Hopp til innhold

Artemistempelet i Efesos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Artemistempelet»)
Artemistempelet i Efesos
Modell som forsøker å gjenskape det sannsynlige utseendet til det tredje tempelet.
Generelt
StedEfesos i Anatolia (nær Selçuk, Tyrkia)
Byggeår550 f.Kr.
Endringer3 ganger
Arkitektur
PeriodeAntikkens Hellas
ArkitektFlere, Khersifron (2. utgave)
MaterialeMarmor
Beliggenhet
Kart
Artemistempelet i Efesos
37°56′59″N 27°21′50″Ø
Artemistempelet i Efesos på Commons

Artemistempelet eller Artemision (gresk: Ἀρτεμίσιον; latin: Artemisium; tyrkisk: Artemis Tapınağı) var et gresk tempel dedikert til en oldtidsutgave og lokalisert form av gudinnen Artemis (likestilt med den romerske gudinnen Diana). Det lå i Efesos i Anatolia (nær den moderne byen Selçuk i dagens Tyrkia). Det ble oppført omkring 550 f.Kr. og i 401 e.Kr. lå det i ruiner eller var blitt ødelagt.[1][2] Bare fundamenter og fragmenter av det siste tempelet gjenstår på stedet.

Den eldste versjonen av tempelet, en temenos fra bronsealderen, førte til en joniske immigrasjonen (som snakket jonisk gresk) i løpet av mange år. Dikteren Kallimakhos på begynnelsen av 200-tallet f.Kr., i hans Hymne til Artemis, tilskrev tempelet til de mytologiske amasonene. På 700-tallet f.Kr. ble det ødelagt av en flom.

Rekonstruksjonen, i mer grandiose form, begynte rundt 550 f.Kr., under arkitekten Khersifron fra Kreta og hans sønn Metagenes. Prosjektet ble finansiert av Kroisos (kjent som Krøsus) fra Lydia, og tok 10 år å fullføre. Denne utgaven av tempelet ble ødelagt i 356 f.Kr. av en brannstifter, vanligvis antatt å ha vært en galning ved navn Herostratos, som grunnet udåden ga navn til uttrykket herostratisk berømmelse.[3]

Den neste, største og siste utgaven av templet, finansiert av efeserne selv, er beskrevet i Antipatros fra Sidons liste over verdens syv underverker:

Jeg har satt øyne på Babylons høyreiste murer hvor langs hestevogner kan kappkjøre, og Zevs-statuen ved bredden av Alfeios, og jeg har sett de hengende hager, og Kolossos av Helios, og de enorme menneskeskapte fjell av de høyreiste pyramider, og den enorme graven til Mausollos. Men da jeg så det hellige huset til Artemis som strakte seg til skyene, tapte de andre underverker deres glans, og jeg sa, «Se, med unntak av Olympos, har Solen aldri noen gang sett noe mer prektig.»

Antipatros, Anthologia Graeca, IX.58[4]

Plassering og historie

[rediger | rediger kilde]
Tempelets lokalisering, 2017
Berømmelsen til Artemis-tempelet var kjent i renessansen, som demonstrert i denne fantasifull framstillingen av tempelet i en håndfarget gravering fra 1500-tallet av Martin Heemskerck.

Artemisia, det vil si Artemis-tempelet, lå nær den antikke greske byen Efesos, omtrent 75 kilometer sør fra den moderne havnebyen Izmir i Tyrkia. I dag ligger stedet i utkanten av den moderne byen Selçuk.

Det hellige stedet (temenos) i Efesos var langt eldre enn selve Artemision. Pausanias var sikker på at den hadde sin opprinnelse fra før den joniske immigrasjonen med mange år, og var til og med eldre enn orakelhelligdommen til Apollon ved Didyma.[5] Han sa at de før-ioniske innbyggerne i byen var lelegere og lydianere. Kallimakhos tilskrev i sin hymne til Artemis de eldste helligdommene i Efesos til amasoner, [[Legende|legendariske kriger-kvinner hvis religiøse praksis han forestilte seg allerede sentrert på et bilde (bretas) av Artemis, deres modergudinne. Pausanias mente at tempelet var før amasonene.[5]

Pausanias’ vurdering av stedets oldtid synes velbegrunnet. Før første verdenskrig ble det utført arkeologiske utgravninger av David George Hogarth som synes å identifisere tre påfølgende tempelbygninger. Nye utgravninger i 1987–1988 og ny vurdering av Hogarths rapport[6] bekreftet at stedet var bosatt så tidlig som i bronsealderen, med en sekvens av keramikkfunn som strekker seg frem til midtre geometrisk tid (850–760 f.Kr.), da et peripteralt tempel (et tempel med søylerader i alle fire sider) med et gulvet av hardpakket leire ble bygget i andre halvdel av 800-tallet f.Kr.[[7] Det peripterale tempelet i Efesos tilbyr det eldste eksemplet på en peripteral type på kysten av Anatolia, og kanskje det eldste greske tempelet omgitt av søyleganger noen sinne.[8]

På 700-tallet f.Kr. ødela en flom tempelet,[9] og avsatte over en halv meter med sand og avleiringer over det opprinnelige leirgulvet. Blant flomrester var restene av en utskåret plakett elfenben av en griff og symbolet Livets tre, tilsynelatende nordsyrisk, og noen tåreformede ravfargede dråper med elliptisk tverrsnitt. Disse var sannsynligvis en gang en del av et bilde utskåret i treverk (xoanon) av Fruen fra Efesos, som må ha blitt ødelagt eller gjenvunnet fra flommen. Arkeologen Anton Bammer har bemerket at selv om stedet var utsatt for flom, og hevet av siltavsetninger omtrent to meter mellom 800- og 600-tallet f.Kr., og ytterligere 2,4 m mellom det 600- og 400-tallet f.Kr., indikerer dets fortsatte bruk at identiteten til den faktiske plassering som ble opprettholdt spilte i seg selv en viktig rolle i den hellige organisasjonen.[10]

Tempelets andre fase

[rediger | rediger kilde]

Det nye tempelet ble sponset i det minste delvis av Kroisos (kjent som Krøsus),[11] som grunnla Lydias imperium og var overherre over Efesos.[12] Det ble utformet og konstruert fra rundt 550 f.Kr. av den kretiske arkitekten Khersifron og hans sønn Metagenes. Det var 115 m langt og 46 m bredt, visstnok det første greske tempelet bygget av marmor. Dens peripterale søyler var rundt 13 m høye, i doble rader som dannet en bred seremoniell passasje rundt cella som huset gudinnens kultbilde. Trettiseks av disse søylene var ifølge Plinius den eldre dekorert med utskjæringer i relieff.[13] En ny mørk kultstatue i ibenholt eller svertet villvintømmer ble skulpturert av Endoios,[14] og en naiskos (liten helligdom, ofte tempellignende struktur, tidvis som gravmonumenter) for å huse den ble reist øst for friluftsalteret.[15]

Rike avsetninger

[rediger | rediger kilde]
Mynt preget i elektrum fra Efesos, 625–600 f.Kr. Hjort som beiter mot høyre, ΦΑΕΝΟΣ ΕΜΙ ΣΕΜΑ (motsatt side: «Jeg er Faenos-merket»).
Den eldste kjente mynten med inskripsjon, fra Artemis-tempelet. Preget av elektrum og utstedt av Fanes (myntutsteder)

fra Efesos, 625–600 f.Kr. . Forside: Hjort beiter mot høyre, ΦΑΝΕΟΣ. Motsatt side: To stempelslag, hver med hevede kryssende linjer.]]

Et rikt lag med avsetninger fra denne epoken, også omtalt som «Artemision-forekomsten», ga mer enn tusen gjenstander, blant disse det som kan være de eldste myntene framstilt i legeringen elektrum, som er en naturlig forekommende legering av sølv og gull.[16] Forekomsten inneholder også noen av de eldste myntene med skift, de som er utstedt av Faneos (engelsk Phanes), datert til 625–600 f.Kr. fra Efesos, med tekstforklaringen ΦΑΕΝΟΣ ΕΜΙ ΣΗΜΑ (eller lignende) («Jeg er Faneos-merket», eller bare bærer navnet («av Faneos»).[16]

Fragmenter av lavt relieff på de nederste delen av tempelsøylene, nå bevart i British Museum, viser at de utsmykkede søylene i det senere tempelet, hvorav noen få overlever (se illustrasjon nedenfor), var versjoner av dette tidligere innslaget. Den romerske skribenten Plinius den eldre, tilsynelatende uvitende om kontinuiteten fra oldtiden til det hellige stedet, hevdet at det nye tempelets arkitekter valgte å bygge det på myrlendt grunn som en forholdsregel mot jordskjelv, med et lavt grunnlag av stein og spredt med trekull.[17]

Templet ble en viktig attraksjon, besøkt av kjøpmenn, konger og andre skuelystne, hvorav mange hyllet Artemis i form av smykker og forskjellige gjenstander for å vise sin aktelse. Tempelet tilbød også et fristed for de som flyktet fra forfølgelse eller straff, en tradisjon knyttet i myte til amasonene som to ganger flyktet dit for å søke gudinnens beskyttelse mot straff eller forfølgelse, først av guden Dionysos og senere av den mytologiske helten Herakles.[18] Den greske filosofihistorikeren Diogenes Laertios på 200-tallet e.Kr. hevdet at den misantropiske filosofen Heraklitos, som fullstendig avviste det sivile livet i Efesos, spilte leker i templet med små gutter, og senere deponerte sine skrifter der.[19]

Ødeleggelse

[rediger | rediger kilde]

