Volleyball

Volleyball er en ballidrett med 6 spillere på banen for hvert lag. Den rektangulære banen er delt i to av et nett på midten som er høyere enn spillerne. Lagene er på hver sin side av nettet og spiller ballen frem og tilbake over nettet. Spillerne roterer med klokken rundt på banen slik at alle kommer på de ulike posisjonene på sin banehalvdel underveis i spillet.

Om volleyball

Verdens største idrett

Volleyball regnes for å være verdens største idrett, både målt i antall medlemsland med utøvere tilknyttet nasjonale volleyballforbund og i antall utøvere. Over en milliard mennesker spiller volleyball rundt omkring i verden, og mer enn 220 land er tilsluttet det internasjonale volleyballforbundet, FIVB, Federation Internationale de Volleyball.^[1]^[2]^[3]

Per 2007 er volleyball den 9. største idretten i Norge målt i antall registrerte lisensierte utøvere^{[trenger referanse]}.

Sandvolleyball

På 1990-tallet ble sandvolleyball populært i Norge, og i dag finner man sandvolleyballbaner i hele landet. Sandvolleyball har sine egne regler og annen ball, men spillet er veldig likt.

Historie

^[4] 9. februar 1895 ble spillet mintonette startet i USA av YMCA- (KFUM)-lederen William G. Morgan. William Morgan var sportslig leder ved YMCA-colleget i Holyoke, Massachusets. Han startet mintonett, og tok spillet med til Springfield, Massachusets hvor spillet fikk navnet volleyball. Til å begynne med var spillet laget for at folk skulle ha en lett måte å få seg litt trim på. Reglene var enkle og hver spiller kunne slå ballen flere ganger og samtidig bevege seg rundt på banen.Ettersom volleyball var knyttet til YMCA så ble sporten spredt sammen med misjonering som del av YMCA sitt arbeid og organisasjon (forøvrig på samme måte som basketball som også var i YMCA og i regi kristne organisasjoner).

Spillet kom til Europa gjennom amerikanske soldater under den første verdenskrig, som spilte volleyball på fritiden de hadde fra skyttergravene. Det ble også støtte ved at det for eksempel ble sendt 16000 volleyballer fra USA til Europa.

Volleyball kom til Norge i september 1925 og ble omtalt som skotball eller nettball av Bondeungdomslaget (BUL) i Oslo. BUL publiserte da en norsk oversettelse av volleyballreglene slik de fantes ute i verden. BUL spilte skotball ved hytten sin i Nordmarka utenfor Oslo. Anders Vethe hadde sett sporten i USA, deretter ble dette til en turnering ved Røkleivhytta etter at han lanserte skotball i BUL. Etter denne første introduksjonen av volleyball i Norge, ble den glemt inntil 1936.

I 1936 var første trening/spill i kjelleren til AIF i Oslo. Rolf Hofmo var formann i AIF. Han hadde vært i Sovjetunionen og hørt om volleyball. Da han fikk henvendelse med spørsmål om aktiviteter for kvinner, foreslo han volleyball. AIF-kvinnene tok tipset og startet med volleyball i AIF sine lokaler. AIF-kvinnene sørget for at volleyball ble spredt rundt omkring i Norge. Den ble da også omtalt som nettball. I 1939 ble det arrangert volleyballturnering for kvinner på Jordal amfi.

Norges Volleyballforbund ble dannet høsten 1946.

Det Internasjonale Volleyballforbundet, Fédération Internationale de Volleyball (FIVB), ble stiftet i 1947 i Lausanne i Sveits. FIVB har mer enn 220 medlemsland (per 2009) og ranker dermed på toppen over verdens største internasjonale særforbund. Et europeisk volleyballforbund, Confédération Européenne de Volleyball (CEV), ble stiftet i 1963.

I 1948 ble første EM for menn arrangert, og i 1949 for kvinner. EM arrangeres annethvert år. I 1949 var første volleyball VM for menn, og 1952 for kvinner. VM arrangeres hvert fjerde år. I 1964 ble volleyball en olympisk idrett.

I Norge ble volleyball mer og mer populær spesielt utover 1970-tallet da volleyball ble innført på læreplanen til skolen.

