J.J. Cale
| J.J. Cale | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | John Weldon Cale 5. des. 1938[1][2][3][4]  Oklahoma City[5] | ||
| Død | 26. juli 2013[1][2][6][3] (74 år) La Jolla | ||
| Beskjeftigelse | Gitarist, sanger og låtskriver, sanger, komponist, musiker, plateartist | ||
| Utdannet ved | Central High School | ||
| Ektefelle | Christine Lakeland | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Mission San Luis Rey Cemetery[7] | ||
| Utmerkelser | Oklahoma Music Hall of Fame (2014)[8] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Pseudonym | J.J. Cale, J. J. Cale, JJ Cale | ||
| Sjanger | Folkemusikk, blues | ||
| Instrument | Gitar, vokal | ||
| Stemmetype | Baryton | ||
| Aktive år | 1958–2013 | ||
| Plateselskap | Shelter Records | ||
| Nettsted | http://www.jjcale.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
John Weldon «J.J.» Cale (født 5. desember 1938 i Tulsa i Oklahoma, død 26. juli 2013) var en amerikansk bluesrockmusiker og sangskribent.
Cale stod for det som kalles «laidback rock», det vil si at musikken er noe lavmælt og behersket, men med mye «groove» og følelse.[trenger referanse] Dette gjelder både vokalt og instrumentalt. Han er mest kjent for de sangene som Eric Clapton spilte inn: «After Midnight» og «Cocaine». Han sto også bak Lynyrd Skynyrds hits «Call Me the Breeze» og «I Got the Same Old Blues». I 1970-årene samarbeidet Cale med rytmegitarist Christine Lakeland, som han etter hvert giftet seg med. I 1970-årene hadde Cale selv en rekke mindre hits, som «Crazy Mama», «Lies» og «Hey Baby».
I 2006 ga han ut albumet The Road to Escondido sammen med Clapton, og fikk en Grammy for beste samtidige bluesalbum. Ofte har J.J. Cale blitt kalt «musikernes musiker», og mange kjente rockeartister har anerkjent ham som unik innen sin sjanger.[trenger referanse] Det gjelder Eric Clapton, men også Neil Young, som har uttalt at Cale og Jimi Hendrix er de beste gitaristene noensinne.[9] Etter Cales død sørget Eric Clapton for å gi ut en tribute-CD for Cale: The Breeze - an Appreciciation of JJ Cale (2014). På utgivelsen bidro en rekke meritterte musikere, for eksempel Tom Petty, Willie Nelson, Derek Trucks, Christine Lakeland og Mark Knopfler, i tillegg til Clapton selv.
Diskografi (utvalg)
- 1971 Naturally
- 1972 Really
- 1974 Okie
- 1976 Troubadour
- 1979 5
- 1981 Shades
- 1982 Grasshopper
- 1983 8
- 1984 La Femme de Mon Pote
- 1990 Travel Log
- 1992 Number 10
- 1994 Closer to You
- 1996 Guitar Man
- 2004 To Tulsa and Back
- 2006 The Road to Escondido (med Eric Clapton)
- 2007 Rewind: The Unreleased Recordings
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Weldon Cale, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cale-john-weldon, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ filmportal.de, oppført som J. J. Cale, Filmportal-ID 7637807201a849d5bdfe0940c5731cc0, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ «J. J. Cale, 74, Musician and Songwriter»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Find a Grave-ID 114442186[Hentet fra Wikidata]
- ^ omhof.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Cult Heroes: J.J. Cale, rock's ultimate best-kept secret». Louder. 11. november 2016. Besøkt 28. oktober. «Eric Clapton considered J.J. Cale the master. Neil Young said he was as good as Hendrix.» Sjekk datoverdier i
|besøksdato=(hjelp)
Eksterne lenker
- (en) Offisielt nettsted
- (en) J. J. Cale – kategori av bilder, video eller lyd på Commons