Carcassonne

Denne artikkelen omhandler festningsbyen. For brettspillet med samme navn, se Carcassonne (brettspill).

Carcassonne
Land		Frankrike
Region		Occitanie
Departement		Aude
Status		Kommune
Ligger ved		Aude Fresquel
Postnummer		11000
Areal		65,08 km²
Befolkning		46 218 (2021)
Bef.tetthet		710,17 innb./km²
Høyde o.h.		111 meter
Nettside		www.carcassonne.org
Carcassonne 43°12′57″N 2°21′05″Ø
Carcassonne på Commons

Festningsbyen Carcassonne
UNESCOs verdensarv
Land		Frankrike
Innskrevet		1997
Kriterium		II, IV
Se også		Verdensarvsteder i Europa
Referanse		UNESCO nr. 345

Carcassonne (oksitansk: Carcassona) er en befestet by i den sydfranske regionen Occitanie og er administrasjonssentrum (préfecture) i departementet Aude. Carcassonne tilhørte tidligere den historiske provinsen Languedoc. Byen er delt i to av elven Aude. På elvens høyre bredd ligger den øvre befestede Cité de Carcassonne med sin middelalderbebyggelse og sine dobbelte bymurer, som gir et bilde av befestningskunsten helt fra 500-tallet til 1300-tallet. Den nedre bydelen på venstre bredd, Bastide Saint-Louis eller Ville Basse (nedre by), er sterkest befolket og ekspanderende. De to bydelene er forbundet med to broer, Pont vieux og Pont neuf.

Festningsbyen i Carcassonne ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1997.

Geografi

Carcassonne ligger nord for Pyreneene, 53 km vest for Narbonne, 90 km sydøst for Toulouse og 800 km syd for Paris. Byen ligger på sletten mellom Pyreneene og det franske Sentralmassivet, og to store trafikkruter har krysset Carcassonne siden antikken: Den historiske veien mellom Garonnedalen ved Atlanterhavet og Middelhavet, og ruten mellom Sentralmassivet og Spania langs kanten av Pyreneene. Canal du Midi, som forbinder Middelhavet og Atlanterhavet, går igjennom den nedre bydelen i Carcassonne. Kanalen ble satt på UNESCOs liste over verdensarvsteder i 1996.

Klima

Carcassonne har middelhavsklima med tørr, varm sommer, mild høst og vinter og vår uten mye regn. Nedbør i form av snø er sjeldent, det snør i gjennomsnitt kun sju dager per år, mellom desember og mars. Dager med frost er også sjeldne. Sterkest nedbør kommer i oktober om høsten og i april om våren. Om sommeren kommer nedbøren stort sett under tordenvær. Uværet kan bli ganske voldsomt, med nedbør i form av hagl, noe som kan være ødeleggende for vingårdene. Carcassonne har også en del vind, gjennomsnittlig mer enn 117 dager per år med vindstyrke over 55 km/h.

Måned	J	F	M	A	M	J	J	A	S	O	N	D	Årlig
Temperatur (gjennomsnitt i °C)	5,9	7,2	9,1	11,7	15,3	19,1	22,1	21,5	19	14,8	9,6	6,7	13,5
Nedbør (gjennomsnitt i mm fra perioden 1961-1990)	67,3	67,7	64,8	71,5	62,3	43,0	29,1	43,2	46,1	74,0	56,7	69,4	695,1
Kilde: Météo France

Byen ble rammet av flom fra elven Aude flere ganger i 1872 og 1875. En av de kraftigste flommene var i 1891, da økte vannstanden med 8 m og de lavere områdene av byen ble oversvømt. I august 1912 ble byen rammet av en tornado som forårsaket store skader.

Historie

Første tegn på bosetting i området er datert til rundt 3500 f.Kr. På 500-tallet f.Kr. ble en befestet by (oppidum) med det keltiske stedsnavnet Carsac etablert to kilometer syd for dagens Carcassonne. Den hadde trolig en iberisk befolkning. Byen ble et viktig handelssted for områdene fra Aude til Middelhavet.

