Romersk religion

Romersk religion ble begynt i den tradisjonelle religion som ble praktisert av befolkningen i byen Roma og Tiberdalen i det sentrale Italia. Da Roma var blitt sentrum i et vidstrakt imperium, kom romersk religion til å betegne en mengde meget forskjelligartede kultfellesskaper og religioner som alle ble dyrket av rikets innbyggere. De kilder vi i dag har til rådighet, forteller ikke mye om den tidligste romerske religion som den var før 2. århundre før vår tid, og romersk religion var da allerede blitt så blandet med særlig greske og etruskiske elementer at det er svært vanskelig å finne ut hva som opprinnelig har vært romersk. Den tidligste religion bar preg av animisme, idet så godt som alle fenomener, begivenheter og begreper fantes personifisert i en guddom, og disse guder var aktive medspillere i dagliglivet.

Relieffpanel fra et alter til guddommene to Venus og Mars som viser Romulus og Remus suger melk fra en hunnulv, og gudene representerer romersk topografi som elven Tiberen og Palatinerhøyden

Etter hvert som Romerriket vokste og ble til et imperium som først omfattet hele Den italienske halvøy og siden alle landene omkring Middelhavet, ble den fremmede påvirkning av religionen enda større. Den greske var stadig særlig sterk, og den romerske gudekrets kom i store trekk til å svare til den greske, idet det ofte ble etablert faste oversettelser mellom det romerske og det greske panteon. Guder og kulter ble også importert andre steder fra, for eksempel ble den egyptiske gudinne Isis svært populær, likesom den Store mor (Magna Mater) fra Lilleasia og Mithras fra Persia. Denne utvikling betød at man allerede i antikken diskuterte hva romersk religion egentlig var. Den tradisjonelle romerske religion mistet langsomt terreng allerede i republikkens tid. I keisertiden vant et bredt spektrum av nye religioner frem, men etter det 4. århundre etter vår tid ble kristendommen den dominerende religion.

Historie

Tidligste romerske religion

Romersk tempel Maison Carrée i Nîmes, Frankrike, ca. 100-tallet f.Kr.

Ordet religion (religio) stammer fra det latinske språk og betyr ærefrykt eller respekt, særlig for det guddommelige. I det romerske samfunn ble de anerkjente religioner betegnet som religio, de inngikk som en del av statskulten, og det ble forventet at tilhengerne ba for statens beste. Motsetningen til religio var superstitio, som normalt oversettes med overtro, det betegner den forbudte religion som ikke ble praktisert til samfunnet og menneskenes beste, og som likefrem kunne være samfunnsomstyrtende.

Det finnes ingen overleverte kilder fra Romas aller tidligste historie; bare beretninger om de legendariske bedrifter omkring byens grunnleggelse fortalt av senere forfattere. Disse beretninger forteller at Roma opprinnelig var et kongedømme, og senere kilder indikerer at kongene også var religiøse overhoder som stod i spissen for statskulten. Etter innføringen av republikken ble kongens funksjoner, herunder også de religiøse, delt ut på flere embeder.

Den romerske religion og kultur ble først utviklet innenfor en etruskisk kontekst, og senere under sterk innflytelse fra grekerne i Sør-Italia («Stor-Hellas»). Romernes opprinnelige religion bestod ikke primært av en serie myter, men av en kompleks interaksjon mellom guder og mennesker. Guder var til stede i alle synlige fenomener, trær, hus, dyr, personer og så videre, hvert eneste sted, ting og menneske hadde sin egen guddom, så antallet av guder var uendelig. I spissen for gudene stod en triade som bestod av himmelguden Jupiter, krigsguden Mars og folkeguden Quirinus. Allerede tidlig ble fremmede guddommer importert særlig fra de greske områder.

Religion i republikansk tid

Romerne så på seg selv som svært religiøse, og de mente at de kunne takke gudene for byens suksess. Romerne tilba et stort antall guder og hadde flere måter å tolke gudenes vilje fra naturen rundt seg.

Religionens plass i samfunnet

Religion og samfunnet forøvrig var tett sammenknyttet i republikansk tid. Romernes religion var dennesidig. Fokuset var på suksess her og nå, ikke etter døden. Forholdet til gudene var kontraktuelt og basert på et prinsipp man kaller do ut des – jeg gir for at du kan gi. Gudene ble spurt og håpet var at de skulle være velvillige.

