Bruker:Mali/Spitsbergen

mali (diskusjon · bidrag)

Mali

OBS! – Dersom du aktiverer gadgets for aktivitetskontroll så vises det her en oversikt over brukerens aktivitet.

Spitsbergen
Kart over Svalbard, med Spitsbergen markert i rødt
Geografi
Øygruppe		Svalbard
Areal		39 044 km2 km²
Høyeste punkt		Newtontoppen (1713 moh.)
Administrasjon
Land		Norge
Største bosetning		Longyearbyen (2 060 innb.)
Posisjon

Spitsbergen (før 1969: Vestspitsbergen) er den største og eneste permanet bosatte øy i øygruppen Svalbard. Spitsbergen utgjør den vestlige delen av øygruppen og grenser til Atlanterhavet, Norskehavet og Grønlandshavet. Øya er med sitt areal på 37 673 km² Norges største øy, og den 36. største i verden. Administrasjonssenteret ligger i Longyearbyen, og andre bosetninger, i tillegg til forskningsstasjoner, er det russiske gruvesamfunnet Barentsburg, forskningsstedet Ny-Ålesund og gruvesamfunnet Sveagruva.

Øya ble først tatt i bruk som hvalfangstbase på 1600- og 1700-tallet og ble deretter forlatt. Gruvevirksomhet startet opp på begynnelsen av 1900-tallet og flere permanente bosetninger ble etablert. Svalbardtraktaten fra 1920 anerkjenner norsk suverenitet og etablerte Svalbard som en fri økonomisk sone og demilitarisert sone. Det norske selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani og det russiske selskapet Arktikugol er i dag de eneste gjenværende gruveselskapene på øya. Forskning og turisme har blitt som et supplement til gruvevirksomheten, med blant annet Universitetssenteret på Svalbard og Svalbard globale frøhvelv. Det er ingen veiforbindelse mellom bosetningene, i stedet brukes snøscootere, fly og båter. Svalbard lufthavn, Longyear er øya og øygruppens eneste lufthavn med flyforbindelse til fastlandet.

Øya har et arktisk klima, men likevel med høyere temperaturer enn andre området på samme breddegrad.

Etymolog

Deler av Willem Barentsz kart fra 1599. Spitsbergen, her nedtegnet for første gang, er avmerket som "Het Nieuwe Land" (nederlandsk for "Det nye Land").

Spitsbergen ble navngitt av oppdageren Willem Barentsz i 1596. Navnet Spitsbergen, som betyr spisse fjell (fra nederlandsk spits - spiss, bergen - fjell), ble først brukt om både hovedøya og øygruppen. På 1600- og 1700-tallet var øyene kjent som Grønland for engelske hvalfangere. Stavingen "Spitzbergen" ble brukt i engelsk på 1800-tallet, for eksempel av den engelske oppdageren og geografen Frederick William Beechey og Royal Society.

I 1906 var kartograf og oppdageren William Martin Conway av det oppfattelse av stavingen Spitzbergen ikke var korrekt og foretrakk istedet Spitsbergen, men dette hadde liten påvirkning på britisk praksist. I 1920 ble traktaten som avgjorde øyenes overhøyhet gitt navnet Spitsbergen Treaty. Norske myndigheter ga øygruppen navnet Svalbard i 1925 og hovedøya fikk navnet Spitsbergen, og ved slutten av 1900-tallet ble denne navnebruken vanlig.

Historie

De første kullkompaniene

Sommeren 1899 kom ishavsskipper Søren Zachariassen til Tromsø med 600 hl kull fra Bohemanneset og andre steder ved Isfjorden. Dette partiet anses som det første kullpartiet som ble solgt fra Svalbard, men allerede under hvalfangertiden kjente man til kullforekomstene på øygruppen. Et av de første tonnene med kull som Zachariassen solgte, var til en lystbåt eid av Albert I av Monaco.

Zachariassen hadde fra 1862 kjent til de gode kullforekomstene, men klarte ikke å få noe økonomisk utbytte av sin innsats. I 1900 nevnte han sine kullfunn og ga kullprøver til ishavsskipperen Henrik Næss. Næss' interesse ble vekket, og sammen med tre andre interesserte sendte de åtte mann til øygruppen for å ta «et eller andet kullfelt i besittelse».

Nordmennene kom som de første i gang med kullproduksjon i 1903. Senere kom også andre nasjonaliteter til og disse hadde som regel bedre kunnskaper om kullproduksjon og større økonomisk løfteevne. Kampen om kullfeltene økte og anneksjonstavler ble slått opp og revet ned. Nordmennene kom til kort, selv om viljen var til stede. I 1906 solgte Henrik Næss og hans forretningspartnere sitt selskap Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani til det amerikanske Arctic Coal Company. Søren Zachariassen som startet det hele, tjente lite på sine oppdagelser.

