Leonard Cohen

Leonard Norman Cohen (1934–2016) var en canadisk poet, romanforfatter, låtskriver, sanger, maler og gitarist. Karrieren strakk seg over 60 år, og helt til han døde. Cohen var blant annet companion av Canadaordenen, landets høyeste sivile utmerkelse, og han var innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.

Leonard Cohen
Født		Leonard Norman Cohen 21. sep. 1934 Montréal
Død		7. nov. 2016 (82 år) Los Angeles (USA, California)
Beskjeftigelse		Sanger og låtskriver, lyriker, gateartist, romanforfatter, skribent, musiker, pianist, manusforfatter, filmskuespiller, plateprodusent, sanger, sangtekstforfatter, forfatter, tegner
Utdannet ved		7 oppføringer McGill University (1951–1955) (akademisk grad: bachelorgrad) Columbia University Westmount High School Camp B'nai Brith Pripstein's Camp Mishmar Roslyn Elementary School McGill University Faculty of Law
Ektefelle		Suzanne Elrod
Partner(e)		Marianne Ihlen Dominique Issermann Rebecca De Mornay Suzanne Elrod
Far		Nathan Bernard Cohen
Mor		Marsha Klonitsky
Barn		Adam Cohen Lorca Cohen
Nasjonalitet		Canada
Gravlagt		Mont Royal
Medlem av		American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		19 oppføringer Companion of the Order of Canada (2003) Grammy Lifetime Achievement Award (2010) Songwriters Hall of Fame (2010) Glenn Gould-prisen (2011) Storoffiser av Québecs nasjonalorden (2008) Governor General’s Performing Arts Award (1993) Fyrstinnen av Asturias' pris for litteratur (2011) Rock and Roll Hall of Fame (2008) Canadian Music Hall of Fame (1991) Juno Award for Video of the Year (1993) Juno Award for Songwriter of the Year (1994) Grammy Award for Album of the Year (2007) (for verk: River: The Joni Letters, vinner: Tina Turner) Juno Award for Songwriter of the Year (2013) Juno Award for Artist of the Year (2013) Governor General's Award for English-language poetry or drama (1968) (for verk: Selected Poems 1956–1968) Canada’s Walk of Fame (2018) Compagnon av Ordre des arts et des lettres du Québec (2015) Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Prix Denise-Pelletier (2012)
Musikalsk karriere
Sjanger		Rock, det talte ord, folkrock, sophistipop, verdensmusikk, softrock, popmusikk, folkemusikk, poprock, blues
Instrument		Gitar, piano, vokal
Stemmetype		Bassbaryton
Aktive år		1956–2016
Plateselskap		Columbia Records
Innflytelse		Federico García Lorca
Nettsted		https://www.leonardcohen.com/
IMDb		IMDb
Notable verk
Songs from a Room, Various Positions, Old Ideas, The Future, Hallelujah, The Favourite Game, The Energy of Slaves, Parasites of Heaven, Skjønne tapere
Signatur
Leonard Cohen på Commons

Han debuterte som poet i 1956, og utgav siden flere diktsamlinger og to romaner. Cohen debuterte med Songs of Leonard Cohen i 1967. Han ga ut 14 studioalbum. Andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente sangene hans er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». Etter stor suksess med de første albumene var karrieren dalende da han kom med sin bestselgende plate I'm Your Man i 1988.

Etter en stille periode i 1990-årene gjorde han comeback med nye album og en omfattende verdensturné 2008–2013, og han var over 79 år gammel da han holdt sin siste konsert. Hans siste album, You Want it Darker, kom et par uker før han døde. Sønnen Adam Cohen ga i 2019 ut ubrukt innspilt materiale. Cohen fortsatte å gi ut diktsamlinger etter at han ble musiker. Sangtekstene hans har blitt gitt ut som diktsamlinger, og han tonesatte og spilte inn flere av diktene sine.

Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom filmmusikk og andre artisters fremføring av musikken hans. Cohen bosatte seg i USA, men hadde større suksess i Europa enn i USA. Norge var et av hans største marked. Rolling Stone rangerer Cohen som nummer 16 på en liste over de 100 fremste låtskriverne i historien. Han påvirket yngre musikere som Tom Waits og Nick Cave. Cohen hadde et smalt register i sin sangstemme, som lå i et mørkt leie.

Tekstene er skrevet på engelsk, og omhandler romantikk, religion, ensomhet, seksualitet og død. De var bare unntaksvis åpenbart politiske. Cohens tekster og musikk er påvirket av de hellige tekstene og sangene han hadde med seg fra sin jødiske oppvekst, fra det katolske miljøet i Montreal og fra forbilder som Federico García Lorca.

Cohen sammenlignes ofte med Bob Dylan. Cohens stil minner mer om fransk chanson og Jacques Brel enn om amerikansk pop og Dylan. Han fikk tilnavn som «øverstepresten av patos» (engelsk: «the high priest of pathos») og «håpløshetens gudfar» (engelsk: «godfather of gloom»). Samtidig er tekstene hans kjent for å inneholde en blanding av alvor og skjemt, ofte tørrvittig, mørkt og ironisk. Han var kjent som perfeksjonist, og som rockens velkledde gentleman.

Liv

Shaar Hashomayim («himmelporten») syngaogen i Westmount, Montréal. Fra Cohens barndom og der han også ble gravlagt. To store malerier i syngagogen viser Cohens bestefar og oldefar.

Foto: D. Benjamin Miller

Cohen ble født den 21. september 1934 inn i en jødisk middelklassefamilie i Montréal i Québec-provinsen i Canada, i det velstående Westmount-strøket. Familien hadde hushjelp og bil med privatsjåfør, og var en av de mest prominente jødiske familiene i Montreal. Til forskjell fra for eksempel Bob Dylan og Woody Allen, som i likhet med Cohen har jødisk bakgrunn fra Litauen, beholdt han sitt jødiske familienavn.

Hans jødiske fornavn var Eliezer. Han vokste opp med familiens jødiske tro på den ene siden, og den katolske læren som majoriteten av Montreals innbyggere bekjente seg til på den andre. Montreal hadde det største jødiske miljøet i Canada, og omkring 1920 hadde byen 40 000 jødiske innbyggere. Opp mot en tredjedel av elevene ved Westmount High School var på den tiden jødiske. Cohen gikk også i kirken sammen med sin irsk-katolske barnepike, noe som ga ham en delvis katolsk oppdragelse, og som la grunnlaget for en livslang interesse for kristen bildebruk og retorikk. Naboene var hovedsakelig engelsktalende i en ellers franskspråklig by, og ettersom Canada er en del av Samveldet av nasjoner, var kulturen mer britisk enn amerikansk. Cohens jødedom utgjør et vesentlig bakteppe for både tekstene og musikken hans.

Cohen bodde store deler av livet utenfor Canada: Hellas, Frankrike, Tennessee, New York, Mumbai og Los Angeles. På slutten av 1960-årene tjente han godt på salg av plater og bøker, og kjøpte seg et hus i fødebyen der han i perioder bodde sammen med Suzanne Elrod.

Familiebakgrunn

Lyon Cohen, Leonards farfar.

Cohen sa selv: «Min familie var anstendig. De var bra mennesker, slike som du gjerne utveksler håndtrykk med. Jeg følte aldri noen opprørstrang.» Jeg var født med dress på, sa han selv. Av faren ble han oppdratt til å ha orden og bære velstelt, pent antrekk.

Faren Nathan Cohen var konfeksjonshandler i familiebedriften Freedman Company. Faren meldte seg til tjeneste under første verdenskrig og ble sammen med broren de første jødiske offiserene i Canadas hær. Farens mén fra skyttergravene gjorde ham etterhvert pleietrengende; dette er reflektert i sangen «The Night Comes on» (1984). Faren døde da Leonard var ni år. Farens død har satt spor i debutromanen og i «Everybody knows» (innspilt på I'm Your Man). Etter farens død var Leonard det eldste mannlige familiemedlem, og det var hans oppgave å fremføre de hellige tekstene ved høytidene. Moren Masha giftet seg på nytt da Leonard var 14 år. Moren døde i 1978. Leonard hadde en fem år eldre søster.

Besteforeldrene innvandret fra det som i dag er Litauen og Polen; og den østeuropeiske bakgrunnen har satt spor i Cohens musikk. Både tapet av faren og holocaust på den andre siden av havet satte preg på hans tidlige dikt. Moren Masha Klonitzki-Kline ble født i Kaunas, vokste opp i Vilnius og kom som 16 år gammel flyktning til Canada i 1923. Morfaren Solomon Klonitzki-Kline var en fremstående rabbiner, og hadde undervist ved talmudskolen i Kovno i Litauen. Morfaren hadde stor innflytelse på den unge Leonard.

Farfaren Lyon Cohen (1868–1937) innvandret fra Litauen da han var tre år. Han ble en fremstående grossist innenfor herreklær og var i over 20 år president for synagogen. Det var Leonard Cohens familie som sørget for å få reist synagogen i Montreal. Farfaren ble leder i det jødiske miljøet i Canada: etablerte avisen Canadian Jewish Times i 1897, var den første presidenten i Canadian Jewish Congress i 1919 og hjalp talløse jøder å komme seg unna pogromene i Øst-Europa.

Ungdomstid og utdanning

McGill universitetet i Montréal der Cohen studerte engelsk.

Cohen hadde ingen musikkutdanning, men som ung tok han noen pianotimer, og hadde også en ukulele som han lærte å spille på. Femten år gammel kjøpte han en brukt gitar og lærte raskt å spille enkle akkorder, og han fikk et par timer gitarundervisning av en spansk flamencogitarist han møtte tilfeldig. Han begynte å lese Federico García Lorca som tenåring, og Lorca forble hans litterære forbilde. Beundringen for den spanske poeten ga seg også utslag i at han senere i livet ga sin datter fornavnet «Lorca».

Fra 1951 studerte Cohen engelsk ved McGill-universitetet, han var 17 år gammel da han startet universitetsstudiene. Han tok også fagene matematikk, statsvitenskap og juss ved McGill. Han fikk dårlige karakterer i engelsk og fransk, men gjorde det bedre i matematikk. I faget «taleferdigheter» fikk han toppkarakter, og ble kjent for sin evne til uttrykke seg svært presist og overbevisende. Han sa selv at han hadde ambisjoner om å bli en verdensberømt folketaler («orator»). Ved McGill vant han Chester MacNaughton Priz for Creative Writing for fire dikt kalt «Thoughts of a Landsman».