I 356 f.Kr. brant tempelet ned. Ulike kilder har bekrevet dette som en forfengelig brannstiftelse av en mann, Herostratos. Han skal satt trebjelkene i brann under begrunnelsen at han søkte berømmelse for enhver pris; dermed blitt opphavet til betegnelsen herostratisk berømmelse.[20][21] For denne forargelsen dømte efeserne gjerningsmannen til døden og forbød noen å nevne navnet hans, selv om den greske historikeren Theopompos senere likevel bemerket det.[22] Aristoteles beskrev tempelets brann, men ikke årsaken.[23] I gresk og romersk historisk tradisjon falt tempelets ødeleggelse sammen med fødselen til Aleksander den store (rundt 20.–21. juli 356 f.Kr.). Plutark som spesifiserer ikke en årsak til brannen, bemerket at Artemis var for opptatt av Aleksanders levering til å redde hennes brennende tempel.[24]

Moderne historieforskning har stilt spørsmål ved Herostratos’ andel i tempelets ødeleggelse. Stefan Karweise mener at enhver brannstifter ville ha trengt tilgang til innrammingen av tretaket;[25] Dieter Knibbe har skrevet at et «helt korps» av attesterte tempelvakter og voktere var tilstede.[26] Brannen kan til og med ha blitt påsatt bevisst og skjult av tempelets administratorer, som var klar over at tempelets fundament var i ferd med å synke, men ble forhindret fra å gjenoppbygge det andre steder grunnet særskilte religiøse begrensninger;[26] Anton Bammer har merket seg bevaringen av den opprinnelige hellige plasseringen gjennom påfølgende ombygginger, til tross for vedvarende problemer med flom og ustabil fundament.[27] Stefan Karwiese har stilt spørsmål ved motivet til Herostratos ettersom han bare røpet sin hensikt under tortur, noe som ikke troverdig for en mann som etter sigende kun søkte berømmelse.[25] Dieter Knibbe anser Herostratos som en «nyttig idiot i prestedømmets tjeneste».[26]

Tempelets tredje fase

[rediger | rediger kilde]
Aleksander den store tilbød å betale gjenoppbyggingen, marmorstatue, 100-tallet f.Kr. Athen.
Den dekorerte basen til en søyle fra 300-tallets gjenoppbygging, nå i British Museum

Aleksander tilbød seg å betale for gjenoppbyggingen av templet, men efeserne nektet taktfullt, og sa «det ville være upassende for en gud å bygge et tempel til en annen»,[28] og til slutt gjenoppbygde det etter hans død, for deres egen regning. Arbeidet startet i 323 f.Kr. og fortsatte i mange år. Det tredje tempelet var større enn det andre; 137 m langt, 69 m bredt og 18 m høyt, og med mer enn 127 søyler. Athenagoras av Athen, en av kristendommens eldste apologeter, utpekte Endoios, omtalt som en elev av Daidalos (noe som antagelig er tvilsomt),[29] som skulptør av Artemis fremste kultbilde.[30][31]

Pausanias (100-tallet e.Kr.) rapporterte om et annet bilde og alter i templet, dedikert til Artemis Protothronia («av det første setet») og et galleri med bilder over dette alteret, herunder en eldre figur av urgudinnen Nyx («Natten») av billedhuggeren Rhoikos (500-tallet f.Kr.). Plinius den eldre beskrev bilder av amasoner, de legendariske grunnleggerne av Efesos og Artemis som byens beskytter, skåret ut av billedhoggeren Skopas. Litterære kilder har beskrevet tempelets utsmykning av malerier, søyler forgylt med gull og sølv, og religiøse verk av de anerkjente greske skulptørene Polykleitos, Feidias, Kresilas og Fradmon.[30]

Ytterligere påstander om ødeleggelse

[rediger | rediger kilde]

Denne gjenoppbyggingen overlevde i 600 år og omtales flere ganger i tidlige kristne beretninger om Efesos. I følge Det nye testamente fikk opptreden til apostelen Paulus, den første kristne misjonærens i Efesos, lokalbefolkningen til å frykte for templets vanære.[32] Johannes’ gjerninger, et apokryfisk fra 100-tallet e.Kr. består også av en dunkel og ahistorisk fortelling om templets ødeleggelse: Apostelen Johannes ba offentlig i Artemis-tempelet, utdrev demonene og «plutselig delte Artemis-alteret seg i mange deler ... og halve templet falt ned,» og øyeblikkelig ble efeserne omvendte til Kristus, og gråt, ba eller flyktet.[33]

