Romersk legion

En legion var basisenheten i det romerske militærvesenet. Den besto opprinnelig av 5000 til 6000 infanterister (senere 8 000) og flere hundre kavalerister. Det kunne ofte være betraktelig færre. Julius Cæsars legioner hadde f.eks. omkring 3500 mann. I tillegg ble de normalt fulgt av støttetropper (auxiliares). I keisertiden kunne de også forsterkes med allierte styrker, allae.

Legioner ble identifisert med nummer (angitt med romertall) og navn. Navnet kunne vise til hvor legionen først ble opprettet, eller være et æresnavn gitt etter en seier. Omkring 50 legioner er kjent, men det var aldri så mange aktive legioner på en gang, gjennomsnittsantallet ligger på ca. 28.

Historie

Under kongedømmet, før 509 f.Kr., var legio betegnelsen på hele den romerske hær, som besto av utskrevne borgere. Tidlig i republikansk tid ble den delt i to legioner, som hver ble kommandert av en konsul. Det er usikkert om hele styrken noen gang var aktiv på en gang i denne perioden, ettersom krigføringen stort sett besto av mindre raid.

I 4. århundre f.Kr. ble militærvesenet formalisert, og romersk krigføring tok en dreining mot hyppigere og mer planlagte operasjoner. Etter 331 f.Kr. ble det utnevnt militærtribuner, og den indre organiseringen av legionene ble mer avansert. De hadde startet som en klassisk falanksformasjon, men da manipelsystemet ble utviklet kunne man foreta mer avanserte taktiske manøvre.

Legionene spilte en viktig rolle i Romerrikets historie. Deres taktikk, disiplin og utstyr førte til at de var de fleste fiender overlegne, selv om de ofte var tallmessig underlegne. Soldatene ble klar over sin sentrale rolle i forsvaret og utvidelsen av imperiet, og ble derfor tidlig i keisertiden en viktig politisk faktor under keiservalg. Flere keisere ble først utropt av legionene og deretter godkjent av senatet. Under republikken spilte de også en rolle, da forskjellige ledere sikret seg lojalitet fra forskjellige legioner og dermed mulighet til å ta makten gjennom borgerkrig. For å hindre dette var det ikke tillatt for guvernører å ta med seg legionene fra provinsene, men Julius Cæsar ignorerte dette da han krysset Rubicon og gikk inn i Italia med sine styrker.

Organisering

I republikken var legionene, med fire unntak, ikke stående enheter. Legio I til IV utgjorde konsulenes hær, med to legioner under hver konsul. Andre enheter ble innkalt ved behov.

Opprettelsen av flere permanente legioner kom først av indrepolitiske grunner, da man ønsket å sikre at de var lojale mot keiseren og ikke først og fremst mot generalen som hadde samlet legionen. Legionene ble da også standardisert, og de kunne bygge opp individuelle historier som forsterket stoltheten og dermed kampmoralen hos legionærene.

Kommando

En legion ble kommandert av en legat. Han var normalt omkring 30 år gammel (det romerske embetsverket var basert på en rad av embeter man helst skulle ha på forskjellige tidspunkter i livet), og var normalt en senator som var utnevnt til legat for tre år.

Under seg hadde han seks valgte militærtribuner. Fem av dem var stabsoffiserer, mens den sjette var en adelsmann som var på vei inn i senatet og ble forberedt på en rolle som legat senere.

Det fantes også en egen gruppe offiserer for den medisinske staben, ingeniørene, administrative enheter og leirkommandanturet (praefecti castrorum), samt for mindre spesialistgrupper som prester og musikere.

Enheter

Kavaleri (equites) Det tunge kavaleriet var den mest prestisjetunge enheten, hvor unge menn fra rike og adelige familier kunne bygge seg opp et ry og dermed legge et fundament for en senere karriere. Hver enkelt kavalerist måtte bekoste hest og utstyr. De utgjorde normalt omkring 8–10 % av en legions menn. Under en dyktig kommandant kunne de utgjøre en mye større del av legionens slagkraft. Deres hovedrolle var å angripe fiendens flanker, og å fungere som en mobil styrke som raskt kunne komme andre enheter til unnsetning. De ble kommandert av decurioner, som hver hadde kommando over en tidel av kavaleristene.

Det fantes også et lett kavaleri, som besto av utskrevne soldater. De fleste som ble plassert der var fattige borgere som var spesielt egnet, og rike unge menn som ikke var gamle nok til å gjøre tjeneste i det tunge kavaleriet.

Lett infanteri (velites) Det lette infanteriets hovedvåpen var tunge spyd. De hadde ikke en spesiell funksjon i slag, men ble brukt der det var bruk for dem.

