Iapetushavet
Iapetushavet[1] var et hav som eksisterte i de neoproterozoikiske og paleozoiske epoker av den geologiske tidsskala (for 600 til 400 millioner år siden). Iapetushavet lå på den sørlige halvkule, mellom paleokontinentene Laurentia, Baltika og Avalonia. Havet forsvant med de kaledonske, takoniske og akadiske fjellkjedefoldinger, da disse tre kontinentene sammen dannet et stort landareal kalt Laurussia.
Ettersom Iapetushavet omtrentlig ligger mellom de kontinentale massene som på et mye senere tidspunkt skulle danne de motsatte breddene av Atlanterhavet, kan det ses på som en slags forløper til Atlanterhavet. Iapetushavet ble derfor oppkalt etter titanen Iapetus, som i gresk mytologi var far til Atlas.[2]
Forskning historie
rediger
Ved starten av det 20. århundre la den amerikanske paleontologen Charles Walcott merke til forskjeller i bunnlevende trilobitter i tidlig paleozoikum, mellom de fra Laurentia (slike som olivellidae, den såkalte «pacifikanske fauna»), som finnes i Skottland og vestlige Newfoundland og de fra Baltika (for eksempel paradoxididae, ofte kalt den «atlantiske fauna»), som finnes i de sørlige delene av De britiske øyer og østlige Newfoundland. Geologene på begynnelsen av 1900-tallet antok at et stort trau, en såkalt geosynklinal, hadde eksistert mellom Skottland og England på begynnelsen av paleozoikum, og holdt begge sider atskilt fra hverandre.
Med utviklingen av platetektonikk på 1960-tallet konkluderte geologer som Arthur Holmes og John Tuzo Wilson at Atlanterhavet må ha hatt en forløper før Pangea-epoken. Wilson la også merke til at Atlanterhavet hadde åpnet seg på omtrent samme sted som forløperen hadde lukket seg. Dette førte ham til hans wilsonsyklus-hypotese.
Geodynamisk historie
redigerPaleozoikum
redigerPå begynnelsen av paleozoikum dannet Iapetushavet et bredt oseanisk basseng mellom paleokontinentene Laurentia (Skottland, Grønland og Nord-Amerika) i vest og Baltika (Skandinavia og deler av Nordøst-Europa) i øst. Havet var avgrenset i sør av det store paleokontinentet Gondwana (som inneholdt det fremtidige Afrika, Sør-Amerika, sørlige Eurasia, Australia og Antarktis), senere av terraner som brøt av Gondwana, som mikrokontinentet Avalonia (i dag litosfæren som er spredt over det østlige New England, den sørlige delen av Newfoundland, deler av New Brunswick og Nova Scotia, det sørlige Irland, de meste av England og Wales, Nederlandene og nordre del av Tyskland). Sørvest for Iapetus utviklet en vulkansk øybue seg fra tidlig kambrium (540 millioner år siden) og framover. Denne vulkanbuen ble dannet over en subduksjonssone hvor Iapetushavets oseaniske litosfære ble presset sørover under en annen oseanisk litosfære. Fra kambrium (rundt 550 millioner år siden) begynte det vestlige Iapetushavet å bli gradvis smalere på grunn av denne subduksjonen. Det samme skjedde lengre nord og øst, der Avalonia og Baltika begynte å bevege seg mot Laurentia fra ordovicium (488-444 millioner år siden) og fremover.[4]
Den Finnmarkiske fase[5] som er funnet i den nordvestlige delen av Skandinavia (560-480 millioner år gamle) må ha vært forårsaket av utviklingen av en ny subduksjonssone langs den vestlige kanten av Baltika, som var en passiv margin før den tid. Trilobitt-faunaen på kontinentalsokkelen til Baltika og Laurentia er fortsatt svært forskjellige i ordovicium, mens silur-faunaen viser tiltakende blanding av arter fra begge sider, etterhvert som kontinentene beveget seg nærmere hverandre.[6]
I vest ble Iapetushavet lukket med den takoniske orogenese (480-430 millioner år siden), da vulkanøybuen kolliderte med Laurentia. Noen forfattere betrakter også det oseaniske bassenget sør for øybuen som en del av Iapetushavet, denne grenen ble senere lukket gjennom den akadiske orogonese da Avalonia kolliderte med Laurentia. I mellomtiden hadde også de østlige delene også lukket seg: Tornquisthavet mellom Avalonia og Baltika i slutten av ordovicium,[7] og hoveddelen mellom Baltika-Avalonia og Laurentia i den grampianske fase og den skandiske fase av den kaledonske orogenese (440-420 millioner år siden). På slutten av silurtiden (ca. 420 millioner år siden) var Iapetushavet fullstendig forsvunnet og den samlede massen av de tre kontinentene dannet et «nytt» kontinent, kalt Laurussia eller Euramerika,[8] som senere skulle bli den nordlige delen av superkontinentet Pangaea.
Neoproterozoikums opprinnelse
redigerSelv om måten Iapetushavet utviklet seg og forsvant på i paleozoikum er rimelig godt forstått, er det geodynamiske rundt dens opprinnelse mindre klar. I yngre Neoproterozoikum (rundt 800 millioner år siden) dannet Baltika, Laurentia, og kratonene som senere skulle bli Gondwana sammen superkontinentet Rodinia. Den nøyaktige konfigurasjonen som kontinentene ble sammenføyet i er imidlertid ikke klarlagt.[9] Det er imidlertid klart at intrakratoniske bassenger hadde utviklet seg i de nordlige delene av dette superkontinentet i den kryogeniske perioden (850-630 millioner år siden), et første tegn på kontinental oppbrytning (andre deler av Rodinia ble sannsynligvis brutt av enda tidligere).
På mange steder i Skandinavia er basaltiske ganger funnet med en alder på mellom 670 og 650 millioner år. Disse er tolket som bevis på at riftingen som skulle danne Iapetushavet hadde startet før den tid.[10] I Newfoundland og Labrador er også Long Range-gangene antatt å ha blitt dannet under dannelsen av Iapetushavet.[11]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Wells, John (14. april 2010). «Iapetus and tonotopy». John Wells's phonetic blog. Besøkt 21. april 2010.
- ^ Navnet Iapetus ble først brukt av Harland & Gayer (1972), tidligere var havet omtalt som det Proto-atlantiske
- ^ Figur basert på Windley (1996) og Ziegler (1990)
- ^ Se Torsvik et al.(1996)
- ^ NGU: Forekomst 2012 - 340
- ^ Cocks og Fortey (1990)
- ^ Rehnström & Torsvik (2003)
- ^ Se paleogeographiske rekonstruksjoner av kollisjonene for eksempel Stanley (1999), s. 386 og Ziegler (1990), s. 17-19
- ^ Meert & Torsvik (2003) beskrivelse og sammenligning av ulike modeller for konfigurasjon av Rodinia
- ^ Torsvik et al.(1996)
- ^ «Birthdate for the lapetus Ocean? A precise U-Pb zircon and baddeleyite age for the Long Range dikes, southeast Labrador». geoscienceworld.org. Geological Society of America. Besøkt 28. april 2014.