Han leste blant annet Tolstoj, Proust og James Joyce. Han etablerte country-trioen Buckskin Boys og spilte noen år på forskjellige tilstelninger. Ved McGill ble han kjent med professorene Hugh MacLennan, Louis Dudek og F.R. Scott. De støttet ham, hjalp ham med den første utgivelsen Let Us Compare Mythologies og hadde stor betydning for Cohens tidlige utvikling som dikter.

I 1956 flyttet Cohen til New York for å studere ved Columbia University, men han hoppet av studiene etter et år for å konsentrere seg om sin egen skriving, og flyttet da tilbake til Montreal. Han livnærte seg et års tid ved å arbeide i et metallstøperi som var drevet av en onkel. Han arbeidet også i en annen onkels konfeksjonsfabrikk, og der lærte han kunsten å holde klærne pene. Men han trivdes ikke med å jobbe i familiens konfeksjonsforretning.

Han kom på kant med både slektninger og det jødiske miljøet i Canada da han i 1963 kritiserte jødene i Canada for å ha blitt for materialistiske og å ha mistet det åndelige aspektet. Han eksperimenterte med marihuana, amfetamin, peyote og LSD (LSD var i 1960-årene ikke forbudt i henhold til den canadiske narkotikalovgivningen), også mens han arbeidet med tekst og musikk. Alkoholforbruket var i perioder stort.

Han var nær venn av den radikale og kontroversielle, nobelprisnominerte forfatteren Irving Layton (1912–2006), som ble en av hans viktigste forbilder. Layton hadde også jødisk bakgrunn, og var født i Romania.

Cohen vanket i et kafémiljø av intellektuelle på Le Bistro, og i dette miljøet ble han venn med senere statsminister Pierre Trudeau. Sammen med Fidel Castro og Jimmy Carter var Cohen «æreskistebærer» ved Trudeaus gravferd i 2000.

Hydra og Marianne

Hydra havn i 1960 det året Cohen kom dit. Øya har ikke biler, og esler brukes fortsatt. Strenge byggeforskrifter gjør at øya gir samme inntrykk som i 1960-årene.

Foto: Bjørn Glorvigen

Leonard Cohen i 1988

I 1960-årene bodde han vekselvis i Nord-Amerika, London og på den greske øya Hydra. Etter å bodd noen måneder i London, der han arbeidet med en bok, reiste han etter anbefaling fra Jacob Rothschild til Hydra våren 1960. Rothschilds mor, Barbara Hutchinson, bodde sammen med sin kommende ektemann, kunstneren Nikos Hadjikyriakos-Ghikas, på hans luksuseiendom på Hydra. På den tiden hadde Hydra omkring 2000 greske innbyggere og en liten koloni av utenlandske kunstnere og forfattere. Cohen hadde arvet 1500 dollar fra bestemoren og kjøpte et gammelt hus uten strøm og innlagt vann. På lokale apotek fikk Cohen lett tilgang til legemidler som inneholdt amfetamin og barbiturater. Blant Cohens forfattervenner på Hydra var paret Charmian Clift og George Johnston, og de svenske forfatterne Göran Tunström og Sun Axelsson. Julie Felix besøkte Hydra mens reiste rundt i Europa i 1962 og ble der kjent med Cohen. Dette var før Cohen begynte som sanger og han pleide å låne Felix' gitar. Felix medvirket trolig til at Cohen gjorde sanger av diktene sine. Første gang Cohen opptrådte på britisk fjernsyn var sammen med Felix i hennes program på BBC.

På Hydra skrev han Favorite Game (1963) som raskt solgte 120.000 eksemplarer i paperback og var en kommersiell suksess og ga ham god inntekt. På Hydra skrev han også Beautiful Losers (1966) som ble godt mottatt av kritikerne og solgte i 500.000 eksemplarer. Cohen bodde på Hydra etter at Den greske militærjuntaen tok makten i 1967. En av hans venner ble arrestert og torturert av juntaens politi. Cohen var ikke involvert i gresk politikk og det er lite spor av begivenhetene i hans forfatterskap.

Det norske paret Marianne (født Ihlen) og Axel Jensen hadde bodd på øya et par år. Marianne kom våren 1960 tilbake fra Norge der hun hadde født parets barn. Axel Jensen innledet et forhold til en annen kvinne og de to reiste fra Hydra, mens Marianne og det fire måneder gamle barnet ble værende. Cohen innledet et forhold til Marianne og de flyttet etter hvert sammen. Marianne inspirerte sangene «So Long, Marianne», «Bird on the Wire» og «Hey, That's No Way to Say Goodbye». Hun er avbildet på omslaget til platen Songs from a Room. Tunström og Cohen var modell for den mørkhårede gitarspillende poeten «Lorenzo» i romanen Joacim (1961) ifølge Jensen. Cohen og Marianne var sammen i åtte år og de bodde mest på Hydra, men også i Montreal og New York.

Reisen til Cuba

Cohen var nysgjerrig på det som foregikk på Cuba og reiste dit våren 1961. Han ønsket også å besøke Havanna i fotsporene til forbildet Lorca. Trolig sympatiserte han på bakgrunn av utopisk-humanistiske ideer med Castro til å begynne med, men ble desillusjonert da han ble kjent med realitetene på Cuba. Invasjonen i Grisebukta skjedde da Cohen var på Cuba, og han ble tatt for å være amerikansk soldat, anholdt og avhørt av militærpolitiet. Cohen lot skjegget vokse som Che Guevara, og han kledde seg som en revolusjonær soldat med grønne klær og beret. Da han skulle forlate Cuba noen dager etter invasjonsforsøket, ble han anholdt på Havanna flyplass, mistenkt for å være en cubansk soldat på flukt. Da vaktholdet sviktet et øyeblikk, snek han seg unna og ombord på flyet. Oppholdet resulterte i diktet «The Last Tourist in Havana Turns His Thoughts Homeward» og den ironiske sangen «Field Commander Cohen».

New York

I 1960-årene oppholdt han seg også lange perioder i New York der han begynte sin karriere som musiker og plateartist, etter at han opprinnelig hadde planlagt å bli musiker i Nashville. Særlig Judy Collins bidro til å få i gang hans virke som komponist og musiker, og han spilte inn sitt første album Songs of Leonard Cohen i New York. Cohen vanket også i miljøet rundt Andy Warhol. Han ble kjent med blant andre Nico (som på den tiden hadde et forhold til Bob Dylan), Edie Sedgwick, Lou Reed, Patti Smith, Buffy Sainte-Marie og Joan Baez. I New York bodde Cohen ofte på Chelsea Hotel i likhet med mange andre kunstnere og musikere (blant andre Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Robert Mapplethorpe og Janis Joplin). Sangen «Chelsea Hotel #2» er inspirert av opplevelser der. Til Nico skrev han «Joan of Arc». Marianne Ihlen bodde på slutten av 1960-årene også ett år i New York, mens Cohen var der. I samme periode begynte han å gå til scientologisenteret. Der møtte han i 1969 den 19 år gamle Suzanne Elrod.

Leonard Cohen i 1988.

Foto: Roland Godefroy (26. januar 1988)

I september 1968 reiste Cohen til Nashville for å spille inn sin andre plate, Songs from a Room. Nashville var USAs nest største musikkby, etter New York. Der ble han kjent med country-/americana-musikeren Charlie Daniels som også medvirket på innspillingen og som senere var med i Cohens turnéband. Songs from a Room ble Cohens mest countrypregede plate. Litt sør for Nashville leide han i to år en hytte i et grisgrendt område. Der hadde Cohen en lunefull hest som inspirerte «Ballad of the Absent Mare», og Cohen beskrev seg selv om en håpløs cowboy. Songs of Love and Hate (1971) ble også innspilt i Nashville.

Ekteskap og etterkommere

Cohen var aldri gift, men hadde flere både kortvarige og langvarige forhold. Noen av forholdene skrev han om i tekstene sine.

Cohen hadde i 1967–1968 et kort forhold til Joni Mitchell. Mitchell mislikte lyrikken hans og avfeide Cohen som en «boudoir poet». Hun var skuffet over at Cohen hadde lånt linjer fra Camus og Lorca, men samtidig var hennes egen sangdikting inspirert av affæren med Cohen. Blant annet på Mitchells Blue (1971) henviser teksten underforstått til Cohen, og hans innflytelse på hennes tekster er tydelig. Den ni år yngre Mitchell var som en elev av Cohen, men innhentet på kort tid læremesteren.

Suzanne Elrod er mor til Cohens to barn, hun kom fra av «sekulær jødisk» bakgrunn. Suzanne Elrod og Cohen var et par i mange år og de bodde sammen i Nashville, Hydra, New York, Los Angeles og Montreal. Sønnen Adam Cohen (født 1972) er selv musiker og låtskriver. Datteren Lorca Cohen (født 1974) har navn etter Federico García Lorca. Suzanne Elrod forlot Cohen i 1978 og flyttet med barna til Roussillon i Frankrike. Etter turneen med Recent Songs holdt Cohen seg i mange år unna offentligheten, han var blant annet mye i Frankrike der Suzanne og barna bodde. Cohen tok seg av barnas jødiske opplæring. Tidlig i 1980-årene møtte han fotografen Dominique Issermann på Hydra og var mye i Paris der Issermann bodde. Rufus Wainwright er far til et av Cohens barnebarn – Wainwright kommer fra en familie av ledende «folk»-musikere.

I 1990-årene var han sammen med Rebecca De Mornay (de ble regnet som forlovet) som også bidro på produksjonen av The Future. Hun regisserte også musikkvideoen til «Closing Time». Mens de var sammen intervjuet han henne for kjendisbladet Interview. De Mornay hadde hovedrollen Hånden som rører vuggen som ble spilt inn i Tacoma, utenfor Seattle. Cohen var med til Seattle og i De Mornays campingvogn skrev han blant annet «Tacoma Trailer» (på albumet The Future). «A Thousand Kisses Deep» ble påbegynt hjemme hos De Mornay ved hjelp av hennes synthesizer, og utgitt 10 år senere på Ten New Songs.

Stille år og alderdom

Utenfor Cohens bolig i Montréal etter at dødsfallet var kjent.

Han slo seg ned i Los Angeles der han hadde bodd i perioder fra midten av 1970-årene. I Los Angeles kunne han lettere besøke den zen-buddistiske mesteren Kyozan Joshu Sasaki, med ærestittelen «Rōshi». Cohen hadde vært knyttet til Roshi fra tidlig 1970-årene. I 1994 trakk Cohen seg tilbake til Mount Baldy Zen Center i San Gabriel Mountains i California, et kloster for den zen-buddistiske retningen rinzai. «Rōshi» ledet klosteret til han var 107 år gammel, og døde i 2014. Cohen fungerte dels som sjåfør og dels som oppvarter for «Rōshi». Etter tre år ble han ordinert som munk og fikk navnet Jikan, «den tause». Han forlot klosteret i 1999 og reiste til Mumbai der han oppsøkte Ramesh S. Balsskar, en læremester i hindufilosofien advaita vedanta. Cohen oppholdte seg flere måneder i Mumbai, og mot slutten av oppholdet slapp hans livslange depresjon taket.