Tungt infanteri

Det tunge infanteriet utgjorde hovedenheten i en legion. Det besto av borgere som hadde råd til å betale for utstyret. Hovedvåpenet var et kort sverd, gladius. De hadde også et kort spyd, pilum, som hadde en lang jernspiss som bøyde seg når den ble sittende fast i noe. Dermed ville også et spyd som ikke direkte skadet en fiende ha en effekt, ettersom den hindret fiendens mobilitet.

Før Marius' reform mot slutten av republikken var det tunge infanteriet delt inn i tre klasser:

• Hastati, de yngre soldatene som sto i forreste linje
• Principes, menn i sin beste alder (slutten 20- og begynnelsen av 30-årene), som sto i andre linje
• Triarii, veteraner som sto i bakerste linje og bare kom i kamp under ekstreme situasjoner.

Hver av de tre gruppene var delt inn i manipeler, som hver besto av to centurier. En centurie hadde ideelt 100 mann (derav navnet), men i praksis kunne det gjerne være ned i 60. Den var ytterligere delt inn i ti contuberniae, som besto av ca. åtte soldater som delte et telt, et muldyr til transport, kokeutstyr og annet fellesutstyr.

I senrepublikken ble manipelene erstattet av cohorter som basisenhet for taktiske manøvre. En cohort besto av seks til åtte centurier, der hver av centuriene ble ledet av en centurion assister av en optio, en soldat som kunne lese og skrive. Hver cohort hadde også hver sin øverste centurion, men de hadde ikke like høy rang som Primus Pilus.

Støttetropper og spesialister ble normalt organisert i egne enheter.

Offiserene

Høyere offiserer

Legatus legionis (legionslegat): Kommandant for hele legionen. Normalt var han en tidligere militærtribun som ble utnevnt for tre eller fire år av keiseren. Mange ble gjenutnevnt flere ganger. I en provins med bare én legion var legaten også provinsguvernør. I provinser med flere legioner hadde hver legion sin egen legat, mens guvernøren hadde overordnet kommando for styrkene.

Tribunus Laticlavius (bredstripet tribun): Denne militærtribunens tittel kom av den brede stripen menn av senatorrang bar på sin toga. De var gjerne unge og hadde lite erfaring, men var allikevel nestkommanderende.

Praefectus Castrorum (leirprefekt): Normalt en veteran som hadde blitt forfremmet etter tjeneste som centurion.

Tribuni Angusticlavii (smalstripet tribun): Det var fem av disse militærtribunene, som kom fra ridderstanden. Mange av dem var profesjonelle offiserer. Selv om de nesten alltid hadde mer militær erfaring enn den bredstripete tribunen, sto de lavere i rang.

Primus pilus (første spyd): Kommanderende centurion i første cohort, og dermed seniorcenturion i hele legionen. En primus pilus var garantert inntreden i ridderstanden når han ble dimittert etter endt tjeneste, og han fikk 60 ganger basislønnen.

Offiserer på mellomnivå

Centurion: Hver legion hadde normalt 60 centurioner (59 hvis man ikke teller primus pilus, se ovenfor). De var ryggraden i den profesjonelle hæren, og var karrieresoldater. I tillegg til kommandoansvar i kamp hadde de ansvar for disiplin blant legionærene i leirer og under marsj. De fleste hadde blitt forfremmet fra lavere rang, men i noen tilfeller kunne de være satt inn direkte av keiseren eller høyere embetsmenn. Centurionene i de første fem cohortene, inkludert primus pilus, ble kalt primi ordines, og fikk 30 ganger basislønnen (unntatt primus pilus, som fikk 60 ganger basislønnen).

Lavere offiserer

Aquilifer i rekonstruert uniform

Aquilifer (ørnebærer): Hver legion hadde en aquilifer, som bar legionen standard, utformet som en ørn (aguila). Tap av ørnen var en stor vanære, så hans posisjon var viktig, men utsatt. Han fikk to ganger basislønnen.

Signifer (tegnbærer): Hver centurie hadde en signifer, som bar centuriens standard. Den besto av et spydskaft dekorert med medaljonger, og ofte kronet med en åpen hånd som symbol på lojalitetseden soldatene hadde avlagt. De fikk to ganger basislønnen.

Optio: Hver centurion (unntatt primus pilus) hadde en optio som nestkommanderende. De ble valgt ut av centurionen blant vanlige soldater. Det var et krav at de kunne lese og skrive. De fikk to ganger basislønnen.

Tesserarius: Hver centurie unntatt den første hadde en tesseratius, som fungerte som hjelper for optiene. De fikk en og en halv gang basislønnen.

Cornicen (hornblåser): Hornblåserne var sammen med signiferene sentrale i å holde centuriene samlet i strid. De formidlet også kommandoer fra høyere offiserer gjennom hornsignaler.

Imaginifer (bildebærer): Hver legion hadde én, som bar keiserens bilde som en påminner om lojalitetseden til ham.

Se også

• Liste over romerske legioner

Eksterne lenker

• (en) Roman legions – kategori av bilder, video eller lyd på Commons