Hopp til innhold

Nikolaj II av Russland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nikolaj II
Keiser av Russland
Nikolaj II av Russland i 1890
FødtНиколай Александрович
18. mai 1868
Tsarskoje Selo, Det russiske imperiet
Død17. juli 1918
Jekaterinburg, Sovjet-Russland
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleAleksandra Fjodorovna (Aleksandra av Hessen)
Partner(e)Matilda Ksjesinskaja
FarAleksander III av Russland[1][2]
MorMaria Feodorovna[2]
SøskenMikhail Aleksandrovitsj av Russland
Georg Aleksandrovitsj av Russland
Aleksander Aleksandrovitsj av Russland
Olga Aleksandrovna av Russland
Ksenia Aleksandrovna av Russland
BarnOlga Nikolajevna av Russland[3]
Tatjana Nikolajevna av Russland
Maria Nikolajevna av Russland
Anastasia Nikolajevna av Russland
Aleksej Nikolajevitsj, kronprins av Russland
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtPeter- og Pauluskatedralen (1998–)
Utmerkelser
56 oppføringer
Andreasordenen
4. klasse av Sankt Georgsordenen
4. klasse av Sankt Vladimirs orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Den hvite ørns orden
1. klasse av Sankta Annas orden
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
Hosebåndsordenen
Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1916)[4]
Storkorsridder av Royal Victorian Order
Storkors av Æreslegionen
Storkors av Den nederlandske løves orden
Serafimerordenen
Elefantordenen
Den sorte ørns orden
Den hvite falks husorden
Ludvigsordenen
Hubertusordenen
Den wendiske krones husorden
Den oldenburgske hus- og fortjenstorden
Storkors av Den württembergske kroneorden
Trohetens husorden
Storkors av Sankt Stefans orden
Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Knight of the Order of the Most Holy Annunciation
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Medaglia d'oro al valor militare
Ridder av Det gyldne skinns orden
Storkorset av Kristusordenen (Portugal)
Stjerneordenen
Sankt Kyrillos og Sankt Methodios' orden
Sankt Aleksanders orden
Sankt Savas orden
1. klasse av Danilo Is orden
Storkors av Sydkorsordenen
Salomo-ordenen
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Chakri-ordenen
Osmanieordenen
Kjede av Krysantemumsordenen
Sankt Georgsordenen
Dannebrogordenen
Storbånd av Leopoldsordenen (1884)
Sankt Stefans orden
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Det gyldne skinns orden
Kristusordenen
Frelserens orden
Carol Is orden
Danilo Is orden
Sydkorsordenen
Den oppadstigende sols orden
Den dobbelte drageorden
Order of noble Bukhara
Sankt Stanislaus-ordenen
Annet navnНиколай II Александрович Романов
Regjeringstid1. november 1894 - 15. mars 1917
ForgjengerAleksander III
EtterfølgerMonarkiet avskaffet
Signatur
Nikolaj II av Russlands signatur
Våpenskjold
Nikolaj II av Russlands våpenskjold
Nikolaj II av Russland på Commons

Nikolaj II (russisk: Николай Александрович Романов [Nikolaj Aleksandrovitsj Romanov]; født 6. maijul./ 18. mai 1868greg. i Aleksanderpalasset i Tsarskoje Selo, henrettet 17. juli 1918) av huset Holsten-Gottorp-Romanov var tsar av Det russiske keiserriket fra 1894, da hans far Aleksander III døde, og frem til han abdiserte den 15. mars 1917 etter å ha blitt satt i fangenskap i Tsarskoje Selo utenfor Petrograd av Russlands provisoriske regjering under februarrevolusjonen.

Moren var født prinsesse Dagmar av Danmark (født i København 1847, død i København 1928), datter av kong Christian IX av Danmark og dronning Louise (av Hessen-Kassel). Dagmar var tante både til dronning Maud og kong Haakon VII. Som tsarina tok hun navnet Maria Feodorovna.

Kerenskij-regjeringen bestemte i august 1917 å flytte tsaren og hans familie til Tobolsk i Ural, angivelig for å sikre dem bedre mot mulige anslag fra revolusjonære. Etter at bolsjevikene hadde tatt makten i oktoberrevolusjonen ble forholdene for fangene stadig forverret, og den 30. april 1918 ble de overført til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg. Her ble Tsar Nikolaj etter ordre fra Lenin henrettet sammen med sin hustru, Alexandra (av Hessen) og parets fem barn den 17. juli 1918.