Fra klosteret hadde han med seg et stort antall dikt og sanger hvorav noen ble innspilt i Cohens hjemmestudio i Los Angeles.Old Ideas og You Want it Darker ble også innspilt hjemme hos Cohen. Tidligere hadde han arbeidet med I'm Your Man og The Future i Los Angeles. I en alder av 73 år la han i 2008 ut på sin mest omfattende turné noen gang.

Cohen studerte en kort periode ved et scientologi-senter i New York. «Jeg prøvde alt», uttalte han om sin religiøsitet, og samtidig «jeg har en fullkomment god religion». «Jeg vet ikke hvilken religion jeg har, men jeg elsker Jesus. (...) Jeg er jøde, jeg ble født som jøde, det er min opplæring, det er min tradisjon, men jeg er en jøde som alltid har vært åpen for Jesu nærvær», sa han til Håvard Rem i 1988. Cohen ble rystet da Bob Dylan i 1979 erklærte at han var omvendt til kristendommen. Han overholdt sabbaten hele livet, også mens han var buddhistmunk.

Marianne Ihlen og Cohen hadde sporadisk kontakt også i de senere årene. Da Marianne lå på dødsleiet, ba hun sin venn, filmskaperen Jan Christian Mollestad fortelle Leonard Cohen om situasjonen. Bare to timer seinere sendte Cohen et svar. Marianne Ihlen var fortsatt ved full bevissthet da Mollestad leste opp den siste hilsenen fra gamlekjæresten. I hilsenen sto det blant annet "Jeg tror jeg kommer til å følge deg snart. Du skal vite at jeg er så tett bak deg at hvis du rekker ut hånden, så tror jeg du kan nå min". Marianne Ihlen døde 29. juli 2016.

Han døde «uventet men fredelig» 7. november 2016 i Los Angeles i California. Han ble gravlagt etter jødisk tradisjon ved siden av foreldrene i Montréal. Québecs nasjonalforsamling senket flagg til halv stang da dødsfallet ble kjent, og forsamlingen holdt minnestund over ham i plenumsmøtet. Canadas statsminister Justin Trudeau, sønn av Cohens gamle venn Pierre Trudeau, offentliggjorde også et minneord om Cohen.

Leonard Cohens over 50 brev til sin norske kjæreste Marianne Ihlen ble etter Marianne og hans død solgt for 7,6 millioner kroner på auksjon i USA. Brevene er poststemplet Hydra, den greske øya der Cohen og Ihlen først møttes i 1960, så vel som Montreal, New York, Tel Aviv og Havanna. Det var Ihlens familie som solgte brevene. Kjøpernes identitet er ikke offentliggjort.

Virke

Mr. Cohen (...) was a writer and musician whose muse sang most strongly when he transformed the incidents of ordinary lives into poetic tales of legendary proportions. His art was personal, aggrandizing and often dark, but it echoed widely through the world from which he habitually recoiled.

The Globe and Mail

Poesi og romaner

Cohen begynte å skrive 15 år gammel og han var blant annet inspirert av Federico García Lorca og Yeats. I 1950 publiserte han «Kill or be Killed» i skoleårboken. I mars 1954 fikk han tre dikt på trykk i CIV/n.

Hans først bok var Let Us Compare Mythologies (1956) med blant annet minner om faren. Boken besto av 44 dikt med illustrasjoner av Freda Guttman, og mottok gode kritikker der flere merket seg Cohens talent. Cohens dikt ble gitt ut i en serie som skulle vise frem McGill-universitetets mest begavede studenter. Debuten viste den formelle strenghet, intellektuell søking, melankolien og mørke humoren som preget hans senere verk. Før debutboken hadde Cohen dikt på trykk i et lite tidsskrift. Sammen med andre lyrikere i Montreal leste han inn dikt på plate i 1957. I 1958 fremførte han dikt fra scenen sammen med jazzpianisten Maury Kaye.

Cohen var først og fremmest digter, selvom hans evner som melodimager på ingen måde skal undervurderes. Men de smukke melodier var bærere af tekster, der ofte lå så tæt på poesi, at de gerne stod at læse i Cohens digtsamlinger, som der dog blev færre og færre af med årene. Trods hans forkærlighed for rim var der noget umiskendeligt moderne over hans udtryk (han skrev lige så gerne uden rim), omend der blev trukket tråde tilbage til Det gamle Testamente, og hele den jødiske mytologi.

Dagbladet Information

Han ga senere ut tre diktsamlinger The Spice Box of Earth (1961), Flowers for Hitler og Parasites of Heaven, samt to romaner The Favourite Game (1963) og Beautiful Losers (1966). «Spice-Box» viser til et utsmykket treskrin med krydder brukt i jødisk tradisjon. Diktsamlingen fikk svært gode kritikker og Cohen ble omtalt som Canadas ledende poet. Debutromanen kom først ut i Storbritannia og i USA året etter, syv år senere ble den også gitt ut i Canada.

Flowers for Hitler omhandler sex, vold og Holocaust som de tidligere utgivelsene (Cohen siterte Primo Levi), men stilen var ny med et friere og mindre formelt språk. Diktsamlingen fikk gode kritikker og Cohen ble igjen omtalt som Canadas betydeligste poet. Et av diktene ble fremført som ballett på canadisk fjernsyn og «Queen Victoria and Me» kom ut som sang på Live Songs.

Beautiful Losers beskrives som en banebrytende roman. En anmelder beskrev den som årets bok i Canada og «den mest opprørske bok som noen gang er skrevet i Canada». The Globe and Mail kalte den «verbal masturbasjon». Boston Globe sammenlignet Cohen med James Joyce etter denne boken. Den ble også kritiserte som pornografisk. Den solgte opprinnelig ikke særlig bra og forleggeren klaget over at en del bokhandlere ikke våget å selge den. Cohens romaner ble også sammenlignet med Henry Millers som Cohen hadde blitt påvirket av. Romanene beskrives også som postmodernistiske.

Med disse utgivelsene hadde Cohen fått gode kritiker og blitt en stjerne blant canadiske litteraturkjennere og han hadde også et lite internasjonalt publikum, men han tjente lite. Den delvis selvbiografiske debutromanen regnes som en klassiker i moderne canadiske litteratur. The Favourite Game ble filmatisert av Bernar Hebert i 2003. Beautiful Losers fikk gode kritiker (Cohen ble av en kritiker sammenlignet med James Joyce) og solgte etter hvert bra. Parasites of Heaven inneholdt diktene «Suzanne», «Teachers», «Master Song», «Avalanche» og «Fingerprints» som senere ble sanger.

Cohen laget poesi av alminnelige hendelser og møter med andre mennesker. For eksempel oppholdt han seg i 1966 en periode i Edmonton som gjest ved University of Alberta. Cohen ble kastet ut av hotellet sitt og fikk husly av to kvinnelige studenter, noe som resulterte i sangen «Sisters of Mercy». «Suzanne» var resultat av en bekjentskap i Montreal, Suzanne Verdal, som faktisk serverte te og appelsiner fra Kina. Mens «our lady of the harbour» er et kjent landemerke ved byens elvehavn. I slutten av 1960-årene bodde han, i likhet med mange andre kunstnere og musikere, på Chelsea Hotel i New York. Et tilfeldig møte med Janis Joplin på hotellet resulterte i sangen «Chelsea Hotel No 2» (inkludert på New Skin for the Old Ceremony). Joplins død et par år senere gikk sterkt inn på Cohen. Han skal senere ha beklaget den avslørende og lite diskrete teksten. Utover i 1960-årene var Cohen friere, mindre dannet og mindre «britisk» i sin poesi, og han nærmet seg mer beatpoetenes stil. Da han ga ut diktsamlingen Energy of Slaves (1972) (gjendiktet av Håvard Rem i Slavenes energi, 1989) hadde han gitt ut fire musikkalbum siden forrige poesibok. Cohen var på denne tiden berømt etter sin suksess som musiker og forventningene var høye. Energy of Slaves ble svært dårlig mottatt av kritikerne.

Han tonesatte siden diktene sine. I 1960-årene levde han delvis på stipend fra Canadas kulturråd. I 1960-årene medvirket Bob Dylan til at Cohen beveget seg over i sanglyrikken, men ifølge Håvard Rem begynte Cohen med seriøs musikk før han kjente til Bob Dylan. Ifølge Cohen selv var Ray Charles en viktig inspirasjon til å begynne med musikk. Han tjente dessuten dårlig på forfatterskapet. Han vurderte å reise til Nashville for å prøve seg som gitarist innenfor country som han satte stor pris på. I New York fikk han høre musikk av Dylan, Judy Collins og Joan Baez som han ble svært inspirert av.

Cohens gjennombrudd som musiker gav ham samtidig et stort lesende publikum og Selected Poems solgte på noen måneder i 1968 flere hundre tusen eksemplarer. Samlingen Selected Poems ble tildelt den canadiske generalguvernørens litteraturpris i 1969, men Cohen takket nei fordi «verden er ond og han vil ikke ta i mot noen gave». Kaj Skagen, Håvard Rem, Göran Tunström og Staffan Söderblom oversatte Cohens dikt og romaner til norsk og svensk. En upublisert roman, The Ballet of Lepers, er deponert hos universitetsbiblioteket i Toronto. De første Cohen-papirene ble kjøpt inn av Fisher Rare Book Library ved Universitetet i Toronto i 1964. I 1970-årene fullførte Cohen en ny roman som ble antatt av forlaget, men Cohen trakk den tilbake da korrekturen var klar. I februar 1971 skrev Tor Edvin Dahl en hel side i Aftenposten om Cohens forfatterskap.

I 1978 ga han ut boken Death of a Lady's man (med en liten, men viktig forskjell i tittel fra siste album Death of a Ladies' Man) til minne om moren som døde det året. Book of Mercy, hans tiende bok, kom ut i 1984, den inneholder femti korte prosatekster for hvert år av hans liv. Den fikk positive anmeldelser. I 2006 ga Cohen ut Book of Longing (norsk: Lengselens bok) som består av dikt (inkludert sangtekster) og hans egne illustrasjoner i form av tegninger og litografiske trykk.

Da Cohen fylte 75 år ble det i Montreal gitt ut en diktsamling med bidrag fra 75 diktere, blant annet Margaret Atwood.

