Hopp til innhold

TV-program

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fra studioopptak til TV-programmet Nytt på nytt, et underholdningsprogram som har blitt sendt på NRK siden 1999.
Foto: Anders Å. Larsen, 2005
Fjernsynsapparat fra 1950-tallet, innebygd i er kabinett med skyvedør.

Et TV-program, også kalt fjernsynsprogram, er et innholdsbasert segment i en kringkastet TV-sending. Det kan være en enkeltstående produksjon, eller som del av en gjentagende serie. Et enkelt program av en serie med programmer kalles en episode. Programmene kan ha svært forskjellig form og innhold og viser blant annet nyheter og sport, dokumentarer og informasjon, spillefilmer, konserter, show og annen underholdning.

En TV-serie er et program som sendes over flere episoder. Serier med få episoder, og kun en sesong, kan også betegnes som miniserier. TV-programmer som kun består av en episode kalles ofte for en spesial. Det finnes allikevel programmer som kun produseres med én episode som ikke kalles spesial, som eksempelvis prisutdelinger og dokumentarer. Serier som ikke har et forhåndsbestemt antall episoder er som regel delt inn i sesonger, der det årlig eller halv-årlig kommer nye episoder som del av en ny sesong. Et program kan enten være innspilt på forhånd, enten på videobånd eller på andre analoge eller elektroniske formater, eller bli sendt direkte på tv.

Kommersielle TV-kanaler har avbrudd med reklamefilmer og egen-promotering mellom programmene. Dette kalles TV-reklame og er en viktig del av finansieringen. Offentlige kringkastere, som i Norge med NRK, er hovedsakelig finansiert gjennom en lisensavgift og bruker derfor tiden mellom programmene til promotering av egne programmer.[1]

Utgangspunktet for TV-programmer er som regel nyutviklede ideer eller TV-formater. TV-formater er en betegnelse brukt om programkonsepter som har blitt kringkastet av andre kanaler tidligere, og som derved har bevist sitt suksesspotensiale. Disse allerede utprøvde TV-ideene selges så videre til andre land og markeder. En stor andel av norske TV-programmer er basert på slike importerte programideer.[2][3][4]

TV-programmer produseres enten av en TV-kanals eget produksjonsapparat eller av et privat produksjonsselskap. Eksempler på TV-produksjonsselskaper i Norge er Monster Entertainment, Rubicon TV og Feelgood Scene Film & TV. I norsk sammenheng er det vanlig at et program produseres med en spesifikk tv-kanal som kunde. Det er allikevel vanlig i blant annet USA å også produsere tv-programmer uten en spesifikk kunde, for å kunne selge det ferdige programmet til flere ulike tv-kanaler eller andre distribusjonsselskaper. Slik kanaluavhengig produksjon kalles syndikering.[5]

TV-programmer er ikke bare knyttet til selve fjernsynsapparatet, og blir heller ikke bare produsert for TV-visning. Det er stadig vanligere å se TV-programmer på nett ved hjelp av streaming og VOD. Programserier skapt utelukkende for nettet er nært beslektet, og ofte identiske med, TV-programmer.

Det finnes en rekke prisutdelinger der TV-programmer kan bli eller blir belønnet. Eksempler på dette er Gullruten, Komiprisen og Den store journalistprisen. Frem til 2005 var TV-produksjoner også en del av prisutdelingen ved Amandaprisen. Det er dessuten priser som kan utdeles til enkeltpersoner fra TV, som Gullrutens fagpriser, Kringkastingsprisen, Narvesenprisen, Medierosen og Riksmålsforbundets mediepriser.

Historikk

[rediger | rediger kilde]

Programformen som brukes på TV stammer fra radio. Den første radiosendingen som ble gjort med tanke på å nå et bredt publikum fant sted i California i 1909, og i årene som fulgte ble en rekke kommersielle radiokanaler opprettet. For å finansiere radiosendingene ble det etterhvert slik at programtiden ble delt opp i enkeltsegmenter, der hvert segment kunne ha sin egen sponsor. Det var ikke vanlig med reklameavbrudd, men reklamen var en integrert del av sendingene. En del programmer hadde til og med annonsøren integrert i tittelen på programmet, slik som «Texaco Star Theater» og «Chevrolet Musical Moments Revue». Dette gjorde at det ble formet en rekke ulike programmer, med ulik form, for å passe ulike annonsører.[6]

En rekke ulike programsjangre ble utviklet gjennom radioprogrammer, som spørreprogram, såpeopera, sitcom og talkshowet.