Tårn fra gallo-romersk tid.

Gallo-romersk periode

Det galliske folket Volcae Tectosages fra Sentral-Europa tok over byen rundt 300 f.Kr. De bekjempet byens befolkning, og slo seg ned der Carcassonne ligger i dag.

Rundt 120 f.Kr. ble byen en del av den romerske provinsen Gallia Transalpina, senere omdøpt til Gallia Narbonensis. Byens strategiske beliggenhet førte til at romerne befestet bakketoppen og gjorde byen til colonia av Julia Carsaco, senere Carcasum. De eldste murene i Carcassonne og mesteparten av de nederste steinrekkene på bymuren mot nord dateres til galloromersk tid.

Denne perioden karakteriseres av murer som strekker seg mellom ganske tett plasserte runde eller kvadratiske tårn. Begge deler er laget for å motstå angrep. Murene mellom tårnene går i «sikksakk», fordi rette murer var mer sårbare. Av over 30 gallo-romerske tårn, er kun tre bevart: Moulin du Connétable, Moulin du Vieulas og Marquière. Disse tårnene dominerer nordfasaden. Marquière-tårnet er mest autentisk, de to andre tårnene fikk de øverste delene ombygd på 1200-tallet.

Vestgotisk periode

I 462 overga romerne offisielt den vestre delen av Gallia Narbonensis, Septimania, til den vestgotiske kong Teoderik II, som hadde beleiret Carcasum siden 453. Han fortsatte utbyggingen av festningsverkene i byen, nå kalt Carcasona, som forble en grenseby mot nord. Vestgoterne kopierte den gallo-romerske arkitekturen, og det er vanskelig å skille deres byggearbeider fra de eldre konstruksjonene. Mye av det de bygde står fremdeles. Teoderik skal også ha påbegynt byggingen av basilikaen som nå er viet til St. Nazarius. Tidlig på 500-tallet, antagelig i 533 eller kort tid etter, ble Carcasona bispesete sammen med Agde og Maguelone. Det skal ha blitt bygget en vestgotisk katedral, men den fins det ikke spor etter i dag. Den første biskopen hvis navn er bevart kjent for ettertiden, var Sergius (kildebelagt 589).

Sarasensk og frankisk periode

I 508 slo vestgoterne tilbake angrep fra den frankiske kong Klodvig I. I 725 inntok imidlertid muslimske sarasenere fra Barcelona Carcassonne, og byen fikk navnet Carchachouna. Den frankiske kong Pipin den yngre drev sarasenerne bort i 759. I 760 hadde Pipin tatt mesteparten av Syd-Frankrike, men han var ikke i stand til å innta den ugjennomtrengelige festningen i Carcassonne.

Legenden om Dame Carcas oppsto under disse begivenhetene: Enken etter saraseneren Balaak brukte krigslist for å forsvare Carcasona mot Karl den stores tropper. Hun ga ordre om å kaste en velfødd gris ut fra ringmuren, for å gi inntrykk av at byen hadde masse mat og velfylte lagre. Det sies at angriperne skal ha gitt opp og forlatt byen umiddelbart etter dette. For å kunngjøre og spre disse gode nyhetene, ringte (fransk: sonner) Dame Carcas med byklokkene. Legenden sier at det er slik bynavnet Carcas sonne har oppstått. Legenden har imidlertid en kronologisk feil, siden Karl den store (Pipins sønn) overtok tronen lenge etter disse begivenhetene.

Middelalderbyen Carcassonne.

Middelalderen

Trencaveldynastiet

Etter Karl den stores død tok føydalsystemet over i det oppstykkede landet. I 1067 ble eiendommen Carcassonne overført til Ermengard, vicomtesse av Agde og Béziers. Hun var gift med Raimond Bernard Trencavel, vicomte av Albi og Nîmes (vicomt er egentlig vicecomte, det vil si visegreve på norsk, også kalt borggreve). I 1082 ble Trencavel myrdet, og sønnen, Bernard Aton Trencavel, utropte seg selv til vicomte av Carcassonne i tillegg til Albi, Nîmes og Béziers. Carcassonne var underlagt Trencaveldynastiet fram til 1209, og denne perioden var fylt med velstand og stor innflytelse. Skatter fra handel førte med seg gode inntekter for byen og vicomten. Byen ble delt inn i 16 châtellenies med hver sin vasall som hadde ansvar for forsvar av sin del av byen. Trencavelfamilien var hele tiden utsatt for rivalisering mellom de to mektige naboene, Barcelona og Toulouse, og inngikk allianser med hver av dem etter tur.

Plan over Cité de Carcassonne på 1200-tallet.

Denne perioden ble det satt opp flere nye bygninger og mange av de eldre konstruksjonene ble restaurert. Grunnsteinene til katedralen St. Nazarius ble velsignet av Pave Urban II i 1096. Paven hadde da reist til Carcassonne for å overbevise Bernard de Trencavel om å slutte seg til det korstog som på den tid ble organisert.

Katedralen skulle være en bastion mot byens mange kjettere (ordet kjetter kommer fra ordet kathar av gresk katharos, som betyr ren). Trencavelfamilien bygde også slottet Château Comtal, som ble påbegynt i 1130. De vestgotiske tårnene og de gallo-romerske murene, som var i dårlig forfatning etter mange angrep opp igjennom århundrene, ble restaurert og tårnene ble forhøyet.

Den katolske kirke og katarene

På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i og rundt Carcassonne. Katarismen var en religiøs bevegelse basert på dualistisk kristen tro. På begynnelsen av 1200-tallet var Carcassonne preget av velstand og var sterkt befolket, den hadde rundt 4000 innbyggere. Det var flere forsteder utenfor murene, St. Vincent og St. Michel, med sitt jødiske samfunn. Den unge vicomte Raymond Roger Trencavel (1185 – 10. november 1209) beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.

Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I 1204 utnevnte pave Innocens III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire, cisterciensermunken Pierre de Castelnau tok denne delen av oppgaven så alvorlig at han var fryktet og hatet i sør. Men den spanske prest Dominikus (dominikanerordenens grunnlegger) overtalte legatene til heller å ta i bruk kjetternes metoder, som var langt mer effektive. Ved å gi avkall på all pomp og prakt som hittil hadde omgitt dem og heller være et eksempel på evangelisk fattigdom, oppnådde de straks langt større resultater.

Katarer blir drevet ut av Carcassonne i 1209.

Carcassonne ble kjent for sin skjebne under albigenserkorstoget, beordret av pave Innocens III. Det kom i stand foranlediget av at en tjener av grev Raymond VI av Toulouse (Raymond Trencavels onkel) på grevens ordre skal ha drept legaten Pierre de Castelnau den 15. januar 1208.

Innocens III beordret militær makt satt inn mot albigenserne og deres fører, grev Raymond, og erklærte i juli 1209 hellig krig eller kjetterkorstog mot dem etter å ha erklært katarene som satanister. Etter å ha inntatt Béziers og massakrert de 20 000 innbyggerne der, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, «kun medbringende sine synders last», og de øvrige 400 ble brent eller hengt.

Etter å ha tatt Trencavel til fange og latt ham dø i sitt eget fengsel kort tid etter, tok Montfort selv over byen og vicomtetittelen. Han forsterket festningsverkene og Carcassonne ble nå en grenseby mellom Frankrike og Aragón.

