Kveif eller kveiv, på engelsk kalt coif, er en liten, hetteliknende lue som var vanlig i Europa i middelalderen. Hodeplagget ble vanligvis laget av lerret og var enkelt i snittet. Det satt tett inntil hodet, dekket ørene og nakken og ble knyttet fast med bånd under haken som en kyse. Opprinnelig ble kveif båret som et beskyttelsesplagg under krigernes ringbrynjehetter, men ble seinere også et sivilt plagg, først for menn, siden for begge kjønn.

Bønder fra middelalderen med kveifer, trange knytteluer av lerret, side trøyer og underbrøker eller braier.

I dag brukes kveif-liknende luer mest til barn og som små kyser og løse hetter til visse folkedrakter.

Historikk

rediger
 
Fløytespillere i kveifer og lange kjortler, Illustrasjon fra middelaldermanuskriptet Cantigas de Santa Maria («Sanger til jomfru Maria»), Det er en stor samling solosanger skrevet på Galisisk-portugisisk og med musikknotasjon da Alfonso X av Castilla (1221-1284) regjerte.
 
Jakt på enhjørning, Miniatyrmaleri fra The Ashmole Bestiary, et engelsk bestiarium fra 1200-tallet
 
Utsnitt av Pieter Bruegel den eldres maleri Lignelsen om de blinde fra 1568 viser fattige tiggere kledt i ulike varianter av kveifer.

Det har vært ulike typer knytteluer og små underhetter opp gjennom historien, og bruken og navnene varierer. Kraftigere kveifer av lær eller av foret eller vattert tøy ble båret som beskyttelse under ringbrynjer og hjelmer tidlig i middelalderen. Kveifer ble også båret under hatter og større luer. Det kunne for eksempel være under baretter, flate luer som var populære på 1400- og 1500-tallet, eller under ulike typer hodelin og andre hodeplagg for kvinner. Innendørs var det vanlig å bruke slike luer uten noe over, særlig for barn. Det gjaldt også eldre menn, som i England ofte bar svarte kveifer. Lua kunne for øvrig bæres med snorene bundet sammen oppå hodet.

På De britiske øyer ble kveif beholdt langt inn på 1800-tallet som hodeplagg for barn og kvinner på landet.

Etymologi

rediger

Ordet kveif, også i former som kveiv, kofri, koffri'[1] og kefja, kommer fra gammelnorsk og er i slekt med det engelske coif som begge stammer fra det franske ordet coif(fe) som betyr «lue» eller «hodetøy». Coiffe skal i sin tur komme fra det latinske cofea, «hjelm», og er i slekt med fransk coiffure, «frisyre». I italiensk kalles kveif cuffia.

Ordet kveiv har på norsk også blitt brukt om et høyt, bispelueliknende seremonielt stasplagg brukt tidlig i middelalderen.

På engelsk brukes ordet coif[2] om flere typer hodeplagg som minner om middelalderens hetteluer. Coif betegner også en spesiell lue som ble båret under slør, for eksempel av nonner. Coif kan også være et hvitt hodeplagg som var verdighetstegn for visse britiske advokater, såkalte serjeants-at-law, fram til 1800-tallet. Coif blir også brukt som betegnelse på denne gamle advokatstanden. Coif brukes i tillegg om en solid hue av stål, lær eller vattert tøy som ble båret under en hjelm eller ringbrynjehette. Ordet brukes tidvis også om selve brynjehetta.

Se også

rediger
  • Hølk (høllik, hyllik, hylk), enkel barnelue eller damehette i eldre tid
  • Kyse, løs hette som knyttes under haken
  • Hette
  • Lue
  • Kalott, lite hodeplagg med rund pull uten skygge
  • Camauro, tilsvarende pavelue, oftest rød

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger