Hopp til innhold

Bevæpning av antisemittisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Utnyttelsen av anklager om antisemittisme, spesielt for å motvirke antisionisme og kritikk av Israel, kan beskrives som våpenisering av antisemittisme, instrumentalisering av antisemittisme eller å spille antisemittisme-kortet. Beskyldninger om dårlige intensjoner mot Israels kritikere har blitt kalt en form for svertekampanje. Noen forfattere har sammenlignet dem med å benytte rasekortet. [1]

Forslag om at begrepet har blitt utnyttet har blitt reist under faser av den arabisk-israelske konflikten, i relaterte diskusjoner om israelsk apartheid, i ulike organisasjoners vedtak av den kontroversielle arbeidsdefinisjonen av antisemittisme, [2] og i kontroversen rundt antisemittisme i det britiske arbeiderpartiet . [3] Kritikere har hevdet at anklagen om bevæpning tilsvarer et antisemittisk personangrep hvis bruk ikke klarer å adressere antisemittisme som det aktuelle problemet. [4] Anklagen har også blitt kritisert som forankret i antagelser snarere enn bevis. [5]

En gul davidstjerne, kjent somjødestjerne, et påbudt tøymerke for jøder blant annet i det nasjonalsosialistiske Tyskland.

Noen forskere har sagt at anklagen om antisemittisme blir mindre effektiv ettersom flere mennesker blir klar over dens politiske bruk. [6] [7]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Noam Chomsky skriver i boken The Fateful Triangle (1983) at kritikk av Israel ofte ble møtt med anklager om at selve kritikken var antisemittisk, og bemerket at "taktikken er standard." Han refererte til Christopher Sykes og påpekte at dette fenomenet kan spores tilbake til 1943. Chomsky legger til at "etter 1967 har denne taktikken blitt finpusset til en kunstform, særlig etter hvert som politikken den forsvarer har blitt stadig mindre forsvarlig.” [8]

På begynnelsen av 1950-tallet ble den amerikanske journalisten Dorothy Thompson, som hadde vært en talsmann for sionismen, kalt antisemittisk etter at hun begynte å skrive mot sionismen, etter å ha vært vitne til jødisk terrorisme mot britene og Nakba mot de palestinske araberne. Hun skrev en kritikk av amerikansk sionisme i Commentary i 1950, og anklaget sionister for dobbel lojalitet; [9] som svar: "Midt i beskyldninger om antisemittisme mistet hun venner, arbeid og politisk innflytelse." [10]

Den israelske historikeren Benny Morris sa at John Bagot Glubb var utsatt for en "tendens blant israelere og jøder i utlandet til å identifisere sterk kritikk av Israel som ensbetydende med, eller som i det minste stammer fra, antisemittisme" (selv om Morris også sa at Glubbs antisionisme var "preget av en viss grad av antisemittisme"). [11] Glubb skrev i sine memoarer fra 1956: "Det virker ikke for meg å være verken rettferdig eller hensiktsmessig at lignende kritikk rettet mot den israelske regjeringen skal merke taleren med det moralske stigmaet som generelt er forbundet med antisemittisme". [11]

I følge Cheryl Rubenberg, på 1980-tallet, journalistene Anthony Lewis, Nicholas von Hoffman, Joseph C. Harsch, Richard Cohen, Alfred Friendly, forfatterne Gore Vidal, Joseph Sobran og John le Carré, [10] og amerikanske politikere Charles Mathias og Pete McCloskey [12] var blant dem som pro-israelske grupper kalte antisemitter. I 1989 skrev Rubenberg om Mathias og McCloskey, "Merkingen av individer som er uenige i lobbyens posisjoner som 'antisemittiske' er en vanlig praksis blant Israels talsmenn." I 1987 skrev journalisten Allan Brownfeld i Journal of Palestine Studies, "Man kan ikke være kritisk til den israelske statsministeren, bekymret for spørsmålet om palestinerne, eller tvilende til fordelen med massive tilførsler av amerikansk bistand til Israel uten å utsette seg for muligheten for å bli kalt 'antisemittisk'". [10]

I 1992 skrev den amerikanske diplomaten George Ball i sin bok The Passionate Attachment: America's engagement with Israel at AIPAC og andre pro-israelske grupper "bruker anklagen om 'antisemittisme' så uforsiktig som å bagatellisere det", og at “enhver jødisk amerikaner som sidestiller dette begrepet med kritiske kommentarer om forbigående israelsk politikk, erkjenner implisitt at han ikke kan forsvare Israels praksis med rasjonelle argumenter." [13]

Fremtredende personer som uttrykker pro-palestinske følelser inkludert Jimmy Carter og Desmond Tutu, har av internasjonale israelske fortalergrupper blitt anklaget for antisemittisme. [14] [6]

Chomsky og akademikerne John Mearsheimer, Stephen Walt og Norman Finkelstein har sagt at anklagene om antisemittisme øker etter at aggressiv oppførsel hos Israel opptrer: etter seksdagerskrigen, Libanonkrigen i 1982, den første og andre intifadaen og bombardementene av Gaza. [15] [16] [17] Chomsky hevdet i 2002: "Når det gjelder antisemittisme, påpekte den fremtredende israelske statsmannen Abba Eban hovedoppgaven til israelsk propaganda (de vil kalle det utrop, det som kalles 'propaganda' når andre gjør det) er å gjøre det klart for verden er det ingen forskjell mellom antisemittisme og antisionisme. Med antisionisme mente han kritikk av den nåværende politikken til staten Israel.» [17]