Underlagt den franske kronen

I 1240 forsøkte Trencavels sønn å gjenerobre sine eiendommer, men det var nytteløst. Han ble tvunget til å gi avkall på sin rett til eiendommen i 1246. Året etter ble Trencavels eiendommer, deriblant Carcassonne, konfiskert og underlagt den franske kongen, Ludvig IX. Han og etterfølgeren Filip III forsterket festningen kraftig, sammen med fem andre festninger langs grensen mot Aragón (i dagens Spania). Disse festningene kalles Cascassonnes fem sønner. Byggingen av en ytre ringmur med tårn ble igangsatt i 1248. Filip fikk laget en hovedport i den indre muren i Cité, Narbonnaiseporten, i tillegg til St. Nazariusporten med innhegning, Trésautårnet og et vakttårn på slottet som ikke finnes i dag. Han fikk også restaurert flere av de gallo-romerske tårnene.

Et opprør mot kronen i 1262 ble straffet med at en del av Carcassonnes innbyggere ble drevet ut av byen. Disse fikk etterpå lov til å bosette seg på Audes venstre bredd, og kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen «Bastide Saint-Louis», som nå er en del av Ville Basse.

Festningen ble på denne tiden ansett som uangripelig. I 1355, under hundreårskrigen mislyktes Edward, den svarte prinsen, å ta byen, selv om troppene hans ødela og brente den lavereliggende bydelen. Den ble gjenoppbygget etter hvert.

1500–1800

I 1531 spredte den kalvinistiske protestantisme seg i området. Cité forble katolsk, mens den nedre bydelen konverterte til protestantismen, noe som førte til en blodig konflikt mellom de to bydelene i Carcassonne. I 1582 ble den nedre bydelen tildelt tittelen «Ville» av Languedocstatene. Den sterke rivaliseringen fortsatte, med åndelig og politisk makt (biskopen og kongens representanter) i Cité på bakketoppen, og økonomisk makt og velstand i den nedre bydelen.

Ved Pyreneene-traktaten i 1659 ble grenseprovinsen Roussillon overført til Frankrike, og Carcassonnes militære betydning ble redusert. Dette var begynnelsen på slutten for det stolte Cité. Festningsverkene ble forlatt på 1700-tallet og stein ble tatt fra festningen til bygging av nye konstruksjoner og reparasjoner av gamle. Takene raste sammen, og festningen forfalt kraftig.

Den nedre bydelen blomstret imidlertid, på grunn av tekstilindustri med produksjon av ull. En kongelig fabrikk ble etablert i 1694 på «la Trivalle», denne kan fremdeles ses i dag. Byen ble et økonomisk sentrum og velstanden kan ses på bygårdene som ble oppført på 1700-tallet. Etter hvert foretrakk borgerne og autoritetene bydelen Ville Basse i stedet for Cité. Tekstilindustrien gjennomgikk imidlertid sin første krise i 1783.

I 1800 ble bydelene slått sammen, og året etter ble det religiøse setet flyttet fra St. Nazariuskatedralen til St.Michelkirken i den nedre bydelen. Napoleon I nedgraderte festningen tre år etter. Etter dette fikk festningen minimalt med vedlikehold av krigsministeriet.

I 1810 ble Canal du Midi lagt om og endelig fløt den gjennom sentrum av den nedre bydelen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk det bedre for tekstilindustrien igjen, men den nådde ikke det høye nivået den hadde før 1780-tallet. Ville Basse utviklet seg videre, mens Cité sank sakte ned i vanstell, med en fattig og arbeidsløs befolkning og forfall av den gamle festningen. Forfallet var så stort at den franske regjeringen besluttet at alt skulle rives i 1849. Denne beslutningen satte i gang en reaksjon som reddet Cité fra total utslettelse. Byen ble klassifisert som et historisk monument, og et omfattende restaureringsarbeid ble påbegynt, ledet av arkitekten Eugene Viollet-le-Duc.

I 1857 fikk Carcassonne jernbane, og fra 1870 ble tekstilindustrien sterkt redusert. Vindyrking ble mer og mer vanlig i Carcassonne og omegn, og vingårder vokste opp over alt rundt byen.

Restaurering

Tegning fra Cité av arkitekt Eugene Viollet-le-Duc.

