Etikk

Etikk (fra gresk ethos, sedelig) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».

Etikk er den delen av filosofi som vurderer spørsmål om hva som er godt og hva som er rett.

Etikk er en norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken kan grovt sett deles inn i fire grener: metaetikk, normativ etikk, deskriptiv etikk og anvendt etikk.

Metaetikk

Aristoteles var en viktig metaetiker. Med moderne filosofisk begrepsbruk vil han omtales som en kognitivist

Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken, se Meta) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes.

Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral.

Non-kognitivisme

Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn.

Non-kogntitivisme har to kjennetegn:

1. Faktaspørsmål er vesensforskjellig fra spørsmål som har med vurderinger av verdier å gjøre.
2. Å felle en moralsk dom er å gjøre en vurdering, mer presist: det er å uttrykke en følelse eller en holdning.

Kognitivisme

Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist.

Relativ moral

Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen.

Absolutt moral

En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier.

Normativ etikk

Utdypende artikkel: Normativ etikk

Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i tre hoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk.

Konsekvensetikk

Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Det er ikke handlingene i seg selv som er gode eller dårlige, men resultatene de fører til. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir.

Norge har rike naturressurser i form av olje og gass, vann, bølger, vær og vind. Utviklingen av disse naturressursene gir ulik økonomi og miljøpåvirkning. Konsekvensetikeren vurderer da flere sider av saken, og kan lande på å videreutvikle olje og gass fordi økonomiske fordeler, regularitet og energiutbytte er større enn for alternativene, med unntak for vannkraft. Begrunnelsen er da vurdert med både økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn. Det kan samtidig utvikles teknologi for renere kraft.

Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Noen konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. Noen konsekvensialister mener at det som bedrer betingelsene for en gruppe eller et folk er siste instans. Noen konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.

Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne ut om den er rett eller gal. Å fokusere på konsekvensene er praktisk og resultatorientert, og for mange mennesker faller det naturlig å tenke slik. Konsekvensetikk gir grunnlag for rasjonell analyse av handlinger og konsekvenser, og gir således grunnlag for gjennomtenkte handlinger. I motsetningen til dem som baserer seg på følelser, ideologi eller rigide regler for rett og galt, så kan konsekvensetikeren begrunne sin handling etter veiing av styrker og svakheter. Handlingen får da moralsk karakter. Noen kan hevde at en handling ikke kvalifiserer for å være av moralsk karakter dersom den er fattet med utgangspunkt i følelser, ideologi eller rigide regler.

Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke.

Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrerer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den i mindre grad i utvikling av absolutte etiske prinsipper.

Utilitarisme

Utdypende artikkel: Utilitarisme

Jeremy Bentham, utilitarismens far

Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. Peter Singer er en av nåtidens utilitarister.

Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.

John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).

Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.

Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».

Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.

Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi.

Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. Utilitarisme åpner altså for å «rette baker for smed» selv om, rent deskriptivt, de fleste vil mene at det er umoralsk.

Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene. ^{[trenger referanse]}

Pliktetikk

Den tyske filosofen Immanuel Kant var en typisk pliktetiker

Pliktetikk (deontologi) hevder at en eller annen autoritet har bestemt hva som er rett og galt. Denne autoriteten kan være et moralsk prinsipp, naturrett, stammens høvding, kongen, de politiske myndigheter, loven, eller Gud.

Pliktetikken fokuserer på selve handlingen. Pliktetikeren må ta utgangspunkt i forhåndsbestemte moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran, og konsekvensene av en handling har ikke noe å si for hvorvidt et valg er moralsk eller ikke.

Pliktetikk har som utgangspunkt at folk ikke selv er i stand til å kunne foreta moralske vurderinger. For å unngå kaos må en eller annen gi regler og normer, og disse reglene må folk følge, uansett hva de selv synes. Pliktetikk gir lite rom for å vurdere enkeltsituasjoner. Pliktetikken er enkel og skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs.

Mange situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Det er galt å drepe, men i krig beordres man å drepe, og det er galt å ikke følge ordre. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning.

En formulering av Immanuel Kants kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes utelukkende som et middel, men behandles som et mål i seg selv. De fleste religioner gir uttrykk for forskjellige typer pliktetikk.

Sinnelagsetikk

Sinnelagsetikk (intensjonsetikk eller holdningsetikk) fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som, ut ifra egne tanker, vilje, og følelser, må vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.

Buddhistisk etikk er sinnelagsetikk. Buddhismen lærer at konsekvensen i det lange løp vil være avhengig av motivet, og etisk praksis går ut på å utvikle de riktige og gode sinnstilstandene. Jesu kjærlighetsbud, «du skal elske din neste som deg selv» er også et eksempel på sinnelagsetikk.

Dydsetikk

Dydsetikken (eller dygdsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken.

Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.

Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.

Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen.

Teleologisk og deontologisk etikk

Teleologisk etikk (gresk λόγος, logos som betyr lære og τέλος, telos som betyr mål eller slutt) er former for etikk der en handling anses som moralsk hvis den bidrar til å realisere noe nyttig eller godt, mens deontologisk etikk (fra gresk δέον, deon, forpliktelse, plikt) vurderer handlingers moralske verdi på grunnlag av et gitt regelsett.