Russisk høyesterett slo i september 2008 fast at tsar Nikolaj II ble drept urettmessig og at hans omdømme skulle rehabiliteres.[5]

Full tittel

[rediger | rediger kilde]

Hans fullstendige tittel var: Nikolaj, av Guds nåde, keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar av Astrakhan, tsar av Polen, tsar av Sibirn, tsar av Taurisk Chernosesus, tsar av Georgia, herre til Pskov, storfyrste av Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland, fyrste av Estland, Livland, Kurland[6] og Semgallia, Samogitia, Białystok, Karelen, Tver, Jugoria, Perm, Vjatka et cetera, et cetera, et cetera.

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, oppvekst, tiden før Alexander IIs død 1881

[rediger | rediger kilde]

Som medlem av huset Romanov-Holstein-Gottorp var Nikolaj født inn i og del av den europeiske høyadel, og hadde slektskapsbånd til mange regjerende europeiske fyrstehus. Særlig viktige var båndene til det britiske kongehus og det tyske keiserhus. Nikolaj var både fetter til kong George V av Storbritannia og inngiftet fetter til keiser Vilhelm II.

Nikolaj fikk fem yngre søsken: Aleksander (1869–1870), Georgij (1871–1899), Ksenia (1875–1960), Mikhail (1878–1918) og Olga (1882–1960). Familien bodde for det meste i Anitsjkovpalasset. Nikolaj fikk under ledelse av sin mor en oppdragelse av engelsk karakter. Han ble oppdradd svært huslig, og hans barndom ble kjennetegnet av stor beskjedenhet hva angikk bostil, klesbruk og mat. Samlivet innen familien er blitt beskrevet som harmonisk og kjærlighetsfullt, og Nikolaj utviklet en tett familiebinding som skulle vare livet ut.

Etter flere attentater mot bestefaren tsar Aleksander II flyttet familien inn i det festningslignende Gattsjinapalasset. Her levde Nikolaj helt avsondret fra omverdenen. Brødrene og en guvernante ble hans eneste lekekamerater, og flyttingen forsterket ytterligere den sosiale isolasjonen. Dette leveviset førte til at han ikke fikk særlig kontakt med noen av landets samfunnssjikt.

Nikolaj fikk en grundig militærutdannelse under ledelse av general Gregorij Danilovitsj og ble av denne og den hellige russiske synodes overprokurator Konstantin Pobedonostsev påvirket i panslavistisk og i mystisk religiøs retning.[7] Fra Pobedonostsev fikk den unge Nikolaj innprentet at han som keiser av Guds nåde hadde et hellig oppdrag om å bevare monarkiet og den ortodokse tro.[8]

Han hadde temmelig dårlig kunnskap om russisk geografi, men foretok kort før farens død en reise gjennom Sibir og besøkte også Japan. Besøket dit måtte imidlertid avbrytes på grunn av et attentat mot ham, forøvet med sabel av en japansk fanatiker[7] i politiets eskorte.

Tsarevitsj 1881–1894

[rediger | rediger kilde]

Nikolaj ble tronfølger (tsarevitsj) ved mordet på farfaren Aleksander II den 13. mars 1881. Som tsarevitsj ble Nikolaj medlem av riksrådet og ministerkomitéen i 1889. Han ble i 1891 dessuten ordfører for Sibirkomitéen og nødhjelpskomitéen. Men i hovedsak holdt imidlertid Aleksander III sønnen utenfor i regjeringsanliggendene.[9]

Tronfølge 1894 og regjeringstid

[rediger | rediger kilde]
Maleri av Nikolai II
Nikolaj II. bestiger en hest, 1905. Filmet av ukjent kameramann fra Edison Company

Nikolaj II tiltådte tronen 1. november 1894 etter sin far Aleksander IIIs død. Tidligere samme år, den 20. april, hadde han forlovet seg med Alexandra av Hessen, til tross for at noen hadde advart ham om at det var upassende. De giftet seg 21. november 1894 etter at hun under navnet Aleksandra Fedorovna hadde konvertert til den ortodokse lære.[10]

Paret fikk fire døtre og en sønn. Sønnen Aleksej Nikolajevitsj led av hemofili b (en slags blødersyke) som han hadde arvet fra morssiden. Predikanten og helbrederen Grigorij Rasputin hadde en tilsynelatende velgjørende virkning på Aleksej og fikk derved en stor innflytelse over tsarfamilien.

Ved Nikolajs kroning i Moskva i 1896 oppstod det panikk blant menneskemassene, og 3.000 mennesker ble trampet i hjel. Dette ble tatt som et dårlig omen. Tsaren deltok samme aften som katastrofen på ball hos den franske ambassadør, og forspilte dermed en del godvilje i folket.