Da den franske regjeringens beslutning om riving ble offentliggjort i 1849, førte det til rabalder. Carcassonnes antikvar og borgermester, Jean-Pierre Cros-Mayrevieille, og forfatteren Prosper Mérimée, som var oppsynsmann for historiske monumenter, ledet en kampanje for å bevare festningsverkene som et historisk monument. Senere samme år fikk arkitekten Eugene Viollet-le-Duc oppdraget med å renovere festningen. Han hadde da allerede jobbet med restaureringen av St. Nazariusbasilikaen siden 1844,

I 1853 startet restaureringsarbeidene på murene mot vest og sydvest, etterfulgt av tvillingtårnene på Narbonnaiseporten på østsiden, som er hovedinngang til cité. Festningsbygningene ble slått sammen her og der, og hovedvekten av arbeidet ble lagt på å restaurere takene på tårnene og ringmurene. Arkitekten, Viollet-le-Duc, beordret riving av strukturer som stod inn mot ringmurene, noen av dem var betydelig gamle. Arkitekten etterlot seg rikelig med notater og tegninger da han døde i 1879. Eleven hans, Paul Boeswillwald, fortsatte restaureringsarbeidet på Carcassonne, og senere fortsatte arkitekten Nodet. Restaureringen var først ferdig på 1960-tallet.

Restaureringen ble sterkt kritisert da Viollet-le-Duc levde. Han hadde tidligere jobbet i Nord-Frankrike, og gjorde den feilen at han brukte skifer og ga tårntakene kjegleform, når den lokale byggeskikken tradisjonelt hadde benyttet takstein og lave skråtak. Men til tross for at ikke strukturene er autentiske etter restaureringen, er det enighet om at Viollet-le-Duc har utført et genialt restaureringsarbeid på Carcassonne.

Festningsbyen

De mest severdige bygningene i Cité de Carcassonne foruten ringmuren, er slottet fra 1100-tallet og St. Nazariusbasilikaen fra 1000-tallet. Kirken har interessante glassmalerier og gravmæler. I den nedre bydelen utmerker kirkene St. Michel og St.Vincent fra 1300-tallet, samt rådhuset, justispalasset og torvhallene seg.

Gangen mellom den ytre og indre ringmuren.

Ringmuren

Festningsanlegget i Carcassonne har en dobbel ringmur og 53 tårn. Den indre muren har bygningsdeler fra gallo-romersk tid (200- og 300-tallet) og løper mer enn 1000 meter rundt bakken. Mesteparten av dagens indre mur er imidlertid resultat av rekonstruksjon, derav to tredjedeler på slutten av 1200-tallet og i begynnelsen av 1300-tallet. To hovedseksjoner står igjen fra gallo-romersk periode: det sydøstre hjørnet og muren til Marquièretårnet, Vieulastårnet og Connétabletårnet i nordfasaden. Disse gallo-romerske tårnene har hesteskoformet grunnflate. Marquièretårnet, som er det mest autentiske av dem, har romanske buede vindusåpninger. På østfasaden er det også rester av et tårn fra denne perioden, St.Sernintårnet. Dette ble delvis gjenoppbygget på 1200- og 1400-tallet.

Den 1600 meter lange ytre ringmuren følger den indre muren og er bygget mellom 1228 og 1245. 5 vakttårn og 14 runde tårn deler muren inn i seksjoner. Ett av tårnene, Vadetårnet, er et av festningsverkets største, og inneholder både brønn, ildsted, brødovn og latriner. Dette sirkelformede tårnet sto ferdig i 1245, og er det eneste tårnet i den ytre muren som har skulpturell dekorasjon. Mellom den ytre og indre muren er en ryddet gang, smal mot vest og videre mot nord, syd og øst.

Narbonnaiseporten.

