Algerie

Den demokratiske folkerepublikk Algerie
Al-Jumhūrīyah al-Jazā’irīyah ad-Dīmuqrāţīyah ash-Sha’bīyah الجمهورية الجزائرية الديمقراطية الشعبية
Flagg
Nasjonalt motto:
Revolusjonen av folket og for folket
Ligger ved		Middelhavet (retning ut fra posisjon: nord)
Innbyggernavn		Algerier (utt. /-¹ʃe:rier/), algerisk (utt. /-¹ʃe:risk/), på riksmål også algirer, algirsk
Grunnlagt		3. juli 1962
Hovedstad		Alger
Tidssone		UTC+1
Areal  – Totalt  – Vann		Rangert som nr. 10 2 381 741 km² 0 %
Befolkning  – Totalt		Rangert som nr. 33 43 900 000 (2020)
Bef.tetthet		18,43 innb./km²
HDI		0,745 (2021)
Lesekyndighet		75 % (2008)
Styreform		Semipresidentiell folkerepublikk
President		Abdelmadjid Tebboune
Statsminister		Nadir Larbaoui
Offisielt språk		Arabisk, tamazight (berbisk)
Uavhengighet fra		Frankrike 5. juli 1962
Valuta		Algerisk dinar (DZD)
Nasjonaldag		1. november
Nasjonalsang		«Kassaman»
ISO 3166-kode		DZ
Toppnivådomene		.dz
Landskode for telefon		+213
Landskode for mobilnett		603
Algerie på Commons

Algerie, offisielt Den demokratiske folkerepublikk Algerie, er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika som er nord for Sahara-ørkenen, og vest for Nilen. Dette området går under navnet Maghreb.

Algeriske arabere, bedre kjent som algeriere, er hovedbefolkningen i landet. Det er også minoriteter som bor stort sett i de fjerntliggende fjellrike områdene.

Geografi

• 
  Topografisk kart, viser Atlasfjellene i nord
• 
  Fra Hoggarfjellene sørøst i landet
• 
  Sahara utgjør 85 % av landet

Algerie har tre distinkte landskapstyper: Kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.

Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på 159 mm.

I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.

Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten 2 700 moh.

Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff.

Historie

Utdypende artikkel: Algeries historie

De tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko tilhører alle et område kalt Maghreb – "landet i vest". Det var det navnet de arabiske erobrerne ga området etter at de hadde lagt under seg den nordvestlige kystregionen omkring år 1050. Før dette hadde Nord-Afrika tilhørt en middelhavssivilisasjon styrt av fønikere og romere. Den eldste kunnskapen om det som i dag er Algerie, kommer fra antikkens Numidia. Det var et samfunn som under ledelse av Masinissa utviklet jordbruk og handel og etablerte en politisk statsform. Både ved kysten og i innlandet ble det grunnlagt byer, og Numidia var en framgangsrik stat fram til Masinissas død i 149 f.Kr. Romerrikets nedgangsperiode rammet også Maghreb, og i 429 e.Kr. kom en germansk folkestamme, vandalene, over Gibraltarstredet og erobret Algerie. I 534 kom nye erobrere, og Maghreb kom under bysantinsk styre, en periode som var preget av mange opprør fra de lokale berberstammene.

Den arabiske invasjonen, som på 700-tallet strakk seg helt inn i Spania, la under seg Numidias kystområder men ennå ikke fjellområdere i innlandet. Araberne blandet seg med berberne, og i hele området fikk det arabiske språket og den arabiske kulturen stadig større innflytelse. Kalifen i Kairo sendte på 1000-tallet to arabiske stammer for å knekke opprørske krefter i Maghreb, og hele området lå til slutt under arabisk styre. Mellom 1152 og 1269 erobret almohadene hele landet. Da den siste islamske festningen i Spania falt for kristne styrker i 1492, søkte de spanske maurerne tilflukt i Algerie – den tredje arabiske invasjonen av landet. De kristne i Spania forfulgte de flyktende maurerne og erobret flere festninger og byer. Osmanske styrker kom til unsetning med det resultat at Algerie ble underlagt den osmanske sultanen. Hele Algerie hadde på denne tiden kommet inn under den arabiske og islamske kulturkretsen; bare i noen deler av landet levde isolerte folkestammer, som kabylene og tuaregene, utenfor den nye samfunnsordningen.

Kolonistyre

Utdypende artikkel: Fransk Algerie

Abd el-Kader kapitulerer 1847.

Da almohadenes dynasti ble oppløst på midten av 1200-tallet, fikk Maghreb-regionen den tredelingen som vi kjenner i dag med statene Marokko, Tunisia og Algerie. Algerie som nasjonalstat, med de geografiske grensene som landet har i dag, kom imidlertid til først under det franske koloniveldet. Den franske erobringen av Algerie begynte i 1830 da mye av kysten ble okkupert. Mot en invasjonsstyrke på cirka 38 000 menn ble det organisert motstand under ledelse av Abd al-Qādir. Han ledet rundt 12 000 menn i kamp mot franskmennene i vestre Algerie i 1832, og mange algirere ser i dag på ham som den symbolske grunleggeren av nasjonen. Under Abd al-Qādirs ledelse ble det bygget en algirsk stat, relativt selvstendig fra Det osmanske riket, som omfattet mesteparten av det vestre og sentrale Algerie. I 1839 erklærte han jihad, hellig krig, mot de vantro inntrengerne, noe som innebar begynnelsen til slutten på Abd al-Qādirs militære framgang. Franskmennene svarte med å sende 100 000 soldater over Middelhavet, og Abd al-Qādir ble i 1847 tvunget til å gi opp motstanden. Et nytt opprør på 1870-tallet, ledet av Abd al-Qādirs sønn, ble også slått ned.

På samme måte som de britiske koloniene Kenya og Rhodesia, de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, og Sør-Afrika, ble Algerie en nybyggerkoloni. Ingen annen koloni i Afrika fikk så mange europeiske bosettere som Algerie. I 1850 var omkring 130 000 franskmenn bosatt i landet, og ved slutten av 1800-tallet over en halv million. Da hadde Algerie blitt en fransk provins, og nybyggerne fikk rett å velge sine egne representanter til nasjonalforsamlingen i Paris. Den store majoriteten av alle algirere ble Frankrikes undersåtter og ble utsatt for omfattende diskriminering uten noen politiske rettigheter.

Frigjøringskrigen

Utdypende artikkel: Algeriekrigen

Avkoloniseringen av Algerie ble det blodigste kapittelet i afrikansk kolonihistorie. På 1950-tallet ble både Marokko og Tunisia selvstendige stater, men Frankrike ville ikke gi slipp på Algerie, som hadde store naturressurser og var tett sammenknyttet med den franske økonomien. Underkuelsen førte til at motstandsbevegelsen 1954 gikk sammen i Front de Libération Nationale (FLN), og begynte å føre geriljakrig for å befri landet. To år senere hadde frigjøringsbevegelsen etablert frigjorte soner som de kunne operere fra. På denne tiden kunne frigjøringsbevegelsen mønstre omkring 15 000 soldater, mens franskmennene hadde satt inn 200 000. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater i Algerie, og satte inn alle ressurser på å vinne krigen etter det smertefulle nederlaget i Indokina. Etter at franskmennene satte opp et elektrisk gjerde ved grensen til Tunisia og la ut 900 000 landminer i grenseområdene, hadde FLN vansker med å forsørge troppene. Franskmennene forflyttet til og med mellom en og to millioner algirere fra sine hjem til "konsentrasjonssentre" for å avskjære kontakten mellom sivilbefolkningen og geriljaen. FLN-ledelsen hadde etablert en provisorisk regjering i utlandet, Gouvernement de la république algerienne (GPRA), og begynt å bygge opp en hær.