Ritualer og pax deorum

Gudenes gunst – pax deorum – var viktig å opprettholde og sikre seg. Dette gjorde man gjennom regelmessig ritualistisk bønn og offerhandlinger, det man skulle ofre var noe av verdi til giveren. I realiteten gjerne dyr som ble ofret. Ritualer preget samfunnet og all politisk aktivitet var innhyllet i religiøse rammer. Disse rammene foreskrev hvordan ritet skulle utføres for å sikre gudenes gunst.

Begivenheter og handlinger som vedrørte staten ble alltid ledsaget av ritualer. Det ble eksempelvis tatt varsler forut viktige beslutninger, offentlige embeter innebar religiøse forpliktelser og offerfester ble arrangert året rundt på bestemte dager. Romas suksess ble forklart med at Roma var flinke til å skaffe seg pax deorum. Ritualene kunne ta form av festivaler, offerhandlinger, bønner, løfter, eder. Disse forgikk på foreskrevne måter etter faste regler. Cicero definerte religio som cultus Deorum, tilbedelsen av gudene, gudskulten. Romersk religion var ritualistisk. Rituelle handlinger, ikke tro, var i sentrum for kultene.

Ritualene var viktige fordi de romerske gudene krevde riktig rite korrekt utført i forhold til situasjonen som skulle bøtes på for å gjenopprette pax deorum.

Prestekollegier

Statskulten var underlagt et kollegium av pontifekser (Collegium Pontificum), hvor lederen var pontifex maximus, en slags romersk yppersteprest. Blant de andre presteskap var augurerne som tok varsler, flaminerne som forsto kulten for de ulike gudene, og haruspexerne som spådde ut fra dyrs innvoller og andre naturfenomener.

Disse prestekollegiene var viktige fordi det var de som tolket varslene og dermed identifiserte hvilke guder som måtte blidgjøres og på hvilken måte det måtte skje.

Det romerske panteonet ble påvirket av kontakt med andre og etter hver som kontakten med den greske verden ble sterkere ble de gamle romerske guder i første omgang assosiert med de greske, og senere ble de helt identifisert med dem, og de rike greske mytene ble knyttet til romerske motstykker. Jupiter ble oppfattet likt som Zeus, Mars ble identifisert med Ares, og så videre, men det var på samme tid viktige betydningsforskjeller mellom panteonene; Jupiter og de andre romerske guder mistet aldri helt deres italiske preg. samtidig importerte og omdefinerte romerne flere greske og andre guder i republikansk tid som Cybele, Asklepios, Apollo, Castor og Pollux. Disse gudene ble senere tilbedt med både greske eller andre lokale riter og romerske riter i Romerriket.

Mot slutten av republikansk tid ble religiøse embeter samlet på færre og færre hender.  Presteskapene var politiske embeter som ikke må forveksles med våre dagers prester.  Augustus ble etterhvert medlem i alle prestekollegiene i løpet av etableringen av keiserriket.

Religion og filosofi

Sammen med den øvrige greske kulturimport oppnådde den greske filosofi stor popularitet i Roma og fikk stor betydning for utviklingen av den romerske religion. I antikken skjelnet man ikke i samme grad mellom religion, filosofi og vitenskap som vi gjør i våre dager. Kristendommen ble eksempelvis av kristne kalt for den høyeste religion, og Josefus, som selv var jøde, beskrev uten videre de ulike retninger innenfor jødedommen som filosofiske skoler.

Grunntanken i den greske naturfilosofi var å oppnå viten om naturen for på den måten å få svar på de grunnleggende spørsmål om livet og en innsikt i kosmos. Slik kom filosofien hurtig til krysse inn i hva som tidligere hadde vært religionens område. I mange tilfeller smeltet religion og filosofi sammen, eksempelvis i de religiøse systemene gnostisisme og astrologi som begge bygget på filosofiske og vitenskapelige erkjennelser (vitenskap skal her forstås i dens antikke kontekst).

I andre tilfeller førte filosofiens inntog i kosmologien til religionskritikk og ateisme. Denne rasjonelle filosofi, som blant annet ble utviklet av Epikur, fikk også innflytelse i Roma. Religionskritikken utviklet seg hos Epikur til et oppgjør med den tradisjonelle mytologiske verdensforståelse. Således hevdet han eksempelvis at gudene – om de nå fantes – var underlagt de samme lovene som menneskene og derfor ikke kunne gripe inn i menneskenes tilværelse. Motsatt til Epikur argumenterte en annen betydningsfull skole i Roma, stoikerne, for den tanke at det er gitt et guddommelige forsyn som kan dirigere tingenes gang, en oppfattelse som ble grunnlaget for deres teologi. Den filosofiske religionskritikk i Roma dog mest til uttrykk gjennom en utbredt kritikk av de mer folkelige religiøse praksis og overtro (superstitio).

