Bob Dylan (album)

Bob Dylan
Studioalbum med Bob Dylan
Utgitt		19. mars 1962
Innspilt		20. november-22. november 1961
Sjanger		folk, Blues
Lengde		00:37:04
Lengde		37:4
Språk		Engelsk
Plateselskap		Columbia Records
Produsent(er)		John H. Hammond
Anmeldelse(r)
Allmusic lenke
Plass i kronologi
Bob Dylan The Freewheelin' Bob Dylan (1964)

Bob Dylan er debutalbumet til den amerikanske singer-songwriteren Bob Dylan. Det ble utgitt 19. mars 1962 av Columbia Records da Dylan var 20 år. Albumet har to selvkomponerte sanger, de øvrige er gamle standardsanger innen amerikansk folk-musikk. Albumet ble produsert av den legendariske talentspeideren og plateprodusenten John H. Hammond som også fikk Dylan inn i Columbia-selskapet.

Innspilling

Dylan møtte John Hammond på en øving for Carolyn Hester 14. september 1961. Hester hadde invitert Dylan som munnspill-spiller. Hammond hadde fått anbefalt Dylan som studiomusiker av sin sønn, musikeren John Hammond jr. og Liam Clancy.

Hammond fortalte senere Robert Shelton at han bestemte seg for å signere Dylan «på stedet» og inviterte ham til Columbia-kontoret for en mer formell audition-innspilling. Det finnes ingen slik innspilling i Columbias arkiver, men Hammond, Dylan og Columbias A&R-sjef Mitch Miller har bekreftet at auditionen fant sted. Det sies at produsent Fred Catero, på den tiden lydtekniker for Columbia Records, har disse innspillingene.

26. september 1961 startet Dylan en to ukers økt på Gerde's Folk City der han var nummer to på plakaten etter The Greenbriar Boys. Den 29. september dukket en flott og smakfull kritikk av opptredenen hans opp i The New York Times. Samme dag spilte Dylan munnspill for Hesters innspilling i Columbia Manhattan Studios. Etter innspillingen tok Hammond Dylan med seg til kontoret sitt og forela ham Columbias standard fem-års kontrakt for tidligere uinnspilte artister, og Dylan signerte umiddelbart. Samme natt, på Gerdes, fortalte Dylan Shelton om Hammonds tilbud, men bad ham om å tie inntil kontrakten var endelige godkjent av Columbia, noe som skjedde kort tid etter.

Det var bestilt studio sent i november og i ukene fram til innspillingen begynte Dylan å søke etter nytt materiale selv om han var kjent med et stort antall sanger fra før. Ifølge Dylans venninne Carla Rotolo: «He spent most of his time listening to my records, days and nights. He studied the Folkways Anthology of American Folk Music, the singing of Ewan MacColl and A.L. Lloyd, Rabbit Brown's guitar, Woody Guthrie, of course, and blues...his record was in the planning stages. We were all concerned about what songs Dylan was going to do. I remember clearly talking about it.»

Albumet ble innspilt i løpet av tre korte ettermiddagsøkter 20. og 22. november. Hammond spøkte senere med at Columbia hadde brukt ca. 402 dollar på innspillingen. Selv med de lave kostnadene og den korte tiden som ble brukt, var Dylan veldig vanskelig å ha med å gjøre under innspillingene, ifølge Hammond. «Bobby popped every p, hissed every s, and habitually wandered off mike», minnes Hammond. «Even more frustrating, he refused to learn from his mistakes. It occurred to me at the time that I'd never worked with anyone so undisciplined before.»

Totalt ble det spilt inn sytten sanger og fem av dem ble bare spilt inn én gang («Baby Let Me Follow You Down», «In My Time Of Dyin'», «Gospel Plow», «Highway 51 Blues», og «Freight Train Blues»). Albumets fire outtakes var også spilt inn én gang. Under innspillingen nektet Dylan å spille de samme sangene to ganger, selv om han fikk en del forespørsler. Dylan sa: «I said no. I can't see myself singing the same song twice in a row. That's terrible.»