Etableringen av Longyearbyen

Longyearbyen, 1925.

I 1901 reiste den amerikanske forretningsmannen John Munroe Longyear fra Michigan på cruise til Svalbard sammen med sin familie. På turen fikk han se Christian Michelsens kullekspedisjon i Calypsobyen i Recherchefjorden sør på Spitsbergen. Longyears interesse for øygruppens kullforekomster var et faktum, og sommeren 1903 kom han tilbake til Adventfjorden, hvor Longyearbyen i dag ligger.

Det ble foretatt innsamlinger av kullprøver fra prøvefeltene til Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani i Blomsterdalen og i fjellsiden ovenfor Hotellneset. Kullprøvene ble tatt med hjem til USA hvor de ble analysert og funnet gode. Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani annekterte områder var til salgs, og Longyear så mulighetene som lå i gruvedrift på Spitsbergen, men han var tilbakeholden med å satse penger i et område hvor rettsforholdene var uklare. Først da det norske utenriksdepartementet i mai 1904 bekreftet at Spitsbergen var et ingenmannsland, startet Longyears selskap Ayer & Longyear forhandlingene med Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani om en overtagelse. I oktober 1904 ble kjøpskontrakten undertegnet, hvor Trondhjem-Spitsbergen Kulkompani fikk 18 000 norske kroner i kontanter og 50 000 norske kroner i aksjer i det nystiftede selskapet Arctic Coal Company (ACC).

Den første ekspedisjonen ankom Adventfjorden 2. juni 1905 med skipet DS «Ituna» og var ledet av Longyears nevø William D. Munroe. Innslag ble gjort i fjellsiden og flere annekteringer ble foretatt i Isfjorden på vegne av Ayer & Longyear. I slutten av mai 1906 forlot skipet «Primo» Trondhjem med kurs for Adventfjorden. Om bord var William D. Munroe og hans hest, 50 mann, et skipsdekk med tømmer og treverk, samt et halvt tonn dynamitt. Skipet ankom Adventdalen 10. juni, og mannskapet ble innlosjert i det gamle hotellet fra 1896 på Hotellneset og innledet det første året med ordinær gruvedrift. Det ble bygget ti hus, vanntilførsel ble etablert, og taubanen som skulle frakte kull fra gruveåpningen og ned til sjøen, ble påbegynt. I løpet av det første året ble gruvegangen 65 meter lang i et kullag på 1,30 meter. Skipet DS «Ituna» som gjennom høsten hadde fraktet kull ned til fastlandet, seilte ned for siste gang før vinteren 2. oktober og tok med seg de som ikke skulle overvintre. Av de 50 mennene som ble med opp, ble 22 menn igjen for å overvintre.

Etter fem års drift hadde Arctic Coal Company brukt 1,5 millioner kroner, uten at produksjonen og lønnsomheten hadde nådd et tilfredsstillende nivå. Gruveselskapet var utsatt for tekniske problemer, lave kullpriser, arbeidskonflikter og stridigheter med norske myndigheter i forbindelse med skipskontroll, eiendomsskatten på selskapets eiendommer på fastlandet og striden om telegrafforbindelse. Norske telegrafmyndigheter nektet Arctic Coal Company å sette opp en lenkestasjon i Finnmark som ville opprette telegrafforbindelse mellom gruvesamfunnet og USA. I stedet satte Telegrafvesenet opp en egen stasjon like etterpå på Finneset i Grønfjorden i 1911. Denne stasjonen fikk stor betydning året etter, da det ble innført radioplikt i Nord-Atlanteren som følge av «Titanic»-forliset. I 1930 ble kortbølge-radiotjenestene utvidet med etableringen av Isfjord radio helt ytterst i fjorden for å sikre den utsatte skipsfarten til gruvehavnene i fjorden. Etter etableringen av Telenor Svalbard inne i Longyearbyen flyttet hovedsenderen en stund til flyplassen, hvor det ble drevet kombinert kyst- og flyplassradio helt fram til 1995.

Sommeren 1912 ble det gjennomført en omfattende streik i Longyear City, hvor svenske syndikalister hadde en sentral rolle. Arbeidskonflikten førte til at 238 arbeidere ble sendt tilbake til fastlandet. Det var ofte streiker i gruvene, blant annet i første driftsår og i alle årene mellom 1910 og 1913. Streikene var som regel ikke motivert av lønnsforholdene, men av dårlige levevilkår som trangboddhet, dårlig hygiene, dårlig mat og kulturforskjeller mellom norske arbeidere og amerikanske ledere.