Gresk filosofi ble tidlig meget populært i den romerske overklasse, og den fikk i 100-tallet f.Kr. stor betydning for den romerske statskult. De medlemmer av patrisierstanden som tradisjonelt bekledde de romerske presteembeter hadde mistet troen på de tradisjonelle ritualer og således mistet presteembetene mye av deres prestisje og innhold og ble mest benyttet i politiske sammenhenger. Under de borgerkrigene som førte til Augustus’ maktovertagelse skjedde det et ytterligere tap av religiøse tradisjoner, og den romerske religionens rolle i offentlige sammenhenger ble i stigende grad redusert til et politisk redskap. I keisertiden som fulgte ble statskulten mer og mer et anliggende for keiserhuset.

Fanum

En fanum er en tomt på vigslet grunn, en helligdom, og på en slik tomt kunne et tempel eller helligdom bygges. En fanum kan være et tradisjonelt hellig rom som en hellig lund (lucus) til Diana Nemorensis, eller en hellig plass eller struktur for ikke-romerske religioner, for eksempel en Iseum (for Isis) eller Mithraeum (for Mithras-kulten). Kognat som oskiske fíísnú, umbriske fesnaf-e, og pelingiske fesn indikerer at konseptet deles av italiske folkeslag. Ved Augustus' tid (27 f.Kr. til 14 e.Kr) var fanum, aedes, templum, og delubrum knapt skilles fra hverandre i daglig bruk, men fanum var en mer inkluderende og generelt begrep. Fanum eller ambulatorium-tempel i romerske Gallia ble ofte bygget over en tidligere keltisk kultsted. Den karakteristiske murstrukturen hadde en sentral plass (Cella) og en perifer galleristruktur, begge firkantet.

Kosmologi

Moderne fremstilling av Merkur, Jupiter og Minerva. Nedenfor en sammenstilling av greske og romerske guder.

Romersk mytologi	Gresk mytologi
Jupiter	Zevs
Mars	Ares
Quirinus
Pluto	Hades
Vesta	Hestia
Juno	Hera
Diana	Artemis
Minerva	Athene
Merkur	Hermes
Vulkan	Hefaistos
Ceres	Demeter
Venus	Afrodite
Apollon	Apollo
Bacchus	Dionysos
Neptun	Poseidon

Fra romersk religion kjenner man ikke til noen opprinnelig kosmologi i egentlig forstand, slik man kjenner fra for eksempel gresk og norrøn religion.

Forholdet mellom mennesker og guder ble oppfattet som en kontrakt, hvor gudene ble forpliktet til å hjelpe menneskene når disse i gjengjeld dyrket gudene. Ritualer var fornyelse og vedlikehold av denne kontrakten. Dette forholdet ble regulert gjennom den guddommelige lov (ius divinum), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene, og så lenge disse forskriftene ble fulgt var man sikret gudenes velvilje (pax deorum). Denne kontrakten kan forklares som en parallell til det romerske clientela-systemet.

I romersk religion fantes det flere typer guder: Én type var de guder som utelukkende var knyttet til bestemte funksjoner (for eksempel pløying) eller sykdommer (for eksempel feber). Disse gudene var en personifisering av disse fenomenene og ble påkalt, når det var aktuelt, men hadde ikke et presteskap eller tilknyttede kultfester. En annen type guder var de kollektive gudene som larer, penater og genii som fortrinnsvis spilte en rolle i privatkulten. Geniuskulten hadde dog i det tredje århundret før vår tidsregning kommet helt opp på statsnivå gjennom dyrkingen av Genius populi romani («Det romerske folks genius»). Senere promoterte Augustus dyrkingen av sin egen genius i tett sammenheng med kulten for gudinnen Roma. Endelig var det de store guder som med tiden ble blandet sammen med det greske pantheonet. Disse gudene ble ikke kun assosiert med enkeltstående funksjoner, men hadde makt over større områder som havet (Neptun), krig og fruktbarhet (Mars), mens et så viktig område som åkerbruk hadde flere guder: Tellus stod for åkerjorden, Ceres for kornet m.m.