Mot dette erkjenner et romersk edikt (kunngjøring) fra 162 e.Kr. viktigheten av Artemesion, den årlige efesiske festivalen til Artemis, og utvidet den offisielt fra noen hellige dager over mars–april til en hel måned, som «en av de største og mest storslåtte religiøse festivalene i Efesos’ liturgiske kalender». Det romerske ediktet ble gitt som en form for offisiell unnskyldning og kompensasjon: En høytstående romersk tjenestemann hadde uforvarende fornærmet gudinnen ved å drive forretninger i løpet av en eller flere av hennes hellige dager. Behovet for og omfanget av ediktet viser at den politiske, økonomiske og religiøse betydningen av Artemis i Efesos var uforminsket på denne tiden, mer enn hundre år etter Paulus besøk.[34]

I 268 e.Kr., ifølge historikeren Jordanes,[35] ødela et angrep av goterne, under deres ledere «Respa, Veduc og Thurar»,[36] «mange folkerike byer og satte det berømte tempelet til Diana i Efesos i brann.»[35] Omfanget og alvorlighetsgraden av skaden er ukjent; templet kan ha ligget forlatt fram til dets offisielle nedleggelse under forfølgelsen av ikkekristne og ødeleggelser av førkristne monumenter i det sene Romerriket.[37] Den kristne Ammonius av Alexandria kommenterer dens nedleggelse, kanskje så tidlig som i 407 e.Kr.,[37] eller ikke senere enn midten av 500-tallet. Etter nedleggelse og etter at byen var blitt kristen, ser det ut til at navnet Artemis har blitt slettet fra inskripsjoner i hele Efesos.[37]

Patriark Kyrill av Alexandria krediterte Johannes Khrysostomos, den økumeniske patriark av Konstantinopel, for å ha fått ødelagt tempelet, og refererte til ham som «demonenes ødelegger og styrteren av Dianas tempel». En senere erkebiskop av Konstantinopel, Proklos, uttalte seg om Johannes’ prestasjoner og sa «I Efesos plyndret han kunsten til Midas,» men det er lite bevis som støtter denne påstanden.[38]

I det minste noe av steinen fra det forlatte tempelet ble brukt til bygging av andre bygninger.[39] En legende fra senmiddelalderen hevder at noen av søylene i Hagia Sophia ble hentet fra Artemis-tempelet i Efesos, men det er ingen sannhet i denne historien.[40][41]

De viktigste primærkildene for Artemis-tempelet i Efesos er Plinius den eldres Naturalis Historia,[42] skriftene til Pomponius Mela,[43] og Plutarks Livet til Aleksander.[44]

Gjenoppdagelse av tempelet

[rediger | rediger kilde]
Rekonstruert plantegning for Artemis-tempelet i Efesos ifølge John Turtle Wood (1877).

Lokaliseringen av tempelet ble gjenoppdaget i 1869, etter seks år med leting av en ekspedisjon ledet av John Turtle Wood og sponset av British Museum. Disse utgravningene fortsatte til 1874.[45] Noen ytterligere fragmenter av skulpturer ble funnet under utgravningene 1904–1906 ledet av David George Hogarth. De gjenvunnede skulpturelle fragmentene av gjenoppbyggingen fra 300-tallet og noen få fra det tidligere tempelet, som hadde blitt brukt i ruinfyllingen for gjenoppbyggingen, ble satt sammen og vist i «Ephesus Room» i British Museum.[46] I tillegg har museet en del av den muligens eldste myntforrådet i verden (600 f.Kr.) som hadde blitt gravlagt i fundamentet til det arkaiske tempelet.[47]

I dag er stedet for tempelet, som ligger like utenfor Selçuk, merket av en enkelt søyle konstruert av diverse fragmenter oppdaget på stedet.

Kult og innflytelse

[rediger | rediger kilde]

De arkaiske temenosene (hellige stedene) under de senere templene inneholdt tydeligvis en form for «den store gudinnen», men ingenting er kjent om hennes kult. De litterære beretningene som beskriver det som «amasonisk» refererer til de senere grunnleggermytene til greske innvandrere som utviklet kulten og tempelet til Artemis Efesia. Rikdommen og prakten til tempelet og byen ble tatt som bevis på Artemis Efesias makt, og var grunnlaget for hennes lokale og internasjonale prestisje: til tross for de påfølgende traumene etter ødeleggelsene av tempelet, brakte hver gjenoppbygging – en gave og ære til gudinnen – ytterligere velstand.[48] Et stort antall mennesker kom til Efesos i mars og i begynnelsen av mai for å delta på den viktigste Artemis-prosesjonen.[49]

Artemis’ helligdommer, templer og festivaler (Artemisia) kunne finnes over hele den greske verden, men Efesiske Artemis var unik. Efeserne betraktet henne som deres, og mislikte alle fremmede krav på hennes beskyttelse. Da Persia fordrevet og erstattet deres lydiske overherre Kroisos (kjent som Krøsus), nedtonet efeserne hans bidrag til templets restaurering. I det hele tatt håndterte perserne Efesos rettferdig, men fjernet noen religiøse gjenstander fra Artemis’ tempel og fraktet dem til Sardis. Samtidig brakte de persiske prester inn i hennes efesiske kult, noe som ble sterkt mislikt.[50] Da Aleksander erobret Persia, ble tilbudet hans om å finansiere tempelets andre gjenoppbygging avslått høflig, men bestemt.[51] Efesiske Artemis ga byens diplomati en kraftig religiøs fordel.