Narbonnaiseporten

Narbonnaiseporten, eller Narbonneporten, er den mest imponerende konstruksjonen fra 1200-tallet. Porten er festningens inngang mot øst, og er flankert av to svære tårn med spisse tak og et dobbelt vakttårn. Portbygningene er godt utstyrt med monumentale ildsteder, saltkar og vanntanker, og kunne huse mange soldater i lengre perioder under beleiring. Porten var også utformet med tanke på prestisje i tillegg til sin militære funksjon. Rommene er plassert over hverandre på forskjellige nivåer, og bygningen er et elegant eksempel på gotisk arkitektur. Inngangen var stengt av en kjetting, og porten hadde doble lås. I krigssituasjoner kunne trebjelker monteres over porten og på toppen av tårnene for å forsterke forsvaret. I dag er porten den eneste inngangen til Cité med bilvei.

St. Nazariusbasilikaen.

Foto: Jean-Pol Grandmont

St. Nazariusbasilikaen

St. Nazariusbasilikaen ble først nevnt som kirke i 925. 12. juni 1096 kom pave Urban II til Carcassonne der han velsignet bygningssteinene til en katedral viet de hellige Nazarius og Celsus, to martyrer fra Milano-området under det første århundre e.Kr. Katedralen ble bygget som en korskirke, med et bredt romansk hovedskip der hvelvingen støttes av to sideganger med romanske buer. Byggearbeidene skal ha vært ferdig i første halvdel av 1100-tallet. Av den romanske katedralen, er kun hovedskipet og sideskipene intakt i dag. Apsiden ble ødelagt under den gotiske rekonstruksjonen mellom 1269 og 1320. Den nye gotiske apsiden er polygonisk, og den har glassmalerier med Kristus som tema. Katedralen fikk også tverrskip under rekonstruksjonen, og et kor med seks kapeller ble satt opp på tuftene etter det romanske koret. Kapellene på nord- og sydsiden har glassmalerier med «Jesse tre» (Jesu stamtre) og «Livets tre» som motiv. På hovedskipet erstattet 22 vinduer veggene mellom de smale hvelvribbene for å hylle lysets åndelighet. Deriblant er to store rosevinduer, med jomfru Maria og Kristus som tema. Katedralen ble også dekorert med mange skulpturer. Inngangen til hovedskipet i katedralen er på nordsiden. Den består av et våpenhus med skulpturelle dekorasjoner.

St. Nazarius mistet katedralverdigheten til St. Michelkirken i den nedre bydelen i 1801, men den fremstår fremdeles som en katedral. I 1898 innvilget Pave Leo XIII kirken tittelen basilika og den fikk i tillegg navnet Pave Leo XIIIs basilika.

Slottet Château Comtal

Château Comtal, slottet i Cité.

Vicomte Bernard Aton Trencavel av Carcassonne startet byggingen av slottet, det såkalte «palatium», inn mot østsiden av muren på 1100-tallet. Det skulle erstatte et eldre primitivt slott som skal ha stått der tårnene på Narbonnaiseporten er i dag. Det romanske slottet besto av to hovedgrupper enetasjes bygninger plassert vinkelrett mot hverandre, dominert av et kvadratisk midttårn. Taket på bygningene var krenelert (brystvern med skyteskår). Nordsiden av bygningene sto ferdig i 1150, sammen med et slottskapell viet til jomfru Maria. Det eneste som finnes av kapellet i dag er apsiden. Bygningene og kapellet dannet da en U-form rundt en gårdsplass.

Etter Trencavels fall fikk slottet nye forsvarsverk. I perioden 1228–1239 ble det bygget en mur med brystvern og runde tårn med skyteskår rundt hovedbygningene. Etter 1242 ble det bygget en ekstra etasje på de romanske bygningene, og en ny bygning til ble satt opp mot den søndre muren. Rester av dette kan ses på søndre gårdsplass («cour du midi»). Rundt 1300 ble det hvelvede kammeret i midttårnet dekorert med veggmalerier med dyre- og slagmotiver.