Der den greske religionen allerede tidlig var rik på mytologi, fantes dette stort sett ikke hos det romerske folket. Til gjengjeld hadde romerne mange legendariske fortellinger om Romas grunnleggelse, som primært var kjent gjennom Livius' beretning. Disse har sterke strukturelle likheter med andre indoeuropeiske myter om verdens begynnelse og skapelsen av gudenes samfunn. Legenden om Æneas og Romulus kan derfor oppfattes som en eksemplarisk fortelling om forholdet mellom guder og mennesker som dannet grunnlag for romernes oppfattelse av kosmologien.

Religiøs praksis

I antikkens Rom var religiøs praksis ikke begrenset til templene, men fant sted i alle institusjoner og i forbindelse med alle aktiviteter fra krig til matlaging. I religionen ble forholdet mellom guder og mennesker definert ut fra et bestemt regelsett: ius divinum (guddommelig lov), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene. Hvis gudene ble dyrket i overensstemmelse med disse reglene, ville de hjelpe menneskene. Det sentrale i religionen var derfor ritualene som for det meste besto av ofringer, renselser, prosesjoner og påkallelse av gudene og varselstydning. Av disse elementene var ofring det viktigste. Religionen var sterkt formalistisk og det var særlige regler for alle typer ritualer som skulle overholdes strengt om ritualet skulle virke.

Ved ofring ønsket en gruppe, hele samfunnet eller en enkelt person å forplikte gudene overfor de ofrende gjennom gaver og æresbevisninger. På denne måten ble det skapt et gjensidig forhold mellom guder og mennesker som var basert på utveksling av gaver og tjenesteytelser. Dette forholds natur ble fyndig formulert i uttrykket: Do ut des. ("Jeg gir for at du skal gi"). Denne praksisen påvirket også de nye religionene som oppstod i, eller kom til Roma, og dermed fikk et særlig romersk preg.

Religionen var delt mellom den private huskulten og den offentlige statskulten. Den romerske kulturen var i det hele sterkt preget av dette skillet mellom privat og offentlig, men den tradisjonelle privatkulten var i hele perioden en speiling av den offentlige.

Privat kult

lararium Husalter fra Pompeii. Ved siden av familiens genius står to dansende larer med drikkehorn, nederst er husets genius avbildet som en slange.

Den opprinnelige kulten i private hjem var sentrert om en rekke upersonlige, det vil si ikke navngitte guddommer, som var kjent som lares, penates, genii og iunes, og de hadde forskjellige funksjoner i den romerske husholdningen. Larene beskyttet overveiende huset eller eiendommen og penatene beskyttet forrådet. Genius var i hjemmet en guddom tilknyttet pater familias (husfaren) og juno var tilknyttet mater familias. Familiens overhode var pater familias; han var som regel slektens eldste mannlige medlem og hadde all makt innenfor familien og slekten. Han kunne også være leder for en større gruppe clientes som han var patron for. Opprinnelig må genius og juno ha vært et uttrykk for slektens kraft, fruktbarhet og velstand, men senere ble en genius også tilknyttet lokaliteter, menneskegrupper m.m. Når familien ofret til genius var det først og fremst familiens fruktbarhet og velstand den ofret til, men også til pater familias’ helbred, så i ritualet må pater familias og genius betraktes som å være en og samme. Slekten, slektsoverhodet og slektens medlemmer var i ritualet det samme og ble identifisert med genius, og når pater familias ledet kulten i hjemmet ofret han også til seg selv og for seg selv.

Offentlig kult

Keiser Marcus Aurelius (161-180 e.Kr.) med capite velato (tildekket hode i rituell sammenheng) mens han utfører ritualer i forbindelse med statskulten utenfor Jupitertemplet på Kapitolhøyden.

Det fantes også en offentlig kult. Jupiter ble etterhvert til statens gud, og i republikansk tid kan Jupiter nærmest betraktes som Romas konge, da han besitter de tilnavn og æresbevisninger som ifølge kildene opprinnelig tilfalt kongen. Den romerske religionen fortsatte som statskult langt ned i keisertiden, og med den også presteskapet. Det brukte varseltydning, auspicium, til å lese om gudene var med dem og hva disses vilje var. Det var offerpresterne, augurerne, som tolket fuglenes flukt, offerdyrenes indvoller og plutselige jærtegn. Kun de hadde den nødvendige kunnskap, og de skulle bistå embedsmennene. De kunne påvirke de politiske beslutningene med sine tolkninger av varslene, da statens vel var avhengig av gudenes velvilje. Denne praksisen hadde svunnet hen i løpet av det urolige siste århundret før vår tidsregning, men Augustus gjenskapte den i sin regjeringstid.

