrestere en rekke nasjonalsosialister, og snart ble det østerrikske DNSAP forbudt.

Østerrikes diktator

[rediger | rediger kilde]

Tre måneder etter demokratiets fall, i juni 1933, ble det utformet et regelrett forbud mot nazistpartiet. Sosialdemokratene, som hadde utrustet egne skytterenheter, ble knust under noen dagers kaotiske gatekamper ved Oppstanden i Wien i 1934 (også kalt Den østerrikske borgerkrig) i februar det påfølgende år, hvorpå Dollfuß etablerte et diktatur med støtte fra det fascistiske Italias diktator Benito Mussolini. Løftet om å bevare landets selvstendighet gjorde at opposisjonen forholdt seg passiv, ettersom alle de politiske partier erstattet med en av Dollfuß opprettet masseorganisasjon, Vaterländische Front (VF). Hitler roet seg nå etter å ha mottatt advarsler, ikke bare fra vestmaktene, men også fra Mussolini, som foretrakk å ha lille Østerrike som motspiller i problemet rundt Syd-Tirol, fremfor et digert Tyskland.[8]

Den 1. mai 1934 utformet Dollfuß' regjering en ny forfatning (Maiverfassung) som forvandlet landet til en Ständesstaat etter korporative og fascistiske forbilder, forent med autoritær katolisisme.

Den 25. juli samme år ble han skutt ned og dødelig såret i et nazistisk angrep på forbundskanselliet (Julikuppet). Han ble nektet legehjelp og blødde langsomt i hjel. Hans kone og barn var da på ferie hos Mussolinis familie, og det var Mussolini som måtte overbringe dem nyheten.[9]

Han ble etterfulgt noen dager senere av Kurt Schuschnigg etter at en forventet tysk invasjon var blitt forhindret, idet Mussolini truet med krig hvis Schuschnigg ble styrtet. Attentatsmennene, som etter den tyske invasjon i 1938 ble gjort til nazistiske martyrer, ble dømt til døden og henrettet ved hengning.

Engelbert Dollfuß var så kortvokst at østerrikerne spøkte med at frimerkene viste ham i full legemsstørrelse.

Skrifter

[rediger | rediger kilde]
  • Das Kammersystem in der Landwirtschaft Österreichs. Agrarverlag, Wien 1929.
  • Engelbert Dollfuß und Hans Walter: Die Altersfürsorgerente in der Land- u. Forstwirtschaft Österreichs. Eine Anleitung für Oberösterreich. Agrarverlag, Wien 1929.
  • Rudolf Mertha und Engelbert Dollfuß: Die Sozialversicherung in der Landwirtschaft Österreichs nach dem Stande von Ende März 1929. Agrarverlag, Wien 1929.
  • Der Führer Bundeskanzler Dr. Dollfuß zum Feste des Wiederaufbaues. 3 Reden. 1. Mai 1934. Österr. Bundespressedienst, Wien 1934.
  • Anton Tautscher (Hrsg.): So sprach der Kanzler. Dollfuß’ Vermächtnis. Aus seinen Reden. Baumgartner, Wien 1935.
  • Edmund Weber (Hrsg.): Dollfuß an Oesterreich. Eines Mannes Wort und Ziel. Reinhold, Wien 1935.
  • Wolfgang Maderthaner (Hrsg.): „Der Führer bin ich selbst.“ Engelbert Dollfuß – Benito Mussolini. Briefwechsel. Löcker, Wien 2004, ISBN 3-85409-393-4.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Gordon Brook-Shephard: Dollfuß. Macmillan, London 1961.
  • Heinrich Bußhoff: Das Dollfuß-Regime in Österreich. Duncker & Humblot, Berlin 1968.
  • Eva Dollfuß: Mein Vater – Hitlers erstes Opfer. Amalthea, Wien 1994, ISBN 3-85002-354-0.
  • Lucile Dreidemy: Der Dollfuß-Mythos. Eine Biographie des Posthumen. Böhlau Verlag, Wien 2014, ISBN 978-3-205-79597-1.
  • Ulrich Eichstädt: Von Dollfuß zu Hitler – Geschichte des Anschlusses Österreichs 1933–1938. Steiner, Wiesbaden 1955.
  • (de) Florian Ganslmeier: «Engelbert Dollfuß» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 25, Nordhausen 2005, ISBN 3-88309-332-7, sp. 299–303.
  • (de) Ludwig Jedlicka: «Dollfuß, Engelbert.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 62 f. (digitalisering).
  • Martin Luksan, Hermann Schlösser, Anton Szanya (Hrsg.): Heilige Scheine – Marco d’Aviano, Engelbert Dollfuß und der österreichische Katholizismus. Promedia, Wien 2007, ISBN 978-3-85371-275-7.
  • James William Miller: Engelbert Dollfuß als Agrarfachmann – eine Analyse bäuerlicher Führungsbegriffe und österreichischer Agrarpolitik (übersetzt von Barbara Bowlus). Böhlau, Wien 1989, ISBN 3-205-05141-6 (= Böhlaus zeitgeschichtliche Bibliothek, Band 10).
  • Stephan Neuhäuser (Hrsg.): „Wir werden ganze Arbeit leisten …“ – Der austrofaschistische Staatsstreich 1934. Books on Demand, Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-0873-1.
  • Dieter Ross: Hitler und Dollfuß. Die deutsche Österreich-Politik 1933–1934. Leibniz, Hamburg 1966.
  • Hans Schafranek: „Sommerfest mit Preisschießen“. Die unbekannte Geschichte des NS-Putsches im Juli 1934. Czernin, Wien 2006, ISBN 3-7076-0081-5.
  • Franz Schausberger: Letzte Chance für die Demokratie. Böhlau, Wien 1993, ISBN 3-205-05141-6.
  • Emmerich Tálos, Wolfgang Neugebauer (Hrsg.): Austrofaschismus – Politik, Ökonomie, Kultur 1933–1938. 5. Aufl., Lit, Münster u. a. 2005, ISBN 3-8258-7712-4.
  • Gudula Walterskirchen: Engelbert Dollfuß – Arbeitermörder oder Heldenkanzler. Molden, Wien 2004, ISBN 3-85485-112-X.
  • «Dollfuß Engelbert». I Österreichisches Biographisches Lexikon 1815–1950 (ÖBL). Bind 1, Verlag der Österreichischen Akademie der Wissenschaften, Wien 1957, s. 192.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 119434026, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 15796, oppført som Engelbert Dollfuss[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Engelbert Dollfuss, Proleksis enciklopedija-ID 18187[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Salzburgwiki, Salzburgwiki ID 92271[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Österreich I (Die unterschätzte Republik). Vienna, Austria. 1989. ISBN 3218004853. 
  8. ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 40), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0
  9. ^ Geert Mak: Europa (s. 266), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Engelbert_Dollfuß&oldid=24418976»