To OL grener

Volleyball var den første lagidretten som ble olympisk både for kvinner og menn. Dette skjedde under de olympiske leker i Tokyo i 1964. Sandvolleyball, eller Beach Volleyball som grenen kalles på engelsk, sto første gang på programmet under lekene i Atlanta i USA i 1996. Norge deltok da med to lag.

En rimelig idrett

I utgangspunktet er volleyball en meget rimelig idrett for utøveren. Det eneste som kreves av utstyr er en ball og et nett, og en bane på 9 x 18 meter innendørs. Det at det kreves lite utstyr og relativt liten plass er nok en av årsakene til idrettens store utbredelse.

Spille sammen

Volleyball er en av de få lagidrettene der spillere av begge kjønn kan spille sammen. I mange turneringer er det egen klasse for mix lag. Siden det ikke er fysisk kontakt mellom lagene i volleyball, kan unge og eldre, store og små spille sammen. Derfor egner volleyball seg godt som sosial idrett og bedriftsidrett, ved siden av at det er meget krevende på toppnivå.

Krevende toppidrett

På høyt nivå er volleyball en meget krevende idrett. Spillerne skal i løpet av en kamp foreta mange høye hopp ved nettet, både når de angriper og forsvarer seg, og de må kunne redde baller langs gulvet. Dette krever utholdenhet, spenst, smidighet og styrke. Samspillet mellom spillerne er lettere enn i mange andre idretter, og krever stor presisjon og nøyaktig timing.

Inne og ute

Volleyball spilles både innendørs og utendørs. Frem til 1969 ble NM spilt utendørs, etter det flyttet idretten inn i gymnastikksalene og idrettshallene. Utendørs volleyball fikk igjen en kraftig vekst gjennom den nye grenen sandvolleyball. I dag drives idretten både utendørs og innendørs, og er en helårsidrett.

Spillets gang

Volleyball spilles ved at de ene laget server ballen over nettet. Det andre laget gjør et mottak av serven, normalt frem til en opplegger som legger ballen opp til en angriper som slår ballen tilbake over nettet. På andre siden forsøker laget først å blokkere angrepet ved nett, men dersom ballen passerer blokken tar laget imot ballen og slår den til deres opplegger som legger opp til deres angriper som igjen slår ballen tilbake over nettet. Lagene har 3 slag på hver side utenom blokk ved nett (blokkering av slaget til motstanderens angrep). Lagene kjemper for at ballen ikke berører gulvet innenfor sidelinjene på sin side av nettet.

Det finnes også varianter av volleyball tilpasset yngre spillere, som ikke krever like gode ferdigheter som vanlig volleyball. Minivolleyball er eksempel på dette. I minivolleyball spilles det på mindre bane, med flere nivå hvor det på enkelte nivå er lov til å holde ballen før, men sender den videre, og på andre nivå av minivolleyball er det lov å la ballen sprette i gulvet en gang på hver side av nettet. Dette gjør at det blir mer spill for de yngste før de behersker teknikken og ballkontrollen som kreves. Minivolleyball spilles normalt opp til 12-årsalderen og deles opp i nivå 1-4. Tidligere ble også Volley2000 spilt som en egen variant for de yngste, og det var tilsvarende slik minivolleyball er i dag.

Spillere og posisjoner

Et lag kan bestå av 6 spillere som er samtidig på banen. Spillerne stiller opp slik at de har hver sin posisjon 1-6. Posisjon 1 er høyre bak (serveposisjon). Posisjon 2 er høyre side ved nettet, posisjon 3 til venstre for 2 ved nettet, og så videre rundt. Posisjon 1, 5 og 6 er bak, posisjon 2, 3 og 4 er foran. Hvis laget som ikke servet vinner ballen, skal laget rotere med solen/urviseren slik at alle spillere flytter seg en posisjon fra 2 til 1, 1 til 6, 6 til 5, 5 til 4, 4 til 3, og 3 til 2.

Et lag kan foreta inntil seks spillerbytter i hvert sett. En spiller på banen kan byttes ut med hvilken som helst spiller på benken som ikke har vært involvert i et tidligere bytte i samme sett. Dersom den utbyttede spilleren byttes inn igjen, så må han/hun bytte med samme spilleren som ved første bytte. Disse to kan da ikke delta i flere bytter i dette settet.

Liberospiller kan spille som bakspiller og byttes inn når ønskelig.