Under hellensk styre, og senere, under romersk styre, ble den efesiske Artemisia-festivalen i økende grad promotert som et nøkkelelement i den pan-hellenske festivalkretsen. Det var en del av en definitivt gresk politisk og kulturell identitet, avgjørende for det økonomiske livet i regionen, og en utmerket mulighet for unge, ugifte grekere av begge kjønn til å oppsøke ekteskapspartnere. Leker, konkurranser og teaterforestillinger ble holdt i gudinnens navn, og Plinius den eldre beskrev prosesjonen hennes som en storslått publikumstrekker; det ble vist i et av Apelles’ fremste malerier, som framstiller gudinnens bilde båret gjennom gatene og omgitt av jomfruer.[52] I den romerske keisertiden lånte keiser Commodus navnet sitt til festivallekene, og kan også ha sponset dem.[53]

Efesiske Artemis

[rediger | rediger kilde]
Fruen fra Efesos, nr. 712, 100-tallet e.Kr., Det arkeologiske museum i Efesos
Fruen fra Efesos, nr. 718, 100-tallet e.Kr., Det arkeologiske museum i Efesos

«Fruen fra Efesos» var opprinnelig en guddom hjemmehørende i Anatolia, hvor gudene framsto annerledes enn de i gresk mytologi, men med grekernes tilstedeværelse ble det lokale forstillingene og dens ikonografi tatt opp i med den greske forståelsen. Fra et gresk synspunkt er Fruen fra Efesos (særskilte den efesiske Artemis) en særegen form for deres gudinne Artemis. I gresk kult og myte er Artemis tvillingsøsteren til Apollon, en jomfrugudinne for jakten, villmarken og månen, som, til tross for at hun også ble betraktet som en fødselsgudinne, likevel var kjent for sin kyskhet. I Efesos ble Fruen fra Efesos som grekerne assosierte med Artemis æret i et arkaisk, førhellenisk kultbilde[54] som var skåret ut i trevirke (en xoanon) og ble dekorert med smykker.

Den opprinnelige kultstatuen gjort i trevirke gikk trolig tapt etter den store brannen i 356 f.Kr., men den statuen som ble framstilt som erstatning, har beholdt mange av originalens arkaiske trekk, som dens statiske positur.[55] Funksjonene til denne framstillingen ligner mest på guddommer i Egypt og i Det nære østen, og minst lik de greske. Kroppen og bena er innelukket i en avsmalnende søyle-lignende form, hvorfra gudinnens føtter stikker ut. På myntene som er preget i Efesos, bærer gudinnen en murkrone (som en bys forsvarsmurer), en egenskap av Kybele som en beskytter av byer (jf. den sylindersake poloskrone),[54] og som var et syrisk og mesopotamisk motiv som grekerne overtok.

Den tradisjonelle fortolkningen av de ovale gjenstandene som dekker den øvre delen av den efesiske Artemis er at de representerer et stort antall bryster, som symboliserer hennes fruktbarhet. Denne tolkningen begynte i senantikken og resulterte i betegnelser av den efesiske gudinnen som Diana Efesia Multimammia og andre beslektede beskrivelser.[56] Denne tolkningen var forankret i de kristne angrepene til Minucius Felix og Hieronymus på hedensk populærreligion. Moderne vitenskap har derimot sådd tvil om den tradisjonelle tolkningen om at statuen framstiller en mangebrystet gudinne.[54]

Bevis tyder på at de ovale gjenstandene ikke var ment å skildre en del av gudinnens anatomi i det hele tatt. I noen versjoner av statuen har gudinnens hud blitt malt svart, sannsynligvis for å etterligne det gamle treverket til originalen, mens hennes klær og regalier, herunder de såkalte tallrike «brystene», ble stående umalt eller støpt i forskjellige farger.[54]

I stedet for at det er tallrike bryster, skal de ovale gjenstandene tolket som dekorasjoner som ville blitt hengt seremonielt på den opprinnelige statuen av trevirke. De var fruktbarhtssymboler, muligens egg, eller testiklene til ofrede okser,[57] og som ble innlemmet som utskårne trekk på senere kopier.[54] «Brystene» til fruen av Efesos, ser det nå ut til, var sannsynligvis basert på ravgul kalebassformede dråper, elliptiske i tverrsnitt og boret for oppheng, som ble gjenoppdaget i de arkeologiske utgravningene fra 1987–1988. Kalebasser har vært kjent som fruktbarhetssymboler i Asia i århundrer.[55] Disse gjenstandene forble på plass der den gamle trestatuen av gudinnen ble fanget av en flom fra 800-tallet. Denne formen for smykker hadde da allerede blitt utviklet av den geometriske perioden i gresk kunst.[58][59]

Farnese Artemis fra 100-tallet e.Kr. i stilen til Fruen fra Efesos. Hodet, hendene og føttene er en moderne restaurering. Napoli arkeologiske museum.

