Den portugisiske patronatsretten

Den portugisiske patronatsretten (Jus Patronatus, Padroado), som gav den portugisiske krone mange rettigheter og privilegier over kirkelige affærer innen sitt kolonivelde, var et arrangement mellom Pavestolen og Portugal. Patronatsretten går tilbake til begynnelsen av de portugisiske oppdagelselsesreiser på midten av 1400-tallet og ble bekreftet av pave Leo X i 1514.

Bakgrunn

Etter at portugiserne hadde begynt på sine oppdagelsesekspedisjoner i Nord-Afrika og til øyene i Atlanterhavet gav pavene stadig mer generøse rettigheter på kirkens område til Portugal. I vedvarende takknemlighet for de katolske kongers misjonsiver ble privilegiene etterhvert nedfelt i det som til slutt ble en ny kirkerettslig figur, en Jus Patronatus, som definerte privilegier og forpliktelser.

Bullene

De forskjellige bestemmelser ble nedfelt i en rekke pavelige buller:

Alle land som var oppdaget, eller senere ville bli oppdaget, skulle være underlagt kongen av Portugal, som fikk en eksklusiv rett til videre oppdagelser og erobringer.

(omnes) possessiones ... invadenti, conquerendi, expugnandi et subjugandi ... concedimus facultatem. – Pave Nikolas V i bullen «Dum diversas» av 18. juni 1452.

Kongen fikk delegert myndighet til å reise kirker og utnevne prester til dem, og til å anlegge klostre.

Ipsique Alphonsus Rex, Successores et Infans ... quascumque Ecclesias, Monasteria et alia pia loca fundare, ac fundari et construi; necnon quascumque voluntarias personas ecclesiasticas ... ad illa transmittere. – Pave Nikolas i «Dum diversas», lignende i hans bulle «Romanus Pontifex» (8. januar 1455), bekreftet av Kallistus III i bullen «Inter cetera» av 11. mars 1456 som knytter denne kirkelig jurisdiksjon i de portugisiske territorier utenfor Europa til den militærorden av munkesoldater som ble kalt Kristusridderne eller Kristusordenen, som var et redskap for den portugisiske krone.

Kongen fikk også rett til å opprette bispedømmer, som han – innen en tidsfrist – kunne fremstille bispekandidater til overfor paven, og presentere biskopen for kleresiet.

Pave Sixtus IV i bullen «Clara devotionis» av 21. august 1472.

Kongen hadde plikt til å utbre troen, understøtte bispedømmene og se til at deres personell ble underholdt.

Patronatsretten gjaldt kun de timelige sider ved det kirkelige arbeide; den kanoniske investitur, dvs «ikledning» i embedet, forble pavens eksklusive rett.

I bullene «Dum fidei constantiam» (4. juni 1514) og «Emmanueli Regi Portugalliae illustri» (12. juni 1514) bekreftet pave Leo X de mange privilegier.

Spansk patronatsrett også

Da spanske handelsmenn begynte å bygge opp et lignende oversjøisk velde bad Spania om lignende patronatsprivilegier. Pave Alexander VI, som selv var spanjol, hadde stor forståelse for sine landsmenns ønsker, og i løpet av 1493 gav han tre buller som innrømmet Spania de samme privilegier som Portugal hadde fått.

Padroadosystemets tiltagende svakheter

Så lenge Portugal var den eneste europeiske makt som gjorde seg gjeldende i Det fjerne østen og var i stand til å underholde misjonene med tilstrekkelig og passende tilførsel av misjonærer og finansiere deres virksomhet, var det liten diskusjon om rettigheter og plikter. Det er heller ikke å fornekte at det portugisiske patronat og det kongelige engasjement som stod bak, i lang tid var svært gunstig for kristendommens spredning og vekst. Men da Frankrike, Nederland og England dukket opp på scenen og Portugals makt ble redusert til nesten intet, ble de portugisiske padroado-rettigheter en alvorlig hemsko som tilførte den katolske kirke i Østen alvorlig skade. I lang tid holdt padroado-systemet et strupetak på misjonsvirksomheten i øst.