Frankrike fikk imidlertid det militære overtaket og drev geriljaen på retrett. Til tross for den militære framgangen vokste motstanden mot krigen i Frankrike, og i Algerie fikk FLN stadig større oppslutning. Da general Charles de Gaulle ble fransk president i 1958, begynte han å lete etter en måte å komme ut av krigen på. I 1961 gjorde den europeiske minoriteten i Algerie et kuppforsøk støttet av franske generaler, men dette ble slått ned. Forhandlinger om våpenhvile i Sveits begynte i april 1961. De var vanskelige og ble avbrutt flere ganger, men førte til slutt fram til en fredsavtale som ble bekreftet ved en folkeavstemning i Frankrike, der 90,7% av stemmene støttet de Gaulles politikk. Krigen kostet mellom 300 000 og 1,5 millioner algirere livet. 8 000 byer lå i ruiner, store områder lå brente og herjet, og over to millioner mennesker hadde blitt hjemløse.

Selvstendighet

Houari Boumedienne.

Den 3. juli 1962 ble Algerie selvstendig etter mer enn sju års krig. Ved krigens slutt bodde omkring 800 000 europeere i landet, hvorav fire femdeler flyktet i all hast da den formelle selvstendigheten trådte i kraft. Blant dem var en stor del av landets ingeniører, administratorer og lærere; få algirere hadde fått noen form for høyere utdanning.

Nasjonalistbevegelsen ble raskt splittet. Sommeren 1962 ble kløften stadig større mellom eksilregjeringens statsminister Benyousef Ben Khedda og visestatsminister Ahmed Ben Bella. Etter valget til Algeries første nasjonalforsamling i september 1962 ble Ben Bella godkjent som statsminister. I 1963 ble FLN den eneste politiske organisasjonen. Samme år ble Ben Bella valgt til president, men han ble avsatt i et ublodig kupp i juni 1965. Forsvarsministeren, oberst Houari Boumedienne, tok over, og nasjonalforsamlingen ble oppløst. I 1976 ble Boumedienne formelt utnevnt til president etter å ha blitt valgt som den eneste kandidaten. I desember 1978 døde Boumedienne, og hans etterfølgere ble utnevnt på FLN-kongressen i januar 1979. Det ble en kompromisskandidat, valgt etter sterkt påtrykk fra militæret, Benjedid Chadli. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president samme år. Under Boumedienne hadde Algerie framstått som et radikalt, sosialistisk land, men under Chadli slo man inn på en linje med større moderesjon og pragmatisme. Samme år som han ble valgt slapp han flere politiske fanger fri, blant dem den tidligere presidenten Ben Bella.

Chadlis politiske liberalisering førte til at ettpartistyret ble opphevet i 1989. Nasjonalforsamlingen som ble valgt i 1987, satte i gang en liberaliseringsprosess som fikk vidtrekkende betydning både innen det politiske og det økonomiske livet. For første gang siden selvstendigheten i 1962 avholdt Algerie i juni 1990 frie lokale og regionale valg med deltagelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest omfattende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst i Algeries naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algirske valget var den sterke posisjonen radikale islamske krefter hadde vunnet i det kriserammede algirske samfunnet. 11 partier stilte opp ved lokalvalget i 1990, og Front islamique du salut (FIS), den islamske frigjøringsfronten, tok makten i de fleste kommuner og regioner. FIS fikk 55 % av stemmene og ble største parti i 853 av til sammen 1 500 lokale råd, mens FLN bare oppnådde 32 % av stemmene.

Borgerkrigen

Det første frie valget på nasjonalforsamling skulle ha blitt avholdt i juni 1991, men ble innstilt etter en rekke voldsomme sammenstøt mellom politi og FIS-tilhengere. President Chadli satte inn hæren for å gjenopprette lov og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember. I valgets første omgang vant FIS en klar seier foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN; FIS fikk 188 plasser i den 450 plasser store nasjonalforsamlingen mot bare 16 for FLN og 26 for FFS. Til sammen 49 partier deltok i valget, som var todelt, og før den andre omgangen, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 mandater til for å få majoritet. Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs indre kjerne til å gripe inn før den andre valgomgangen. I januar 1992 kungjorde president Chadli, etter press fra forsvarets ledelse, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen, og grunnloven ble opphevet. Nasjonalforsamlingen hadde allerede blitt oppløst. Et sikkerhetsråd ble satt til å styre landet, og dette rådet avlyste den andre valgomgangen og satte inn et råd å styre landet, ledet av Mohammad Boudiaf. I juni 1992 ble han myrdet, og ble etterfulgt av Ali Kafi som leder for rådet. 1994 ble forsvarsministern, general Liamine Zeroual, utnevnt til ny president. Samme år satte militærrådet inn et nasjonalt overgangsråd som skulle fungere som nasjonalforsamling; det ble imidlertid boikottet av de største partiene, inklusive FIS og FLN.