Pliktetikk og Immanuel Kants «kategoriske imperativ» er et eksempler på deontologisk etikk.

Konsekvensialisme, utilitarisme og dydsetikk er eksempler på teleologisk etikk. Aristoteles begrunnet etikk teleologisk og mente at å handle moralsk var en forutsetning for å bli lykkelig, og at moralske valg og det å realisere sin natur var knyttet sammen. Utfordringen med all teleologisk etikk er at den som gjør en handling ikke nødvendigvis vet hva konsekvensen, verken for en selv eller for flertallet, kommer til å bli. En handling kan framstå som umoralsk, f.eks. å ofre en uskyldig, men kan rettferdiggjøres utilitaristisk dersom det skaper generell stabilitet og lykke.

Deskriptiv etikk

Deskriptiv etikk undersøker hvilke moralske oppfatninger og hvilken moralsk praksis mennesker faktisk har, og studeres ofte av samfunnsvitenskapen heller enn filosofien. Den deskriptive etikken beskriver holdninger uten å ta stilling til om de er rette eller gale, eller om konsekvensene er ønskede. Deskriptiv etikk bruker meningsmålinger for å finne ut hva som er etisk relevant mer enn å bruke prinsipper eller konsekvensutredninger for å anta hva som er rett og galt.

Anvendt etikk

Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak. Områder som blir særlig diskutert innen anvendt etikk, er blant annet bioetikk, miljøetikk, dyreetikk, ulike former for profesjonsetikk, krigsetikk, forskningsetikk, samt næringslivsetikk. Anvendt etikk tar ofte utganspunkt i moralske dilemmaer, som abort, der mors interesser og fosterets interesser er i en mulig konflikt, eller bruk av dyreforsøk, der dyrenes interesse kan være i konflikt med forskernes ønske om kunnskap som kan hjelpe andre mennesker.

Anvendt etikk forholder seg pragmatisk til forskjellige moralteorier og er opptatt av å se på hvilke vurderinger som er viktige i forhold til en bestemt sak, ofte med det formål å lage lover, regler eller forskrifter som sikrer at det er praktisk mulig å handle etisk.

Anvendt etikk skiller seg fra deskriptiv etikk, ved at deskriptiv etikk kun beskriver hvilke normer som ble lagt til grunn, mens anvendt etikk vurderer hvilke normer som er viktige i forhold til en bestemt sak.

Deduktivisme

En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut ifra denne teorien.

Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker.

Kontekstualisme

Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger.

Koherens

Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten».

Andre etiske teorier

Egoisme, altruisme og utilitarisme

Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. I Olav Duuns romanserie Juvikfolket er hovedpersonen Odin en altruist når han ofrer sitt eget liv, og Jesus trekkes gjerne en som ofrer seg for andre.

I etiske systemer som utilitarisme oppløser man denne dualiteten til en mellomting fra et nøytralt standpunkt. Her kalkulerer man utilitet, eller lykke/nytte, helt uavhengig av hvem som utfører handlingen, dvs. alle mennesker teller likt i kalkylen. Altså den som utfører handlingen har ingen forrang som i egoismen, men er heller ikke selvoverseende slik som i altruismen. Praktiske utilitarister har derimot gjerne en praktisk tilnærming hvor en viktig faktor er at man kjenner seg selv og egne preferanser bedre enn noen andre. Dermed vil man effektivt kunne dekke egne behov, uten at det betyr at det har en større verdi å øke ens egen lykke fremfor andres.

Pliktetikk følger regler og tar i liten grad hensyn til konsekvensene. Den er i seg selv dermed verken egoistisk eller altruistisk, selv om en konsekvensetiker vil kunne dele inn pliktetiske handlinger på denne måten.

Dydsetikk har et uavklart forhold til egoisme og altruisme Å være selvoppofrende kan være det som gir en selv det beste livet, så altruistiske handlinger kan være motivert av egoisme.

Diskursetikk

Filosofen og sosiologen Jürgen Habermas bidro til å formulere diskursetikken.

Utdypende artikkel: Diskursetikk

Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas mente at moderne normativ etikk burde komme frem gjennom diskusjon. Normativ gyldighet må samsvare med dagliglivet, og en rekke forutsetninger må legges til grunn når man skal finne en universell normativ etikk. Alle deltagerne må forstå hverandre, de må la relevante argumenter må komme frem, og motivasjonen må være at de beste argumentene legges til grunn, ikke andre hensyn. Hvis det blir enighet om at en norm ventes å tilfredsstille kravene til alle interesserte, og konsekvensene er foretrukket fremfor alle kjente alternativer, er normen i, ifølge Habermas, universell.

Litteratur

• Arne Johan Vetlesen hva er etikk, 2007 ISBN 9788215007922
• Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen Innføring i etikk, 2000 ISBN 9788200129936
• Johansen, Kjell Eyvind (2006). «Metaetikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. 
• Mill, John Stuart (1863). Utilitarianism (på engelsk). London: Parker, Son, and Bourn. 
• Pettersen, Tove (2006). «Anvendt etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4. 
• Saugstad, Jens (2006). «Normativ etikk». I Rabbås, Øyvind. Exphil II: Tekster i etikk (2 utg.). Oslo: Institutt for filosofi-, idé- og kunsthistorie og klassiske språk / Unipub. ISBN 82-91670-54-4.