Gudinnen, som byens beskytter, ble avbildet på dens mynter.[60] På en avbildning på en mynt hviler hun enten en arm på en stav formet av sammenflettede slanger eller av en stabel ouroboroi – den evige slangen med halen i munnen. I noen beretninger ble «Fruen av Efesos» bemannet av eunukkprester kalt megabyzoi; dette kan ha vært enten et egennavn eller en tittel. Praksisen med rituell å kastere seg selv som kvalifikasjon for å tjene en guddom identifiseres vanligvis med Kybeles evnukkiske tiggerprester, galli. De som assisterte megabyzoi tilhørende Efesiske Artemis var unge, jomfruelige jenter (korai).[61][62]

En votivinskripsjon[63] som sannsynligvis stammer fra omtrent 200-tallet f.Kr., assosierer efesiske Artemis med Kreta:

«Til sykdommers helbreder, til Apollon, de dødeliges lysgiver, har Eutyches satt opp i votivoffer [en statue av] den kretiske Damen av Efesos, lysbæreren (ἄνασσαν Ἐφέσου Κρησίαν φαεσφόρον).»[63]

Den greske tilbøyeligheten med synkretisme bidro til assimilerte alle fremmede guder under en eller annen form innenfor den olympiske gudeverden som de var kjent for – interpretatio graeca – og det er tydelig at i Efesos identifiserte de joniske nybyggerne Artemis med guddommen omtalt som «Damen fra Efesos» direkte. Ikke desto mindre identifiserte senere grekere og romere henne med både Artemis og Diana, og det var en tradisjon i det gamle Roma som identifiserte henne også med den egyptiske gudinnen Isis.[54]

Den aggressive kristne tilnærmingen til andre religioner sto derimot i klar kontrast med hedningenes synkretistiske og tolerante tilpasningen til guder som ikke var deres. En kristen inskripsjon i Efesos antyder hvorfor så lite gjenstår av det førkristne tempelet på stedet:

«Ved å ødelegge det villedende bildet av demonen Artemis, har Demeas reist dette symbolet på sannhet, guden som driver bort avguder, og prestenes kors, udødelige og seirende tegn på Kristus.»[64]

Påstanden om at efeserne trodde at deres kultbilde hadde falt ned fra himmelen, selv om lignende opprinnelsesmyte finnes andre steder, er denne for templet i Efesos utelukkende kjent fra Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet:[65]

«Byskriveren klarte endelig å få ro i folkemassen og sa: «Efesere, vet ikke alle mennesker at efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og steinen [bildet] som er kommet ned fra himmelen?»[65]

Lynn LiDonnici har observert at moderne forskere sannsynligvis vil være mer opptatt av opprinnelsen til Fruen av Efesos og hennes ikonologi enn hennes tilhengere var på noe tidspunkt, og er tilbøyelige til å lage en syntetisk beretning om Fruen fra Efesos ved å trekke sammen dokumentasjon som spenner over mer enn et årtusen i sin opprinnelse, og skaper et forfalsket, enhetlig bilde, som et uforanderlig ikon.[66]

