Riksvei
Riksvei er en veiklassifisering som finnes i mange land. Definisjonen på riksvei varierer fra land til land, men riksvei er i de fleste land veier som binder landsdeler/regioner sammen samt binder landet til landene rundt. På de norske riksveiene er det staten som dekker utgiftene til planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift samt utgifter til ekspropriasjon av eiendom for å utføre de nevnte oppgavene. Riksveiene i Norge administreres av Vegdirektoratet.
Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Liste over riksveier i Norge
Historie
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Liste over gamle riksveier
Ordningen med riks-, fylkes- og bygdeveier (senere kommunale veier) ble innført i 1928. Veiloven av 1824 klassifiserte veiene som hovedveier og bygdeveier. Prinsippet med et statlig ansvar for stamveier (riksveier) ble vedtatt i 1925 og gjennomført i 1928. Nummerering og standardisering av veiskilt ble først innført i daværende Østfold fylke, av fremsynte veisjef Jens Munch. Resten av landet kom etter med nummer på riksveier i 1931.[1] Riksvei 1 fra Oslo gjennom Follo og forbi Moss og Sarpsborg via Halden til riksgrensen ved Kornsjø, var den første vei som ble nummerert, men bare gjennom Østfold og fra 1928.[2]
I 1965 ble ett nytt system tatt i bruk. Europaveier ble innført. Numrene 1–19 ble brukt for de viktigste riksveiene i landet, 21–99 for regionalt viktige riksveier og 101–899 for lokale riksveier. I 1992 ble det en forandring for europaveier, der E8,E10,E12,E14 og E16 ble innført og riksveier med de numrene måtte få nye nummer.
Regionsreform av riksveinettet
[rediger | rediger kilde]Etter at forvaltningsreformen trådte i kraft 1. januar 2010, ble de fleste riksveier som ikke var stamveier (kalt øvrige riksveier), overført til regionene (fylkene) og ble fylkesveier. De eneste riksveiene man da hadde, var stamveiene. Dermed ble det ikke forskjell på riksvei og stamvei, og heller ikke lenger behov for begrepet stamvei. 17 200 km riksvei (og 78 ferjesamband) ble omgjort til fylkesvei og gitt til fylkene, mot en kompensasjon på 6,9 milliarder kroner.[3]
I 2019 fikk de fleste sekundære fylkesveier nye 4-sifrede nummer for å være unike i Norge. En del riksveier og primære fylkesveier bytte da nummer så de ikke hadde samme som noen annen vei.
Fakta
[rediger | rediger kilde]Det var i 2007 i alt 27 343 km riksveier i Norge, tilsvarende 29,4 prosent av det offentlige veinettet i Norge.[4] Med forvaltningsreformen i 2010 ble riksveilengden kraftig redusert; i 2019 var det 10 753 kilometer riksvei i Norge. Fylkene hadde samme år 44 696 kilometer vei.[5]
Riksveier deles i Norge inn i to kategorier: europaveier og andre riksveier. Alle riksveier er merket med grønne skilt med hvit skrift, europaveiene har dessuten en E foran riksveinummeret. Alle riksveier er asfaltert. Før 2010 fantes det noen unntak for veier med spesiell status eller vern, disse veiene ble alle omklassifisert til fylkesvei.
Status etter forvaltningsreformen
[rediger | rediger kilde]I 2011 hadde 69 prosent av riksveinettet en årsdøgntrafikk (ÅDT) lavere enn 4000 kjøretøy, hvorav halvparten hadde mindre enn 1500 kjøretøy. Om lag 11 prosent hadde en ÅDT på over 12 000 kjøretøy. Om lag 6900 km (66 prosent) av riksveinettet hadde en veibredde på under 8,5 meter, og rundt 1660 km manglet gul midtlinje. Dette var veier som i hovedsak var samlere enn 6 meter.
Om lag 2500 km (24 prosent) av riksveinettet hadde fartsgrense lavere enn 80 km/t, mens om lag 1150 km (11 prosent) hadde fartsgrense 90 eller høyere.. I 2014 var det 20 punkter på riksveinettet med fri høyde lavere enn 4,2 meter – fordelt på 10 underganger og 10 tunneler (20 km). Etter åpningen av Hardangerbrua og Kvivsvegen i henholdsvis 2013 og 2012, ble antall riksveiferjesamband redusert fra 18 til 17. I 2014 var det om lag 400 kjente skredpunkter på riksveinettet. På riksveinettet var det samtidig nærmere 500 tunneler. Lengden på disse, inkludert hovedløp og ramper, var rundt 550 km. I perioden 2004–2009 var det i gjennomsnitt 105 drepte og 300 hardt skadde per år på riksveinettet.
I løpet av perioden 2010–2013 var det planlagt åpnet 54 km firefeltsveier, og i 2014 var det rundt 540 kilometer firefeltsveier på riksveinettet.[6]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Ensartet veivisersystem gjennemføres for hele landet». Stavanger Aftenblad. 12. november 1930. s. 5.
- ^ «Hvordan de indre Akershusbygder fortoner sig». Indre Akershus Blad. 8. august 1930. s. 1–2.
- ^ «Får 6,9 mrd vei-kroner». Byggeindustrien. 15. mai 2009.[død lenke]
- ^ «Tabell 416: Offentlige veier etter fylke 1. januar 2007». Statistisk sentralbyrå. Arkivert fra originalen 14. januar 2008.
Merk: Tallene er medregnet gatenettet i byene. For kommunale veier er ikke alle kommunene oppdatert. - ^ «11842: Fylkesveier. Tunneler, bruer og veisikring (F) 2015–2019». PX-Web SSB. Besøkt 19. juli 2020.[død lenke]
- ^ «Stamnettutredning: Riksvegnettet» (PDF). Statens vegvesen/Vegdirektoratet. 7. april 2011. Besøkt 7. april 2011.[død lenke]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) National roads in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