Mearsheimer og Walt skrev i 2008 at anklager om antisemittisme kan avskrekke andre fra å forsvare de som er utsatt for slike beskyldninger. [7] De påpekte at retoriske anklager om antisemittisme legger en tung bevisbyrde på den anklagede, og plasserer dem i den vanskelige posisjonen å måtte bevise et negativt. Ifølge Mearsheimer og Walt gir slike anklager gjenklang i jødiske samfunn, hvor mange fortsatt oppfatter antisemittisme som utbredt. Selv om de anerkjente at "ekte antisemittisme i deler av den arabiske og islamske verden (og i andre samfunn, som Russland) så vel som dens vedvarende tilstedeværelse i enkelte segmenter av europeiske og amerikanske samfunn, er bekymringsverdig", hevdet de at "å spille antisemittismekortet kveler diskusjonen" og "lar myter om Israel bestå uten motstand.” [7]

I en anmeldelse av Mearsheimer og Walts *The Israel Lobby* i 2007, svarte Jeffrey Goldberg på påstanden om at "[selv om anklagen om antisemittisme kan være en effektiv svertekampanje, er den vanligvis grunnløs." Goldberg skrev: "ikke all kritikk av Israel eller AIPAC er antisemittisk, men ideen om at ingen kritikk av Israel eller AIPAC er antisemittisk, er like absurd.” I 2010 bemerket Kenneth L. Marcus at selv om Mearsheimer og Walt hadde kalt slike anklager for "den store lydløseren", hadde de selv ikke blitt tause, ettersom deres bok og opptredener nådde et bredt publikum. Marcus påpekte også at mange pro-israelske kommentatorer som fordømte det de oppfattet som antisemittisme i antisionistisk retorikk, ofte understreket at mye kritikk av Israel ikke er antisemittisk.

Kontekst

[rediger | rediger kilde]

Generelt

[rediger | rediger kilde]

Mens han i 2010 advarte mot å benekte eller minimere antisemittisme, advarte Kenneth L. Marcus også mot overbruk av "antisemittismekortet", parallelt med bekymringer reist av Richard Thompson Ford med det bredere misbruket av "rasekortet": at det kan være uærlig. og ondsinnet, risikerer å svekke legitime anklager om bigotteri, risikerer å distrahere sosialt berørte organisasjoner fra andre sosiale urettferdigheter, og skade oppsøkende innsats mellom jødiske og arabiske eller muslimske grupper. [1]

Noen forskere har sagt at anklagen om antisemittisme blir mindre effektiv ettersom flere mennesker blir klar over dens politiske bruk. [6] [7]

Venstreorienterte jødiske kunstnere og akademikere har kritisert anti-antisemittisme i Tyskland som en McCarthyistisk bevæpning av antisemittisme som fører til at jøder mister platform for ytring i form av scenenekt og anklaget for antisemittisme "fordi de en gang hadde kontakt med noen som kjente noen som skulle være tilhenger av BDS ", som den tyske statsviteren Gert Krell sa det. [18] I august 2024 signerte 150 jødiske mennesker et åpent brev i en tysk daglig avis der de uttrykte bekymring for at et tysk utkast til resolusjon "for å beskytte jødisk liv" var "fiksert på kunstnere, studenter og migranter som landets farligste gjerningsmenn for antisemittisme" mens hva jøder faktisk frykter ikke er deres "muslimske naboer, og vi frykter heller ikke våre medkunstnere, forfattere og akademikere. Vi frykter den voksende høyrefløyen, slik det fremgår av massesamlinger av nynazister oppmuntret av et nasjonalt klima av fremmedfiendtlig frykt. Vi frykter Alternativ for Tyskland ( AfD), landets nest mest populære politiske parti, hvis ledere bevisst driver med nazistenes retorikk, er knapt nevnt i resolusjonen. [18]

Kritikk mot oscar-vinner og popkultur profiler

[rediger | rediger kilde]

Mer enn 150 jødiske skuespillere, filmskapere og andre kunstnere signerte et åpent brev som ble publisert april 2024 til forsvar for uttalelser om jødiskhet og krigen i Gaza som regissøren Jonathan Glazer gjorde i sin Oscar-takketale for "The Zone of Interest," hans film om Holocaust. Glazers tale har blitt en av de mest debatterte i Oscar-historien, og har trukket et åpent brev med sterk fordømmelse fra andre jødiske filmprofesjonelle, og nå også et brev til støtte. [19]

I sin tale sa Glazer, som er jødisk, at både ofrene for 7. oktober i Israel og den pågående angrepet på Gaza er ofre for dehumanisering. Det nye brevet støtter Glazer, med underskrifter fra blant andre skuespillerne Joaquin Phoenix, Hari Nef og Debra Winger, og regissørene Joel Coen, Nicole Holofcener og Boots Riley. [20]

I 2021 skrev Atalia Omer ved University of Notre Dame at bevæpning av antisemittisme er dårlig for alle involverte, inkludert Israel og det bredere jødiske samfunnet. [21]

Nick Reimer fra University of Sydney skrev i 2022 at antisemittisme "gir unnskyldningen for et hardhendt og svært irrasjonelt angrep på grunnleggende demokratiske friheter". [22]