Dette ble man klar over i Roma, og siden annen halvdel av 1500-tallet hadde man forsøkt å få bedre hånd om situasjonen. Dette var en viktig grunn til at pave Gregor XV opprettet Kongregasjonen for troens utbredelse (den såkalte Propagandakongregasjonen, etter det latinske navnet Congregatio de Propaganda Fide) den 22. juni 1622 i bullen Inscrutabili Divinae. Dens oppgave var fra begynnelsen av misjonsvirksomhet, og da spesielt koordinering av misjonsinnsatsen, retningslinjer for misjonærene, fremme av dannelsen av et lokalt kleresi og grunnleggelse av katolske institusjoner i misjonsområdene, og økonomisk støtte til områder hvor kirken er under oppbygging. Fem år etter opprettet Gregors etterfølger pave Urban VIII også et eget presteseminar i Roma, Collegio Urbaniana, for utdannelse av prester fra og/eller for misjonsområdene.

Den eneste veien Propagandakongregasjonen så for å rydde opp i de problemer det svekkede padroadosystemet førte med seg, var ved å opprette apostoliske vikariater, dvs. kirkelige misjonsjurisdiksjoner direkte understilt Pavestolen, og gi dem egne apostoliske vikarer utnevnt av Roma, som regel med biskops rang. Dette var en gammel kirkelig innretning som på 1600-tallet nesten var gått i glemmeboken. De ble ikke biskoper med tittel til noe bispesete innen de portugisiske padroadoområder, de fikk som tittel gamle bispedømmer som ikke lenger eksisterte (biskoper in partibus infidelium, for eksempel bispedømmer i Midtøsten som var gått under i løpet av de islamske erobringer). På den måten kom man seg rundt Portugals krav.

Roma var allerede nokså irritert over den måten Portugal lot de rent egennyttige politiske hensyn bestemme hvem som skulle bli biskoper, og det var ofte snevre portugisiske handelsinteresser som avgjorde hvor bispesetene skulle ligge. Det spanske patronatssystemet ble ikke utøvet like ekstremt. Derimot er det ikke riktig at de spanske misjoner var mer åpen overfor kulturell tilpasning til de lokale seder. Selv om bildet innen de portugisiske misjoner er svært sammensatt, var det her de mest grensesprengende kulturåpne misjonsmetoder ble utviklet og gjennomført.

Roma mente at patronatet rent rettslig måtte betraktes som et privilegium gitt av paven, og som dermed kunne trekkes tilbake. Portugiserne mente at rettigheten var avtalefestet mellom likeverdige parter og at en opphevelse av systemet kun var mulig dersom begge parter gikk med på det.

Padroadosystemet i India

I India ble det på et tidlig tidspunkt opprettet fire padroadobispedømmer: Goa midt på vestkysten (opprettet 1534), Cochin i sørvest (1557); Cranganore (Damão) i nordvest, 1600 og San Thomé/Meliapore i sørøst (1606). Den romerske misnøye meldte seg mot midten av 1600-tallet, og likesom i Kina ble det opprettet noen apostoliske vikariater som dels demmet opp for, dels innskrenket, padroadobispedømmenes utbredelse. Og likesom i Kina nektet Portugal å anerkjenne de apostoliske vikarer som ble sendt til India av Propaganda Fide, og på sin side nektet Roma å ratifisere de bispevalg som portugiserne foretok. Dette førte til at padroadobispedømmene Meliapore og Cochin var uten biskoper fra og med år 1800, bispedømmet Cranganore siden 1823, og erkebispedømmet Goa uten patriark og primas fra 1831.

