Blemmya
Blemmya (gr. βλέμμυες) eller akefal, acephali (gr. ἀκέφαλοι = uten hode) er et sagnvesen, fremstilt som hodeløst menneske, men med øyne, nese og munn plassert på brystet og magen.
Plinius og Isidor
[rediger | rediger kilde]Forestillingen om blemmyaerne kan føres tilbake til Plinius den eldre, som omtaler dem som et afrikansk folk som oppholdt seg ved Nilens øvre løp.[1] Han skriver: «Blemmyes traduntur capita abesse, ore et oculis pectore adfixis» (= Det sies at blemmyaerne ikke har noe hode, og at deres munn og øyne er på deres bryst"). Det bodde faktisk en folkestamme der, fryktet for overfall og røverier (se nedenfor), men påstanden om at de ble født uten hals som blemmyer, med øynene festet til skuldrene, skyldtes altså Plinius.
Også Isidorus nevner en nomadestamme som levde vest for Nilen, som ble kalt blemmyaere. Omtrent midt på 200-tallet blir det påstått at de skapte problemer i den romerske provinsen Aegyptus, og i kongeriket Meroë, ved å røve og plyndre og gjøre handelsveiene usikre.
I dikterkunsten
[rediger | rediger kilde]Dramatikeren Aischylos (d. 456 f.Kr.) skal ifølge Strabon ha skildret folk med øyne på brystet, såkalte sternoftalmer. Ikke lenge etter dette nevnte også Herodot hodeløse folk, dvs. akefaler, som han mente hørte hjemme i Libya.
I Holbergs Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) forekommer hodeløse i landet Cabac.[2]
I kirkekunsten
[rediger | rediger kilde]Blemmyaerne forkommer ofte fremstilt som kalkmalerier i middelalderkirker fra katolsk tid, hvor de uttrykk den ene av dødssyndene, fråtseri. Vi ser derfor i blant blemmyer malt med vinglass i hånden og en diger munn med lange tenner, jf. et veggmaleri i Råby kirke nordøst for Randers.[3]
I medisin
[rediger | rediger kilde]Akefali har gitt fagtermen for fostre med manglende utviklet hode.[4] Fostre med slike egenskaper er ikke levedyktige.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bernström, John (1959). «Fabeldjur och -människor». Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind 4. Oslo: Gyldendal.
- ^ Holberg, Ludvig (1991). Niels Klims reise. Oslo: Aschehoug. s. 103.
- ^ Holbek, Bengt og Iørn Piø 1979: Fabeldyr og sagnfolk. København: Politikens Forlag. ISBN 87-567-3236-8. Side 261f.
- ^ Universitetsforlagets store medisinske ordbok. Oslo: Universitetsforl. 1998. s. 14.