Faiyum

Faiyum
‏محافظة الفيوم (Arabisk)
	Faiyum-oasen, 13 mil sørvest om Kairo
Land	Egypt
Guvernement	Al Fayyum
Tidssone	UTC+2
Befolkning	475 139 (2017)
Høyde o.h.	29 meter
	Posisjonskart Faiyum Faiyum (Egypt)
	; Faiyum; 29°18′00″N 30°50′00″Ø
	Faiyum på Commons

Faiyum (arabisk: ‏محافظة الفيوم, eller al-Fayyūm) er en by og oase i en stor depresjon (Fayyum-bekken) i det nordlige Egypt. Byen hadde 315 940 innbyggere i 2006, beregnet til 475 139 i 2017.^[1] Den er provinshovedstad i guvernementet med samme navn, og ligger 130 kilometer sørvest for Kairo.

Oasen, som utgjør mellom 1 270 km² og 1 700 km², er tilknyttet Nilen via kanalen Bahr Yussef, som strekker seg forbi pyramiden El-Lahun og de arkeologiske stedene Gurob og Hawara. I Faiyum forgrenes kanalen og overrisler jordbruksområdene før det senere renner ut i saltvannsjøen Birket Qarun. Over 1 000 km² av oasens land er oppdyrket, først og fremst med korn og bomull, men også med lin, hamp, ris, sukkerrør, dadler, fiken, druer, granatepler og oliven. Roser blir også dyrket i relativ stor skala og den større delen av Egypts produksjon av rosenolje frambringes her. Faiyum er det sentrale stedet for regionen med samme navn, og er historisk kjent som Krokodilopolis. Faiyum-protrettene representerer en del av områdets rike kulturarv.

Etymologi

Navnet har med latinske bokstaver blitt stavet Faiyum, Fayum, Fayoum, Al Fayyum eller El Faiyūm. Det tidligere offisielle navn var Madīnet el Faiyūm (arabisk for «Byen Faiyum»). Navnet Faiyum (og dets ulike stavelser) kan også referere til oasen Faiyum, skjønt i dag er navnet benyttet av egypterne for vanligvis å henvise til byen.^[2]^[3]

I oldtidens Egypt henviste navnet Faiyum til 21. nome (distrikt) i Øvre Egypt og ble kalt for Noret-Pehu (Nordlige Sykamore) med det administrative sentrum i Shedyt. Senere, i antikkens ptolemeiske Egypt ble det kalt for Krokodilopolis og deretter Arsinoe av Ptolemaios II Filadelfos. Byens moderne navn fra koptisk: efiom/peiom (derav egennavnet payom) som har betydningen «Sjøen» eller «Innsjøen». Det koptiske navnet er avledet fra sen gammelegyptisk pA y-m, og har samme betydning ved at det viser til den nærliggende saltsjøen Birkat al-Qarun (gresk: Μοἵρις, Moeris). Det greske navnet er avledet fra gammelegyptiske Mer-Wer («den store sjøen»).^[4] Stedet har også blitt kalt for sjøen, den rene sjøen og mer høytidlig Osiris' sjø. I mellomrike ble ofte hele området henvist til som sjøen Mer-Wer.

Klima

Köppens klimaklassifisering har klassifisert Faiyums klima som varm ørken (BWh).

Den høyeste nedtegnede temperaturene var 46 °C (115 °F) den 13. juni 1965, og laveste nedtegnede temperaturer var 2 °C (36 °F) den 8. januar 1966.^[5]