FIS var i utgangspunktet et ikke-voldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant annet militante islamske organisasjoner. Flere slike grupper sto på 1990-tallet for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var spesielt utbredte på midten av 1990-tallet og avtok mot slutten av årtiet og etter sekelskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen som først ble rettet mot utenlandske borgere, algirske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, og etterhvert i tiltagande grad også mot andre borgere. Men også statens maktapparat – framfor alt sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldshandlinger. Blant annet skal de ha vært ansvarlige for forsvinningen av et betydelig antall mennesker. Fremvoksten av den væpnede islamistiske motstanden mot Algeries sekulære regime kan spores tilbake til den militære tradisjonen fra frigjøringskrigen på 1950-tallet. De første, små gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og det innstilte parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. Til å begynne med manifesterte motstanden mot regjeringen seg i omfattende demonstrasjoner i storbyene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte på alvor med arrestasjoner av en rekke sentrale FIS-ledere i januar–mars 1991 – deriblant valgte ordførere og medlemmer av parlamentet – samt omkring ti tusen partimedlemmer. Partiet ble forbudt den 3. mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset borgerrettighetene, blant annet i form av innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.

General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994, men han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrkene, og makten ble konsentrert hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til en rask opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Mens de islamistiske gruppene opererte i små grupper og angrep enkeltpersoner, små grupper og byer, grep myndighetene til omfattende operasjoner, også gjennom bruk av bombefly. I juli 1995 ga Zeroual opp forsøkene på dialog, og voldshandlingene fortsatte. Terroren fra den islamske militsen ble rettet såvel mot sivile som mot det offentlige maktapparatet, og voldsutøverne ble beryktet for sin brutalitet.

Ved presidentvalget i november 1995 ble Zeroual gjenvalgt mot to motkandidater, med 64,5 % av stemmene. Et år senere ble en ny grunnlov vedtatt gjennom folkeavstemning; islam ble statsreligion, men ingen partier fikk bygge på en religiøs plattform. Til parlamentsvalget i juni 1997 stilte kandidater fra til sammen 39 partier opp, i tillegg til noen uavhengige. President Zerouals nye parti Rassemblement national pour la démocratie (RND) fikk 38,1 % av stemmene, mens det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og det tidligere regjeringspartiet FLN fikk henholdsvis 16,7 % og 16,1 %. De tre, som til sammen fikk 287 av 380 direkte valgte medlemmer av parlamentet, dannet sammen regjering. FIS var ifølge loven forbudt og kunne ikke delta i valget. Etter at Zeroual gikk av i september 1998 og de øvrige seks kandidatene boikottet presidentvalget i april 1999, ble den tidligere utenriksministeren Abdelaziz Bouteflika valgt med 73,8 % av stemmene. Bouteflika holdt i september 1999 en folkeavstemning der 98,6 % støttet presidentens freds- og forsoningsplan blant annet gjennom amnesti. Algerie holdt i 2002 valg til en ny nasjonalforsamling, med et resultat som sikret FLN majoritet alene. 23 partier deltok i valget, og 129 uavhengige lister stilte også opp.

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig 1990-tall; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA), som bestod av flere mindre grupper, samt den væpnede grenen av FIS, Armée islamique du salut (AIS). I oktober 1997 erklærte AIS våpenhvile, og volden avtok noe. Omkring 5000 fanger ble sluppet fri i et amnesti, deriblant islamistiske geriljasoldater. En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédiction et le combat (GSPC), ble grunnlagt i 1998 og nektet å legge ned våpnene. GSPC rettet sine angrep i all vesentlighet mot sikkerhetsstyrkene. I 2000 overga mange geriljasoldater seg til myndighetene mot løfte om amnesti, men volden fortsatte, både fra geriljaen og fra myndighetene. Borgerkrigen krevde minst 100 000 menneskeliv, et tall myndighetene innrømte i 1999. Andre setter tallet så høyt som 150 000. I årene 2000–2001 ble medlemmer av GSPC tatt i Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – celler mistenkte for å tilhøre det internasjonale terrornettverket rundt al-Qaida. Etterforskning i Italia tydet på at organisasjonen, med medlemmer også fra Tunisia og Marokko, bistod al-Qaida i planleggingen av terroraksjoner i Europa på deres vegne. Flere av soldatene i GIA og GSPC har bakgrunn fra kamper mot Sovjetunionen i Afghanistan sammen med Taliban og al-Qaida. Fra dannelsen av GIA i 1993 rettet gruppen flere terrorangrep mot franske mål i Algerie og Frankrike.

Uro i Kabylia

Parallelt med den politisk-religiøse konflikten har Algerie også en etnisk konflikt mellom berberbefolkningen og den arabiske majoriteten, spesielt knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne, som utgjør omkring en tredjedel av Algeries befolkning og er områdets urbefolkning, fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble anerkjent som offisielt og likestilt med arabisk. De har også stilt krav om, og blitt lovet, økt innsats for sosial og økonomisk utvikling i Kabylia. Også i denne delen av landet har militante grupper vært aktive, og i 2001 var det omfattende opprør i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie ble ytterligere forsterket av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsløshet, spesielt blant ungdom.

Demografi

Lesekyndighet for voksne i Algerie 1985–2015 ifølge UNESCO

En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbisk opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller språklige kriterier.

Gjennomsnittsalderen er 22,5 år (2002), mens middellevealderen er 70,5 år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, berbisk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabeter. (2003)

Sunni-islam er landets offisielle religion, med oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristne og jøder.

Politikk

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Algeries provinser

Algerie er inndelt i 48 provinser (wilayah). Alle provinsene har samme navn som sine administrasjonssentra; som regel er dette provinsens største by. Provinsene er igjen delt inn i 553 distrikter (daïra) og 1541 kommuner (baladiyah).

#	Wilaya	Areal (km²)	Befolkning	map	#	Wilaya	Areal (km²)	Befolkning
1	Adrar	402 197	439 700	Nummerert kart over Algeries provinser	25	Constantine	2 187	943 112
2	Chlef	4 975	1 013 718		26	Médéa	8 866	830 943
3	Laghouat	25 057	477 328		27	Mostaganem	2 269	746 947
4	Oum el-Bouaghi	6 768	644 364		28	M'Sila	18 718	991 846
5	Batna	12 192	1 128 030		29	Muaskar	5 941	780 959
6	Béjaïa	3 268	915 835		30	Ouargla	211 980	552 539
7	Biskra	20 986	730 262		31	Oran	2 114	1 584 607
8	Béchar	161 400	274 866		32	El Bayadh	78 870	262 187
9	Blida	1 696	1 009 892		33	Illizi	285 000	54 490
10	Bouïra	4 439	694 750		34	Bordj Bou Arréridj	4 115	634 396
11	Tamanrasset	556 200	198 691		35	Boumerdes	1 591	795 019
12	Tébessa	14 227	657 227		36	El Tarf	3 339	411 783
13	Tlemcen	9 061	945 525		37	Tindouf	58 193	159 000
14	Tiaret	20 673	842 060		38	Tissemsilt	3 152	296 366
15	Tizi Ouzou	3 568	1 119 646		39	El Oued	54 573	673 934
16	Alger	273	2 947 461		40	Khenchela	9 811	384 268
17	Djelfa	66 415	1 223 223		41	Souk Ahras	4 541	440 299
18	Jijel	2 577	634 412		42	Tipaza	2 166	617 661
19	Sétif	6 504	1 496 150		43	Mila	9 375	768 419
20	Saïda	6 764	328 685		44	Ain Defla	4 897	771 890
21	Skikda	4 026	904 195		45	Naâma	29 950	209 470
22	Sidi Bel Abbès	9 150	603 369		46	Ain Timouchent	2 376	384 565
23	Annaba	1 439	640 050		47	Ghardaia	86 105	375 988
24	Guelma	4 101	482 261		48	Relizane	4 870	733 060

Menneskerettigheter

Algerie har fengselsstraff inntil to år for homofili.