Musikk

When people talk about Leonard, they fail to mention his melodies, which to me, along with his lyrics, are his greatest genius. Even the counterpoint lines — they give a celestial character and melodic lift to every one of his songs. As far as I know, no one else comes close to this in modern music.

Bob Dylan

Cohen hadde ingen musikkutdanning og var stort sett selvlært, men var med i en countrygruppe som student. Han lyttet til Hank Williams, amerikansk blues (Robert Johnson, Bessie Smith), Ray Charles, Jacques Brel og Edith Piaf. Roy Orbison var blant Cohens favorittartister. Beatles brydde han seg ikke om.

I 1960-årene begynte han å sette musikk til diktene sine og disse sangen ble fremført og innspilt av andre, særlig Judy Collins, før han selv debuterte på plate. Debutplaten ble en suksess etter at musikken hans ble kjent gjennom andre artister. Midt i 1970-årene var musikkarrieren på hell, før han gjorde et comeback med I'm Your man i 1988. Etter mange stille år i 1990-årene (blant annet med opphold i kloster), kom han med Ten New Songs i 2001 og gjorde 75 år gammel sin største turné verden rundt.

Judy Collins fotografert i 1965 for Billboard. Collins gjorde Cohens sanger kjent og fikk i gang musikkarrieren hans.

Magasinet Rolling Stone rangerer Cohen på 16.-plass av de 100 fremste låtskriverne i historien og den 4. beste canadiske musikeren noen gang (bak Neil Young, Joni Mitchell og bandet Rush).

Hans tre første album samt I'm Your Man er med i boken 1001 album du må høre før du dør. Sangstemmen hans ble beskrevet som «a low, shaky monotone that has, somehow, grown in authority», og kompenserte i senere år med kor av dyktige kvinnelige vokalister. I begynnelsen av karrieren ble sangstemmen beskrevet som en "nasal tenor", mens den aldrenee stemmen ble beskrevet som "whiskey baryton". I begynnelsen var han heller ikke noe spesielt god gitarist.

Tekstene omhandler romantikk, religion, død og seksualitet. Noen få sanger er politiske kommentarer. Han skrev på engelsk i en stil som ligger nærmere fransk chanson enn amerikansk pop, mer Jacques Brel og Serge Gainsbourg enn Woody Guthrie og Bob Dylan. Tor Marcussen mener «folk» ikke er en treffende betegnelse for Cohens musikk fordi melodiene har lite med tradisjonelle engelsk-amerikanske ballader å gjøre. I likhet med Joni Mitchells er teksten ofte selvutleverende.

Cohens første sang, «Chant», hadde bare to akkorder, og minner om den messingen Cohen (på samme måte som Bob Dylan) vokste opp med i synagogen. Liturgi fra både askenasisk og sefardisk tradisjon gjenspeiles i Cohens melodier. Jødedommen spilte en rolle i hans tekst og musikk. Verselinjen i «Who by Fire» er tilpasset fra Unetanneh Tokef, den jødiske bønnen der gud fremstilles som en dommer som avgjør hvem som skal dø det kommende året. Samtidig kommer den katolske innflytelsen til syne i sanger som «Sisters of Mercy» og det blodige kors på Golgata i «Everybody Knows». Dylan mener det er lett å undervurdere Cohen som komponist. Cohens sangtekster var til dels basert på jødiske kilder, men var også inspirert av blant annet kristen og buddhistisk tradisjon.).

Cohen er blitt betegnet som rockens velkledde gentleman. Han fikk tilnavn som «the high priest of pathos» og «goodfather of gloom». Samtidig var han kjent for sin blanding alvor og humor, ofte tørrvittig, mørk og ironisk. Han var kjent som en perfeksjonist og var svært nervøs for å opptre på scenen, noen ganger slik at han ga opp og gikk av scenen.

Bakgrunn

I 1958 fremførte Cohen egne dikt i en jazzklubb i Montreal. Han opptrådte sammen med et jazzband og resiterte diktene sine dels som sanger. I 1965 eller 1966 skal han spilt plater av Bob Dylan og erklært at han skulle bli den canadiske Dylan (ifølge Cohen selv ordla han seg ikke slik, men han gjorde det klart at Dylan var et forbilde). Cohen sa selv at han ha ikke hadde planer om å bli «singer-songwriter», han ville i stedet skrive countrymusikk. Tidlig i 1960-årene skal han ha drømt å spille inn plater. Under en diktopplesning i New York i februar 1966 avsluttet han med å synge «Stranger Song». Cohen uttalte at det for ham ikke var noe forskjell på sang og dikt, og alt han skrev hadde gitar til i hans hode. Lite inntekt fra forfattervirksomheten var avgjørende for at Cohen satset på musikk. Cohen kunne ikke lese noter.

Han utformet plateomslagene selv, blant annet med egne fotografier. Han spøkte selv med sin egen begrensede vokalprestasjoner: «Det er bare i et land som dette at jeg kan vinne pris for beste vokalist.» (den canadiske Juno Awards utdelingen 1992). Cohen kompenserte for sin begrensede stemme med kvinnelig kor. Cohen kunne bare i en viss grad følge en melodilinje og de enkle akkordene i de tidlige sangene var lettere for ham å fremføre med sin karakteristiske snakkesynging.

Tidlig i 1960-årene intervjuet Cohen, på oppdrag for Esquire, Glenn Gould, men ble så revet med av samtalen at han glemte å ta notater.

Platedebut

Sangeren Julie Felix ga ut Cohens «Hey, that's no way to say goodbye» og bidro til å popularisere Cohens sanger i Storbritannia. I hennes program på BBC debuterte han på britisk fjernsyn.

I 1966 hadde Cohen tenkt seg til Nashville for å prøve å få jobb som musiker. På veien stanset han i New York og kom der i kontakt med det som da var den nye «folk»-musikken med Joan Baez, Dylan og Judy Collins i front. I New York møtte han Mary Martin, som hadde koblet The Band med Dylan, og hun fungerte som Cohens manager og satte Cohen i kontakt med sin venn Collins. Cohen møtte Judy Collins første gang sommeren 1966. Rett etter at Collins hadde hørt sangene fremført av Cohen spilte hun dem inn selv. Et par av sangene hans, blant annet «Suzanne», kom med på platen In My Life som var nesten ferdig. Den ble utgitt i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Dylan, Jacques Brel og Lennon/McCartney. Dette ga Cohen internasjonal anerkjennelse som tekstforfatter.

Collins overtalte Cohen til selv å fremføre sangene offentlig. I New York opptrådte han første gang 22. februar 1967 i Village Theatre. På en konsert i Central Park i New York i 1967 dro hun ham opp på scenen, men han var så nervøs at han knapt klarte å synge. Et par måneder senere opptrådte på egen hånd i Newport Folk Festival. Collins inkluderte sine versjoner av Cohens sanger på senere utgivelser, blant annet «Sisters of Mercy» (1967). Tidligere i 1966 hadde gruppen Stormy Clovers som de første begynt å fremføre Cohens sanger og Cohen oppmuntret Stormy Clovers til å tilpasse sangene til sin egen sound med blant annet elektrisk gitar.

I 1967 debuterte han som plateartist på Columbia Records med albumet Songs of Leonard Cohen. Judy Collins hadde presentert Cohen for den legendariske talentspeideren John Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne». Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere Bruce Springsteen. Hammond var også produsent for Billie Holiday, Pete Seeger og Count Basie. Ifølge The New Yorker var det John Hammond som fant ut at Cohen kunne egne seg på plate og utbrøt entusiastisk «Watch out, Dylan». Cohen spilte inn platen fra mai til november 1967 i tre studioer og med ulike produsenter. Platen kom på topp 20 i Storbritannia. I tillegg til Collins gjorde Roberta Flack og Fairport Convention Cohens musikk kjent for et større publikum.

I get tagged as an art-song intellectual. But I've always tried to have hits.

Leonard Cohen (1980)

1960-årene

...ei røyst som ikkje skapte seg, som ikkje tøffa seg, som ikkje jåla seg til, som ikkje freista å nå meg, ei røyst som ikkje ville noko, ei røyst som snakkesong for seg sjølv, ei røyst som tala for meg meir enn ho tala til meg. Samstundes var ho røysta til ein prest (cohen er hebraisk for prest) som messa medan han trøysta og lækte meg, som varma meg og henne som eg hadde krope i hi med – medan dei briljante orda blenkte i det gode myrkret.

Håvard Rem

Cohen ble kjent som musiker midt i hippietiden, men skilte seg ut ved å være litt eldre, og han hadde kort velpleid hår og konservativ dress, han var høflig og beskjeden. Cohen var ikke involvert i studentopprøret, og ble av radikale beskyldt for å være reaksjonær.

Cohens debut som sanger kom få år etter at Dylan hadde gjort suksess med en uvanlig sangstemme. Med Dylan var også poeten blitt sanger og visesang-poeten ble et nytt idol. Cohen var ikke helt fornøyd med innspillingen av debutplaten, men den inneholdt sanger som ble fast innslag på repertoaret resten av karrieren. Debutplatens suksess fikk ikke særlig oppmerksomhet av platepraterne på radio og kom som en overraskelse. Omkring 1970 var han en stor stjerne i Europa, mens han i Nord-Amerika var mest kjent som poet og romanforfatter. Cohen var ingen typisk rockestjerne. Han debuterte over 30 år gammel, stemmen var nasal, monoton og med et begrenset register, og de første sangene hadde ofte svært enkelt musikalsk arrangement.

Joni Mitchell overtalt sin daværende samboer, David Crosby, til å spille Cohens neste album, Songs from a Room. Cohen reiste til Los Angeles og begynte innspilling i Columbias studio der. Samarbeidet fungerte ikke. Cohen møtte i Los Angeles tilfeldigvis på Bob Johnston som var en ledende produsent på den tiden med blant annet Bob Dylans John Wesley Harding, Simon & Garfunkels Bookends og Johnny Cash' At Folsom Prison. Platen ble innspilt i Nashville høsten 1968 under ledelse av Bob Johnston og er countrypreget. Den nådde andreplass på albumlistene i Storbritannia. Den fikk blandete anmeldelser og fikk positiv omtale for den usmykkede stilen.