Grammy vinner og musikkartist Dua Lipa og de høyprofilerte modellene Gigi og Bella Hadid ble mai 2021 kritisert med en helsides annonse i New York Times av den amerikanske profilerte rabbineren Shmuley Boteachs World Values Network [23] som fordømte den britiske popstjernens kritikk av Israel på sosiale medier med utgangspunkt i feilsiteringer [24]. Dua Lipa svarte og sa at annonsen var full av "løgner og åpenbare feiltolkninger.” [25] og at “dette er prisen du betaler for å forsvare palestinske menneskerettigheter mot en israelsk regjering hvis handlinger i Palestina både Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsgruppen B'Tselem anklager for forfølgelse og diskriminering.” [26]

Israel

[rediger | rediger kilde]

I 2004 skrev Joel Beinin at det "veletablerte trikset" med å blande sammen kritikk av Israel med antisemittisme utsetter jøder for angrep ved å antyde at de er ansvarlige for den israelske regjeringens handlinger. [27]

Ulike forfattere har hevdet at anklager om antisemittisme reist i diskusjoner om Israel kan ha en avkjølende effekt [28] [29] som avskrekker kritikk av Israel [28] på grunn av frykt for å bli assosiert med tro knyttet til antisemittiske forbrytelser mot menneskeheten som Holocaust . I sin bok fra 2005 Beyond Chutzpah: On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History skrev Finkelstein at bruken av "antisemittismekortet" forsøker å fortrenge "grunnleggende ansvar for å forårsake konflikten fra Israel til araberne, problemet ikke lenger å være jødisk fradrivelse av palestinere, men arabisk "opposisjon" mot jøder". [30] I 2008 skrev Finkelstein at noe av det "Israel-lobbyen" hevder er antisemittisme, faktisk er "overdrivelse og oppspinn" og "feilmerking av legitim kritikk av israelsk politikk". [31]

Raz Segal skriver at det å ikke skille mellom staten og jøder er en del av bevæpningen av antisemittismediskursen, designet for å beskytte Israel mot kritikk.

Israel-Palestina-konflikten

[rediger | rediger kilde]

Matthew Abraham, professor i retorikk ved Universitetet i Arizona, skrev at anklagene om antisemittisme mot de som kritiserer Israels brudd på palestinske menneskerettigheter har økt siden den Andre intifadaen startet i 2000. Abraham uttalte: "Israels støttespillere har forsøkt å gjøre et argumentativt hopp ved å hevde at kritikk av Israel som den jødiske staten er antisemittisk, nettopp fordi Israel er hjemmet for alle jøder til alle tider. Dette argumentet holder imidlertid ikke, siden det finnes mange anti-sionistiske jøder som avviser Israels forsøk på å tale på vegne av jødedommen. Det vanlige svaret på dette har vært å stemple anti-sionistiske jøder som 'selvhatende jøder', noe som innebærer en tilsidesettelse av både rasjonalitet og sunn dømmekraft.” [32]

En antagelse om at alle muslimer er antisemittiske har i økende grad blitt "utnyttet av sionistiske grupper for å undertrykke kritisk debatt som inkluderer palestinske erfaringer," ifølge Mitchell Plitnick og Sahar Aziz. I 2020 sammenlignet Ronnie Kasrils påstander om antisemittisme i Storbritannia med de retoriske strategiene som ble brukt av tilhengere av den sørafrikanske regjeringen mot anti-apartheidbevegelsen. Finkelstein påpekte parallellene til kommunistpartienes fordømmelse av prinsipiell kritikk under den kalde krigen som "antisovjetisk.” [30]

I 2019 skrev Raz Segal om "våpniseringen av diskursen om antisemittisme, som ofte brukes til å stille og angripe de som snakker om israelsk statsvold, spesielt palestinere. Det er en grov og grusom forvrengning: å misbruke den historiske kampen til et sårbart folk, Jøder, under angrep av mektige stater for å sløre angrepet fra en stat, Israel, mot et sårbart folk, palestinere." [33] I mai 2024, med henvisning til de pro-palestinske protestene i 2024 på universitetscampus, skrev han, "den generelle påstanden fra pro-israelske talsmenn er ment som en politisk knep: å bevæpne antisemittisme for å skjerme Israel fra kritikk av dets angrep på Gaza".

I 2023, under Israel-Hamas-krigen, skrev Bernie Steinberg, en tidligere administrerende direktør for Harvard Hillel, i The Harvard Crimson at pro-israelske aktivister burde stoppe "våpeniseringen" av anklager om antisemittisme mot pro-palestinske aktivister: "Det er ikke antisemittisk å kreve rettferdighet for alle palestinere som bor i deres forfedres land." [34] Marshall Ganz, en professor ved Harvard Kennedy School, kritiserte "våpeniseringen" av antisemittisme, og skrev i The Nation at "taktikken er bemerkelsesverdig lik de som ble brukt av senator Joseph McCarthy". Daniel Levy, en tidligere israelsk forhandler, sa på Palestine Expo- konferansen at "anklagen om antisemittisme blir våpen og misbrukt". [35]

Associated Press rapporterte at krigsprotestene mellom Israel og Hamas i april 2024 på universitetscampus har blitt "merket" som antisemittiske, "mens Israels kritikere sier at de bruker disse påstandene for å dempe opposisjonen". [36] I forkant av at Columbia University-president Minouche Shafik dukket opp for House Committee on Education and the Workforce, skrev 20 jødiske Columbia- og Barnard-professorer Shafik et åpent brev der de uttalte deres innvending mot det de kalte bevæpning av antisemittisme. [37]