Lagene bytter banehalvdel mellom hvert sett, og i det avgjørende sett når et av lagene når 8 poeng.

Banen og nettet

Banen er 9 x 18 meter med 9 x 9 meter på hver banehalvdel. 3 meter fra nettet er det en linje - tremeteren - som brukes for å begrense bakspillere (posisjon 1, 5, 6) sin mulighet til å smashe. Bakspillere kan kun smashe fra bak tremeteren.

Nettet er festet til stolper som står utenfor banen, og på nettet er det montert antenner som viser hvor banen er ved nettkant og over. Det er forskjellige netthøyder for kvinner og menn, også i forhold til alder. De yngste bruker nett 200 cm over gulvet, kvinner 224 cm og menn 243 cm.

Poeng

Dagens regler for poeng er slik at det laget som får ballen til å lande innenfor motstanderens banehalvdel eller som ikke gjør en feil – får poeng. Det laget som får poeng får også neste serve. Den vanligste feilen er å slå ballen ut.

Dersom laget som skal serve fikk forrige poeng blir de stående i samme posisjoner, men dersom laget som skal serve ikke fikk forrige poeng så skal spillerne rotere en plass med klokken.

Spillet fortsetter til det ene laget vinner settet ved 25 poeng (og med to poeng mer). Det siste settet i en kamp spilles normalt til 15 poeng. Dette settet kalles tie-break. I en tre-setts kamp er tie-break tredje sett mens det er femte sett i en fem-setts kamp.

Kamper kan avgjøres på alternative måter i spesielle serier og turneringer. Slike alternativer kan være å spille :

fem-setts kamper med 25 poeng i 4 sett og 15 poeng i siste (vanlig seriespill)
tre-setts kamper med 25 poeng i 2 sett og 15 poeng i siste (vanlig seriespill)
tre sett som spilles alle og alle til 25 poeng (turneringsvariant)
to-setts kamper (typisk i yngre aldersbestemte klasser)
to sett som spilles til 25 poeng (turneringsvariant)
to sett på 10 minutter hver (brukes i minivolleyball kamper for de yngste)

Poengreglene som er gjeldende i dag omtales som «rallypoeng», og ble innført i 1999/2000 for å kunne gi større forutsigbarhet med hensyn til kampenes lengde (i tid) samt mer publikumsvennlig. Før 1999 ble poengene kun gitt til det laget som hadde serven, hvilket kunne føre til lange ballvekslinger med stadig skifte av servende lag, uten at det ble noe poeng.

Timeout

Hvert lag har rett til to spillepauser (timeout) på 30 sekunder i hvert sett.

Teknisk timeout blir også brukt, spesielt i toppdivisjoner. En teknisk timeout varer i 60 sekunder og skjer når et av lagene får 8 og 16 poeng.

Serven

Serven er slaget som setter spillet i gang. Spilleren bakerst til høyre utfører serven fra bak baklinjen. Serven skal slås over nettet med en hånd.

I tillegg til at serven er det slaget som setter spillet i gang, er det et mål å kunne serve slik at motstanderne får vanskeligheter med å returnere ballen. Det er derfor viktig å kunne serve presist.

Det er hovedsakelig to måter å serve på; underhåndsserve eller tennisserve (overhånd).

Underhåndsserve slås ved at serveren kaster ballen foran kroppen med den ene hånden og slår med den andre. Utgangsstillingen er med venstre fot foran høyre (omvendt for venstrehendte). Kroppen beveger seg noe forover under slaget, og serveren tar gjerne et skritt etter ballen idet slaget er fullført. Ballen slås med knyttet neve eller skålformet åpen hånd. Armen beveger seg som en pendel.

Tennisserven (overhåndsserve) slås med treffpunkt litt foran og over hodet. Samme utgangsstilling som underhåndsserve. Hånden holdes skålformet. Smashserve er en variant hvor serveren kaster ballen høyt opp foran seg, tar fart og hopper opp for å slå ballen over. Smashserve ligner på en smash som ved et angrep ved nettet, og kan gi veldig harde server som kommer lavt over nettet.