I sitt verk Naturalis Historia stiller Plinius den eldre, i forbindelse med en beskrivelse av varslenes betydning, spørsmålstegn ved om bønnene til gudene virker. Det viser at det må ha vært en diskusjon om varsler og bønn. Det fremgår av Plinius’ tekst at det i hans tid stadig var en utbredt tro på forbindelsen mellom ulykker og feil utførte ritualer, og på bønnens og ritualets virkning som formildende på gudene. Plinius delte denne troen.

Menneskeofringer

Dyreofringer var et viktig element i de romerske ritualene og var en del av de fleste seremonier, men romerne foretok også menneskeofringer. I historisk tid, det vil si etter 4. århundre f.Kr., fant de kun sted i ytterst sjeldne tilfeller og kun når statens eksistens var truet, som for eksempel etter slaget ved Cannae hvor greske og galliske slaver ble begravd levende for å dempe gudenes vrede.

Andre ritualer kan være levninger fra tidligere tiders menneskeofringer: dukker ble hengt fra trær eller kastet i Tiber fra broer.

Religiøse fester

I den tidligste perioden av Romas historie, da området fremdeles var preget av landbrukskultur, hadde årstidsritualer stor betydning. De var en meget viktig del av statskulten i nesten hele Romerrikets historie, da romerne mente at selve statens trivsel stod på spill ved utførelsen av disse ritualene og at alle samfunnets medlemmer skulle delta. Hvis det ikke skjedde ble det oppfattet som et brudd på ius divinum, loven som styrte forholdet mellom guder og mennesker.

Fester og ritualer ble fastlagt etter en kalender, og Romas årlige almanakk he Fasti Duirni. I den var det fastlagt hvilke dager som var forbeholdt religiøse seremonier og fester og når der var markedsdager, domsdager osv. Fasti Duirni fantes i to utgaver, én for bybefolkningen (urbani) og én for landbefolkningen (rusticani). Alle årets dager var enten fasti eller nefasti. Fasti betydde at det var mulig å foreta profane handlinger som handel, domsavsigelser, valg eller lignende uten å fornærme gudene, mens nefasti betydde at dagen var hellig, og derfor forbeholdt religiøse handlinger. Profane gjerninger på en slik dag var et alvorlig brudd på ius divinum.

Romerne tok ofte opp religionene fra de folkeslagene som de beseiret, og de mange fremmede religionene som fikk innpass i Roma betydde at antallet rituelle fester vokste. De nye festene fikk sin egen plass i kalenderen, og med tiden overgikk antallet helligdager antallet hverdager. De opprinnelige festene ble beholdt så lenge Romerriket stadig var hedensk. Blant de viktigste av de gamle festene var Saturnalia- og Lupercaliafestene, som begge hadde sine røtter i de gamle landbrukssamfunns fruktbarhetsritualer. Saturnalia var en karnevalsfest som ble feiret 17. desember og syv dage fremover: samfunnet ble på kaotisk vis vendt på hodet; tjenere skulle betjenes av sine herrer, og en mann av lav stand ble valgt til konge. Festen ble feiret når vintersåingen var overstått, og den skulle sikre en god innhøstning.

Keiserkult

I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun til stede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot Nero lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.

I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. Damnatio memoriae var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.

Divinasjon (spådomskunst)

Divinasjon kan beskrives som evnen til å se inn i fremtiden, altså spådomskunst. Men begrepet benyttes også til å beskrive ritualer der det var kommunikasjon med gudene. Vår største kilde til romersk divinasjon er Ciceros verk ”De divinatione” , men også andre romerske forfattere bruker begrepet, f.eks. historikeren Titus Livius. Divinasjon ble ikke bare praktisert i den romerske religionen, men er å finne i mange ulike samfunn til ulike tider. For eksempel hos de gamle grekerne.