Næringsliv

Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og mer enn 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.

Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink. Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer, men utenlandske investeringer er relativt lave. Terrortrusselen og angrepet i 2013 på In-Amenas-anlegget hvor Statoil (nå Equinor) var operatør, var et tilbakeslag for den uttalte politikken med å tiltrekke utenlandske investorer.

Økonomiske nøkkeltall	2006	% av BNP	2009	% av BNP	2012	% av BNP	2015	% av BNP	Kilder
BNP mrd dinarer	8.501,6		9,968,0		16.208,7		16.929,1		IMF
BNP mrd US$	117,0		137,1		209,0		175,1		IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$	3,509,0		3.886,1		5.574,2		4.345,4		IMF, Verdensbanken
BNP realvekst		1,7		1,6		3,3			IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring	2,3		5,7		8,9		4,2		IMF
Renter, 3 mnd	2,1		0,3		0,5				IMF
Investering mill. US$	35,3	29,8	64,3	46,9	80,5	40,7		49,1	IMF, Verdensbanken
Arbeidsløshet, % (ILO)	12,5		10,2		11,0		11,6		IMF, Verdensbanken
Eksport mrd US$	57,3	48,8	48,1	35,4	75,4	37,7			IMF, Verdensbanken
Import mrd US$	25,8	21,9	49,6	36,0	57,8	29,1			IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$	31,5	26,9	-0,8	-0,6	17,6	8,6			IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$	28,9	24,7	0,4	0,3	12,3	5,9	-31,0	-17,7	IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær				-6,8		-3,0		-8,2	IMF

Oppføring på UNESCO sine lister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCO sin verdensarvlist (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvstede.

• Al Qal'a i Beni Hammad – ruinby fra Hammadid-kulturen
• Djémila – romersk byruin
• Algers kasbah – gammelt bysentrum
• M'Zab-dalen – bevart isolert bysamfunn
• Tassili n'Ajjer – bergkunst og biosfærereservat
• Timgad – romersk byruin
• Tipasa – fønikisk og romersk byruin

Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv

Oppføringer på Unesco sin liste (Intangible Cultural Heritage),

knyttet til aktivt vern av immateriell kultur. Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2008 – Ahellil i Gourara-regionen (Polyfon musikk, poesi, dans og sanger)
• 2012 – Riter og håndverk knyttet til bryllupstradisjonen i Tlemcen.
• 2013 – Den årlige pilgimsvandringen til  Sidi Abd el-Qader Ben Mohammeds mausoleum.
• 2013 – Imsad-musikk knyttet til tuaregene. (Sammen med Mali og Niger).
• 2014 – Sebiba-ritualer og -seremonier i Djanet-oasen.
• 2015 – Pilegrimsreisen til Sbuâ og mausoleet til Sidi El Hadj Belkacem.
• 2020 – Produksjon og bruk av couscous (sammen med Mauritania, Marokko og Tunisia)
• 2021 – Arabisk kalligrafi: kunnskap, ferdigheter og praksis

Se også

• Liste over byer i Algerie

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Hélène Cixous: Blendverk : opphavlege scenar. Gyldendal, 2006 (erindringsroman fra kolonioppvekst)
• Assia Djebar: Kjærlighet, fantasia : roman. Emilia, 2003
• Khalida Messaoudi: En oppreist kvinne fra Algerie. Pax, 1998 (politisk biografi om feminist)
• Cathrine Løchstøer: Algerie : ved demokratiets grense. Aschehoug, 1995
• Ryszard Kapuscinski: «Algerie tildekker sitt ansikt» I: Fotballkrigen. Aschehoug, 1992
• Henri Lhote: Bergkunsten i Sahara : oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur. Samlaget, 1959
• Kateb Yacine: Nedjma. Pax, 1998 (roman fra 1956)
• norart 12 artikler om Algeries historie og politikk
• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 8. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 30. ISBN 8254002312. 

Eksterne lenker

• (ar) Offisielt nettsted
• (en) Algeria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) الجزائر / ⴷⵣⴰⵢⵔ – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Statistikk og andre data om Algerie i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Algerie Arkivert 7. oktober 2014 hos Wayback Machine.