Servemottak

Mottak relaterer seg til at laget tar i mot ballen etter serve eller etter angrep fra motstanderen. Et mottak kan utføres normalt med baggerslag eller fingerslag. Det er ikke ulovlig å bruke andre kroppsdeler, men det er ikke fordelaktig. Et godt og presist mottak frem til egen opplegger er veldig viktig for at angrepet skal kunne bli godt. Det er også viktig at spillerne samarbeider i mottak slik at de vet hvem som skal ta imot ballen. Mottaket kan variere etter hvilke angrep man vil kjøre. I 1.tempo hvor alt skal skje raskt, vil det kunne være hensiktsmessig med et rask mottak uten for mye høyde.

Opplegget

Opplegg er normalt lagets andre slag på ballen og har til hensikt å legge opp ballen i luften slik at den kan slås mot motstanderen i en smash eller på annen måte som et angrep. Et opplegg gjøres primært med et fingerslag ettersom dette gir best kontroll på ballens fart og retning, men baggerslag benyttes også dersom ballen er for lav til at fingerslag kan brukes. Etter hvert som lagets nivå stiger, blir oppleggerens oppgave mer spesialisert fordi det kreves særdeles god teknikk i fingerslaget og evne til å dirigere angrepet best mulig i forhold til motstanderne.

Et opplegg utføres fortrinnsvis av oppleggeren på laget, som styrer spillet. Oppleggeren er den spilleren som er spesialisert i forhold til å legge opp ballen og befinner seg på en på forhånd bestemt posisjon. I et enkelt spillesystem vil oppleggeren befinne seg mellom posisjon 2 og 3, og på den måten vet alle at mottak skal sendes til denne posisjonen hvor da oppleggeren vil befinnes seg. Et lag kan spille med én, eller to leggere – alt etter som man ønsker.

En opplegger som ser muligheten kan forsøke seg på en dipp. Dette er et slag som kommer over nettet i et forsøk på å lure mottakende lag. Typisk kommer en dipp på andre slaget og ofte ved at oppleggeren ser en åpning for å sende ballen direkte over uten å legge opp for angrep. Dippen kommer ofte overraskende på motstanderen, som forventer et vanlig angrep.

Angrepet

Angrep eller smash er som regel det tredje og siste slaget. Hensikten er å slå ballen slik at den treffer gulvet på motstanderens side, eller at den treffer en motstander og deretter går ut over sidelinjen. Spenst og styrke er gode egenskaper for angriperen i tillegg til å overblikk over plasseringen hos motstanderne.

En spiller tar fart, hopper og sikter på ballen slik at ballen slås med hånden mens spilleren er på det høyeste punkt i hoppet. Spilleren slår med armen, bøyer håndleddet og bruker kroppen i en stor bevegelse for å slå ballen så hardt som mulig. Ballen styres med håndleddet nedover og sidelengs.

En smash kan enten utføres av spillerne ved nettet eller en av bakspillerne. Bakspillerne må imidlertid ta sats lenger bak tremeteren, og derav omtales en slik smash for 'tremeter'. Bakspillere som er foran tremeteren gjør en feil hvis hele ballen er over nettkanten i det øyeblikk ballen slås.

Et angrep kan utføres på mange måter for å oppnå hensikten – nemlig å få ballen i gulvet på motstanderens side. Dette er en vurdering som angriperen gjør fortløpende, og som kan resultere i alt fra en hard smash som tar sikte på å treffe gulvet umiddelbart, og til den andre ytterligheten et veldig svakt slag som lurer mottakerne hos motstanderne.

Blokken

En blokk relaterer seg til at en, to eller tre spillere kjemper mot et angrep eller smash. En blokkering kan enten resultere i at ballen blokkeres tilbake til angriperens side (offensiv blokk), eller at ballen fart/retning endres slik at den lettere kan tas av medspillerne til de som blokkerer (defensiv blokk).

En offensiv blokk utføres med hendene samlet i vinkel og med press frem og ned slik at ballen styres inn på angriperens banehalvdel.

En defensiv blokk utføres med håndflatene oppover og fingrene tildels bakover slik at ballen kan kontrolleres.

En god blokk er enten når ballen styres tilbake til angriperens banehalvdel, eller dersom den tvinger angriperen til å styre ballen utenom blokken slik at ballen lettere kan plukkes opp av forsvaret bak blokken, eller hvis blokken demper og kontrollerer ballen for å gjøre det lettere for forsvaret å ta ballen.