Nikolaj viste ved begynnelsen av sin regjering interesse for humanistiske idealer. Han tok initiativ, og innkalte i 1898 til den første Haagkonferansen. På grunn av svak dømmekraft, en tilbøyelse til et isolert familieliv, og svak personlig autoritet, kom han snart i hendene på sine reaksjonære omgivelser. Det eneste standpunkt som han til slutt holdt urokkelig fast ved, var eneveldemonarkiets prinsipp. Familien levde som de forrige tsarer i umåtelig prakt og rikdom, mens folket var fattig. Regentparet var ikke demokrater og ignorerte alle trusler om revolusjon.

Utenrikspolitisk strebet han etter å bevare freden, men klarte ikke å forhindre den russisk-japanske krigs utbrudd eller i nevneverdig grad å påvirke den allmenne verdenspolitiske utvikling.[11]

Nikolaj foretok flere europeiske reiser og møtte spesielt ofte Vilhelm II av Tyskland, som også brevvekslet med tsaren og styrket ham i hans monarkistiske overbevisninger. Da Vilhelm II klarte å overbevise Nikolaj om en formell allianse mellom Russland og Tyskland, ble imidlertid disse planene kullkastet av det russiske ministerrådet. Mot revolusjonsbevegelsen i 1905 ytet Nikolaj først en seig passiv motstand, men ble så tvunget til vidtgående konstitusjonelle konsesjoner, som imidlertid under de påfølgende år for det meste i praksis ble trukket tilbake.[11]

Nikolaj greidde heller ikke å hindre at Russland i 1907-08 ble tilsluttet den såkalte trippelententen.[11]

Tsarens stilling ble ytterligere undergravet da hans kompetente statsminister Pjotr Stolypin ble myrdet i Kiev i 1911. De svake ministrene som etterfulgte ham, og munken Rasputins tiltagende innflytelse, gjorde Nikolaj stadig mer upopulær.

Før første verdenskrigs utbrudd forsøkte Nikolaj inntil det siste å bevare freden, men han lot seg bli utmanøvrert av sterkt stridsvillige omgivelser, og tsaren ble ved overrumpling avtvunget sitt bifall til den russiske mobiliseringsordre som gjorde krigen uunngåelig. Da krigen vel var brutt ut holdt han imidlertid urokkelig fast ved sine allierte, og avviste de separatfredsforslag som høsten 1915 og høsten 1916 ble lagt frem fra sentralmaktenes side.[12]

Under verdenskrigen led de russiske styrkene enorme tap mot Tyskland og Østerrike-Ungarn. Dette førte til at misnøyen i hæren øket og kampmoralen sank. Men det var ikke bare de væpnede styrkene som led. Folket var mistrøstig over den misére de levde i og det ble ikke bedre av at Russland led nederlag etter nederlag.

Fall, abdikasjon og henrettelse

[rediger | rediger kilde]
Tsarfamilien i 1913
Et av de siste fotografier tatt av Nikolaj II, tatt i Tsarskoje Selo etter abdikasjonen i mars 1917

Sterke sosialistiske revolusjonære stemninger spredte seg i storbyene, og den 23. februar 1917 brøt februarrevolusjonen ut, noe som førte til avskaffelsen av tsardømmet. Nikolaj ble tvunget til å abdisere på egne og sønnens vegne, til fordel for sin yngre bror Mikhail Aleksandrovitsj. Storfyrst Mikhail var imidlertid politisk uinteressert, og ettersom hans sikkerhet ikke kunne garanteres av den tiltredende provisoriske regjering avstod han fra tronen allerede dagen derpå.

Den abdiserte tsaren og hans familie ble først holdt i fangenskap i Tsarskoje Selo og fra august 1917 i Tobolsk i Sibir. Etter at bolsjevikene grep makten ved oktoberrevolusjonen ble hele tsarfamilien den 30. april 1918 sendt til kjøpmann Ipatievs hus i Jekaterinburg.

Den 17. juli 1918 ble Nikolaj II og hans familie henrettet utenfor Jekaterinburg på ordre av Sverdlov. Bolsjevikene hadde fra begynnelsen av planlagt å stille tsaren for rette for forbrytelser mot det russiske folk, men da hvite tropper rykket frem mot Jekaterinburg tog, ble det tatt en rask beslutning om å henrette tsarfamilien med det samme, for ikke å risikere at de ble befridd.