I september 1970 begynte innspillingen av Songs of Love and Hate i Nashville. Den inneholder blant annet sangen «Famous Blue Raincoat». Platen om ut i 1971. Montreal Gazette mener denne er på høyde på debutplaten. Både Songs from a Room (1969) og Songs of Love and Hate ble produsert av Bob Johnston, som ellers arbeidet med Dylan og Johnny Cash, og som laget et nakent og intimt lydbilde. Disse to platene solgte bra i Europa og kom på «Top Five» i Storbritannia. «Min kommersielle suksess bør vel betraktes som en interessant pussighet», uttalte Cohen på den tiden. Rolling Stone avfeide platen som «deprimert og deprimerende». Songs of Love and Hate solgte svært dårlig i USA og kom ikke engang på topp 100 listen.

1970–1992

John Lissauer produserte New Skin for the Old Ceremony og Various Positions, han var også var med som turnéleder i 1970-årene

Populariteten sank i 1970-årene samtidig som studioinnspillingene ble mer forseggjorte. Sangene på New Skin for the Old Ceremony (innspilt i New York og produsert av John Lissauer) er akkompangert av flere instrumenter i større arrangement, og kritikkene var mer lunkne enn tidligere. Lissauer var også med som leder for bandet på Cohens turné i Europa og Nord-Amerika 1974 og 1975. Platen solgte til sølv i Storbritannia og Tyskland, mens den i Nord-Amerika ikke kom inn på listene overhode.

Death of a Ladies' Man (1977) ble produsert av Phil Spector og blir omtalt som mer kommersiell enn tidligere utgivelser. Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil. Bob Dylan og Allen Ginsberg koret på den burleske sangen «Don't Go Home with Your Hard-On». Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker. I USA var kritikerne imøtekommende og beskrev albumet som en uvanlig hybrid. Dette var Spector i sin mest ustyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen, som syntes at platen inneholdt mange gode sanger, men der ordene ble borte i miksingen.

Recent Songs ble spilte inn i Hollywood og utgitt i 1979. Jennifer Warnes medvirket som vokalist. New York Times vurderte albumet som et av de ti beste det året. Ifølge Montreal Gazette var Cohen med den tilbake til normalen og med noen av de beste melodiene han laget. Albumet solgte nesten ikke i USA og Canada, i Storbritannia kom det så vidt inn på listene. Cohen selv regnet det som et av sine beste. Tidlig i 1980-årene laget han musikkfilmen Night Magic sammen med Lewis Furey.

Sharon Robinson samarbeidet med Cohen fra 1979 til ut på 2000-tallet. Hun medvirket som vokalist og med egne melodier særlig på Ten New Songs (2001). Foto fra turne i 2008.

Various Positions, inkludert «Hallelujah», ble opprinnelig refusert av Columbia Records med ordene: «This isn't pop music. We're not releasing it. This is a disaster». Karrieren var på den tiden nede i bølgedal. På Various Positions ble det brukt synthesizere, og dette preget Cohens senere innspillinger. Jennifer Warnes hadde tidligere koret for Cohen, men var på denne innspillingen like fremtredende som Cohen selv og med en stemme som står i klar kontrast til Cohens begrensede register. Anjani Thomas medvirket som backingvokalist. Montreal Gazette regner Various Postions som Cohens beste etter debutalbumet. Tekstene på Recent Songs og Various Positions var ifølge Håvard Rem tilbake i Cohens sakrale og sentrallyriske språk. Rem mener Cohens britiskpregede oppvekst og utdanning, og særlig hans øvelse i den engelske sonetteformen, har satt tydelig spor i Various Positions.

Jennifer Warnes' innspillinger av Cohens sanger på platen Famous Blue Raincoat (1987), fornyet interessen for Cohens musikk. Warnes hadde lenge bidratt i koret på Cohens konserter. Omkring 40 musikere, blant andre Stevie Ray Vaughan, Michael Landau, Sharon Robinson, Vinnie Colaiuta, Bobby King og David Lindley, bidro sammen med Warnes. Warnes spilte inn kjente sanger og sanger som Cohen ennå ikke hadde spilt inn selv. Warnes rene sangstemme fikk frem det lyrisk i sangene, ifølge Simmons. Platen ble en suksess og solgte 750 000 kopier i USA.

I 1988 sørget albumet I'm Your Man for kommersielt comeback. Norge var det første landet der hans plater gikk til topps og han fikk i 1988 platinaplate for I'm your man. Innen utgangen av året hadde platen solgt 180 000 eksemplarer i Norge. En fjerdedel av Cohens salg i Europa var i Norge. I'm your man var Cohens største kommersielle suksess, og gjorde Cohen kjent for en ny generasjon. Innspillingen skjemmes noe av 1980-årenes stil ifølge Montreal Gazette, andre omtaler instrumenteringen som «cheesy»

The Future kom i 1992 og var Cohens til da mest politiske album. The Future hadde som I'm Your man innslag av fengende melodier til dels i et muntert tempo. Albumet fikk jevnt god kritikk og solgte bra, spesielt i engelsktalende land, i USA solgte den i 250 000 kopier. I Norge fikk den blandete kritikker og solgte bra.

2000-årene

I oktober 2001 ga han ut Ten New Songs, det første studioalbumet på ni år, etter at han hadde sverget på slutte å skrive musikk. Albumet ble innspilt i Cohens hjemmestudio i samarbeid med Sharon Robinson som medvirket både som vokalist og komponist. Tidligere var det utenkelig for Cohen å skrive sammen med andre, og ifølge Globe and Mails anmelder er Robinson den beste låtskriveren av de to. Fra zen-klosteret hadde Cohen med seg 250 mer eller mindre ferdige sang/dikt. Albumet fikk i hovedsak god kritikk og solgte bra i Europa. I USA solgte den lite, mens i Canada solgte den til platina og resulterte i fire Juno-priser (beste album, artist, låtskriver og video). Lydbildet var mer neddempet og mindre preget av svulmende arrangementer som i 1980- og 1990-årene. I februar 2000 (før Ten New Songs) ble konsertalbumet Field Commander Cohen med opptak fra konserter i Storbritannia i 1979 gitt ut.

Dear Heather kom ut i oktober 2004. Platen inneholder både standardlåten «Tennessee Waltz» og dikt fra Spice Box of Earth (1961). Albumet beskrives som hans mest eksperimentelle. Noen sanger har bare kvinnestemmer, i andre kombineres hans talestemme med kvinnestemmene. Albumet solgte bra i Europa og Canada men dårlig i USA, og ble da oppfattet som Cohens siste album.

Foto av Anjani Thomas på omslaget av Blue Alert. Cohen bidro med tekster og som produsent.

I 2006 utgav kjæresten Anjani Thomas soloalbumet Blue Alert. Tekstene ble hentet fra Cohens notatbøker, musikken skrevet og fremført av Thomas og produsert av Cohen. Cohen reiste sammen med Anjani på lanseringsturné og introduserte henne, men medvirket ellers ikke på scenen.

Philip Glass skrev musikk til Cohens tekster i Book of Longing. Dette var et sceneverk som hadde premiere i Toronto 1. juni 2007 og som deretter var på en kort turné før det ble utgitt på plate. Cohen karakteriserte verket som «Glassisk». En anmelder beskrev verket som forvirrende og imponerende. Glass' forfedre var som Cohens jødiske innvandrere fra det som nå er Litauen, og Glass og Cohen hadde en felles interesse i buddisme.

Old Ideas kom ut i januar 2012. Kritikkene var jevnt over positive og albumet nådde i USA tredjeplass på Billboard-listen. «But if it is to be his last communiqué, at least the old smoothie's going down swinging» skreve The Independents anmelder. Slates kommentator mente at Cohen ikke la særlig flid i musikken på denne, og han tok seg knapt bryet med å synge.

Popular Problems kom ut i 2014. Den fikk god mottakelse i blant annet Guardian og Financial Times. Det er et mesterverk ifølge Telegraphs anmelder og ga toppkarakter, mens New York Times var mer forbeholden i sin positive omtale.

Hans siste album, You Want it Darker, ble lansert sytten dager før han døde. Tittelsporet inkluderer det hebraiske «hineni», «her er jeg» eller «jeg er klar», med henvisning til Abraham som var klar til å ofre sin sønn. Det musikalske arrangementet er enkelt som på hans tidlige innspillinger og med inspirasjoner fra blant annet gospel. Albumet fikk meget god kritikk, og beskrives som et «dystert mesterstykke» og en «dødsmesse». Sønnen Adam Cohen ga i 2019 ut Thanks for the Dance basert på vokalopptak gjort samtidig med You Want it Darker. Adam Cohen skrev melodier og arrangerte musikken. Koret fra Shaar Hashomayim-synagogen, Michael Chaves, Javier Mas og Jennifer Warnes medvirket til innspillingen. Platen har bidrag fra Beck, Damien Rice, Leslie Feist, Bryce Dessner og Richard Reed Parry. Stavanger Aftenblads anmelder skriver at Adam Cohen har lagt seg nær farens stil og ga resultatet terningkast 5.

Filmmusikk

Den tyske regissøren Rainer Werner Fassbinder var fan av Cohen og brukte blant annet fem Cohen-sanger i Warnung vor einer heiligen Nutte. Her fotografert i 1980 sammen med skuespilleren Hanna Schygulla.

Robert Altman brukte Cohens sanger i filmen McCabe & Mrs. Miller (1971), noe som bidro til å gjøre musikken hans mer kjent. Altman var en fan av Cohen. Altman skal ha blitt inspirert av Songs of Leonard Cohen da han planla filmen og ifølge Rolling Stone er det vanskelig å tenke seg filmen uten Cohens sanger. Altman brukte Cohen i senere filmer. Rainer Werner Fassbinder var fan av Cohen og brukte hans sanger i flere filmer blant annet Warnung vor einer heiligen Nutte (1971). Werner Herzog brukte flere av Cohens sanger i Fata Morgana (1971).

Lars von Trier brukte «Suzanne» i Breaking the Waves. Oliver Stone brukte tre sanger fra The Future til filmen Natural Born Killers. Rufus Wainwright spilte inn «Hallelujah» for filmen Shrek (2001) etter at produsenten av Shrek hadde hørt John Cales versjon brukt i Basquiat (1996) om Jean-Michel Basquiat. I Watchmen ble «Hallelujah» brukt til en erotisk scene. Jeff Buckleys versjon av «Hallelujah» ble brukt i TV-serien The West Wing, Ugly Betty og Scrubs. Sarah Polley laget filmen Take This Waltz med tittel etter Cohens sang. Exotica (1994) av Atom Egoyan bruker «Everybody Knows» i en kjent scene. Variety oppgir minst 50 filmer med Cohen på soundtracket. IMDb oppgir i alt 242 filmer der Cohens sanger er på soundtracket.

I 1969 var Cohen i Italia og møtte Franco Zeffirelli for å diskutere samarbeid om musikk til filmen om Frans av Assisi. Zeffirelli brukt i stedet musikk av Donovan til Fratello sole, sorella luna.