En blokk settes av en person og støttes deretter av en eller to personer. Normalt vil spillerne på høyre og venstre side sette blokkens plassering korrekt i forhold til angriperen slik at spilleren i midten kun trenger å konsentrere seg om selve blokken. Dersom angrepet kommer i midten vil spilleren i midten 'sette' blokkens plassering og spillerne på hver side følger inntil. En blokk kan således bestå en en, to eller tre spillere. Det er kun spillere som står fremme med nettet som kan blokke, ettersom reglene er slik at de tre bakspillerne må være 3 meter fra nettet for å kunne slå/berøre ballen hvor berøringen er over nettets høyde.

I to- eller tre-mannsblokk kreves det en del trening for at blokken skal bli tett og at spillerne hopper samtidig. Det kreves også trening i å bevege seg raskt langs nettet for å hoppe opp i blokk der hvor den skal være.

Spillere som skal blokke må følge godt med angriperne på andre siden av nettet og holde øynene åpne under blokken for å se hvordan angriperen forsøker å slå.

En blokk teller ikke som slag i forhold til reglene om at det kan kun være tre slag før ballen må over på motstanderens banehalvdel, eller i forhold til regelen om at en spiller ikke kan slå ballen to ganger etter hverandre. Dette betyr at en spiller kan delta i blokk av ballen for deretter å ta ballen etterpå med et nytt slag.

Redning, fisking og pannekake

Om ballen passerer blokken er det ofte nødvendig å hente opp lave baller like før de treffer gulvet.

En måte å gjøre dette på er fra en lav utgangsstilling å strekke armen ut til siden, bevege kroppen over den ene foten, føre slagarmen ut langs gulvet og slå ballen opp. Armene sklir deretter langs gulvet mens kroppen følger etter. Spilleren kommer raskest opp igjen ved å rulle over skulderen.

En annen måte å redde ballen på er å fiske. Det å fiske i volleyball relaterer seg til å hindre ballen fra å treffe gulvet ved å stupe fremover der hvor ballen forventer å treffe gulvet. Spilleren vil da kunne slå ballen i luften for så selv å lande på brystet og ta seg for med hendene. Fisking er typisk aktuelt ved opphenting av smash bak en blokk eller etter at ballen har truffet blokken, der hvor ballen er i ferd med å treffe gulvet for langt borte fra der hvor en spiller står. Dersom spilleren klarer såvidt å få håndflaten mellom ballen og gulvet, slik at ballen lander på hånden som er i gulvet så kalles det pannekake.

Grunnslag

Ballen kan spilles med en hvilken som helst del av kroppen. Det er altså ikke forbudt å sparke ballen, men det gir normalt mye mindre kontroll og brukes kun i nødsfall. Ballen skal slås, ikke fanges eller kastes. De mest brukte slagene er baggerslag og fingerslag.

Baggerslag

Baggerslaget brukes til servemottak og forsvar. Ballen slås med begge armene, treffpunkt er på nedre del av underarmen/håndleddet. Det lønner seg å feste hendene sammen like før ballen slås, slik at trefflaten blir jevn. Det er viktig å bøye i knærne før baggerslaget slås.

Under slaget strekkes beina rolig, armene stilles i riktig vinkel i forhold til hvor ballen skal styres. Det er ingen kraftig bevegelse i skulderleddet og albuene er fullstendig strake i slagøyeblikket. Baggerslaget er oftest mer en måte å styre ballen på enn et slag.

Fingerslag

Fingerslaget er det mest benyttede slaget for oppleggeren og andre som legger opp ballen for angriperen. Spillerne må lære seg å slå presise fingerslag. Fingerslaget slås med skålformet hånd, der pekefingrene og tomlene danner en likesidet trekant. Håndleddene bøyes bakover og fingrene er lett krummet uten å spenne musklene. Kroppen må posisjoneres slik at ballen kan slås med fingerslag litt over og foran pannen. Før slaget bøyes knærne og hoftene lett, og under slaget strekkes kroppen og armene, slik at ballen møtes. Fjæringen i fingrene gir ballen hastigheten ut, men uten å være en kastbevegelse.