Historie

For omkring fem millioner år siden, mot slutten av den messiniske salinitetskrisen i sen miocen, da Middelhavet var en tørr avgrunn, fløt Nilen forbi Faiyum-nedsekningen (som også var tørr) i en ravine eller dyp dal som var minst 2 400 meter dyp, og der Kairo befinner seg i dag. Da Middelhavet ble fylt med vann ved miocens avslutning, ble Nilen i denne dype dalen en forlengelse av Middelhavet som nådde langt inn i det som i dag er Egypt, bortenfor Aswan. Med tiden ble den dype dalen fylt med slam som Nilen fraktet med seg, og ble til Nildalen slik den ser ut i dag. Da elvebreddene ble tilstrekkelig høye kunne Nilen flyte inn Faiyum-nedsekningen og skape en innsjø som heter Moerissjøen eller Birkat al-Qarun. Den er første gang nevnt i tiden rundt 3000 f.Kr. da farao Narmer (eller Menes) hersket. Det meste av tiden var innsjøen bare fylt da elven var høy. Den ble dekket med bosetninger i den yngre steinalder (neolittisk tid). Byen Krokodilopolis vokste fram på sørsiden der de høyereliggende markene dannet en åsrygg. I dag ligger Moerissjøen ca. 45 meter under havet, og er 240 km² stor saltsjø.

Mumieportrett av en ung mann, ca. 125-150 d.Kr. 37 cm × 20 cm.

Vannledningen fra Nilen til den naturlige sjøen ble i tiden 2300 f.Kr. gjort bredere og dypere for å skape en kanal som i dag er kjent som Bahr Yussef. Hensikten var tredelt: å kontrollere Nilens oversvømmelser; regulere elvens vannivåer i tørre sesonger, samt å øke de kultiverte områdene rundt med vanning. Det finnes bevis for at faraoer i oldtidens Egypt i det tolvte dynasti (1991-1783 f.Kr.) benyttet den naturlige innsjøen i Faiyum som et reservoar for å spare overskuddsvann til de tørre periodene. Det enorme arbeidet i forvandle sjøen til et stort reservoar ga inntrykk av at sjøen i seg selv er en stor utgravning, noe som ble rapportert av tidlige geografer og reisende.^[6] Sjøen ble overgitt etter hvert som Nilens nærmeste forgreininger minsket i størrelse fra rundt 230 f.Kr.

De tidligste spor av jordbruk i oldtidens Egypt er avdekket i Faiyum. Senere ble området selve kornmagasinet for Romerriket. Under mellomrikes tolvte dynasti var Faiyum et sentrum for bygging av kongelige pyramider og graver. Det ble gjenopptatt under ptolemeerdynastiet. I slutten av det første århundret e.Kr. krympet jordbruksmarkene og mange av bosetningene langs vannkanten ble oppgitt. Dette området har noen av de best bevarte levningene fra sen romersk tid (særlig Karanis), og fra bysantinsk tid og tidlig del av den arabiske tiden.

Dagens moderne by

Dagens Faiyum har flere store basarer, moskeer,^[7] bad og et meget godt besøkt marked. Elven Bahr Yussef går gjennom byen, dens bredder er tettpakket med hus. Det er to bruer over elven; en med tre buehvelvinger som bærer hovedgaten og basaren, og en med to buer. Jordhauger nord for byen markerer stedet for oldtidsbyen Arsinoe, som oldtidens grekere kalte for Krokodilopolis hvor det i oldtiden ble holdt en hellig krokodille i innsjøen.^[8] Byens sentrum ligger ved kanalen hvor dets fire vannhjul er blitt tatt av guvernementet Faiyum som sitt symbol.

Portrettene fra Fayyum

Se hovedartikkel, Fayyum-portrettene

Faiyum er stedet hvor det er funnet flest portretter fra romersk tid. Slike portretter, som også kan ha vært en slags dødsmasker, ble framstilt over hele Egypt, men særlig i Fayyum. Egypterne fortsatte med å gravlegge sine døde, til tross for at romerne foretrakk kremasjon. Noen av portrettene er malt på treplater med en pigmentert voksteknikk kalt for enkaustisk.^[9] Andre er malt i eggtempera.^[10]

Det tørre ørkenmiljøet bevarte portrettene. Omkring 700 har blitt funnet, og de utgjør den rikeste samlingen av realistiske portrettmalerier som har blitt bevart fra antikken. Bildene gir et innblikk i et samfunn for to tusen år siden med folk fra ulike etnisk eller kulturell opprinnelse: egyptere, grekere, romere, syrere, libyere og andre.^[11]