Pave Gregor XVI (1831–1846) begynte å skjære igjennom i stor stil, og opprettet i den følgende femårsperioden fem nye apostoliske vikariater: Madras, Bengal, Ceylon, Madura og Koromandelkysten, og Pondicherry, noe som innebar en drastisk beskjæring av padroadobispedømmenes geografiske utstrekning. Men padroado-geistligheten bare ignorerte det, og dermed var det nå en svært uryddig situasjon med dobbeltjurisdiksjoner: Både propagandaens «romerske» biskoper og portugisernes padroadobiskoper hevdet myndighet over de samme områder. Etter mye grubling bestemte paven seg for en mer diktatorisk tilnærming, og i skrivet Multa Praeclare av 24. april 1838 innskrenket han padroadobispedømmenes områder kraftig og regulerte grensene. Padroado-tilhengerne var fremdeles standhaftige, noe som Roma oppfattet som skismatisk (dvs. kirkesplittende) oppførsel, og det er nå kjent at paven i 1839 var svært nær ved å ilegge dem ekskommunikasjonsstraff.

Det skulle enda ta noen år før faren var over, men etter det apostoliske brev Probe Nostris i 1853 og konkordatet av 1857 roet det seg ned. Helt bilagt ble ikke striden før i 1886, med et nytt konkordat og den samtidige formelle opprettelse av hierarki i India. Dette avskaffet i og for seg ikke padroadosystemet helt, tvert i mot ble to suspenderte padroadojurisdiksjoner restaurert, men systemet ble nå regulert til bare et fåtall bispeseter og alle de utestående stridsspørsmål løst.

Roma fortsatte å utnevne Portugal-nominerte biskoper av portugisisk bakgrunn både til de padroado-bispestoler i det som nå var Britisk India, ikke bare til de to i portugisisk India. Et brudd med dette kom i 1950, da en konflikt i kirken i Meliapore ble bilagt ved at Roma erklærte padroadoordningen som et helt tilbakelagt stadium og ved at biskopen der, en portugiser, året etter ble forflyttet til Nampula i det portugisiske Mosambik.

På denne tid var Goa fremdeles portugisisk område, noe det forble til desember 1961. Selv om padroadosystemet da formelt var opphørt, var en rest av det igjen i betegnelsene, helt frem til slutten av 2006, da erkebispedømmet Goa ble et metropolitanerkebispedømme med et suffraganbispedømme i India fra utenfor den gamle kolonigrense mellom portugisisk og britisk India.

Patronatsbispedømmet Malakka

Malakka ble opprettet av pave Paul IV som bispedømme under det portugisiske patronat i 1557 som en avlegger fra Goa, og det var fra Malakka at Macao (se nedenfor) ble utskilt noe senere. Malakka er en by sør på Malayahalvøya, og kan ved sin beliggenhet med Malakkastredet sammenlignes handelsstrategisk med dagens Singapore.

Noen vesentlige gnisninger oppstod ikke her, og det var det for så vidt knapt tid til. For allerede i 1641 mistet den portugisiske krone kontrollen over byen, som så fikk over i nederlandske og senere engelske hender. Bispesetet bestod til tross for dette, men med det ovennevnte pavelige skriv «Multa Preclare» av 1838 ble patronatet opphevet, og bispedømmets områder overført til det burmesiske apostoliske vikariat Ava and Pegu.

Senere ble Malakka igjen eget bispedømme, med navnet Melaka-Johor, men uten noen bindinger til Portugal.

Padroadosystemet i Kina

Kina var et annet av de landene der det portugisiske padroadosystemet etterhvert førte til forviklinger. Pavelige beslutninger bidro også til dette. Bispedømmet Macao var Østasias første padroadobispedømme. Det ble utskilt fra padroadobispedømmet Malakka i Sørøstasia og opprettet i 1576. (Malakka på sin side var blitt opprettet i 1557). Macao hadde da etter portugisisk oppfatning da kirkelig jurisdiksjon ikke bare over Kina, men også de tilgrensende områder som i dag er Indokina, Mongolia, Mandsjuria, Korea og Japan (skjønt Japan ble utskilt som et eget og nokså kortlivet patronatsbispedømme i 1588: Funai (ved dagens Oita nord på øya Kyushu). Det viste seg med tiden at et slikt stort ansvarsområde var meget mere enn det padroado-presteskapet kunne makte å ta seg av. Men i Macao var man slett ikke glad for at Vatikanet forsøkte å styrke misjonen med prester utsendt fra Propagandakongregasjonen. De ble ikke godtatt; snarere ble de stigmatisert som inntrengere.

I 1660 begynte Roma å slå hull på padroadosystemet i Kina. Da ble det apostoliske vikariat Nanjing dannet, for en rekke provinser som samtidig ble unntatt fra padroadobispedømmet Macao: Provinsene Jiangsu, Shanxi, Shaanxi, Shandong, Henan og områdene Korea og Tartaria (dvs. Mandsjuria, Mongolia, Suiyuan, Chahar og Ningxia). Samtidig ble det i sør opprettet apostoliske vikariater for Tonkin og Cochinkina for Indokina, Siam og en rekke sørkinesiske provinser: Tonkin omfattet således Yunnan, Guizhou, Sichuan, Huguang og Guangxi; Cochinkina tok hånd om Fujian, Zhejiang, Jiangxi og størstedelen av Guangdong (med unntak av restene av Macao).

Dette ville ikke Portugal vite noe av, og fremholdt at de nye overhyrder måtte anse seg som undergitt Macao. Pave Klemens X var imidlertid helt klar i sin erklæring av at disse overhyrder ikke var understilt den portugisiske krone, men – som han skrev i en pavelig bulle i 1673, var immediate missis a Sancta Sede – umiddelbart utsendt av Den hellige stol.

Men dermed var ikke siste ord sagt. Portugal ville ikke bøye seg, mens Frankrike – som nå meldte seg på banen som handelsmakt og derfor hadde interesse av å svekke Portugals «rettigheter» – var ivrige i å påpeke at portugiserne grovt misbrukte sine padroadorettigheter. Franskmennene ville dermed trekke oppmerksomheten bort fra deres egne forehavender i Indokina og Siam. Men der brøt det ut kirkeforfølgelser, og nå fikk padroadoets tilhengere et argument: De nye apostoliske vikariater bragte bare uro og ulykke, sa de; det ville være bedre å oppheve dem og reorganisere misjonen som vanlige bispedømmer. Den nye pave Alexander VIII lot seg overtale, og i 1690 opphevet han de kinesiske vikariatene og la dem inn under Macao eller et av to nyopprettede patronatsbispedømmer: Nanjing og Beijing. Denne reverseringen førte til at padroadosystemet fikk forlenget levetid, for alle de tre bispedømmer i Kina ble gjort til suffraganbispedømmer under padroadoerkebispedømmet Goa.

Pave Innocent XII synes å ha innsett at dette var et feilgrep, og begynte en ny reverseringsprosess. Den skulle ta mange år etterhvert som den ene kinesiske provins etter den andre på nytt ble løst fra et padroadobispedømme. At dette frem-og-tilbake fant sted på samme tid som ritestriden toppet seg og det kom til kristenforfølgelser, var naturligvis ekstra uheldig. De to bispedømmene Nanjing og Beijing bestod helt til 1856, da de siste rester ble deler av apostoliske vikariater. Også her ble det problemer, som da det i 1780-årene var to apostoliske administratorer utnevnt for ett og samme bispedømme, Beijing; biskop Gottfried Xavier von Laimbeckhofen S.J. utnevnt fra Roma, og pater João d'Espinha utnevnt av portugiserne.

Macao mistet samtidig det meste av sitt omland i Guangdong, men ble aldri helt avviklet, og består som bispedømme den dag i dag. Etter 1940, da bispedømmet Díli i den portugisiske kolonien Øst-Timor ble utskilt fra Macao, har dette en gang så territorielt enorme bispedømme bare igjen en snipp av Guangdong.

Padroadosystemet i andre verdensdeler enn Asia

Også de katolske bispedømmer i portugisiske områder i Afrika og Sør-Amerika var under padroadosystemet. Det skulle ta nokså lang tid før det ble opphevet i de afrikanske koloniområder, og lenge etter at andre kolonimakter hadde etablert seg langs kyster som Portugal anså som sine, for eksempel i britene i Nigeria, bidro portugisernes insistering på sitt kirkelige patronat til forsinkelser og en viss forvirring.

Visse elementer av systemet bestod helt til det portugisiske afrikanske kolonivelde (Angola, Mosambik, Guinea-Bissau og Kapp Verde, São Tomé og Príncipe) brøt sammen etter den portugisiske revolusjon i 1975.

I Brasil opphørte det som en portugisisk innretning i og med den brasilianske uavhengighet i 1822. Det som skjedde var at det brasilianske keiserdømmet anså seg å ha «arvet» de portugisiske rettigheter, og den brasilianske krone utøvde full kontroll over kirken. De keiserlige myndigheter betraktet kirken som statens forlengede arm, og den katolske kirke klarte ikke å ta opp kampen mot denne instrumentaliseringen før i 1870- og 1880-årene, helt mot slutten av det brasilianske monarkiets tid. Etter at republikken ble utropt bestemte den allerede i 1890 å skille kirke og stat, og dermed falt den brasilianske videreføring av padroadosystemet.

Bibliografi

António Barroso: Padroado de Portugal em Africa relatorio da prelazia de Moçambique, Lisboa, 1895
António Brasio: História e missiologia: inéditos e esparsos, Luanda: Instituto de Investigação Científica de Angola, 1973
Charles R. Boxer: The Portuguese Seaborne Empire, 1415-1825
Charles R. Boxer: The Portuguese Padroado in East Asia and the Problem of the Chinese Rites, 1576-1773, Macau:Imprensa Nacional, 1948
de Bussierre: Histoire du schisme portugais dans les Indes, Paris, 1854
Harrie Huiskamp, A genealogy of Ecclesial Jurisdictions – Schematic Outline, illustrating the Development of the Catholic Church in Territories Assigned to Portugal by the Treaty of Tordesillas in 1494, Utgiverij KOK Kampen 1994.
Ideales Misioneres de los Reyes Catolicos, Missionswissenschaftliche Studien, Aachen, 1951
Jordão: Bullarium patronatus Portugalliœ regum in ecclesiis Africœ, Asiœ atque Oceaniœ, Lisboa, 1868
Alceu Kuhnen: Formacao da Igreja no Brasil, sob o signo da colonicao e do padroado portugues, nos anos de 1500-1550, upubl. Ph.D. tese, Pontificia Universitas Gregoriana, 2000
Ministerio da Marinha e Ultramar: Direitos do padroado de Portugal em África / Comissão das Missões Portuguezas do Ultramar, Lisboa: Imprensa Nacional, 1883
Martin Quéré: Christianity in Sri Lanka under the Portuguese padroado, 1597-1658, Colombo Catholic Press, 1995, Colombo, Sri Lanka
António da Silva Rego: História das Missões do Padroado Português do Oriente. India, I, 1500-1542, Lisboa: AGC, 1949
António da Silva Rego: L'épopée – les privilèges, Agência Geral do Ultramar, 1957
António da Silva Rego: O Padroado Portugues do Oriente, Divisão de Publicações e Biblioteca, Agência Geral des Colónias, 1940
António da Silva Rego (red.): Documentacão para Historia das Missoes do Padroado Portugues do Oriente, Bd. I-VI, Goa, 1949-1951
Ricci Roundtable on the History of Christianity in China Artikkel om João d'Espinha. Nettsted besøkt 10. juni 2007.

Autoritetsdata