Energiforsyningen ble stabil da en første kulldrevet kraftstasjon ble etablert i 1920. Denne ble i 1982 erstattet av det mer moderne kullkraftverket Longyear Energiverk, sammen med et fjernvarmenett.

Andre verdenskrig

Slagkrysseren «Scharnhorst» satte Longyearbyen i brann 8. september 1943. «Scharnhorst» ble senket 26. desember 1943 ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Slagkrysseren ble truffet av 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen på 1 800 ble reddet.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var den samlede befolkningen på Svalbard 900 nordmenn og 2000 sovjetere, og frem til august 1941 foregikk det normal drift og utføring både på norsk og sovjetisk side.

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen den 22. juni 1941 iverksatte de allierte den 31. juli vakt ved alle gruvene. Alle sovjetiske statsborgere ble evakuert med britiske krigsskip til Russland i slutten av august, mens nordmennene ble ført til Storbritannia ombord på «Empress of Canada» 3. september. Samtidig ble alle strategiske objekter som blant annet kull- og oljelagre, kraftstasjoner og radiostasjoner destruert. Norske styrker ble stasjonert i Longyearbyen, Barentsburg og Sveagruva.

Det ble fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani og fra norske myndigheter gjort forsøk på å kombinere garnisonsetablering med gjenopptagelse av driften, men forsøkene mislyktes. I mai 1942 var Operasjon Fritham et forsøk på å etablere en norsk stasjon.

Tyske styrke angrep Longyearbyen 8. september 1943 med blant annet slagkrysseren «Scharnhorst», hvor både byen og Gruve 2 ble skutt i brann. Sverdrupbyen som ligger lengst inne i Longyeardalen ble ikke truffet og var intakt etter krigens slutt. De store ødeleggelsene etter angrepet skapte en ny økonomisk krise for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Selskapet styreformann, Hilmar Reksten, mente at den norske staten måtte erstatte krigsødeleggelsene. Løsningen ble at selskapet tok opp statlige lån i 1943, 1944 og 1946, samt at staten stilte som garantist for lån i private banker i 1945. I 1948 ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani tilkjent 16,5 millioner kroner av Krigsskadetrygden.

Tiden etter andre verdenskrig

Platåberget med synlig, bar rullebane på Svalbard lufthavn og de hvite antennene til Svalsat oppå fjellet. Isfjorden er islagt i forgrunnen.

Etter andre verdenskrig begynte en fullstendig gjenoppbygging av Barentsburg og Longyearbyen, hvor Store Norske Spitsbergen Kulkompani brukte store beløp på Longyearbyen. Produksjonen startet først opp i Gruve 1, men ble i 1951 erstattet av Gruve 2. I 1963 var årsproduksjonen i de norske gruvene 430 000 tonn, hvor 170 000 tonn ble eksportert.

I 1975 åpnet den første helårsflyplassen i Longyearbyen, etter at regjeringen hadde satt ned et utvalg i 1964 for å vurdere transportbehovene og mulighetene for bedre samband mellom Svalbard og fastlandet. Alternativene som ble vurdert var bygging av en isbryter eller en flyplass. Det regjeringsoppnevnte utvalget anbefalte en flyplass for å sikre helårig forbindelse, og i 1971 ble det fattet et vedtak om bygging av flyplass. Det ble sendt ut en orientering til traktatlandene, hvor det ble presisert at flyplassen ville være åpen for alle statsborgerne i traktatlandene og kun ville bli benyttet til sivile formål. Flyplassen ble offisielt åpnet ved 50-årsjubileet for Norges overtagelse av suvereniteten over Svalbard 14. august 1975.

En globalt viktig etablering ved fjorden er Svalbard satellittstasjon (Svalsat), som siden 1997 drives på Platåberget over flyplassen og Longyearbyen av Kongsberg Satellite Services. Denne stasjonen har 7 antenner og tar ned data fra den japanske solsatellitten Hinode, og videre fra vær-, miljø- og klimasatellitter fra ESA, NOAA, NASA og andre utenlandske organisasjoner. Stasjonen har 14 sirkumpolare passeringer i døgnet og leser blant annet alle bildedata som tas av ismassene over Nordpolen. I 2003 anla Norsk Romsenter og Telenor en dobbel sjøkabel fra Tromsø til Isfjorden, som sikrer væruavhengig overføring av all tele- og datatrafikk til og fra Svalbard.

Verneområder

Nordre Isfjorden nasjonalpark omfatter kystområdene og øyene langs Isfjordens nordkyst

Foto: Jerzy Strzelecki

Seilbåt til anker ved Brucebyen i Billefjorden

Foto: Krzysztof Maria Różański

I Festningen geotopvernområde er det funnet fossile fotspor etter en planteetende landøgle av arten Iguanodon. Disse øglene var 10–12 meter lange og 3–5 meter høye, og levde for 100 mill. år siden. Sporene er over en halv meter i tverrmål.

