Kifaya

Kifaya (كفاية, [keˈfæːjæ], nok)er det uoffisielle kallenavnet på den egyptiske bevegelsen for endring (arabisk: الحركة المصرية من أجل التغيير‎ el-Haraka el-Masreyya men agl el-Taghyeer). Bevegelsen er en grasrotkoalisjon som før revolusjonen i 2011, fikk sin støtte fra hele det politiske spekteret i Egypt. Bevegelsen hadde en felles plattform for protesten mot daværende president Hosni Mubarak og muligheten for at han skulle overføre makten direkte til sønnen Gamal. Bevegelsen ville kjempe moe politisk korrupsjon- og stagnasjon og en «uklar grense mellom makt og velstand, og regimets grusomhet, tvang og mangel på respekt for menneskerettighetene».

Bevegelsen ble offentlig kjent sommeren 2004, og fikk mye oppmerksomhet under folkeavstemning om ny grunnlov i 2005 og presidentvalget samme år, under slagordet «Nei til forlenging, nei til tronfølge» (لا للتمديد لا للتوريث). Gruppa ble deretter borte en stund, på grunn av indre uenigheter, nytt lederskap og en mer generell frustrasjon over den tilsynelatende manglende evne til Egypts politiske opposisjonen for å tvinge reformtempoet.

Bevegelsens røtter

Etter endringer i den egyptiske regjeringen i juli 2004 gikk tre hundre egyptiske intellektuelle og offentlige personer fra hele det opposisjonelle politiske spekteret ut med et opprop som krevde en virkelig politisk endring, en slutt på økonomisk ujevnhet og korrupsjon i landet. Avslutningsvis krevde de en endring i den utenrikspolitiske orienteringen til Egypt.

I løp av de neste få månedene vokste den egyptiske bevegelsen for endring (Kifaya) fra en samling intellektuelle til å klare å demonstrere fredelig mot regimet til Hosni Mubarak, den første demonstrasjonen av denne typen siden presidenten tok makten i 1981. Antallet som skrev under på uttalelsen fra Kifaya med ekte navn og stillinger vokste til flere tusen. Det ble etterhvert så mange som skrev under at dette utgjorde et virkelig press på den egyptiske presidenten for å få en slutt på hans styre som bevegelsen anser for å være diktatorisk og undertrykkende.

Bevegelsen har også bidratt til endringer i det opposisjonelle politiske livet. De gamle politiske partiene angrep i begynnelsen bevegelsen, men har senere i noen grad tilsluttet seg Kifaya. Etter press fra ungdomsorganisasjonen tilsluttet også Egypts største opposisjonsbevegelse, det muslimske brorskapet, seg til noen av Kifaya sine demonstrasjoner og markeringer.

Kifaya valgte å bruke demonstrasjoner som virkemiddel mot det egyptiske regimet som svarte på Kifayas vekst med arrestasjoner og trakkasseringer av aktivistene. Bevegelsen fikk sterk støtte fra opposisjonsavisene som bidro til å øke grensene for hva som kunne sies i det offentlige rom, blant annet om offentlige personligheter, slik som presidentens familie og særlig hans kone og hans sønn Gamal Mubarak til "Egypts trone", slik Kifaya uttaler..

Bevegelsen tar form av et politisk nettverk med en relativt løs struktur. Medlemskap gis til enkeltpersoner, men det er kjent at Kifaya har støtte særlig fra islamistpartiene hizb al-wasat (sentrumspartiet), hizb al-amal al-'islami (det islamske arbeiderpartiet), nasseristpartiet Karama og sosialistgruppen Revolusjonære Sosialister. Bevegelsen organiserer også undergrupper som "ungdom for endring", "arbeidere for endring", "journalister for endringer" og "studenter for endring".

Aktiviteter

Aktivitetene til bevegelsen har i stor grad vært protester mot avsteninger og lovendringer fra regimets side. Organisasjonen fikk mye oppmerksomhet våren 2005 da Kifaya demonstrerte mot folkeavstemning om grunnlovsendringer som var en forutsetning for presidentvalget i september 2005, et valg som ble markedsført som de første presidentvalgene med flere kandidater i landets historie.

I forkant av folkeavstemningen ble bevegelsens protester tolerert, men på valgdagen 25. mai intervenerte regimet mot bevegelsens aktivister som demonstrerte i sentrum av Kairo med bruk av sivilkledte politimenn og massive sikkerhetsstyrker.

Senere har organisasjonen markert seg under parlamentsvalget høsten 2005, dommerbevegelsen våren 2006 og mot grunnlovsendringene våren 2007. Veksten og oppmerksomheten rundt organisasjonen har imidlertid avtatt, og Kifaya har også vært plaget av indre splittelser.

Kritikk mot Kifaya

Hovedkritikken mot bevegelsen var at den ikke foreslo alternativ til regimet og personene som styrte dem og nøyde seg med å kreve at de daværende makthaverne skulle gå av. Dette fikk enkelte til å hevde at bevegelsen er anarkistisk og destruktiv. Påstander som ofte kom fram i den regjeringslojale pressen og regimets støttespillere.

De offisielle opposisjonspartiene, kritiserte også bevegelsen for fokuset på personligheten til presidenten og hans sønn og videre for samrøre med islamistiske organisasjoner.

Selv vektla Kifaya at bevegelsen ikke er et politisk parti og heller ikke har noe felles program for reform eller administrasjon av et nytt system. Kifaya ser sin egen rolle begrenset til å riste i et stagnert politisk landskap og å arbeide for politiske frettigheter som lenge har blitt undertrykt. Bevegelsen mener den representerer et taust flertall i det egyptiske samfunnet.