Tolegger system

Et tolegger system innebærer at det er to oppleggere på laget, og finnes i to former:

En av fremspillerne er legger mens de to andre er angripere (smashere): Dette er den vanligste formen som er enklest å holde rede på ettersom alle bakspillere spiller bak og fremspillere spiller foran nett.
En av bakspillerne er legger slik at alle tre fremspillere alltid kan angripe (smashe): Dette betyr at det alltid er tre angripere ved nett, samt at alle spillere får anledning til å angripe/smashe i løpet av rotasjonen. Samtidig er det fremdeles behov for at minimum to spillere må kunne være oppleggere. Kravene som stilles til oppleggerne er mye større i dette systemet siden oppleggerne må både kunne kunsten å legge opp og kunsten å smashe.

Enlegger system

Et enlegger system innebærer at det er en spiller som alltid er opplegger uansett hvilken posisjon på banen, noe som betyr at det er tre angripere når oppleggeren er bakspiller og kun to angripere ved nett når oppleggeren selv er foran. Dette gir veldig gode muligheter for at både oppleggeren og de øvrige spillere kan spesialisere seg på sine posisjoner.

Kantspilleren er den som angriper fra kanten på motsatt side av oppleggeren. Kantspilleren vil normalt unngå å ta mottak ved å stille seg bak de andre spillerne, dermed vil kantspilleren kunne gjøre seg tidlig klar til angrep/smash. Kantspilleren som er bak vil også kunne angripe fra bak tremeterlinjen når oppleggeren er fremspiller, og dermed oppnås det allikevel tre angripere til enhver tid selv om oppleggeren er fremspiller.

Ordforklaringer

Serve: Starten på en ballveksling. Spilleren i posisjon 1 (høyre bak) fra laget som vant siste ballveksling setter i gang spillet ved å slå ballen over nettet fra lagets baklinje.
Baggerslag: Mottaksslag der en bruker underarmene.
Fingerslag: Slag der fjæringen i fingertuppene gir spilleren et meget presist slag.
Smash: Hardt angrepsslag ved og over nettet.
Dipp: Svakt slag som gir ballen en kort bane.
3-meter: Angrep fra bakspiller som må satse bak 3-meter linjen.
Blokk: En eller flere spillere som stopper ballen idet den er på vei over nettet. Teller ikke som slag.
Sett: En omgang i spillet. Laget vinner settet ved å komme først til 25 poeng med 2 poengs forsprang.
Tie Break: Avgjørende sett dersom stillingen står 2-2 i en femsettskamp, eller 1-1 i en tresettskamp. Laget vinner settet ved å komme først til 15 poeng med 2 poengs forsprang.
Timeout: Taktisk pause på 30 sekunder. Hvert lag kan ta to time-outer pr. sett.
Teknisk Timeout: Pause på 60 sekunder som blir gitt 2 ganger i hvert sett når første lag får 8 og 16 poeng. (I Norge brukes denne kun i eliteserien)
(Opp)Legger: Spiller som har til hovedoppgave å legge opp baller som kan slås hardt ned på motstanders side. Vanlig med en fast legger som legger ifra alle posisjoner. Når denne er frontspiller står den i posisjon 2 (høyre fremme)
Midtspiller: Spiller som angriper på meget hurtige ballvekslinger, angriper fra posisjon 3 (midten fremme).
Kantspiller: Spiller som angriper ifra posisjon 4 (venstre fremme), normalt hovedangriperen på et lag.
Diagonal: Spiller som står diagonalt i forhold til legger, angriper fra posisjon 2 (høyre fremme).
Libero: Spesialisert forsvarsspiller som kan bytte fritt med bakspillere. Kan ikke serve, angripe eller legge med fingerslag i angrepssonen. Dersom det blir lagt med fingerslag inne i angrepssonen må ballen angripes fra under nettkanten.

Kjente norske volleyballspillere

Se også kjente norske sandvolleyballspillere.

Se også

Turneringer

Vestcup

Referanser

^ «Volleyball». volleyball.no. Besøkt 20. juni 2018.
^ «Verdens største».
^ «25 world most popular».
^ «FIVB Volleyball History». Besøkt 20. april 2021.

Eksterne lenker

Offisielt nettsted
(en) Volleyball – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Volleyball – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norges volleyballforbund

[1] «Volleyball». volleyball.no. Besøkt 20. juni 2018.

[2] «Verdens største».

[3] «25 world most popular».

[4] «FIVB Volleyball History». Besøkt 20. april 2021.

[1]

[2]

[3]

[4]