I Isfjorden ligger nasjonalparkene Nordre Isfjorden og Sassen-Bünsow Land, fuglereservatene Boheman, Gåsøyane og Kapp Linné, samt geotopverneområdet Festningen. Begge nasjonalparkene og geotopverneområdet ble opprettet 26. september 2003, mens de tre fuglereservatene ble opprettet 1. juni 1973. Opprettelsen av nasjonalparkene har som formål å «bevare et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt arktisk kyst- og fjordlandskap med intakte naturtyper, økosystemer, arter, naturlige økologiske prosesser, landskapselementer og kulturminner som referanseområde for naturforskning og for opplevelse av Svalbards natur- og kulturarv».

Nordre Isfjorden nasjonalpark ligger langs fjorder og øyer på nordkysten av Isfjorden og omfatter Boheman fuglereservat ved vestmunningen av Nordfjorden. Nordre Isfjorden nasjonalpark dekker et område på 2 952,1 km², hvorav landarealet utgjør cirka 2 047 km² og det marine arealet cirka 905 km². Nordre Isfjorden nasjonalpark strekker seg fra St. Jonsfjorden (Forlandsundet) i vest til Dicksonfjorden i øst, over Oscar II Land, James I Land og den vestre fliken av Dickson Land. Den viktigste fjorden ligger midt i parken – Nordfjorden, som er en nordlig arm av Isfjorden og som innerst deler seg i Ekmanfjorden og Dicksonfjorden.

Nordre Isfjorden nasjonalpark har store strandsletter hvor løsmasser i stor grad er marine avsetninger. Coraholmen og Flintholmen i Ekmanfjorden har helt spesielle landskap forårsaket av Sefströmbreen, sannsynligvis oppstått i 1896. Fjellformasjonene Skansen og Alkhornet (616 moh. på sørpynten av Oscar II Land ved utløpet av Isfjorden) er karakteristiske landformer med betydelige fuglefjell.

Sassen-Bünsow Land nasjonalpark ligger i et dal- og fjellområde med brede elveløp innerst i Isfjorden. Sassen-Bünsow Land nasjonalpark dekker et område på 1 230,57 km², hvorav landarealet er på cirka 1 157 km² og det marine arealet på cirka 73 km². Den ligger ca 15 km nord for nordgrensen av Nordenskiöld Land nasjonalpark. Sassen-Bünsow Land nasjonalpark utgjør i hovedsak de tre områdene Sassendalen, Tempelfjorden, og Bünsow Land med Gipsdalen, samt tilliggende isdekte fjell- og breområder i øst. Gipsdalen og fjellene ved Tempelfjorden har geologiske forekomster av gips. I vest utgjør østbredden av Billefjorden vestlig begrensning, herfra kan man se over fjorden og over til det nedlagte, russiske tettstedet Pyramiden. Parken strekker seg opp til vannskillet i øst, men går ikke helt ned til østkysten av Spitsbergen og Barentshavet. Umiddelbart vest for parken ligger Gåsøyane fuglereservat, som nesten tangerer den vestligste grenselinjen for Sassen-Bünsow Land nasjonalpark ute i Isfjorden (Sassenfjorden).

Sassen-Bünsow Land nasjonalpark har betydelige arealer med fine kvartærgeologiske innslag, bl.a. marine avsetninger, elveavsetninger og strukturmark. Nordsiden av selve Sassendalen har en rekke elvegjel (canyons). En av Svalbards høyeste fosser ligger ytterst i Eskerdalen, hvor Sassendalen munner ut. Det er innslag av yngre tiders sedimenter og bergarter i området. Fjellformasjonen Templet er et velkjent og lett synlig, særegent landskaps­element. Fjellene i området har mektige raskjegler. Isbreer (fra sør til nord) er Fimbulisen, Von Postbreen og Filchnerfonna, alle tre øst for Tempelfjorden.

Festningen geotopvernområde er et geotopvernområde som omfatter det nordvestre hjørnet av Nordenskiöld Land, fra Grønfjorden til Lewinodden. Geotopvernområdet utgjør vel 14 km² landareal (inkludert breer og ferskvatn) og ca. 3 km² marint areal. Formålet med fredingen er å ta vare på et område med verdifulle geologiske og kvartærgeologiske forekomster, herunder Festningsprofilet, et av Svalbards mest kjente og komplette geologiske referanseprofiler.

Eksterne lenker

(en) Spitsbergen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons