Nils av Danmark
| Nils av Danmark Konge av Danmark | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 1065 ? | ||
| Død | 25. juni 1134 (ca. 69 år) Slesvig | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | 1.Margret Fredskolla 2.Ulvhild Håkonsdatter | ||
| Far | Svein Estridsson | ||
| Søsken | |||
| Barn | Med Margret Fredkulla:
Utenfor ekteskap:
| ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Danmark | ||
| Gravlagt | Slesvig domkirke | ||
| Regjeringstid | 1104–1134 | ||
Nils av Danmark, på dansk Niels (født ca. 1064/1065, død 25. juni 1134), var konge av Danmark 1104–34, den yngste av Svend Estridsens sønner, mest kjent for sitt og sønnen Magnus den sterkes oppgjør med kongene Knud Lavard og Erik Emune, og for å ha innført tienden i Danmark.[1]
Han var angivelig oppkalt etter den greske helgen Nikolas av Myra, men da navnet først kom i bruk etter at helgenens knokler var ført til Bari i 1087, har Niels trolig som brødrene sine hatt et norrønt navn. Ifølge Saxo avløste han sin bror Oluf Hunger som gissel hos den flamske greven Robert i 1086, og etterfulgte en annen bror, Erik Eiegod, på tronen etter at Erik omkom på Kypros på pilegrimsreise til det hellige land. I sitt fravær hadde Erik utnevnt frillesønnen Harald Kesja som sin stedfortreder, men da stormennene stilte på tinget, foretrakk de i stedet hans farbror, den yngste av Svend Estridsens sønner, førtiåringen Niels. Han ble den første danske kongen som kalte seg «konge av Guds nåde»[2]
I 1104 giftet Niels seg med Magnus Barfots enke, Margrethe Fredskulla som var datter av kong Inge Stenkilsson av Sverige. Tilnavnet Fredskulla («Fredspiken») fordi hun ble giftet med den norske krigerkongen som pant på en fredsavtale mellom de tre nordiske kongedømmene. Ekteskapet med nordmannen ble kort, da han falt i et slag på Irland i 1103. Etter Margrethes død giftet Niels seg norsk igjen, med stormannsdatteren Ulvhild Håkonsdatter. Niels hadde også en frilledatter, Ingrid, som giftet seg med Ubbe jarl.
Ifølge Roskildekrøniken var Niels en mild mann, uskikket som konge. Han samarbeidet med kirken og fremmet helgenkulten rundt sin bror Knud den hellige i Odense med gaver og særfordeler. Han omorganiserte hirden sin og satte den inn rundt om på kongsgård får å inndrive skatter og representere kongen på tinge. Ledende poster reserverte han for familien, med svigersønnen Ubbe som jarl over øyene, slektningen Erik på Lolland-Falster,[3] mens brorsønnen, Erik Eiegods sønn Knud Lavard, ble oppfostret hos den mektige sjællandske Hvide-ætten. Senere gikk han i tjeneste hos hertug Lothar av Sachsen som ble tysk konge i 1125. Knud ble utnevnt til kongelig prefekt i i 1115, og vant respekt ved å vokte Danmarks sørgrense og bekjempe venderne i Nordtyskland.[4]
Da Knud Lavard også ble den tyske kongen Lothars vasall, begynte Niels' sønn Magnus å se på fetteren som en farlig konkurrent til den danske tronen.[5] I begynnelsen av januar 1131 var Knud på besøk hos sin frenke, Knut den helliges datter Cecilia, og hennes mann Erik jarl.[6] I Haraldsted-skogen nord for Ringsted, 7. januar 1131, drepte Magnus sin fetter, muligvis i tvekamp. Da kong Niels stilte seg på sin sønns side og avviste erkebiskop Assers forsøk på å megle, reiste Hvide-slekten seg mot kongen, og Knuds bror Erik Emune lot seg velge til motkonge, mens kong Lothar forlangte hevn eller bot for drapet på vasallen sin. Da Lothar stilte med tropper ved Dannevirke med, torde ikke kong Niels annet enn å inngå et forlik og betale kong Lothar en betydelig erstatning.[7]
Niels' svigersønn Ubbe jarl deltok sammen med sin sønn Hagen i sammensvergelsen mot Knud Lavard. Erik Emune tok i 1133 Ubbe til fange på Lolland, og hengte ham som hevn.[8] Samme år ble Lothar kronet til tysk-romersk keiser i Roma. Da var han så maktfull at Magnus fant seg i å bli innstevnet til riksmøtet i Halberstadt i påsken 1134 og på Danmarks vegne avla ed til Lothar. Til gjengjeld ble han kronet til konge av Danmark - men måtte gå med på at pave Innocens II opphevet den danske kirkens selvstendighet og innlemmet den i Hamburg-Bremen erkebispedømme igjen. Dette fikk erkebiskop Asser i Lund til å skifte side og gå over til Erik Emunes parti, og det samme gjorde den mektige Hvide-ætten. I pinsen 1134 dro da kong Niels, sønnen Magnus og Danmarks biskoper til Skåne med en stor hær for å gjøre slutt på Erik Emune. Men i slaget ved Fodevig i Skåne 4. juni 1134 falt Magnus den sterke og de fleste danske biskopene, mens Niels flyktet til Jylland, der han møtte Eriks halvbror Harald Kesja som stilte som hans medkonge på Urnehoved ting. Niels dro videre til Schleswig der han ble drept av innbyggerne som hevn for sønnens drap på Knud Lavard. Etterpå ble Erik Emune enekonge over Danmark.[9]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «tiende», fynhistorie.dk
- ^ Pajung, Stefan; Lund, Niels: «Niels - konge» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 17. juli 2024 fra [1]
- ^ Pajung, Stefan; Lund, Niels: «Niels - konge» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 17. juli 2024 fra [2]
- ^ «Knud Lavard», danmarkshistorien.dk
- ^ «Niels (1065-1134)», danmarkshistorien.dk
- ^ Arthur Fang: «Mellem Isefjord og Østersø», Midt- og Østsjælland, Aarbog 1939 (s. 20)
- ^ Pajung, Stefan; Lund, Niels: «Niels - konge» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 17. juli 2024 fra [3]
- ^ Christensen, C.A.: «Ubbe - jarl» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 17. juli 2024 fra [4]
- ^ Pajung, Stefan; Lund, Niels: «Niels - konge» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 17. juli 2024 fra [5]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- heimskringla.no Saxo Grammaticus: «Niels»
- Søren Sørensen: «Den danske kongerekke: Niels», hentet fra: Wayback Machine
- [6] Carsten Hauch: Herr Magnus han stirrer i Vinternatten ud