Da TV-sendinger ble vanlig på 30-tallet var det naturlig å se mot radio, og kopiere mye av formen de hadde utviklet. Dermed fikk også de fleste kringkastere en sendeplan med flere ulike programposter. Fremdeles i dag finnes det programmer som har sin opprinnelse på radio. For eksempel er Kvitt eller dobbelt i stor grad inspirert av det amerikanske tv-programmet «The $64,000 Question» som igjen var en TV-vennlig versjon av CBS' radioprogram «Take It or Leave It».[7]

Programinnhold

[rediger | rediger kilde]

Typen innhold i programmer varierer i stor grad utfra et bredt spekter med ulike sjangre. TV-programmer kan eksempelvis være fiksjonsbaserte, som i komedie og drama, eller virkelighetsbaserte som i dokumentar, nyheter og reality. Det finnes også de seriene som velger å blande fiksjon med virkelighet slik man ser i en rekke moderne serier som eksempelvis The Hills.

Sjangre

[rediger | rediger kilde]

TV-programmer deles ofte sjangermessig inn i tre hovedkategorier: skreven underholdning, uskreven underholdning og informasjon. Hver av disse hovedkategoriene har en rekke underkategorier. En rekke programkonsepter bruker elementer som kjennetegner flere sjangre, og danner derved nye hybridtyper.

Underholdning har to hovedbetydninger: forsørge, støtte og underholde, muntre, more. Først på 1900-tallet oppsto den moderne underholdningsindustrien slik vi ser det i dag, og la grunnlaget for den moderne TV-industrien. Det finnes flere ulike sjangerinndelinger for TV-underholdning, eksempelvis har den danske medieforskeren Michael Bruun Andersen funnet to grunnformer: tribuneunderholdning og narrativ underholdning.

Skreven underholdning

[rediger | rediger kilde]

Uskreven underholdning

[rediger | rediger kilde]

Informasjon

[rediger | rediger kilde]

Informasjonsprogrammer dekker i praksis ulike opplysnigsorienterte stofftyper. Begrepet er upresist men brukes for å understreke at det er fakta. Nyhetsprogrammer er grunnfundamentet i informasjonsstoffet. Viktige stikkord da er objektivitet og hva som gjør noe til en nyhet. NRK fyller sendeflaten sin med 50 % informasjonsrelatert stoff, mens TV 2 bare har rundt 30 %. Rundt 10 % av sendeflaten til TV-kanalene brukes til nyheter.

TV-produksjon

[rediger | rediger kilde]

TV-produksjon er navnet på prosessen hvor et TV-program blir produsert. Produksjonen foregår enten internt i kanal eller hos et produksjonsselskap. NRK produserer ca. 85 % av alle produksjoner selv, mens kommersielle kanaler har mesteparten av sin produksjon hos produksjonsselskaper som fungerer som underleverandører. En TV-produksjon er delt inn i flere prosesser som er avhengige av hverandre og involverer mange personer. Det finnes en rekke ulike produksjonsmodeller for ulike sjangre og produksjonsselskaper. En produksjons administrative premisser vil også legge føring på hvordan modellen blir utformet. Preproduksjon og postproduksjon er bransjebetegnelser for for- og etterarbeid.

Utvikling og salg

[rediger | rediger kilde]

En TV-produksjon kan starte på mange forskjellige måter. Utgangspunktet er ofte en idé, et tv-format eller en person med et talent det kan bygges et program rundt.

Den videre prosessen innebærer konsept- og manusutvikling, men ofte også en realitetsvurdering i forhold til de praktiske utfordringene med å produsere prosjektet. Noen ganger produseres det også en prototype, som kalles pilot.

Idéen skal som regel presenteres for en kanal eller kringkaster i et møte; tv-bransjen kaller slike salgsmøter for en pitch. Etter ett eller flere slike møter tar kanal eller kringkaster produksjonsbeslutning etter blant annet kreative, markedsmessige og økonomiske evalueringer.

Preproduksjon

[rediger | rediger kilde]

Preproduksjonsfasen tilpasses alltid hvilke type program som skal produseres, og de økonomiske begrensningene som ligger til grunn. Ved en nyutviklet idé krever ofte de innledende fasene i produksjonen ytterligere konseptutvikling. Konseptutviklingen innebærer at en eller flere fagpersoner arbeider videre med programmet for å gi det riktig struktur, historiefortelling og gjennomføringsform. Der det skal produseres et dramatisert program arbeider en eller flere manusforfattere med utarbeidelse av opptaksklare manus. Der et TV-format skal produseres innebærer konseptarbeidet et arbeid for å lage en god nasjonal versjon av programmet.

De administrative forberedelsene av produksjonen starter i denne fasen, der elementer som budsjettering, bemanning og tidplanlegging er vanlige elementer. Bemanning til en produksjon kan variere utfra behov men inkluderer ofte stillinger som produsent, manusforfatter, regissør, produksjonsleder, fotograf, lydtekniker, og så videre Aktørene som skal være foran skjermen på fast basis blir også funnet, da eksempelvis programledere, skuespillere eller deltagere. Det engelske begrepet «casting» brukes ofte om prosessen der man finner disse personene.