IHRA

[rediger | rediger kilde]

Den arbeidsdefinisjonen av antisemittisme som er støttet av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), gir eksempler på potensielle tilfeller av antisemittisme, hvorav mange omhandler Israel. Selv om definisjonen påpeker at "kritikk av Israel på lik linje med kritikk av andre land ikke kan anses som antisemittisk", har flere forskere og aktivister argumentert for at den har blitt brukt til å delegitimere eller til og med forby slik kritikk. For eksempel skrev Holocaust-forsker Raz Segal i 2024: "Våpniseringen av antisemittisme av Israel og dets allierte, inkludert den amerikanske regjeringen, bygger på den svært problematiske 'arbeidsdefinisjonen av antisemittisme' som ble vedtatt av IHRA i 2016.” [38]

Storbritannias University and College Union debatterte i 2011 Congress et forslag om å formelt avvise arbeidsdefinisjonen. [39] I følge antisemittismeforsker David Hirsh ble definisjonen "fordømt som et ond trosforsøk på å si at kritikk av Israel var antisemittisk". [40]

En 2023-rapport fra British Society for Middle Eastern Studies analyserte 40 tilfeller av antisemittismeanklager mot britiske universitetsansatte og studenter basert på IHRA definitionen mellom 2017 og 2022. Den fant at 38 anklager ble avvist, mens to fortsatt ikke er løst. Rapporten indikerer også at falske anklager har påført ansatte og studenter betydelig stress.

Andre har bestridt påstanden om at definisjonen brukes for å dempe Israel-kritikk, slik som filosofen Bernard Harrison .

Antisionisme

[rediger | rediger kilde]

I 2019 skrev Joshua Leifer, en redaktør av magasinet Dissent, at kampanjer som anser antisionisme som antisemittisk, tar sikte på å flytte kritikk av den israelske regjeringen "utover det lyse av mainstream akseptabilitet". [41]

Filosof Bernard Harrison hevder at i debatter om antisionisme og antisemittisme, en ad hominem- motvisning bestående av "å anklage ens jødiske anklager for å komme med sin antatt absurde anklage bare i håp om å "dempe kritikk av Israel" og om å gjøre det fordi han er en Jøde" er en "lager" antisionistisk replikk. [42] Derek Spitz kaller dette en "fornektelse av antisemittisme" og "en form for offer-beskyldning" som setter spørsmålstegn ved klagerens gode tro og tvinger dem inn i den "defensive holdningen til å måtte rettferdiggjøre selve fremstillingen" av de påstand av antisemittisme". [43]

I 2021 skrev Holocaust-historikeren Kenneth Waltzer: "Når antisionister anklager jøder som påpeker antisemittisme for å gjøre det i ond tro med det formål å dempe antisionisme, er dette også en form for antisemittisk antisionisme. De anklager de som roper ut mot antisemittisme for å delta i svindel eller løgn og handle i ond tro.” [44] I 2023 utvidet Mark Goldfeder, som skrev for Penn State Law Review, Waltzers poeng ved å si: "Det er ironisk og idiosynkratisk sant for antisemittisme – i motsetning til andre former for diskriminering – at selv forsøk på å beskrive eller definere fenomenet ofte blir avvist av antisemitter ved bruk av klassiske antisemittiske troper om jødisk makt. I stedet for å tro på eller anerkjenne erfaringene til jødiske mennesker som har vært utsatt for overgrep, og uten å ta utgangspunkt i god tro, legger de antisemittiske avviserne skylden på og sverter ofrene selv, og anklager jødene/sionistene for nok en gang å organisere en hemmelig kabal for å handle ondsinnet og manipulere andre til å gjøre deres vilje og tvinge andre til taushet.”

I desember 2023 sa antisemittismeekspert David Feldman at selv om "noen antisionisme har en antisemittisk form", må konteksten vurderes når man skiller antisemittisme og legitim diskurs, og at det er "en lang historie med Israel og dets støttespillere som skildrer anti- Sionisme og annen kritikk av Israel som antisemittisk" for å delegitimere dem. [45]

Norge

[rediger | rediger kilde]

Utenriksminister Espen Barth Eide uttalte i mai 2024 at Israel "gjemmer seg bak antisemittisme”, etter kritikk rettet mot Israels luftangrep mot teltleirer med flyktinger i Rafah, "Israel er i ferd med å miste kraften i det, for de aller fleste skjønner at det å ta avstand fra at barn blir brent til forkullede lik i Gaza ikke er et uttrykk for antisemittisme". Direktør for Holocaust-senteret Jan Heiret utrykker samme bekymring "Det som skjer nå er at Israels statsminister politiserer, og kan man godt si misbruker antisemittismebegrepet. Å kritisere en stats krigføring må ikke stemples som antisemittisme." [46] Ronen Bahar styreleder hos Det Mosaiske Trossamfund reagerer på og kritiserer Eides ordvalg "For oss er ikke antisemittisme et spillekort eller et skjold mot berettiget kritikk”. [47]

Internasjonale organisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Med henvisning til rykter om at ICC forberedte arrestordre for israelske tjenestemenn, inkludert statsminister Benjamin Netanyahu, sa Aryeh Neier at Netanyahus påstand [48] «at ICC-tiltale ville være antisemittiske er en indikasjon på hans promiskuøse bruk av anklager om antisemittisme». [49] Rett etterpå, den 20. mai 2024, kunngjorde ICC at den søkte arrestordre mot israelske ledere, og Netanyahu kalte hovedanklager Karim Khan for en av de "store antisemittene i moderne tid", og sa at Khan "kaldøst helle bensin på bålene til antisemittisme som raser over hele verden». [50] Kenneth Roth beskrev det Netanyahu sa som en "vanlig siste utvei for forsvarere av Israel" og sa at det setter jøder i fare: "hvis folk ser på anklagen om antisemittisme som et tynt dekke for israelske krigsforbrytelser, vil det gjøre konseptet billigere i en tid da et sterkt forsvar er nødvendig." [51]

I februar 2024 anklaget israelske tjenestemenn den internasjonale domstolen for antisemittisme etter Sør-Afrikas folkemordsak mot Israel . [52] Anthony Lerman skrev i Declassified UK at disse tjenestemennenes "utplassering av bevæpnet antisemittisme for å avlede kritikk av Israels svar på det Hamas-ledede angrepet på Israel i 2023 på jødiske bosetninger og israelske hærenheter utenfor sikkerhetsgjerdet på østsiden av Gazastripen var tydelig selv om nyhetene om grusomhetene fortsatt dukket opp." [53]

Som anklage

[rediger | rediger kilde]

Sosiologen David Hirsh laget begrepet Livingstone-formulering for å referere til den første utjevningen av en anklage om ond tro som svar på en anklage om antisemittisme, i stedet for å engasjere seg i anklagen på dens meritter. Begrepet kommer fra en 2005 da tidligere borgermester i London Ken Livingstone skrev at "I altfor lenge har anklagen om antisemittisme blitt brukt mot alle som er kritiske til politikken til den israelske regjeringen, slik jeg har vært" etter å ha blitt kritisert som antisemittisk for å anklage en jødisk journalist for å oppføre seg som «en tysk krigsforbryter». [54] [4] [55] [56] [57] Kenneth L. Marcus skrev i 2015 om Livingstone-formuleringen: "Jødiske ofre for antisemittisme blir så ofte utsmurt for å bringe påstander i 'ond tro' om at gambiten nå har et navn". [39]

Werner Bonefeld skriver at antisemittisme ofte blir avvist "som et uttrykk for ond tro - en kamuflasje for å isolere Israel fra kritikk" av de som ser på antisemittisme som "et fenomen fra fortiden som bare kaster sin skygge på nåtiden, men som ikke lenger har noen reell eksistens i den." [58]

I sin anmeldelse fra 2016 av Kenneth L. Marcus's The Definition of Anti-Semitism, refererte Robert Fine til en "omfattende litteratur om den angivelig ulovlige bruken av ordet 'antisemittisme' i politiske argumenter ... Denne politiske kulturen ... sår tvil om motivene til de som hevder å oppleve eller være vitne til det her og nå." [59]

Schraub skrev i 2016 om anklager om "ond tro" som reagerer på påstander om "skjevhet, trakassering og diskriminering", inkludert de som er knyttet til antisemittisme, og kalte anklagen om våpen "et første ledd som presenterer marginaliserte personer som iboende upålitelige, utrolige., eller mangler den grunnleggende forståelsen av den sanne betydningen av diskriminering." I 2016 kalte Lesley Klaff anklagen om ond tro for en "fornektelse av moderne antisemittisme som er vanlig i Storbritannia."

Robert Fine og Philip Spencer skriver i 2018s Antisemitism and the Left at "Vi hører på venstresiden ... at anklagen om antisemittisme hovedsakelig fremsettes av uærlige og selvsøkende grunner; at folk gråter "antisemittisme" for å avlede kritikk av Israel; at stigmatisering av individer og grupper som antisemittisme er mer skadelig enn antisemittisme i seg selv, at den jødiske staten og dens tilhengere er hovedkilden til rasisme i den moderne verden ' gjør det for å stenge debatten om Israel. Dette kan være sant i spesielle tilfeller, men det motsatte er mer sannsynlig: at det er mange som roper 'Israel' for å stenge debatten om antisemittisme sett på som et problem, kan problemet ligge hos seeren." [60]

Lars Rensmann skrev i 2019 og identifiserte "tropen om at kritikk av Israel er 'undertrykt' eller 'tabu' i samfunnet" som karakteristisk for "modernisert antisemittisme". Rensmann skriver at anti-jødiske myter blir brukt på Israel og deres antisemittiske karakter blir benektet når de blir ropt ut, ofte medfører "anklager om ond tro mot jøder som angivelig utnytter problemet med antisemittisme ... og til og med bruker Holocaust for sine egne kollektive interesser ". Han skriver at selv om beklagelser om "illegitime anklager om rasisme" i dag sjelden høres utenfor høyreekstreme grupper og ytre bevegelser, er anklagen om ond tro "nesten allestedsnærværende" når jøder tar opp spørsmålet om antisemittisme, og "praktisk talt uten empiriske bevis ", som utgjør et "dypende etisk problem". Han skriver: "I dag, oftere enn ikke, er de som tar opp problemet [med antisemittisme] mål ved å fremstille dem som angivelig å svinge 'antisemittismeflaggermusen' mot uskyldige 'Israel-kritikere eller 'opprørte muslimske ungdommer' i ond tro." [61] I sin anmeldelse av Antisemitism and the Left, skriver Rensmann, " Judith Butler og noen (post-)marxistiske medreisende anerkjenner ikke gjeldende antisemittisme... men oppdager bare "anklagen om antisemittisme" med dens angivelig "kjølende effekter" ' på debatter, da de anklager de som tar det opp med ond tro og argumenterer for at de burde bekjempes politisk."  