Sangene

I perioden da albumet ble innspilt absorberte Dylan et anselig antall folksanger fremført i klubber og kaffehus. Mange av dem som fremførte disse var nære venner med Dylan, og de spilte også sammen med han. Dylan ble ofte invitert med dem hjem, hvor han ble introdusert til enda mer folk-musikk. På den tiden lånte og hørte Dylan på et stort antall folk-, blues- og countryplater, mange var vanskelige tilgjengelige. Dylan avslørte i et intervju i dokumentaren No Direction Home at han bare trengte å høre en sang én eller to ganger for å lære den.

På albumet er det kun to selvskrevne sanger av Dylan, de resterende elleve sangene er folksanger og tradisjonelle sanger. Få av disse var en del av repertoaret hans i klubbene og kaffehusene. Bare to av coversangene og begge de selvskrevne var på repertoaret i september 1961. Dylan sa i et intervju i 2000 at han ikke ville avsløre så mye av seg selv til å begynne med.

Av de to selvkomponerte sangene var «Song for Woody» den mest kjente. Ifølge Clinton Heylin har det originale håndskrevne manuset for «Song To Woody» en inskripsjon på bunnen av arket som låter sånn: «Written by Bob Dylan in Mills Bar on Bleeker Street in New York City on the 14th day of February, for Woody Guthrie.» Melodien er basert på en av Guthries egne sanger, «1913 Massacre», men det er mulig at Guthrie baserte melodien på en enda tidligere melodi, som mange folkartister, inkludert Dylan, gjorde. Guthrie tilpasset ofte kjente folk-melodier til sine egne komposisjoner. Guthrie var Dylans største musikalske innflytelse i den tiden da debutalbumet ble utgitt, og på mange av sangene er det åpenbart at Dylan imiterer Guthries vokalstil. «Talkin' New York» refererer til Guthries sang «Pretty Boy Floyd».

Dylan blir kreditert som musikalsk arrangør av mange av de tradisjonelle sangene, men noen få av dem er kreditert til kollegene hans, for eksempel var arrangementet til «House of the Rising Sun» utviklet av Dave Van Ronk, som var en nær venn av Dylan på den tiden. Under innspillingen av «Baby Let Me Follow You Down», nevner Dylan arrangøren, Eric Von Schmidt, som han møtte i Cambridge, Massachusetts. Von Schmidt introduserte arrangementet for Dylan på «Baby Let Me follow You Down» og for «He Was a Friend of Mine», som også var innspilt for Dylans debutalbum, men utelatt.

Dylan hadde forlatt mesteparten av disse sangene da han kom til konsertarenaen i 1963, men han fremførte «Man of Constant Sorrow» under sin første nasjonale TV-opptreden i 1963. (En opptreden inkludert i dokumentaren No Direction Home fra 2005). «Baby Let Me Follow You Down» dukket senere opp med et elektrisk arrangement på hans turnéer med The Hawks i 1965 og 1966. En liveinnspilling ble gitt ut på The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert.

Etter 1966 spilte Dylan bare fire sanger fra debutalbumet på konserter, og bare «Song to Woody» og «Pretty Peggy-O» blir spilt relativt regelmessig.

Outtakes

Fire sanger ble ikke med på albumet, tre av disse ble senere utgitt på The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991. Det er de tradisjonelle sangene «House Carpenter» og «He Was a Friend of Mine», samt «Man on the Street», som Dylan skrev selv. Den fjerde, Woody Guthries «Ramblin' Blues», er ennå ikke er utgitt.

Av disse fire er den mest kjente kanskje «House Carpenter», som var den siste sangen som ble innspilt. Dette er en versjon av den skotske balladen «The Daemon Lover» fra det 16. århundre. Clinton Heylin skrev at det var den mest usedvanlige fremførelsen under hele innspillingen. Selv om sangen var favoritten blant folk-entusiaster, har ikke Dylan spilt den live i noen dokumentert fremføring.

En alternativ og forkortet versjon av «House of the Rising Sun», produsert av Tom Wilson i 1964 og tungt overdubbet med elektriske instrumenter, dukket senere opp på CD-en Highway 61 Interactive.

Ettertid

Bob Dylan fikk ikke noe særlig anerkjennelse før noen år senere. «These debut songs are essayed with differing degrees of conviction», skriver NPRs Tim Riley, «[but] even when his reach exceeds his grasp, he never sounds like he knows he's in over his head, or gushily patronizing...Like Elvis Presley, what Dylan can sing, he quickly masters; what he can't, he twists to his own devices. And as with the Presley Sun sessions, the voice that leaps from Dylans first album is its most striking feature, a determined, iconoclastic baying that chews up influences, and spits out the odd mixed signal without half trying.»