Før selve opptakssituasjonen må innspillingsteder og -utstyr være på plass. En produksjon kan gjennomføres som en enkameraproduksjon eller en flerkameraproduksjon, og man kan gjøre opptakene i et studio og/eller på et eller flere steder utenfor studio. Opptakssteder utenfor studiosetting, både ute og inne, blir i bransjeterminologi kalt «locations». Ting av praktisk art skaffes ofte til veie i preproduksjonsfasene. Det kan inkludere kulisser og rekvisitter, men dessuten også teknisk utstyr som lydopptakingsutstyr, mikrofon, kamera, objektiv, filter, kamereakran, kamerastativ, Lyskastere, Reflektorer og redigeringsmaskiner.

For flerkameraproduksjoner trenger man enten et studio med et teknisk kontrollrom og infrastruktur for dette, eller en OB-buss. Denne fungerer som et mobilt kontrollrom med utstyr og infrastruktur, og er også utstyrt med periferiutstyret man trenger for en grunnleggende produksjon av en gitt størrelse.

Opptak eller livesending

[rediger | rediger kilde]

Enkameraproduksjoner vil si at man gjennomfører opptakene hovedsakelig med ett kamera, tilsvarende hvordan film lages. Man tar opp en og en scene, gjerne flere ganger fra forskjellige vinkler, og klipper opptakene sammen til et sammenhengende program etterpå.

En flerkameraproduksjon innebærer at man i stedet bruker flere kameraer som man klipper mellom der og da. Dette krever større bemanning under opptak enn enkameraproduksjoner, men opptak og postproduksjon tar mye mindre tid.

Dramaproduksjoner og nyhetsinnslag er typiske eksempler på enkameraproduksjoner, mens talkshow, sportsproduksjoner og store underholdningsshow gjerne gjøres som flerkamera.

Postproduksjon

[rediger | rediger kilde]

Postproduksjon involverer alt som skjer etter at et program er spilt inn, det kan være eksempelvis klipp, spesialeffekter, pålegging av musikk og lydeffekter (foleyeffekter).

Lydetterarbeid involverer blant annet produksjon av effektlyder, romklang og stemningslyd til filmen. I tillegg kommer foleyeffekter og dubbing. Noen tilfeller inkluderer også innspilling av musikk. Visuelle effekter kan også lages under innspillingen, men når de legges til som etterarbeid, dreier det seg som regel om CGI-effekter, eller visuelle effekter generert av datamaskiner.

Råmaterialet samles og soneres. Klipperen tar alle de ulike delene, skapt både under postproduksjon og opptak, og setter det hele sammen til en helhet, det ferdige TV-programmet.

Når en TV-produksjon er ferdig markedsføres og promoteres den før den sendes på TV.

Seertall

[rediger | rediger kilde]

TV-programmers suksess måles som regel etter seertall, da enten målt ved totalt antall seere eller seere innen ulike målgrupper. De kommersielle kanalene er som regel mest opptatt av å nå unge målgrupper, fra eksempelvis 12 til 50 år, da disse er mest attraktive for annonsørene. NRK har en generell målsetning om å treffe alle aldersgrupper, men enkelte programmer kan ha allikevel spesifikke målgrupper i fokus. NRKs målgruppespesifikke programmer går ofte på de mer nisjepregede kanalene NRK Super, NRK3 og NRK2.[1]

TNS Gallup leverer de offisielle seertallene i Norge på oppdrag fra TV-kanalene. Målingene foretas elektronisk per minutt for over 100 kanaler ved hjelp av et landrepresentativt panel på 1 000. I praksis betyr dette at 1 000 norske husstander har en fjernkontroll som registrerer hvilket husstandsmedlem som ser på TV og hvilken kanal som står på fjernsynet. Hvert medlem i husstanden har «sin» knapp og gjester i husstanden kan registrere seg med alder og kjønn.[8]

Det har i de senere år vært omdiskutert om seertallene faktisk er korrekte siden de ikke alltid inneholder tall fra de nye metodene publikum bruker for å se TV-programmer. For eksempel blir ikke alltid seing ved hjelp av PVR eller nett-TV tatt inn i de totale seertallene. Dessuten blir ofte reprisetall utelatt i omtale av seertall.[9]

Mest sette norske TV-programmer (1992–2010)

[rediger | rediger kilde]

Dette er de mest sette norske TV-programmene fra etter den elektroniske seerovervåkningen startet i 1992 og frem til august 2010[10]:

# Program Dato Seertall
1 Norge – Mexico 19.06.1994 2 139 000
2 Eurovision Song Contest i Oslo 18.05.1996 2 111 000
3 OL i Lillehammer: Avslutningsseremoni 27.02.1994 2 061 000
4 Italia – Norge 13.06.1994 2 044 000
5 Tande-På programmet 17.10.1992 2 043 000
6 England – Norge 14.10.1992 2 028 000
7 Eurovision Song Contest 2009 - Alexander Rybaks seier 16.05.2009 2 011 000
8 Kveldsnytt (pausen Italia - Norge) 23.06.1994 2 011 000
9 Tande-På programmet 21.11.1992 2 006 000
10 Eurovision Song Contest 2010 i Oslo 29.05.2010 2 003 000
11 Tande-På programmet spesial 19.12.1992 1 989 000
12 Irland-Norge i fotball-VM 28.06.1994 1 982 000
13 OL i Lillehammer: Åpningsseremoni 12.02.1994 1 980 000
14 Norge-Jugoslavia i fotball-EM 18.06.2000 1 978 000
15 Tande-På programmet 03.10.1992 1 912 000
16 Tande-På programmet 14.11.1992 1 884 000
17 Dumbo og Maskefjes 09.01.1993 1 876 000
18 OL 2010 - Langrenn stafett menn 24.02.2010 1 860 000
19 Lørdagsrevyen 17.10.1992 1 820 000
20 OL 2010 - Skiskyting stafett menn 26.02.2010 1 816 000

Alle programmene gikk på NRK, og kanalen er enerådende på hele topp 50-listen over mest sette programmer.[10]

Tekniske attributter

[rediger | rediger kilde]

Programlengde

[rediger | rediger kilde]

TV-programmers lengde varierer noe om de sendes på en allmennkringkaster eller på en kommersiell kanal, da de kommersielle kanalene også må ta høyde for reklamepauser. Normale programlenger for kommersielle kanaler er 20-25 minutter, 40-45 minutter og 1,5 time.

Distribusjon

[rediger | rediger kilde]

TV-programmer distribueres vanligvis av en kringkaster som sender signaler gjennom bakkenett, kabel-TV, IPTV eller satellitt-TV. TV-programmer distribueres også over nett gjennom streaming-, VOD- eller videoleietjenester. Det finnes i dag en lang rekke norske kanaler som sender unikt programinnhold.

Det er i norsk sammenheng vanlig at en kanal, eller kanalfamilie, sender et TV-program og at programmet således blir knyttet sterkt til denne kanalen. I større markeder, som eksempelvis USA, brukes dessuten en modell som på engelsk kalles syndication. Dette innebærer at et program produseres uten en tilknyttet kanal, og kan sendes på flere lokale TV-stasjoner over hele landet. Eksempler på slike amerikanske programmer er The Oprah Winfrey Show og The Wheel of Fortune.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b NRK.no: Dette er allmennkringkasting (24.04.2009)
  2. ^ Regjeringen.no: St.meld. nr. 30 (2006–2007) - Kringkasting i en digital fremtid «Ofte vil det være rimeligere å kjøpe inn utenlandske produksjoner og utenlandske konsepter utformet for å appellere til et bredt internasjonalt publikum, framfor å satse på egenproduserte programmer og egenutviklede programkonsepter.»
  3. ^ Bournemouth University: TV Formats Arkivert 2009-06-20, hos Wayback Machine.
  4. ^ «Not From Concentrate: TV Formats & Ideas». Arkivert fra originalen 6. april 2012. Besøkt 26. mars 2012. 
  5. ^ «The Museum of Broadcast Communications: Syndication». Arkivert fra originalen 10. mars 2012. Besøkt 26. mars 2012. 
  6. ^ Philippe Perebinossoff, Brian Gross, Lynne S. Gross, Edwin T. Vane (2005). Programming for TV, radio, and the Internet. Focal Press. ISBN 0240806824. 
  7. ^ Store norske leksikon: Kvitt eller dobbelt
  8. ^ tnsgallup.no: Hva er TNS Gallups TV-panel?
  9. ^ Carat.no: PVR gir foreløpig ikke økte seertall. Arkivert 12. august 2011 hos Wayback Machine. (10.07.2008)
  10. ^ a b NRK.no: 50 på topp i norsk TV-historie (30.05.2008)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bordwell & Thompson (2004): Film Art: An Introduction, McGraw-Hill Film.
  • Altman, Rick (1999): Film/Genre, BFI pub.
  • Cook, David (2004): A History of Narrative Film, W. W. Norton.
  • Jacobsen, Finn (2007): Videologi: Håndbok i videoproduksjon, Amalie forlag. ISBN 978-82-992516-3-1
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=TV-program&oldid=24679300»