Aistulf
| Aistulf | |||
|---|---|---|---|
 Aistulf avbildet på en mynt | |||
| Født |  Cividale del Friuli | ||
| Død | desember 756 Pavia | ||
| Beskjeftigelse | Konge | ||
| Ektefelle | Giseltruda | ||
| Far | Pemmo of Friuli | ||
| Mor | Ratperga | ||
| Søsken | Ratchis | ||
| Nasjonalitet | Det langobardiske kongerike | ||
Aistulf, død desember 756, var hertug i Friuli fra 744, konge i Det langobardiske kongerike fra 749 og hertug av Spoleto fra 752 til sin død i 756.[1] Han var bror til den foregående kong Ratchis som ble avsatt av adelen i 749.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[2] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.
Biografi
[rediger | rediger kilde]Aistulf var født i Cividale del Friuli som sønn av hertug Pemmo av Friuli.[3] Pemmo ble avsatt som hertug i 739 og erstattet av sin sønn Ratchis. Da kong Liutprand døde i 744 ble hans nevø Hildeprand utropt til konge, men Ratchis sto i spissen for en mer katolskvennlig (og pavevennlig) opposisjon som avsatte Hildeprand samme år og han overtok kongemakten. Da Ratchis ble konge rykket Aistulf opp til å bli hertug etter ham. Aistulf førte en mer aggressiv politikk mot pavestaten og eksarkatet enn hans mer forsonlige bror hadde gjort. I 750 erobret han byene Comacchio og Ferrara. I 751 erobret han eksarkatets hovedstad Ravenna og truet til og med Roma og krevde koppskatt av innbyggerne der. Samme år okkuperte han også Istria.
I Austrasia var karolingernes maior domus (rikshovmester) Pipin den yngre, som var den reelle makthaver i frankernes rike, kronet til konge med samtykke fra pave Zacharias i 751. Pave Stefan II som overtok etter Zacharias i 752, vendte seg til Pipin for å søke hjelp mot langobardene. Aistulf avviste alle forsøk på forhandlinger. Stefan dro da selv til Pipin, mens Aistulf allierte seg med Pipins bror Karloman som oppholdt seg i eksil (i kloster) i Monte Cassino ved Roma. Karloman forsøkte å samle opposisjonsstyrker i Frankerriket, men det var mislykket og Karloman måtte tilbake i eksil i klosteret. I 755 samlet Pipin den yngre sine styrker og marsjerte over Alpene. Han slo Aistulf i et slag ved Val di Susa. Aistulf måtte inngå en fredsavtale i Pavia i juni 755 som innebar at han måtte oppgi territoriene som var erobret fra eksarkatet.
Med en gang Pipin hadde returnert over Alpene gikk Aistulf igjen til angrep på Roma. Han beleiret byen i januar-mars 756. Da det igjen var farbart over Alpene, i april, kom Pipin tilbake og slo Aistulf i Val di Susa, omtrent på samme sted som året før. Aistulf trakk seg tilbake til Pavia hvor Pipin beleiret ham. Aistulf måtte overgi seg og måtte betale en tredjedel av sine skatter til frankerne. Han måtte også igjen oppgi de områdene som var okkupert fra paven og eksarkatet.
Aistulf døde i en jaktulykke i 756. Han ble etterfulgt som konge av Desiderius, som han tidligere hadde utnevnt til hertug i Istria og Toscana.[4] Alboin ble utnevnt til hertug i Spoleto. Hertugtittelen av Friuli var tidligere gitt til hans svoger Anselm etter at Aistulf hadde giftet seg Anselms søster Gisaltruda i 749.[5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Lars Ulwencreutz (2013). Ulwencreutz's The Royal Families in Europe V. Lulu.com. ISBN 978-1-304-58135-8.
- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Thomas Hodgkin (1914). Italy and Her Invaders: The Lombard Kingdom, 600-744 (Vol. 6). Clarendon Press.
- Michael Frassetto (2013). The Early Medieval World: From the Fall of Rome to the Time of Charlemagne. ABC-CLIO, LLC. ISBN 978-1-59884-995-0.
- «Germantribes.com». Archived from the original on 18. juli 2010. Besøkt 21. juni 2018.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Paulus Diaconus (1897): Langobardernes historie, overs. fra Historia Langobardum til dansk av Gustav Bang. Historia Langobardum, originaltekst
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Macpherson, Ewan (1907): «Aistulph», Catholic Encyclopedia. 1.
- «Astolphus», The American Cyclopædia (1879)