Uansett ble ikke albumet lagt noe særlig merke til, og både Hammond og Dylan var misfornøyd med debutalbumet. Ifølge Shelton, som skrev liner notes til albumet under et pseudonym, fortalte Dylan ham at Sheltons liner notes var bedre enn albumet. Dylan fortsetter å uttrykke misnøye med debutalbumet den dag i dag.

Albumet solgte heller ikke bra, og Dylan var tiden kjent som «Hammond's Folly» (Hammonds dumhet) i plateindustrien. Mitch Miller, Columbias sjef for A&R på den tiden sier at albumet i USA solgte et totalt antall på 2500 eksemplarer. Det ble Dylans eneste utgivelse som ikke kom på albumlistene i USA, selv om det kom som nummer 13 på britiske lister i 1965.

Til tross for albumets dårlige resultat, var det ikke en finansiell ruin. Albumet var jo veldig billig å spille inn og på den tiden solgte ikke folk-album særlig stort.

22. desember, 1961, en måned etter Dylans siste innspilling, var Dylan i Minneapolis, Minnesota, hvor han og hans venn Tony Glover besøkte deres venn Bonnie Beecher. Dylan holdt en uformell opptreden i hennes leilighet, han fremførte 26 sanger som ble tatt opp av Glover på en reel-to-reel båndopptaker. Opptaket ble feilaktig kjent som «the Minneapolis hotel tape», og kopier begynte raskt å sirkulere blant privatpersoner. Dette ga et innsyn i Dylans musikalske potensial bare en måned etter innspillingen av debutalbumet hans. Dette opptaket var et større og mer variert utvalg av sanger, og var alle innspilt i løpet av to og en halv time om kvelden 22. desember.

Blant sangene var «Black Cross», «Big Joe Williams», «Baby Please Don't Go» (hvor Dylan viser sine voksende ferdigheter i å spille bottleneck-gitar), «Wade in the Water», Dylans egen versjon av «Nine Hundred Miles» (retitulert «I Was Young When I Left Home» og ble senere inkludert på The Bootleg Series Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack), den tradisjonelle «Poor Lazarus», et Memphis Jug Band-arrangement av «Stealin'», en annen omskrevet folk-sang kalt «Hard Times in New York Town» (basert på den tradisjonelle «Hard Times in the Country Working on Ketty's Farm»), og «Dink's Song», oppdaget av John Lomax. (Ifølge Clinton Heylin hørte Lomax først sangen: «in 1904 when, across the Brazos river from Texas A&M College, he heard a lady called Dink sing her song.» Dylans «hotell»-innspilling ble først utgitt på Folksong USA, og ble senere inkludert på The Bootleg Series Vol. 7: No Direction Home: The Soundtrack.)

Selv om få sanger fra «hotell»-innspillingen i Minneapolis ble offisielt utgitt, har alle 26 sangene blitt utgitt uoffisielt og hyllet av folk som Greil Marcus, en musikkritiker i Rolling Stone Magazine.

Sporliste

1. «You're No Good» (Jesse Fuller) – 1:40
2. «Talkin' New York» (Bob Dylan) – 3:20
3. «In My Time of Dyin'» (trad. arr. Dylan) – 2:40
4. «Man of Constant Sorrow» (trad. arr. Dylan) – 3:10
5. «Fixin' to Die» (Bukka White) – 2:22
6. «Pretty Peggy-O» (trad. arr. Dylan) – 3:23
7. «Highway 51 Blues» (Curtis Jones) – 2:52
8. «Gospel Plow» (trad. arr. Dylan) – 1:47
9. «Baby, Let Me Follow You Down» (trad. arr. Reverend Gary Davis, Eric von Schmidt, Dave Van Ronk) – 2:37
10. «House of the Risin' Sun» (trad. arr. Dylan) – 5:20
11. «Freight Train Blues» (trad. arr. Dylan) – 2:18
12. «Song to Woody» (Dylan) – 2:42
13. «See That My Grave Is Kept Clean» (Blind Lemon Jefferson) – 2:43

Eksterne lenker

• (en) Bob Dylan på Discogs
• (en) Bob Dylan på MusicBrainz
• (en) Bob Dylan på Spotify
• (en) Bob Dylan på AllMusic