David Baird
| David Baird | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. des. 1757[1][2] East Lothian | ||
| Død | 18. aug. 1829[1][2] (71 år) Creiff | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Anne Preston Menzies Campbell Preston (1810–ukjent)[3] | ||
| Far | William Baird, 5th of Newbyth[4] | ||
| Mor | Alicia Johnston[4] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800) | ||
| Gravlagt | Ochtertyre Burial-Ground next to Ochtertyre Mausoleum, Monzievaird | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Order of the Bath | ||
David Baird (født 6. desember 1757, død 18. august 1829) var en britisk militærleder som deltok i fjerde britisk-mysoriske krig i India og var guvernør i Kappkolonien.[5]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Han ble født i Newbyth House i Haddingtonshire i Skottland og gikk inn i den britiske hæren i 1773. Han ble sendt til India i 1779 med regimentet 73. (senere 71.) Highlanders hvor han var kaptein. Umiddelbart etter at han ankom, ble Baird knyttet til styrken ledet av Hector Munro som ble sendt i forveien for å støtte avdelingen til oberst Baillie som var truet av Haider Ali. I operasjonene som fulgte ble hele styrken ødelagt, og den alvorlig sårede Baird falt i hendene på Mysore–høvdingen. Fangene forble i fangenskap i over fire år. Kulen som såret Baird ble ikke fjernet fra såret før han ble løslatt.
Han ble forfremmet til major i 1787, besøkte England i 1789 og kjøpte seg konsesjon som oberstløytnant i 1790. Baird vendte tilbake til India året etter. Han hadde kommandoen over en brigade mot Tipu Sultan og tjente under Charles Cornwallis i Srirangapatna–operasjonene i 1792. Han ble forfremmet til oberst i 1795. Baird tjenestegjorde også som brigadegeneral i Kappkolonien og reiste tilbake til India som generalmajor i 1798. I krigens siste år mot Tipu i 1799 ble Baird utnevnt til øverste brigadekommando i hæren. I det vellykkede angrepet på Srirangapatna, ledet han stormtroppene og tok snart festningen hvor han tidligere hadde vært fanget.
Skuffet over at kommandoen over den store kontingenten av nizamene ble gitt til daværende oberst Arthur Wellesley, og at samme offiser fikk embetet som guvernør etter erobringen av festningen, følte Baird ar han ble behandlet urettferdig og uten respekt. Han fikk senere takk fra parlamentet for sin ledelse den viktige dagen, og han ble tilbudt en pensjon fra kompaniet som han takket nei til, tydeligvis i håp om å få Bath-ordenen fra regjeringen. General Baird ledet den indiske hæren som ble sendt i 1801 for å samarbeide med Ralph Abercrompy i å kaste ut franskmennene fra Egypt. Wellesley ble utnevnt som nestkommanderende, men på grunn av dårlig helse deltok han ikke på felttoget. Baird gikk i land ved Kosseir, førte hæren sin gjennom ørkenen til Kena ved Nilen og videre til Kairo. Han ankom tidsnok til Alexandria til de siste operasjonene.
Da han kom til India i 1802, ble han tatt i bruk mot Scindia, men han var irritert over at nok en utnevnelse ble gitt til Wellesley og sa fra seg sin kommando og vendte tilbake Europa. Han ble adlet i 1804 og ledet ekspedisjonen til Kappkolonien i 1805–06 med full suksess. Han erobret Cape Town og tvang den nederlandske generalen Jan Willem Janssens til å overgi seg. Men igjen ble han fulgt av sitt dårlige hell. Home Riggs Popham overtalte Baird til å låne ham styrker for et felttog til Buenos Aires. De mislykkede operasjonene førtet til at Baird ble kalt tilbake tidlig i 1807, selv om han raskt etter at han kom hjem ble satt inn som divisjonsgeneral i felttoget til København i 1807. Under bombardementet av København ble Baird såret.
Kort tid etter at han returnerte ble han sendt ut i den spanske selvstendighetskrigen i ledelsen for en betydelig styrke. I Spania var han nestkommanderende under John Moore. I slaget ved La Coruña overtok han øverste kommando etter Moores død, men kort tid etterpå ble hans venstre arm knust og kommandoen gikk videre til John Hope. Igjen ble han takket av parlamentet for sine tjenester og ble ridder av Bathordenen og baronett i 1809. Baird giftet seg med Anne Preston Menzies Campbell Preston i 1810. Han ble ikke engasjert i felten igjen, og personlige og politiske fiender sørget for at han ble oversett og gjentatte ganger forbigått.
Han fikk ikke graden som ren general før 1814, og han ble guvernør av Kinsale fem år senere. I 1820 ble han utnevnt til øverstkommanderende i Irland og gjort til Privy Counsellor for Irland, men kommandoen ble snart redusert og han sa opp i 1822.
Han døde den 18. august 1829, 71 år gammel, og uten direkte etterkommere. Han ble etterfulgt av sin nevø, David, sønn av Robert Baird og Hersey Christina Maria Gavin. Hans enke reiste en obelisk til hans ære ved Crieff.[6][7] På sørsiden av monumentet er det en plakett som minnes marsjen til den britisk-indiske hæren som krysset ørkenen Sahara fra Kosseir (El Qoseir) til Alexandria i 1801.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b The Peerage, The Peerage person ID p28.htm#i278, oppført som General Sir David Baird of Newbyth, 1st Bt.[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Sir David Baird, 1st Baronet, SNAC Ark-ID w6mw2gkj, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p28.htm#i278, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Baird, Sir David», Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
- ^ «Tom A' Chaisteil»[død lenke], Historic Environment Scotland.
- ^ «Listed Buildings: Sir David Baird's Monument, Tom A' Chaisteil»[død lenke], Historic Scotland
- ^ «March across the Desert», Geograph.org
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hook, Theodore (2010): The Life of General, the Right Honourable Sir David Baird, Bart, Nabu Press.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]