Leonard Cohen i 2008

Rettssak mot forretningsføreren

I 2005 havnet Cohen i en opphetet rettstvist med sin forhenværende forretningsfører Kelley Lynch om flere millioner dollar som var forsvunnet. Lynch ble dømt til å betale tilbake 7,3 millioner dollar (andre kilder oppgir erstatningen til 9,5 millioner dollar) og fikk 18 måneders fengselsstraff. Cohen fikk trolig ikke pengene tilbake. Cohen hadde lite talent for forretninger og hadde gitt Lynch alle fullmakter, inkludert rett til å avgjøre om den medisinske behandlingen skulle avsluttes i tilfelle Cohen ble svært syk. Cohen selv hadde lite oversikt over bankkonti og kontrakter. Lynch skal også ha solgt rettighetene til Cohens tidligere verk uten hans vitende. Lynch ble også dømt til å holde seg unna Cohen. I forbindelse med saken beslagla politiet Cohen-arkivet hjemme hos Lynch. Beslaget fylte en flyttebil, og inneholdt et stort antall av Cohens notatbøker og brev fra Bob Dylan, Allen Ginsberg og Joni Mitchell.

Annet

Cohen malte og tegnet fra han var barn, og illustrerte til dels sine egne bøker. På sin eldre dager fikk han viss anerkjennelse for denne delen av sitt virke. Noen av bildene har vært utstilt, både som rene kunstutstillinger og i salgsgalleri.

I 1986 hadde han en gjesteopptreden i en episode av fjernsynsserien Miami Vice. Han fremstilte der en fransk interpolagent, og var på skjermen i vel ett minutt. Michael Mann, produsent for serien, er fan av Cohen. I 1983 skrev han og medvirket i den korte TV-filmen I am a hotel (regissert av Allan F. Nicholls).

Forhold til andre artister

Cohen ble kjent for et stort publikum særlig gjennom andre artisters fremføring av sangene og som filmmusikk. I tillegg til egne innspillinger har andre artister laget over tusen innspillinger av hans sanger. Blant de mest kjente er «Hallelujah», «Suzanne», «First We Take Manhattan» og «Bird on the Wire». «Hallelujah» er trolig en av de sangene som er oftest innspilt av andre artister, på linje med Beatles «Yesterday». Cohen påvirket yngre musikere som Tom Waits, Nick Cave, Jeff Buckley, PJ Harvey, Suzanne Vega, Katie Melua og Peter Gabriel.. Cohens begrensede sangstemme sammenlignes med Caves og Waits', i tillegg til Bob Dylans, stemmer.

Bob Dylan

Of their generation, they have the mountaintop all to themselves. (...) Through all their vicissitudes, they remain as far apart as ever in tone, topic, voice, and spirit. The differences that were there from the beginning remain differences. Dylan, the trickster, cultivates weirdness, and his talent lies in making the weird sound commonplace. Cohen, the defrocked rabbi, makes the commonplace sound weird.

Todd Gitlin

Cohen og Bob Dylan hadde parallelle og til dels sammenvevde karrierer; de var både venner og rivaler. På samme måte som Joan Baez gjorde låtskriveren Dylan kjent, gjorde Judy Collins låtskriveren Cohen kjent, et par år senere. Cohen hadde stor respekt for Dylan og bemerket at nobelprisen til Dylan «is like pinning a medal on Mount Everest for being the highest mountain». Tidligere hadde Cohen sagt om Dylan: «…en av de største stemmer som har talt fra hjertet på lang, lang tid. Bob Dylan er en skikkelse som dukker opp hvert tredje eller fjerde århundre».

Respekten var gjensidig. Dylan introduserte en fremføring av «Isis» med «denne er for Leonard», mens Cohen var til stede under konserten. Dylan forsvarte Cohen mot det han mente var urettferdig kritikk av Cohens dystre sanger. Dylan mener også at Cohen er undervurdert som komponist og at komposisjonene er mer sofistikerte enn man først får inntrykk av. Under en samtale med Cohen sa Dylan: "As far as I’m concerned, Leonard, you’re Number 1. I’m Number Zero."

Mens Dylans lyrikk beskrives som surrealistisk og preget av frie assosiasjoner, beskrives Cohens lyrikk som mer formell, skolert, klar, sakral og «liturgisk» – eller som bønner ifølge Dylan. Dersom Dylan er Shakespeare, så er Cohen John Donne skrev The Guardians kommentator: «Dylan’s lyrical gift is wild, copious, and immoderate, Cohen’s is precise, supplicatory and cloistral.» («Dylans lyriske begavelse er vill, frodig og ubeskjeden, Cohens er presis, ydmyk og klosteraktig.») Cohens beskrives som tydelig og utydelig på samme tid, og sammenlignes blant annet med Göran Tunströms.

Forholdet mellom Dylan og Cohen er studert blant annet av David Boucher i Dylan and Cohen: Poets of Rock and Roll (2004). New York Times drøftet i 1968 med utgangspunkt i Cohen og Dylan, om poptekster kunne betraktes som poesi. Et annet fellestrekk er begrensede sangstemmer og «snakkesyngingen» der frasering av enkelstavelser og avslutning av verselinjer er like viktig som melodilinjen. Gitlin mener de to er noe helt for seg selv av den generasjonen, og at de to hele tiden har vært ganske ulike. Gitlin mener også begges lyrikk kommer til kort uten musikk og at de to først og fremst er melodimakere. Cohen nevnes som en av de få popmusikere med tekster på bortimot Dylans nivå. Andre kommentatorer mener Dylans styrke var som melodimaker, mens Cohen var den beste dikteren av de to.

Ifølge Håvard Rem begynte Cohen å prøve seg som sanger før han kjente Dylan som sanger. Dylan ble som sanger kjent for et bredere publikum først sommeren 1965, da Dylan brøt gjennom med «Like a Rolling Stone». Tidligere var Dylan kjent gjennom andres fremføringer av sangene hans, og særlig av Joan Baez' tolkninger. Dylan kunne med sin begrensede sangstemme, ikke fremføre sangene på den melodiøse måten som Baez. I 1966, året etter, ville Cohen reise til Nashville for å bli musiker.

Konsertopptredener

Cohen med band, Javier Mas med gitar til høyre. McLarenvale, Australia, 2009

Cohen var lenge plaget av sceneskrekk. Da han i 1967 skulle spille sammen med Judy Collins på et anti-Vietnam-krig arrangement, stivnet han helt.

Cohen turnerte i Europa i hippietiden tidlig i 1970-årene. På vei til en konsert i nærheten av Aix-en-Provence, var veien blokkert over flere kilometer av forlatte biler. For å komme frem leide Cohen og musikerne noen hester; Cohen kom ridende inn på scenen på en hvit hingst. I England på vei til Isle of Wight holdt Cohen gratiskonsert på psykiatrisk sykehus (noe han gjentok blant annet i California). Han opptrådte på Isle of Wight («britisk Woodstock») der også Joan Baez, Jethro Tull og Jimi Hendrix (for siste gang) opptrådte. Cohen var nest sist på programmet, og lyktes med å roe ned et fiendtlig publikum (på omkring 600 000) som var svært opphisset etter Jimi Hendrix' opptreden. Publikum buet på alle, unntatt Cohen, ifølge Kris Kristofferson (som ble buet av scenen tidligere i programmet). Cohens opptreden er gjengitt i en dokumentarfilm utgitt i 2009.

Høsten 1970 deltok han blant på en anti-Vietnam-krigkonsert på University of Madison i 1970. I desember holdt han konsert i Montreal der statsminister Pierre Trudeau, Cohens gamle venn, hadde innført unntakstilstand etter oktoberkrisen. I 1972 holdt han konsert i Berliner Sportpalast der Goebbels 30 år tidligere hadde erklært «total krig». Cohen ble irritert på det urolige publikumet i Sportpalast og spurte dem på tysk: «Wollt ihr den totalen Krieg?» («Vil dere ha den totale krig?») I 1974 og 1975, etter New Skin for the Old Ceremony, gjennomførte Cohen sin største konsertturné til da. Han turnerte ikke med Death of a Ladies Man fordi han ikke kunne stille seg bak albumet, og sangene måtte blant annet «avspectoriseres» før han kunne fremføre dem.

Maciej Zembatys gjendiktinger gjorde Cohens musikk kjent i Polen under kommunistregimet i 1980-årene. Her fotografert i Warszawa i 2009.

Etter Recent Songs reiste han på turné i Sverige høsten 1979; kor var Sharon Robinson (som opptrådte med Cohen for første gang) og Jennifer Warnes som hadde turnert med Cohen flere år tidligere. Kyozan Joshu Sasaki, Cohens zen-lærer, reiste sammen med bandet på turneen. Various Positions ble fulgt av en omfattende turné med blant annet 77 konserter i Europa. Han holdt i 1985 også fire konserter i Polen der Cohen var kjent gjennom Maciej Zembaty som hadde gjendiktet seksti av Cohens sanger. Zembatys versjon av «The Partisan» var den uoffisielle sangen til Solidaritet. Anjani Thomas medvirket som vokalist på turneen.

Til konsertturneen for I'm Your Man ble koret supplert med Julie Christensen og Perla Batalla. Cohen holdt 60 konserter fra april 1988 i Tyskland. I Storbritannia medvirket han på prins Charles' veldedighetskonsert sammen med Eric Clapton, Elton John, Dire Straits, Bee Gees og Peter Gabriel.. Charles er selv erklært fan av Cohen. Turneen til The Future begynte i april 1993 med konserter i Skandinavia. Han brukte da stort sett samme band som tidligere, blant annet Batalla og Christensen. Rebecca De Mornay var med på store deler av turneen. Konsertene fikk jevnt gode kritikker, og selv om Cohen fortsatt slet med å gå på scenen, bemerket kritikerne at han var mer løssluppen og drev «artisteri».

Israel

På en konsert i Jerusalem orket han ikke å gå på scenen, hvorpå publikum begynte å synge «Hevenu Shalom Aleichem» («vi bringer deg fred»). I 1973 reiste han fra Hellas til Israel (i forbindelse med Jom kippur-krigen) og ønsket å verve seg til støtte for Israel. Han endte med å opptre for styrkene ved fronten. Under beskytning søkte han ly i en skyttergrav der han delte en flaske konjakk med Ariel Sharon som viste seg å være en fan. Journalisten Matti Friedman ga i 2022 ut boken Who by Fire. Leonard Cohen in Sinai om denne episoden. Friedman fikk tilgang en av Cohens dagbøker og med det innsikt i Cohens livskrise på den tiden. Reisen til Israel i forbindelse med krigen var trolig impulsivt og han reiste tomhendt og uten gitar. Noen musikere gjenkjente Cohen på en kafe i Tel Aviv og overbeviste ham om å bli med til fronten i Sinai for å opptre for styrkene. Opplevelsen av brutaliteten og livsfaren ved fronten ble en fornyelse for Cohen. I 1974 skrev han «Who by Fire» (basert på en bønn til Jom kippur) på bakgrunn av opplevelsen. Til låten «Lover Lover Lover» hadde han opprinnelig skrevet tekstlinjen «down to the desert to help my brothers fight». Cohen krysset Suez-kanalen like bak de israelske styrkene. Cohen selv snakket ikke om turneen og hendelsene ved fronten.