Henrettelsen ble utført under ledelse av tjekisten Jurovskij. Denne fortalte senere i sine memoarer om den natten i juli 1918, og da blant annet at den unge Aleksej, som lå på gulvet i en blodpøl, men fortsatt pustet, ble endelig drept av Jurovskij selv med to skudd i hodet. Alt i alt tok henrettelsene 20 minutter, dette delvis på grunn av røykutviklingen i rommet som følge av våpenbruken i det begrensede rommet. Eksekutørene måtte ut av rommet og lufte for å få bukt med røyken. Da de senere gikk tilbake inn i rommet oppdaget de at det var mennesker der inne som fremdeles levde, bl.a. noen av tsarens døtre. Det viste seg senere at jentene var så vanskelig å skyte ihjel fordi de hadde størstedelen av sine juveler innsydde i sine korsetter, som dermed fungerte som en slags rustning. Man stakk i stedet ihjel tsardøtrene, eller knuste deres hodeskaller med pistolkolber. Ifølge Jurovskijs egne redegjørelser var flertallet av mennene som utførte mordene kraftig beruset, og var utrolig klossete da de gjennomførte henrettelsene.

Da alle var døde ble kroppene lastet på en lastebil og transportert tll en tidligere utvalgt plass. Der kledde man av likene og stjal de verdisaker som de hadde på seg. Man helte svovelsyre og parafin over kroppene og brente dem deretter. Levningene ble begravd i en grunn grav som ikke ble gjenoppdaget før i 1989.

Barn

[rediger | rediger kilde]

Ortodokse kirkelige helgenkåringer 1981 og 2000

[rediger | rediger kilde]

I 1981 ble Nikolaj og hans familie kanonisert som helgener av den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland. 14. august 2000 ble de kanonisert av synoden i den russisk-ortodokse kirke.

Identifisering av levningene, rehabilitering

[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble tsarfamiliens levninger gjenfunnet, og de ble endelig identifisert i 1991. Utførlige DNA-tester ble foretatt i Russland, USA og Storbritannia som overbeviste forskerne om at det virkelig var tsarfamilien man hadde funnet, selv om det bestod uenighet om noen enkeltheter.

Ifølge vitenskapelige undersøkelser foretatt i USA under William R. Maples ledelse, savnet man levningene etter Anastasia og av hennes bror Aleksej. En annen undersøkelse av levningene, foretatt i Russland, kom derimot frem til konklusjonen at det ikke var Anastasias, men hennes søster Marias levninger som manglet. De to savnede barna ble imidlertid funnet senere og ble identifisert i 2008. Aleksejs og Anastasias levninger hadde genomgått en hard behandling, man hadde forsøkt å brenne dem og ødelegge dem med syre. Dette førte ikke frem, og til slutt ble levningene gravd ned.[13] Etter kommunismens fall fikk Nikolaj II og hans familie den 17. juli 1998 sine kirkelige begravelser i St. Petersburg.

Den 1. oktober 2008 fastslo Russlands høyesterett at mordet på den fratrådte tsar Nikolaj II hadde vært lovstridig.[14]

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Nikolaj II av Russland – stamtavle i tre generasjoner
Nikolaj II av Russland Far:
Aleksander III 		Farfar:
Aleksander II 		Farfars far:
Nikolaj I
Farfars mor:
Charlotte av Preussen
Farmor:
Maria av Hessen-Darmstadt 		Farmors far:
Ludvig II av Hessen-Darmstadt
Farmors mor:
Wilhelmine av Baden
Mor:
Dagmar av Danmark 		Morfar:
Christian IX av Danmark 		Morfars far:
Wilhelm av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg
Morfars mor:
Luise Caroline av Hessen-Kassel
Mormor:
Louise av Hessen-Kassel 		Mormors far:
Wilhelm av Hessen-Kassel
Mormors mor:
Louise Charlotte av Danmark
Forgjenger  Tsar av Russland
1894–1917 		Etterfølger
Monarkiet avskaffet

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ ESBE / Alexander III[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Q22344520[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ ESBE / Olga Nikolajevna, dotsj Nikolaja II[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Russlands siste tsar får oppreisning». VG Nett. 1. oktober 2008. Besøkt 1. oktober 2008. 
  6. ^ https://runeberg.org/nfcc/0762.html
  7. ^ a b Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1145. 
  8. ^ «Nikolaj 2.». Den store danske. Gyldendals. Besøkt 25. januar 2014. 
  9. ^ Max Engman (26. oktober 2010). «Nikolaj II & imperiet som föll». Populär Historia. 
  10. ^ Nikolaus II Aleksandrovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1913)
  11. ^ a b c Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1146. 
  12. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1937). Svensk uppslagsbok. Bd 19. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1146-47. 
  13. ^ History International: Secrets of the Romanovs
  14. ^ «"Ryska HD: Tsarmorden var olagliga"».  Svenska Dagbladet, 1. oktober 2008]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nikolaj_II_av_Russland&oldid=24505624»