360-graders panoramabilde av området for Artemis-tampelet

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Freely, John (2004): The Western Shores of Turkey: Discovering the Aegean and Mediterranean Coasts. ‎ Tauris Parke Paperbacks. ISBN 978-1850436188; s. 148.
  2. ^ Foss, Clive (1979): Ephesus after Antiquity: A late antique, Byzantine, and Turkish city. Cambridge University Press. s. 86–89 & fotnote 83.
  3. ^ «herostratic fame», Wiktionary.org
  4. ^ Laale, Hans Willer (2011): Ephesus (Ephesos): An Abbreviated History from Androclus to Constantine XI, WestBow Press, s. 103-104
  5. ^ a b Pausanias: Beskrivelse av Hellas. 7.2.6–8.
  6. ^ Bammer (1990), s. 137–160 gir en kritisk revurdering av Hogarths metoder, funn og konklusjoner.
  7. ^ Bammer (1990), s. 142 bemerket noen enda tidligere plasseringer av steiner, mykensk keramikk og rå dyrefigurer av leire, men advarte «det er fortsatt for tidlig å komme til konklusjoner om en kultsekvens.»
  8. ^ «Temple of Artemis / Ephesus», Artichaeology.com
  9. ^ Bammer (1990), s. 141: Oversvømmelsen er datert av fragmentarisk keramikk.
  10. ^ Bammer (1990), s. 144, 153.
  11. ^ Leloux, Kevin (2018): «The campaign of Croesus against Ephesus: Historical and archaeological considerations», Polemos: Journal of Interdisciplinary Research on War and Peace. 21 (2), s. 47–63. hdl:2268/234532. ISSN 1331-5595 – via Academia.edu.
  12. ^ Herodotos' uttalelse om dette bekreftes av den formodede lesningen av en fragmentarisk dedikasjonsinskripsjon, bevart i British Museum, jf. A Guide to the Department of Greek and Roman Antiquities in the British Museum, s. 84.
  13. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia. 16.79.213–216.
  14. ^ Kilden til Plinius den eldre var den romerske general Gaius Licinius Mucianus, som mente at kultbildet av en gjort av skulptøren Endoios og var særdeles gammelt. Endoios’ navn vises på slutten av 700-tallets attiske inskripsjoner, og Pausanias noterer verk som ble tilskrevet ham. Kanskje enda viktigere var det at efeserne fra Mucianus’ tid opprettholdt tradisjonen om at den spesielle billedhuggeren Endoios hadde framstilt det gjenskapte bildet (LiDonnici (1992), s. 398).
  15. ^ «Naiskos: Greek Art and Architecture – 500 to 320 BC», FiveAble
  16. ^ a b «CNG: IONIA, Ephesos. Phanes», Cngcoins.com. Sitat: «Circa 625–600 BC. EL Trite (14 mm, 4.67 g)»
  17. ^ Plinius den eldre (1938): Naturalis Historia, 36.21. Loeb Classical Library. Oversatt til engelsk av Rackham, H.; et al.
  18. ^ Rigsby, Kent J. (1996): Asylia: Territorial inviolability in the Hellenistic world. University of California Press. ISBN 0-520-20098-5; s. 385–387.
  19. ^ Diogenes Laertius: «Heraclitus», Lives of the Eminent Philosophers. Loeb Classical Library. Bok 9.
  20. ^ Valerius Maximus: Memorable Deeds and Sayings. VIII. 14. ext. 5 – via Penelope.uchicago.edu. Sitat oversatt: «En mann ble funnet å [ha] planlagt brenningen av templet til Efesian Diana slik at hans navn kunne bli spredt gjennom hele verden gjennom ødeleggelsen av denne vakreste bygningen.»
  21. ^ «herostratisk», NAOB
  22. ^ Smith, William (1849): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. s. 439. Arkivert fra originalen 2. februar 2007.
  23. ^ Aristotles: Meteorology. Oversatt til engelsk av Webster, E.W. Bok 3, del 1. – via The Internet Classics Archive.
  24. ^ Plutark: Life of Alexander, 1.3.5.
  25. ^ a b Karwiese, Stefan (1995): Gross ist die Artemis von Ephesos: Die Geschichte einer der grossen Städt der Antike, Phoibos Verlag. ISBN 978-3-901232-05-3; s. 57.
  26. ^ a b c Knibbe, Dieter (1998): [https://books.google.com/books?id=tBwMAQAAMAAJ Ephesus: Geschichte einer bedeutenden antiken Stadt und Portrait einer modernen Grossgrabung im 102. Jahr der Wiederkehr des Beginnes österreichischer Forschungen (1895–1997), P. Lang. ISBN 978-3-631-32152-2; s. 88–89.
  27. ^ Bammer (1990), s. 144, 153
  28. ^ Strabon: Geografika. Bok 14, kapittel 1, seksjon 22.
  29. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Endoeus», Encyclopædia Britannica. Bind 9 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 383.
  30. ^ a b Pausanias (1918): Description of Greece. Oversatt til engelsk av Jones, W.H.S.; Ormerod, H.A. Cambridge, MA / London, UK: Harvard University Press / William Heinemann Ltd. 10.38.6.
  31. ^ Strelan, R. (1996a): Paul, Artemis, and the Jews in Ephesus. de Gruyter; s. 157]. Se diskjonen om Artemis Prôtothroniê (πρωτοθρονιη, av den først trone) som et eget aspekt av den efesiske kulten til Artemis.
  32. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 19:27