I 2020 undersøkte EHRC antisemittisme i det britiske arbeiderpartiet og fant ut at agenter fra partiet hadde begått "ulovlig trakassering" ved å "antyde at klager på antisemittisme er falske eller utstryk", og hevdet i sin rapport at "denne oppførselen kan være rettet mot jødiske medlemmer som bevisst å lage antisemittismeklager for å undergrave Arbeiderpartiet, og ignorerer legitime og ekte klager på antisemittisme i partiet." [57] Hirsh skrev at EHRCs undersøkelse fant at anklagen om ond tro var «et betydelig antisemittisk fenomen i den virkelige verden». [56] Klaff fant at tilhengere av Jeremy Corbyn "oppfattet det jødiske Labour-parlamentsmedlem Luciana Berger som bevisst å produsere en krise i Arbeiderpartiet ved å komme med falske anklager om antisemittisme", noe som førte til online antisemittisk og kvinnefiendtlig overgrep mot Berger. [62]

I 2022 skriver Dov Waxman, Adam Hosein og David Schraub at mennesker - vanligvis jøder - som reiser anklager om antisemittisme, ofte blir anklaget for å være uoppriktige, og at anklager om antisemittisme er nødt til å bli bestridt fordi "antisemittisme i dag ikke alltid er lett å identifisere eller til og med definere". De legger til at anklager om ond tro kan forsvinne ved å klargjøre hvilken av de potensielle forståelsene av antisemittisme som blir påberopt, og at "det er rimelig å insistere på at personer som møter en jødisk påstand om antisemittisme i det minste vedtar en presumptiv holdning til å ta dette kravet. seriøst og vurderer det med et åpent sinn." [3]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Marcus 2010
  2. ^ Hirsh, David (2023). «Contemporary antisemitism». I Weitzman. The Routledge history of antisemitism. The Routledge histories. London ; New York: Routledge Taylor & Francis Group. ISBN 978-1-138-36944-3. 
  3. ^ a b Waxman, Schraub & Hosein 2022.
  4. ^ a b Hirsh 2010
  5. ^ Schraub, David (2016). «Playing with Cards: Discrimination Claims and the Charge of Bad Faith». Social Theory and Practice. 42 (2): 285–303 – via JSTOR. 
  6. ^ a b c Abraham 2014.
  7. ^ a b c d Mearsheimer & Walt 2008.
  8. ^ Chomsky 1983: "The Perlmutters deride those who voice “criticism of Israel while fantasizing countercharges of anti-Semitism,” but their comment is surely disingenuous. The tactic is standard. Christopher Sykes, in his excellent study of the pre-state period, traces the origins of this device (“a new phase in Zionist propaganda”) to a “violent counterattack” by David Ben-Gurion against a British court that had implicated Zionist leaders in arms-trafficking in 1943: “henceforth to be anti-Zionist was to be anti-Semitic.” It is, however, primarily in the post-1967 period that the tactic has been honed to a high art, increasingly so, as the policies defended became less and less defensible."
  9. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Stonebridge
  10. ^ a b c Brownfeld 1987.
  11. ^ a b Benny Morris (3. oktober 2003). The Road to Jerusalem: Glubb Pasha, Palestine and the Jews. I.B.Tauris. ISBN 978-1-86064-989-9. «Over the decades there has been a tendency among Israelis and Jews abroad to identify strong criticism of Israel as tantamount to, or as at least stemming from, anti-Semitism. Zionists routinely branded Glubb an ‘anti semite’, and he was keenly aware of this.» 
  12. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Rubenberg
  13. ^ Ball & Ball 1992.
  14. ^ White 2020.
  15. ^ Mearsheimer & Walt 2008
  16. ^ Muzher, Sherri. «Beyond Chutzpah: An Interview with Professor Norman Finkelstein». 
  17. ^ a b Chomsky 2002.
  18. ^ a b Elizabeth, Grenier. «When Germany targets Jewish artists as antisemitic – DW – 09/12/2024». Besøkt 16. september 2024. 
  19. ^ Tracy, Mark (05.04.2024). «‘Zone of Interest’ Oscars Speech Is Defended by Jewish Film Artists». The New York Times. 
  20. ^ JTA (6. april 2024). «Over 150 Jewish creatives sign letter supporting Jonathan Glazer’s Oscars speech». Times of Israel. Besøkt 25. oktober 2024. «“We were alarmed to see some of our colleagues in the industry mischaracterize and denounce his remarks,” the letter states. “Their attacks on Glazer are a dangerous distraction from Israel’s escalating military campaign which has already killed over 32,000 Palestinians in Gaza and brought hundreds of thousands to the brink of starvation. We grieve for all those who have been killed in Palestine and Israel over too many decades, including the 1,200 Israelis killed in the Oct. 7 Hamas attacks and the 253 hostages taken.”» 
  21. ^ Omer, Atalia. «Weaponizing Antisemitism is Bad for Jews, Israel, and Peace». Besøkt 1. januar 2024. 
  22. ^ Riemer 2022.
  23. ^ O’Grady #1 Abraham #2, Sean #1 Sarah#2 (23. mai 2021). «Dua Lipa hits back at Jewish group who took out full-page ad in NY Times to brand her and the Hadid sisters anti-Semites over their pro-Palestine posts». Daily Mail. «'Dua Lipa is throwing tantrums on social media. It seems she can dish out the anti-Semitic hatred, but freaks out when called out for her bias and bigotry. She should learn that when the Jews say Never Again, they mean it. 'We will not allow the Jewish people to be demonized by the likes of Dua Lipa. Let her overcome her absolutely irrational hate.'»  linjeskift-tegn i |sitat= på plass 224 (hjelp)