I 1988 uttalte han støtte til Israels overlevelse som stat, men syntes situasjonen og voldsbruken var tragisk. I 2009 opptrådte han i Israel for første gang etter 1985, han donerte inntektene fra konserten i Tel Aviv til en israelsk-palestinsk fredsorganisasjon. Cohen ønsket også å opptre i Ramallah på Vestbredden, men konserten ble avlyst fordi den ble for politisk kontroversiell.

2008–2013

Edinburgh Castle, juli 2008

Blant annet på grunn av pengemangel begynte han i 2000-årene å opptre etter 15 års pause. Fra mai 2008 og ut 2013 var han på en lang turné rundt hele verden. Stemmen hans var forandret (blant på grunn av sigarettrøyking) og han stemte gitarstrengene ned to trinn for å passe til den dype stemmen. Han holdt 380 konserter på fem år, det var mer enn alle konserter til sammen i årene fra debuten til 1993. Han nærmet seg da 80 år, og holdt konserter som varte over tre og opp til fire timer. Han begynte også å sette pris på å holde konserter og å være på reise. Han opptrådte i Norge fire ganger i perioden 2008–2010. Han holdt sin siste konsert 21. desember 2013 i New Zealand. Sharon Robinson og The Webb Sisters var med som kor på den siste store turneen. Hattie og Charley Webb spilte også harpe og gitar. Den spanske gitarvirtuosen Javier Mas medvirket på Cohens siste turné i tre år. Javier Mas hadde et par år tidligere medvirket på et spansk hyllestalbum.

Turneen ble innledet med en rekke konserter øst i Canada (først i Fredericton), i små lokaler med plass til noen hundre tilhørere, og publikum var til dels sterkt beveget. Det første store lokalet var Toronto, og Webb-søstrenes fremføring av «If It Be Your Will» imponerte publikum. Rolling Stone kalte konserten «overveldende». Cohen og bandet opptrådte også på Glastonbury-festivalen med et publikum på hundre tusen, og Cohens opptreden ble beskrevet som et høydepunkt på festivalen. Senere sommeren 2008 holdt de konsert i [[The O₂ Arena]] i London med et publikum på 20 000. I 2009 fortsatte turneen i Australia, New Zealand og USA (i New York ble billetter solgt på svartebørsen for opp til 500–700 dollar), og flere konserter i Europa og Tyrkia. De to første årene av turneen innbragte over 50 millioner dollar brutto. I 2010 fortsatte Cohen med konserter i Europa, Australia, Kambodsja, Hawaii og Nord-Amerika. Turneen var et nytt comeback for Cohen, blant annet i USA, der han tidligere hadde blitt lavt vurdert. De tidligere turneene var preget av stort inntak av rusmidler (amfetamin, LSD og alkohol). På denne siste store turneen lot han til og med være å røyke.

Norge

Det er mange ting som gjev Cohen særpreg som kunstnar, men at ein etablert, seriøs forfattar går bort og vert megastjerne på pophimmelen, er eineståande. Dette spennet eller denne fordoblinga av karrieren hans vert ikkje mindre drastisk av at han som lyrikar har Yeats og Lorca som ideal og musikalsk skal ha skildra seg sjølv som countrysongar. Dette kan vera ei av forklaringane på at songtekstane hans ikkje sjeldan er like utilgjengelege som mykje av musikken hans er innsmigrande.

Kaj Skagen

Han opptrådte over 15 ganger i Norge (17 ganger ifølge Dagsavisen) og sist i Oslo Spektrum 20. august 2013.

• 29. mai 1976: Chateau Neuf, Oslo. Helt på slutten av denne konserten ble lokalet utsatt for en bombetrussel, og publikum måtte evakuere. Cohen forlot bygningen ca. en halvtime senere, og oppdaget at det fortsatt stod en gruppe mennesker utenfor. Han holdt deretter en liten ekstrakonsert på gresset bak Chateau Neuf for denne gruppen av ivrige fans.
• 15. oktober 1979: Oslo Konserthus
• 6. februar 1985: Sentrum kino, Oslo
• 30. juni 1985: Kalvøyafestivalen, Oslo
• 1. og 7. mai 1988: Oslo Konserthus
• 3. og 4. mai 1988: Grieghallen, Bergen
• 6. mai 1988: Kongeparken, Ålgård
• 26. juni 1988: Kalvøyafestivalen
• 28. juni 1988: Nygårdsparken, Bergen
• 1. mai 1993: Oslo Spektrum
• 1. juli 2008: Bislett stadion, Oslo
• 16. juli 2009: Langesund
• 17. juli 2009 Moldejazz (Romsdalsmuseet), Molde
• 6. august 2010: Oslo Spektrum
• 28. august 2012: Koengen, Bergen konserten varte i 4 timer med omkring 12.000 tilstede.
• 29. august 2012: Fredriksten, Halden
• 20. august 2013: Oslo Spektrum, Oslo

Verkliste

Seriousness, rather than depression is, I think, the characteristic of my work.

(Alvor, snarere enn depresjon, tror jeg, er typisk for mitt arbeid.)

Leonard Cohen

Bibliografi

• 1956: Let Us Compare Mythologies, dikt
• 1961: The Spice-box of Earth, dikt
• 1963: The Favorite Game, roman (på norsk 1972: Yndlingsleken, oversatt av Kaj Skagen, Tiden forlag)
• 1964: Flowers for Hitler, dikt
• 1966: Beautiful Losers, roman (på norsk 1973: Skjønne tapere)
• 1966: Parasites of Heaven, dikt
• 1968: Selected Poems: 1956–1968, utvalgte dikt (samt noen nye)
• 1972: The Energy of Slaves, dikt (på norsk 1989: Slavenes energi, oversatt av Håvard Rem, Cappelen forlag)
• 1978: Death of a Lady's Man, dikt
• 1984: Book of Mercy, dikt (på norsk 1985: Nådens bok, oversatt av Håkon Harket og Henning K. Dahl, ExLibris forlag)
• 1993: Stranger Music, utvalgte (og omskrevne) dikt og sanger
• 2006: Book of Longing, dikt og tegninger (på norsk: Lengselens bok, gjendiktet av blant andre Frode Grytten, Ragnar Hovland, Nils-Øivind Haagensen, Linda Klakken, Per Ivar Martinsen og Lars Lillo-Stenberg)
• 1988: Kjærlighet og hat: utvalgte dikt, til norsk ved Håvard Rem. Cappelen forlag

Diskografi

«Sisters of Mercy» is verse after verse of four distinctive lines, in perfect meter, with no chorus, quivering with drama. The first line begins in a minor key. The second line goes from minor to major and steps up, and changes melody and variation. The third line steps up even higher than that to a different degree, and then the fourth line comes back to the beginning. This is a deceptively unusual musical theme, with or without lyrics. But it's so subtle a listener doesn't realize he's been taken on a musical journey and dropped off somewhere, with or without lyrics.

Bob Dylan

Plateomslaget for New Skin for the Old Ceremony (1974)

(alle på Columbia Records)

• 1967: Songs of Leonard Cohen
• 1969: Songs from a Room
• 1971: Songs of Love and Hate
• 1973: Live Songs (konsertalbum)
• 1974: New Skin for the Old Ceremony
• 1977: Death of a Ladies' Man (først utgitt på Warner Communications)
• 1979: Recent Songs
• 1984: Various Positions
• 1988: I'm Your Man
• 1992: The Future
• 1994: Cohen Live: Leonard Cohen in Concert (konsertalbum)
• 2001: Field Commander Cohen: Tour of 1979 (konsertalbum)
• 2001: Ten New Songs
• 2004: Dear Heather
• 2009: Live in London (CD/DVD)
• 2010: Songs from the Road (CD/DVD) (konsertalbum)
• 2012: Old Ideas
• 2014: Popular Problems
• 2016: You Want It Darker
• 2019: Thanks for the Dance (vokalen ble spilt inn samtidig som You Want It Darker)

De tre første albumene ble utgitt i remastret utgave med bonusspor i 2007.

Samlealbum

• 1975: The Best of Leonard Cohen / Greatest Hits
• 1980: Liebesträume – Leonard Cohen singt seine schönsten Lieder
• 1989: So Long, Marianne
• 1997: More Best of Leonard Cohen
• 2002: The Essential Leonard Cohen (dobbeltalbum)
• 2008: The Collection
• 2009: Greatest Hits
• 2011: The Complete Studio Albums Collection

Innspillinger med andre artister

Kirkelig Kulturverksted lanserte i 1993 hyllestalbumet Hadde månen en søster: Cohen på norsk. Tekstene ble gjendiktet av Håvard Rem og fremført av blant andre Kirsten Bråten Berg og Kari Bremnes.

Nederlandske Avalanche Quartet har spesialisert seg på fremføring av Cohens sanger. Nick Cave begynte å høre Cohen i tenårene og hadde Cohens «Avalanche» som første spor på debutplaten From Her to Eternity. Hyllestalbumet I'm your fan ble utgitt i 1991 med 18 sanger skrevet av Cohen og covret av Pixies, Nick Cave, R.E.M., Lloyd Cole, Ian McCulloch og John Cale. Cohen selv satte stor pris på innspillingen. I 2004 ga Collins ut Democracy: Judy Collins sings Leonard Cohen et album med samtlige av hennes innspillinger av Cohens sanger.

He worked with what he’d got. Simple chords on his guitar, which he wished he could play better. A finger or two on a keyboard. His “golden voice”, a wry joke (for yes, he often joked, when he could raise his brooding eyes out of his despair). He was a singer in the lesser choirs, ordained to raise his voice so high and no higher; though certainly low and, after decades of Marlboro Lights, yet lower.