  33. ^ MacMullen, Ramsay (1984): Christianizing the Roman Empire A.D. 100–400; s. 26.
  34. ^ Strelan, Rick (1996b): Paul, Artemis, and the Jews in Ephesus; s. 57–58, fotnote 83.
  35. ^ a b Jordanes: Getica. xx.107.
  36. ^ Navnene Respa, Veduco, og Thurar er ellers ukjente; se Wolfram (1988), s. 52 og note 84.
  37. ^ a b c Trombley, Frank R. (desember 1995): Hellenic Religion and Christianization c. 370–529. Bind 1. Brill. ISBN 978-9004276772; s. 145.
  38. ^ «Temple of Artemis at Ephesus», Encyclopaedia Romana. Penelope. U. Chicago.
  39. ^ Foss, Clive (1979): Ephesus After Antiquity: A late antique, Byzantine, and Turkish city. Cambridge University Press; s. 86–87 & fotnote 83].
  40. ^ Krautheimer, Richard (1986): Early Christian and Byzantine Architecture. Pelican History of Art, (4. utg.). New Haven, CT / London: Yale University Press. ISBN 978-0-300-05296-1; s. 205.
  41. ^ Mango, Cyril (1985): Byzantine Architecture, (1. utg.). New York: Electa / Rizzoli. ISBN 978-0-8478-0615-7; s. 65.
  42. ^ Plinius den eldre: Natural History. XXXVI.xxi.95.
  43. ^ Pomponius Mela: De Situ Orbis, i:17.
  44. ^ Plutark: Life of Alexander. III.5. Plutark omtaler brenningen av Artemiseum.
  45. ^ «Ephesos – An Ancient Metropolis: Exploration and History», Austrian Archaeological Institute. Oktober 2008
  46. ^ Skulpturene ble publisert i British Museum Catalogue of Sculpture, bind II, part VI.
  47. ^ British Museum: «The pot-hoard from the Temple of Artemis at Ephesos», 5. februar 2015. Arkivert fra originalen 5. februar 2015.
  48. ^ Stevenson (2001), s. 77, siterer den gresk taleren, død omkring 180 e.Kr, Publius Aelius Theodorus Aristides: Concerning Concord, 25. For en redegjørelse for mekanismene involvert i disse sosiale, religiøse og økonomiske fordelene, se Stevenson (2001), s. 70–80.
  49. ^ Bohstrom, Philippe (11. august 2016): «Archaeologists Unveil Blazing Mosaics From Apostle Paul-era Ephesus», Haaretz.
  50. ^ LiDonnici (1992), s. 401
  51. ^ Det tiltenkte tilbudet kan ha omfattet en guddommelig statue av Aleksander selv, eller ganske enkelt en inskripsjon som minnes hans tilskudd som en gave til gudinnen, med ham selv som hennes særskilte beskytter. Efeserne protesterte med stort diplomati, det var "upassende for en gud å dedikere ofre til en gud", i henhold til Strabons redgjørelse i Geografika, 14.1.22, er ulikt tolket i Strelan (1996a), s. 80, og Stevenson (2001), s. 79.
  52. ^ Plinius den eldre: Natural History. 35–93.
  53. ^ Arnold (1972), s. 18, siterer Xenofon for ekteskapsinngåelse ved efesiske Artemesia.
  54. ^ a b c d e f Fleischer, Robert (1973): Artemis von Ephesos und der erwandte Kultstatue von Anatolien und Syrien. EPRO. Bind 35. Leiden: Brill. — den mest grundige sammenstillingen av de ikoniske bildene.
  55. ^ a b «Artemis of Ephesus», Livius.org
  56. ^ Nielsen, M. (2009): "Diana Efesia multimammia: The metamorphosis of a pagan goddess from the Renaissance to the age of neo-Classicism", Fischer-Hansen, Tobias; Poulsen, Birte, red.: From Artemis to Diana: The goddess of man and beast. Museum Tusculanum Press. ISBN 9788763507882. ISBN 8763507889.
  57. ^ Seiterle, Gerard (1979: "Artemis: die Grosse Göttin von Ephesos", Antike Welt. 10, s. 3–16. Tolkningen som oksetestikler ble akseptert på 1980-tallet av blant andre Walter Burkert og Brita Alroth, og er mye popularisert; men ble avvist og kritisert av Fleischer (1973).
  58. ^ Fleischer, Robert (1983): "Neues zur kleinasiatischen Kultstatue", Archäologischer Anzeiger 98, s. 81–93.
  59. ^ Bammer (1990), s. 153.
  60. ^ «8. The image of Artemis at Ephesus», The Coinage of Ephesus
  61. ^ Eeksistensen av et prestekollegium for den efesiske Artemis er omstridt, som omtalt av Strabon, Geografika. 14.1.23, og en rekke prester gitt tittelen megabyzos foretrekkes i stedet. De kan ha vært få i antall; deres eksistens i noen form er også omstridt. Roller, Lynn E. (1999) In Search of God the Mother: The cult of Anatolian Cybele. University of California Press. ISBN 9780520210240; s. 253, note 52.
  62. ^ Xenofon: Anabasis. 5.3.7.
  63. ^ a b Bennett, Florence Mary (1912): «Chapter III: Ephesian Artemis», Religious Cults Associated with the Amazons, via Sacred-texts.com.
  64. ^ MacMullen, R. (1984): «Chapter III Christianity as presented», Christianizing the Roman Empire AD 100–400, Yale University Press; s. 18.
  65. ^ a b Nettbibelen: [https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/ACT/ACT.19 Apostlenes gjerninger, 19:35.
  66. ^ LiDonnici (1992)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Artemistempelet_i_Efesos&oldid=24775025»