  24. ^ Reuters Fact Check (21. desember 2024). «Fact Check: Dua Lipa's social media comments on Israel and Gaza edited online». Reuters. Besøkt 25. oktober 2024. «...“I desperately hope for a ceasefire in Gaza and urge governments to halt the unfolding crisis. Our hope lies in finding the empathy to recognize this dire humanitarian situation. Sending love to Palestinian and Jewish communities worldwide, who bear this burden more heavily than most.”» 
  25. ^ Donnely, Erin (23. mai 2024). «Dua Lipa responds to 'appalling' New York Times ad accusing her and Gigi and Bella Hadid of anti-Semitism». Yahoo Entertainment. Besøkt 25. oktober 2024. «shamelessly using my name to advance their ugly campaign with falsehoods and blatant misrepresentations of who I am and what I stand for. I stand in solidarity with all oppressed people and reject all forms of racism.» 
  26. ^ Friedman, Gabe (24. mai 2021). «Dua Lipa responds to full-page NY Times ad that blasts her Israel criticism». Jewish Telegraphic Agency. Besøkt 25. oktober 2024. «“This is the price you pay for defending Palestinian human rights against an Israeli government whose actions in Palestine both Human Rights Watch and the Israeli human rights group B’Tselem accuse of persecution and discrimination,” & “I take this stance because I believe everyone — Jews, Muslims and Christians — have the right to live in peace as equal citizens of a state they choose. The World Values Network are shamelessly using my name to advance their ugly campaign to … I stand in solidarity with all oppressed people and reject all forms of racism.”» 
  27. ^ Beinin 2004.
  28. ^ a b Lerner, Rabbi Michael. «Highest Jewish values sometimes conflict with Israeli policy». 
  29. ^ Thompson 2012.
  30. ^ a b Finkelstein 2008: "The chief political and ideological advantage of playing the anti- Semitism card, however, was succinctly (if unwittingly) put by one of Israel’s most vigorous apologists, Harvard professor Ruth Wisse. “In the case of the so-called Arab-Israel conflict,” she explained, “to permit the concept of anti-Semitism into the discussion is to acknowledge that the origins of Arab opposition to the Jewish state are to be located in the political culture of the Arabs themselves, and that such opposition can end only if and when that political culture changes.” It displaces fundamental responsibility for causing the conflict from Israel to the Arabs, the issue no longer being Jewish dispossession of Palestinians but Arab “opposition” to Jews, and fundamental responsibility for resolving it from Israel ending its occupation to the Arab world ending its irrational hostility toward Jews. Although Israel’s apologists claim to allow for criticism of the occasional Israeli “excess” (what is termed “legitimate criticism”), the upshot of this allowance is to delegitimize the preponderance of criticism as anti-Semitic—just as Communist parties used to allow for criticism of the occasional Stalinist “excess,” while denouncing principled criticism as “anti-Soviet” and therefore beyond the pale."
  31. ^ Finkelstein 2008: "This shameless exploitation of anti-Semitism delegitimizes criticism of Israel, makes Jews rather than Palestinians the victims, and puts the onus on the Arab world to rid itself of anti-Semitism rather than on Israel to rid itself of the Occupied Territories. A close analysis of what the Israel lobby tallies as anti-Semitism reveals three components: exaggeration and fabrication; mislabeling legitimate criticism of Israeli policy; and the unjustified yet predictable “spillover” from criticism of Israel to Jews generally..."
  32. ^ Abraham 2014: "With increased attention being brought to Israel’s violations of Palestinian human rights in the European press since the beginning of the Second Intifada in September of 2000, US supporters of Israel sought to blame the poor reputation Israel was developing in the international community on the rise of a New Anti-Semitism. As this line of thinking went, Israel had been targeted for criticism not because of what it does to the Palestinians in violation of international law, but because of a resurgent wave of anti-Semitism that has roots in age-old hatreds of the past. Israel’s critics, then, were hiding their thinly veiled animus toward the Jewish state behind anti-Zionist arguments and were not motivated by humanitarian they purported to be. To draw this equation between anti-Semitism and anti-Zionism, Israel’s supporters have sought to make the argumentative leap that criticism of Israel as the Jewish state is anti-Semitic precisely because Israel is the home of all Jews for all time. However, this argument does not work since there are many anti- Zionist Jews who reject Israel’s attempts to speak in the name of Judaism. The traditional response to this problem has been to label anti-Zionist Jews as “self-hating Jews,” which requires a suspension of rationality and sound judgement."