Det er særlig tre kategorier for divinasjon som vi veit var sentrale i den romerske religionen;  Auspicia (tolkning av fugler), tolkning av jærtegn, samt eventuelle ritualer i etterkant av disse, og Extispicia (tolkning av offerdyrenes innvoller) 

Auspicia

Auspicia var et divinasjonsritual hvor man søkte gudenes anerkjennelse i forkant av en handling, gjennom tolkning av fuglers oppførsel. Ifølge Cicero foretok ikke romerne noen handlinger, verken i fredstid eller i krig, uten å ha gjennomført auspicia og extispicia først. (Cic. Div. 1.3.). Auspicia ble gjennomført av magistrater og konsuler, men prestekollegiet Augurene hadde hovedansvaret for denne divinasjonsformen. Augurene ble anerkjent som eksperter på området og ble derfor rådført hvis det var noen spørsmål rundt auspicia.  I tillegg var det de som utarbeidet regler og praksiser for ritualet. I begynnelsen var auspicia basert på fuglers flyvebaner, men trolig mellom det 2. og 1. århundret f.Kr. ble det basert på hvordan hellige fugler spiste. Spiste den hellige fuglen, var gudene positive til det som skulle skje, spiste den ikke, var gudene negative. Auspicia var dermed ikke noe divinasjonsritual som rådet til bestemte handlinger eller fortalte fremtiden, da det bare ga en gudommelig godkjenning eller ikke-godkjenning.

Jærtegn

Tolkning av jærtegn ble gjennomført av Haruspices eller Quindecimviri sacris faciundies. De førstnevnte var etruskiske spesialister som kunne bli rådført. Sistnevnte var et prestekollegiet som konsulterte de Sibyllinske bøker (en rekke nedskrevne spådommer) på oppfordring av Senatet, for å finne svar på hvilke tiltak som måtte til for å avverge det jærtegnet varslet om. Felles for alle jærtegnene var at de varslet om en fremtidig fare/ulykke. Det var derfor jærtegn-tolkerens oppgave å finne ut hvilket ritual man skulle gjennomføre for å avverge ulykken.

En figur som forestiller en sauelever. Ble brukt av en Haruspex under haruspicia. Datert til det 2.århundre f.Kr.

Extispicia

Extispicia ble også gjennomført av personer som gikk under betegnelsen Haruspices. Disse var trolig av lavere rang enn Haruspices som tolket jærtegn. Deres oppgave var å kontrollere innvollene til alle offerdyr, og undersøke om de var utsatt for noen uregelmessigheter. Så innvollene ut som de pleide, var offeret godtatt av gudene, men manglet det for eksempel en bit av leveren, var dette et tegn på at romerne ikke hadde fått gudenes velvilje. Ofringen måtte da bli gjennomført på nytt. Undersøkelsen av innvollene ga også muligheten for et annet mer avansert extispicia, hvor en etruskisk Haruspex undersøkte en del av innvollene nøye, vanligvis leveren, og spådde fremtiden. Dette ritualet ble kalt haruspicia, og ble særlig brukt i forbindelse med tolkning av jærtegn, men også i forkant av et slag, for å spå utfallet. 

Hellige tekster

Se også: Romersk religion (bok)

Innenfor romersk religion fantes ingen hellige, kanoniserte tekster, men en tekstsamling som likevel hadde en «helt særegen status i romersk kult» var de sibyllinske bøkene. Dette var en samling av orakler i form av ritualforskrifter, som ble forvaltet og fortolket av et eget presteskap.

Romerne var likevel svært interessert i å reflektere over og lese om mytologi og om religion, og i så ulike tekster som en landbrukshåndbok (Catos Om jordbruket) og statsvitenskapelige dialoger (Ciceros Om staten og Om lovene) finnes det tanker om menneskenes forhold til guder og makter.

I Varros historieverk om mennesker og guder Antiquitates Rerum Humanarum et Divinarum, som i dag bare er kjent fra sitater i Augustins Om Gudsstaten, fantes det tre gudelærer: den mytiske som dikterne presenterte, den naturlige/fysiske som filosofene var opptatt av, og den offentlige, som var byens og «folkets teologi». Innenfor den poetiske teologien kan nevnes eposet Aeneiden, som forbinder romerne med greske helter, og helligdagslærediktet Fasti.

Romersk religion i dag

Den romerske religionen har en særlig plass i den moderne religionsvitenskapen, fordi den har levert en rekke termer som inngår som sentrale begreper i forskningen: ritual, sakral (hellig), deus (gud), initiation (innvielse), osv. Disse termene har endret betydning med tiden.