The Economist

Ifølge nettsiden leonardcohenfiles.com finnes over 3.000 cover-innspillinger av Cohens sanger. Cohen ble gjennom Judy Collins versjon av «Suzanne» og den har senere blitt spilt av mange andre artister. «Hallelujah» er trolig den som i spilt av flest artister med Bob Dylan som den første i 1988. Andre coverversjoner inkluderer:

• «Bird on the Wire» innspilt eller fremført av Fairport Convention, Johnny Cash, Joe Cocker, Jennifer Warnes
• «Everybody Knows» innspilt av Don Henley, Bette Midler, Rufus Wainwright
• «First We Take Manhattan» innspilt av Joe Cocker, R.E.M.
• «Chelsea Hotel No. 2» med blant andre Lana del Rey og Regina Spektor
• «Hallelujah» med blant andre John Cale, Jeff Buckley, Alexandra Burke, Bob Dylan, Brandi Carlile, Regina Spektor, Willie Nelson, Susan Boyle, Tim Minchin, Myles Kennedy, Bono og kvarteten Espen Lind, Kurt Nilsen, Alejandro Fuentes og Askil Holm
• «In My Secret Life» innspilt på plate av blant andre Katie Melua (Pictures, 2009) og Eric Burdon (2004)
• «Dance Me to the End of Love» med Perla Batalla (2005)
• «The Future» innspilt av Daniel Lanois.
• «Hey, That's no Way to Say Goodbye» innspilt av Roberta Flack
• "Spurv på en snor" med Hanna-Maria og Magnus Grønneberg (2013)
• «Ain't No Cure for Love» med Ane Brun på albumet Cohen – Scandinavian report (2009)

Den nederlandske gruppen Avalanche Quartet har spesialisert seg på innspilling og fremføring av Cohens sanger.

Hyllestalbumer

(utvalg)

• 1987: Famous Blue Raincoat, Jennifer Warnes
• 1991: I'm Your Fan (Tribute to Leonard Cohen) med blant andre Nick Cave, R.E.M., Lloyd Cole og Pixies. Albumet ble til på initiativ fra et fransk rockemagasin.
• 1993: Hadde månen en søster: Cohen på norsk, gjendiktet av Håvard Rem, fremført av blant andre Claudia Scott, Liz Tove Vespestad, Kari Bremnes, Sidsel Endresen og Kirsten Bråten Berg, akkompagnert av CC Cowboys
• 1995: Tower of Song: The Songs of Leonard Cohen, diverse artister, blant annet Elton John, Sting med Chieftains, Billy Joel, Suzanne Vega, Tori Amos, Don Henley og Peter Gabriel samt Bono som fremfører Hallelujah. Dette albumet ble til på initiativ av Cohens manager mens Cohen var i klosteret.
• 2002: Leonard Cohen på svenska, Jan Erik Lundqvist
• 2006: Leonard Cohen: I'm Your Man, diverse artister
• 2007: Acordes con Leonard Cohen, med blant andre Adam Cohen og Javier Mas.

Priser og utmerkelser

Put simply, if I could write like that, I would.

(For å si det enkelt, hadde jeg kunnet skrive slik ville jeg gjort det.)

Salman Rushdie da han overrakte PEN-prisen (2012)

As we make our way toward the finish line that some of us have already crossed, I never thought I'd get a Grammy award. In fact, I was always touched by the modesty of their interest.

Cohen da han mottok Grammy for Lifetime Achievement i 2010

• 1964: Prix litteraire du Québec (4000 dollar) for Favourite Game.
• 1969: Den canadiske generalguvernørens litteraturpris, for Selected Poems (avslått)
• 1971: Æresdoktor ved Universitetet i Halifax.
• 1991: Officer of the Order of Canada.
• 1992: Ærestittel i litteratur fra McGill universitetet.
• 1993: Tildelt Juno Award (første av fem ganger)
• 1993: Generalguvernørens Performing Arts Award for livslang innsats
• 2002: Companion av Canadaordenen
• 2006: Cohen innlemmet i Canadian Songwriters Hall of Fame
• 2008: Innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
• 2008: Storoffiser av Québecs nasjonalorden
• 2010: Tildelt Grammy for Lifetime Achievement, og innlemmet i Songwriters Hall of Fame.

Poetry comes from a place that no one commands, that no one conquers. So I feel somewhat like a charlatan to accept an award for an activity which I do not command. In other words, if I knew where the good songs came from I would go there more often.

Cohen da han mottok fyrsten av Asturias pris i 2011

• 2011: Fyrsten av Asturias' pris for litteratur utdelt i en stor seremoni med kongefamilien tilstede. Lorcas niese takket Cohen for at han var ambassadør for Lorca.
• 2012: Glenn Gould-prisen for unik og livslangt bidrag til kunsten, prisen på 50.000 dollar donerte Cohen til Canadian Council of Art.
• 2012: PEN New England, Song Lyrics of Literary Excellence Award (sammen med Chuck Berry, juryen besto av blant annet Bono, Rosanne Cash, Elvis Costello og Rushdie)
• 2012: Prix Denise-Pelletier

Dokumentarer og biografier

I 1965 laget Donald Brittain og Don Owen en 40 minutter lang dokumentar om Cohen mens han bare var kjent som forfatter (filmen skulle etter planen også omhandle Cohen tre poeter fra en generasjon eldre). University of Toronto kjøpte originalmanus til Beautiful Losers for 6000 dollar, en stor sum den gangen. Tony Palmer laget dokumentarfilm Bird on a Wire av Cohens turne i Europa i 1972 (lansert i 1974). Filmen ble vist kort tid på kino og deretter på tysk fjernsyn og var deretter forsvunnet i flere tiår. Konserten på Isle of Wight i 1970 er dokumentert i en dokumentarfilm utgitt i 2009.

Harry Rask laget dokumentaren Song of Leonard Cohen som ble vist på canadisk TV i 1980. Det ble laget en svensk og en fransk fjernsynsdokumentarer om Cohen mens han var i klosteret. Nettsiden leonardcohenfiles.com ble etablert i 1995 og blir drevet fra Finland. Cohen begynte å samarbeid med personene bak nettsiden og forsynte dem med originalt stoff blant annet tidlige versjoner av tekster til sanger som «Suzanne». Lian Lunson lanserte i 2006 dokumentarfilmen Leonard Cohen: I'm Your Man der Cohen selv og relaterte musikere som Nick Cave, Kate McGarrigle, Antony Hegarty og Rufus Wainwright medvirket blant annet ved en hyllestkonsert i Operahuset i Sydney.

Den unge Michael Ondaatje publiserte i 1970 en gjennomgang i av Cohens litterære produksjon til da. Norske studier av Cohens forfatterskap inkluderer Erling Aadlands Love itself. Et essay om Leonard Cohens sanglyrikk (Spartacus, 2003). Den svenske lyrikeren Peter Lindforss ble kjent med Cohen på Hydra i 1980-årene og skrev i 2007 Mannen som förstörde mitt liv. En bok om Leonard Cohen.

Dokumentarfilmprodusenten Nick Broomfield (født 1948), foto 2005.

Rockejournalisten Sylvie Simmons publiserte i 2012 en omfattende og detaljert biografi om Cohen, I'm Your Man: The Life of Leonard Cohen. Biografien er blant annet basert på intervjuer med hovedpersonen og en rekke relaterte personer som Judy Collins, Marianne Ihlen, Suzanne Verdal og Suzanne Elrod. Simmons er fan av Cohen, men la ikke skjul på hovedpersonens mindre sympatiske sider. Boken er oversatt til flere språk inkludert norsk. Kari Hesthamars So Long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (Spartacus, 2008, oversatt til dansk, engelsk og gresk) forteller Marianne Ihlens versjon av forholdet til Axel Jensen og Cohen.

I 2019 kom dokumentarfilmen Marianne & Leonard: Words of Love laget av Nick Broomfield. Broomfield var selv på Hydra samtidig med Cohen og Ihlen, og ble kjent med dem personlig. Filmen inkluderer originalopptak fra 1960-årene, blant annet Broomfields egne. Dokumentaren hadde premiere på Sundance filmfestival i 2019 og ble vist på BBC2 i september 2019.

Journalisten Matti Friedman ga i 2022 ut Who by Fire: Leonard Cohen in the Sinai og en fjernsynsserie er planlagt (i 2024) basert på boken.

Litteratur

• Boucher, D. (2004). Dylan and Cohen: poets of rock and roll. London/New York: Continuum Intl Pub Group. ISBN 0826459811.
• Hesthamar, Kari (2008): So Long, Marianne. Ei kjærleikshistorie (Spartacus, 2008). ISBN9788243007321. Engelsk som So Long, Marianne. A love story.(Toronto, ECW press, 2014).
• Lindforss, Peter (2007): Mannen som förstörde mitt liv. En bok om Leonard Cohen. Ellerströms förlag. ISBN 9789172471702.
• Nadel, Ira B. (1996): Various Position: A Life of Leonard Cohen. Pantheon Books, New York. Norsk utgave: Leonard Cohen. En tolerert biografi (oversatt av Per Fosser), Libretto forlag, Oslo, ISBN 9788278862278.
• Ondaatje, Michael (1970): Leonard Cohen. Serie: New Canadian Library. Toronto: McClelland & Stewart.
• Reynolds, A. (2012). Leonard Cohen: A Remarkable Life. Music Sales Group.
• Rem, Håvard (2015). Leonard Cohen. Liv og karriere. Küenholdt forlag. ISBN 9788299977616. 
• Simmons, Sylvie (2013). I'm your man : Leonard Cohens liv. Oversatt av Håvard Rem. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202410476. 
• So Long – norske forfattere om Leonard Cohen. Morten Ståle Nilsen (red.). Oslo: Falck forlag. 2017. ISBN 9788293039662. 

Noter

Type nummerering

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Leonard Cohen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Leonard Cohen – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Leonard Cohen på Internet Movie Database
• (no) Leonard Cohen hos Sceneweb
• (sv) Leonard Cohen i Svensk Filmdatabas
• (da) Leonard Cohen på Filmdatabasen
• (da) Leonard Cohen på Filmdatabasen
• (da) Leonard Cohen på Scope
• (fr) Leonard Cohen på Allociné
• (en) Leonard Cohen på AllMovie
• (en) Leonard Cohen hos The Movie Database
• (en) Leonard Cohen på Apple Music
• (en) Leonard Cohen på Discogs
• (en) Leonard Cohen på MusicBrainz
• (en) Leonard Cohen på SoundCloud
• (en) Leonard Cohen på Spotify
• (en) Leonard Cohen på Songkick
• (en) Leonard Cohen på Last.fm
• (en) Leonard Cohen på AllMusic
• Leonard Cohen på Facebook
• Leonard Cohen på Instagram
• Leonard Cohen på Myspace
• Leonard Cohen på YouTube
• The Leonard Cohen Files
• Allmusic