Slottets befestning er blant Europas best bevarte strukturer fra middelalderen. Slottet er ombygd flere ganger opp igjennom århundrene, og det er vanskelig å se for seg hvordan det kan ha sett ut da det var bolig for vicomtefamilien.

Neptunfontenen fra 1770 på Place Carnot, torget midt i Bastide.}

Ville Basse

Den nyere delen av Carcassonne kalles også Bastide St. Louis, som var navnet på bydelen da den ble grunnlagt i 1262. Den eldste delen av byen var omgitt av en 2 800 meter lang ringmur bygget mellom 1355 og 1359 av greven av Armagnac. Muren hadde en bastion i hvert hjørne, St.Martial i nordvest, la Figuières i nordøst, Montmorency i sydøst og la Tour Grosse eller les Moulins i sydvest (denne kalles nå du Calvaire). På slutten av 1700-tallet hadde byen fire porter. Muren ble revet sammen med tårn og bastioner i 1806. Den eldste delen av Ville Basse er i dag rammet inn av boulevarder som ble bygget på 1700- og 1800-tallet over de gamle vollgravene. Byplanen har en stram form, som et sjakkbrett rundt et hovedtorg, Place Carnot, med en Neptunfontene fra 1770. Hver tirsdag, torsdag og lørdag er det marked rundt fontenen på Place Carnot.

St. Michelkatedralen

Da kong Ludvig IX grunnla den nedre bydelen i 1247, ga han ordre om å bygge to kirker, en på hver side av den nye byen. De skulle vies til St. Michel og St. Vincent. St. Michel har et bredt skip og en stor apside og apsidekapeller i østenden. Det romanske tverrskipet og koret ble senere erstattet med gotiske strukturer, men hovedskipet består. Kirkens glassmalerier er fra 1300-tallet fram til 1500-tallet. Kirken fikk hvelvtak på 1700-tallet. St. Michel fikk katedralstatus i 1803. Kirken ble rammet av brann i 1849, og restaureringsarbeidene etter brannen varte nesten 20 år.

St. Vincentkirken

St. Vincentkirken har et bredt hovedskip og hvelvtak, og er et godt eksempel på den gotiske arkitekturen som utviklet seg i Languedoc. Kirken har et oktogonisk klokketårn med 47 klokker, rosevindu og glassmalerier fra 1400-tallet. Inne i kirken står fire statuer av St. Vincent, St. Louis og to apostler fra 1300-tallet som tidligere har stått i nisjer ved inngangen.

Den gamle broen Pont Vieux.

Foto: Pau Canal i Oliver

Pont Vieux

Broen Pont Vieux over elven Aude har knyttet Cité og Ville Basse sammen siden 1300-tallet. Steinbroen var trolig ferdigbygget i 1320, og har 12 halvsirkelformede buer som varierer i størrelse med en diameter fra 10 til 14 meter. Omtrent midt på broen er et medtatt metallkrusifiks som markerer punktet der den gamle og nye byen møtes. Broen ble endret noe under restaurering i 1820.

Canal du Midi og Pont Marengo

Kanalen som forbinder Atlanterhavet med Middelhavet, Canal du Midi, løper gjennom Carcassonne like nord Bastide St. Louis. Kanalen er byens andre verdensarvsted. Den ble bygget på 1600-tallet av Pierre-Paul Riquet, men ble ikke anlagt gjennom Carcassonne før på slutten av 1700-tallet. Da den opprinnelige kanalen var ferdig i 1681, var løpet lagt to kilometer fra byen. Dette ble fort sett som en stor ulempe for Carcassonne, og forskjellige planer ble lagt den neste tiårene for å endre løpet på kanalen. Arbeidet med å legge om løpet av kanalen ble påbegynt i 1787, og hele anlegget ble åpnet 31. mai 1810 sammen med havnebassenget, Pont Marengo, Pont de la Paix og Pont D'Iéna.