Kristendommen oppsto hovedsakelig i romersk tid, og mange av de første kristne var en del av det romerske samfunnet. Derfor kan mange romerske rituelle elementer gjenfinnes i kristendommen. Da den sivile administrasjon var forsvunnet i vest, utfylte de kirkelige organisasjonene med biskopene i spissen ofte makt-tomrommet. Det innebar både verdslige og religiøse forpliktelser i lokalsamfunnet. De kristne prester var nå ansvarlige for opprettholdelsen av forbindelsen mellom menneskene og den guddommelige sfære. Den sentrale rolle som presteskapet hadde hatt i den romerske statskulten ble overført til det kristne presteskapet. Hierarkiet i den romersk-katolske kirke er derfor en videreføring av det gamle romerske prestehierarkiet.

Andre elementer av hellenistisk-romersk religiøsitet og kultur kom til å prege utviklingen av den tidlige kristendommen. De fleste av kirkefedrene var gresktalende, som hadde sin bakgrunn eller var utdannet innenfor de hellenistisk-filosofiske tradisjonene. Mange av de problemstillingene som hadde preget de nyplatonske og stoiske skolene kom også til å prege den kristne teologien.

Litteratur

• Beyer, Jürgen (2000-02): «Prodigien», i: Enzyklopädie des Märchens. Handwörterbuch zur historischen und vergleichenden Erzählforschung, bd. 10, Berlin og New York, sp. 1378-1388
• Bilde, Per (1998 ): Verdensreligionernes hovedværker; Den hellenistisk-romerske verden, ISBN 87-7763-175-7
• Bilde, Per & Rothstein, Mikael, red. (1999): Nye religioner i hellenistisk-romersk tid og idag, ISBN 87-7288-761-3
• Bregengaard, Carsten (1992): Kristenforfølgelser og kristendom, ANIS, ISBN 87-7457-119-2
• Cameron, Averil (1993): Mediterranean World in Late Antiquity, ISBN 0-415-01420-4
• Fishwick, Duncan (1987-92): The Imperial Cult in the Latin West. Leiden : Brill.
• Gradel, Ittai (1995): Heavenly Honors, Trinity.
• Gradel, Ittai (2002): Emperor worship and Roman religion. Oxford : Oxford University Press.
• Höffe, Ortfried (1985): Filosofi; Antikken og Middelalderen (dansk utg. ved Karsten K. Jensen), ISBN 87-567-5085-4
• Jensen, T.; Rothstein, M. & Sørensen, J. Podemann, red. (1994): Gyldendals religionshistorie, Gyldendal, ISBN 87-00-12196-7
• Liebeschuetz, J.H.W.G. (1979): Continuity and Change in Roman Religion. Oxford : Clarendon Press.
• Petersen, Sigfred, red. (1994): Den nytestamentlige tids historie, Aarhus universitetsforlag, ISBN 87-7288-498-3
• Price, S.R.F. (1986): Rituals and Power. The Roman Imperial Cult in Asia Minor, Cambridge University Press.
• Scullard, H.H. (1982): From the Gracchi to Nero: History of Rome from 133 B.C.to A.D.68, Routledge, 5. utg. ISBN 0-415-02527-3.
• Stark, Rodney (1996): The Rise of Christianity, Harper San Francisco.
• Syme, Ronald (1939): The Roman Revolution, ISBN 0-19-881001-6
• Sørensen, Jørgen Podemann, red. (1989): Rethinking Religion, Studies in Hellenistic Proces, København: Museum Tusculanum Press.
• Rosenberger, Veit (1998): Gezähmte Götter. Das Prodigienwesen der römischen Republik (=Heidelberger althistorische Beiträge und epigraphische Studien, bd. 27), Stuttgart.
• Taylor, Lily Ross (1931): The Divinity of the Roman Emperor. Middletown, Conn.
• Torzten, Chr. Gorm (2005): Antik Mytologi, ISBN 87-03-01064-3
• Romersk religion. Utvalg og innledende essay ved Sissel Undheim ; oversatt av Vigdis Andersen mfl. Bokklubben, 2010. LVI, 268 sider. (Verdens hellige skrifter; 63) ISBN 978-82-525-7254-4
• North, John (1990): «Diviners and Divination at Rome» i: Pagan Priest, redigert av Mary Beard & John North, London: Duckworth, s. 49-71.
• Scheid, John (2003): An Introduction to Roman Religion. Edinburgh: Edinburgh University Press.