Ambronere
Ambronere (gresk Ἄμβρωνες) var antagelig en germansk folkestamme som opptrådte kortvarig i romerske kilder knyttet til 100-tallet f.Kr.[1] De utgjorde et forbund av folkstammer som sammen med kimbrere og teutonere som ble tvunget sørover da deres hjemland etter sigende ble oversvømmet.[2] Ambronerne synes å ha hatt opprinnelig oppholdssted kanskje så langt nord som i Jylland i dagens Danmark. Muligens er det en forbindelse til Amrum i Sydslesvig; men etymologien av Ambr-navn er usikker.[3]
Historie
[rediger | rediger kilde]De tre nabostammene dukket opp i romersk historie som en allianse bestemt for å utvandre sørover. En romersk kilde rapporterte at «Flyktninger fra kimbrerne, teutonerne og tigurinerne fra de ytterste delene av Gallia, ettersom Havet hadde flommet over deres områder, begynte å søke ny bosetning over hele verden».[2] Området ved Zuiderzee, «Sørsjøen», i dagens Nederland hadde fått en katastrofal oversvømmelse av saltvann. Denne delen av kysten lå knapt over havnivået i tiden før f.Kr., men havnet nå i prosessen hvor landområdet sank under havnivået.
Ambronere var en del av de flyktende folkene som strømmet sørover. Migreringen gjennom Gallia og tilstøtende områder forstyrret maktbalansen og enten oppmuntret eller provoserte andre stammer, slike som helvetikerne til å bryte ute og komme i konflikt med romerne.
Plutark har oppgitt et antall på de som kom til Italia som 300 000 bevæpnede menn, og en enda større horde av kvinner og barn. Barbarerne delte seg inn i to store grupper, og det var hovedsakelig kimbrerne som dro gjennom Noricum (dagens Østerrike) til det indre av landet. Teutonerne og ambronerne marsjere gjennom Gallia og inn langs kysten av dagens sørlige Frankrike og truet romerske Liguria i Italia. Den romerske konsul Gaius Marius hadde satt opp leir ved elven Rhône. Plutark foreller at ambronerne alene utgjorde et antall på mer enn 30 000 og var den mest krigerske andelen av fienden som tidligere beseiret romerne under Manlius og Caepio i slaget ved Arausio i 105 f.Kr.[4]
Teutonerne og ambronerne angrep leiren til Gaius Marius i 102 f.Kr., men ble slått tilbake. De besluttet da å strømmet rundt den romerske leiren. Marius fulgte raskt etter og møtte germanerne ved foten av Alpene.[5]
Slaget ved Aquae Sextiae (dagens Aix-en-Provence) begynte ved at romerne samlet seg på en strategisk høyde og oppmuntret fienden til angripe dem. Samtidig hadde Gaius Marius holdt av en romersk styrke på 4000 mann. Da ambronerne bet på ble de etterhvert angrepet bakfra og i det kaoset som oppsto vant romerne en stor seier. Ambronerne skal ha mistet det meste av deres styrke. De romerske kildene oppgir store tall på de som ble drept og de ble som tatt til fange, antagelig overdrevet, men likevel voldsomme for sin tid, henholdsvis 90 000 drepte og 20 000 tatt til fange.[6] Selv om Julius Cæsar nevner at restene av kimbrerne og teutonere dannet en ny stamme i belgiske Gallia, Aduatuci, nevner han ikke noen levninger av ambronerne. De synes å ha blitt utryddet som selvstendig enhet.[7]
Hjemland og etnisitet
[rediger | rediger kilde]Den nøyaktige lokaliseringen av hjemlandet til ambronerne er ukjent. De hadde blitt fordrevet av en oversvømmelse før greske og romerske geografer begynte å skrive ned lokaliseringen av stammene i nordlige Europa. Deres navn kan være knyttet til øyene Fehmarn i dagens nordlige Tyskland, det gamle navnet Imbria, og Amrum. Om det er tilfelle kan de være yambere eller jambere, en av de folkestammer som listes i det senere angelsaksiske diktet Widsith. Imidlertid, oversvømmelsen av regionen Vadehavet langs kysten av dagens nordlige Nederland, Tyskland og sørlige Danmark i løpet av denne perioden kan indikere at de bodde vest for halvøya Jylland, og ikke øst for Jylland ved Fehmarn.
Det er også en del uenighet om deres etnisitet. Mens teutonerne ganske sikkert var germanere, er det hentydninger som kan bety at ambronerne og kimbrere kan ha tilhørt en annen eller en sammensatt folk. Senere i deres kortvarige og blodige vandring gjennom Europa ble kimbrere styrt av en Boiorix, noe som er et gallisk navn, «konge av Boii».[4] Forstavelsen amb- i ambronere er en begynnelse segment i mange keltiske stammenavn. Det er blant annet forstått som beslektet til greske amfi og latinske ambi, i betydning «rund» eller «på begge sider» fra urindoeuropeisk rotord.[8] Ambronere fulgte også en gallisk skikk hvor de skrek navnet på sin stamme da de gikk i kamp,[6] forutsatt at dette faktisk var utelukkende en gallisk skikk. Det er uansett åpenbart at ambronerne kom fra et område som enten var germansk eller var blitt sterkt preget av germansk språk og skikker.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Plutark: The Lives, The Life of Marius.
- ^ a b Lucius Annaeus Florus: The Epitome of Roman History, bok I, del 38.
- ^ «Ambrones», Brill Onlie Reference Works
- ^ a b Titus Livius: Periochae, bok 67.
- ^ Plutark: Lives: Life of Marius; Livy, Periochae, bok 68.
- ^ a b Plutark: Lives: Life of Marius.
- ^ Cæsar: Gallerkrigen, bok 2, kapittel 29.
- ^ Mallory, J.P. & Adams, D.Q. (2006): The Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World, s. 289.