Pont Marengo («Marengo bro») krysser Canal du Midi og forbinder Carcassonne med den lokale jernbanestasjonen. Det er stor trafikk i slusene her, og kanalbåtene som ferdes på kanalen er blitt en turistattraksjon. Broen er oppkalt etter slaget i Marengo, der Napoleon beseiret Østerrike i 1800.

Økonomi

Ville Basse har fremdeles tekstilindustri, i tillegg til produksjon av sko og gummi. Bydelen er også blitt et sentrum for vinproduksjon. Men store deler av Carcassonnes inntekter kommer fra turismen knyttet til middelalderbyen og båter som seiler på Canal du Midi. Rundt 3 millioner turister besøker Carcassonne hvert år. På slutten av 1990-tallet startet flyplassen i Carcassonne å betjene økonomireiser til og fra andre europeiske flyplasser, for eksempel fra Dublin, London (Stansted) og Brussel.

I juli hvert år arrangeres to av Carcassonnes mest populære festivaler av stabelen, «Festival de La Cite» og «Festival de la Bastide». Festival de La Cite foregår i Cité og ble første gang arrangert i 1957, men festivalens kulturelle røtter går tilbake til 1908. Festivalen har både konserter, opera, dans- og teaterforestillinger, med nasjonale og internasjonalt kjente artister. De historiske omgivelsene gir festivalen en unik stemning. Festival de la Bastide foregår i den nedre bydelen, og er en musikk- og teaterfestival med rundt 70 gratis arrangementer bestående av moderne musikk, worldmusic og jazz.

Litteratur

Engelsk

• Catlos, Brian: The Rough Guide to Languedoc Roussillon. Rough Guides, first edition (engelsk)
• Graham-Leigh, Elaine: The Southern French Nobility and the Albigensian Crusade: The Trencavel Viscounts of Carcassonne and Beziers. The Boydell Press 2005. ISBN 1-84383-129-5 (engelsk)
• McConnell, Jean: The legend of Carcassonne. University of London P 1962. ASIN: B0000CLEPA (engelsk)
• Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne, History & Architecture. Ouest France 1999. ISBN 2-7373-2497-1. (engelsk)
• Paterson, Linda: The world of the Troubadours, medieval occitan society. Cambridge University Press, 1995 (engelsk)

Fransk

• Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: les enceintes fortifiées. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973, pp. 496– 515. (fransk)
• Bruand, Yves: La cité de Carcassonne: la citadelle ou château comtal. I Congrès archéologique de la France, Paris, 1973,pp. 516– 532. (fransk)
• Débax, Hélène: La féodalité languedocienne: XIe – XIIe siècles: serments, hommages et fiefs dans le Languedoc des Trencavel. Presses Universitaires du Mirail 2003. ISBN 2-85816-651-X (fransk)
• Dovetto, J.: Carcassonne. Éditions APA-POUX 1996. ISBN 2-907380-68-0. (fransk)
• Girou, Jean: La cité de Carcassonne. Challamel 1948. (fransk)
• Panouillé, Jean-Pierre: Carcassonne. Le temps des sièges. Paris, CNMHS/Presses du CNRS, 1992. ISBN 2-87682-067-6. (fransk)
• Quilaine, Jean & Fabre, Daniel: Histoire de Carcassonne. Toulouse, Privat, 1984, 323 p. ISBN 2-7089-8234-6. (fransk)

Eksterne lenker

• (fr) Offisielt nettsted
• (en) Carcassonne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Carcassonne – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Kommunedata INSEE
• Cité de Carcassonne. Historie, restaurering, virtuell tur.
• Artikkel om Carcassonne i Salmonsens konversationsleksikon (Prosjekt Runeberg).
• Carcassonnes sider på virtualtourist.com. Arkivert 16. juli 2006 hos Wayback Machine.
• Visiting Carcassonne – Guide på engelsk med fotogalleri.
• Uoffisielt nettsted for Carcassonne.
• Videoklipp med presentasjon av Carcassonne