  33. ^ Segal, Raz. «Israeli Apartheid and Its Apologists». 
  34. ^ Steinberg 2023.
  35. ^ Harpin, Lee. «Former Israeli negotiator Daniel Levy tells Expo event antisemitism 'weaponised' to silence Palestinian struggle». The Jewish Chronicle (på engelsk). Besøkt 15. desember 2023. 
  36. ^ Attanasio, Cedar; Offenhartz, Jake; Mattise, Jonathan (1. mai 2024). «Columbia University threatens to expel student protesters occupying an administration building». AP. Besøkt 30. april 2024. «Israel and its supporters have branded the university protests as antisemitic, while Israel's critics say it uses those allegations to silence opposition. Although some protesters have been caught on camera making antisemitic remarks or violent threats, organizers of the protests, some of whom are Jewish, say it is a peaceful movement aimed at defending Palestinian rights and protesting the war.» 
  37. ^ Becher, Debbie. «Jewish faculty reject the weaponization of antisemitism». 
  38. ^ Segal, Raz. «How Weaponizing Antisemitism Puts Jews at Risk». 
  39. ^ a b Marcus, Kenneth L. (2015). The definition of anti-Semitism. New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-937564-6. 
  40. ^ Hirsh, David (2013). «Struggles over the Boundaries of Legitimate Discourse: Antizionism, Bad-Faith Allegations and The Livingstone Formulation». I Small. Global Antisemitism: A Crisis of Modernity. V: Reflections. Institute for the Study of Global Antisemitism and Policy. 
  41. ^ Leifer, Joshua. «Israel's one-state reality is sowing chaos in American politics». 
  42. ^ Harrison, Bernard (6. oktober 2020). Blaming the Jews: Politics and Delusion (på engelsk). Indiana University Press. ISBN 978-0-253-05249-0. 
  43. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn :6
  44. ^ Waltzer, Kenneth (2021). «Contending with Antisemitism in Its Many Forms on American Campuses». Contending with Antisemitism in a Rapidly Changing Political Climate. Indiana University Press. ISBN 978-0-253-05811-9. JSTOR j.ctv21hrhpz. doi:10.2307/j.ctv21hrhpz. 
  45. ^ Altozano, Manuel (4. desember 2023). «How to criticize Israel without being antisemitic». El País. 
  46. ^ Omvik, Ole Einert (29. mai 2024). «Eide mener Israel gjemmer seg bak antisemittisme». NRK. «Israel er i ferd med å miste kraften i det, for de aller fleste skjønner at det å ta avstand fra at barn blir brent til forkullede lik i Gaza ikke er et uttrykk for antisemittisme.» 
  47. ^ Buggeland, Sven Arne (29. mai 2024). «Jødisk leder kritiserer Barth Eides uttalelser: –⁠ Nører under jødefiendtlige holdninger». VG. 
  48. ^ «Netanyahu: ICC arrest warrants would be antisemitic hate crime, distortion of justice | The Times of Israel». 
  49. ^ Neier, Aryeh (6. juni 2024). «Is Israel Committing Genocide?». 
  50. ^ «What ICC arrest warrants mean for Israel, Benjamin Netanyahu and Hamas». 
  51. ^ Roth, Kenneth (21. mai 2024). «Why is the west defending Israel after the ICC's request for Netanyahu's arrest warrant?». The Guardian. 
  52. ^ McKernan, Bethan (26. januar 2024). «Israeli officials accuse international court of justice of antisemitic bias». The Guardian. 
  53. ^ Lerman, Antonthy. «Weaponising antisemitism: the gift that keeps on giving». 
  54. ^ Schraub (2016). «Playing with Cards: Discrimination Claims and the Charge of Bad Faith»: 285–303. 
  55. ^ Hirsh, David (2007). Anti-Zionism and Antisemitism: Cosmopolitan Reflections (på engelsk). Yale Initiative for the Interdisciplinary Study of Antisemitism. ISBN 978-0-9819058-0-8. 
  56. ^ a b «It was the new phenomenon of Israel-focused antisemitism that required the new definition. David Hirsh responds to a recent 'call to reject' the IHRA». Besøkt 9. januar 2024. 
  57. ^ a b Hirsh, David. «The 'Livingstone formula' is dead». Besøkt 31. januar 2024. 
  58. ^ Bonefeld, Werner (2014). «Antisemitism and the Power of Abstraction: From Political Economy to Critical Theory». Antisemitism and the Constitution of Sociology. University of Nebraska Press. ISBN 978-0-8032-4864-9. JSTOR j.ctt1d9nnbd. doi:10.2307/j.ctt1d9nnbd.16. 
  59. ^ Levi-Strauss, Robert. «Book Review │The Definition of Anti-Semitism». Besøkt 8. mai 2024. 
  60. ^ Spencer, Philip; Fine, Robert (2018). Antisemitism and the left: On the return of the Jewish question (på English). Manchester University Press. ISBN 978-1-5261-0496-0. 
  61. ^ Rensmann, Lars (8. november 2021). «The Politics and Ethics of Anti-Antisemitism: Lessons from the Frankfurt School». Confronting Antisemitism from Perspectives of Philosophy and Social Sciences (på engelsk). De Gruyter. ISBN 978-3-11-067197-1. doi:10.1515/9783110671971-015. 
  62. ^ Klaff (2021), The intersection of antisemitism and misogyny, Routledge, ss. 155–177, ISBN 978-1-003-02372-2, https://www.taylorfrancis.com/chapters/edit/10.4324/9781003023722-8/intersection-antisemitism-misogyny-lesley-klaff 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bevæpning_av_antisemittisme&oldid=24800162»