Antarktis

Antarktis er området rundt Sørpolen. Navnet kommer fra det greske sammensatte ordet Antarktiké (Aνταρκτική), som betyr «omvendt av Arktis». Navnet Antarktis benyttes på norsk også noe ukorrekt om kontinentet Antarktika, og vice versa.

Likesom Arktis har Antarktis lave temperaturer året rundt, særlig omkring juni måned når der er mørkt døgnet rundt på grunn av vinteren. Om sommeren omkring desember er det lyst døgnet rundt.

Definisjonen for grensen til Antarktis er uklar. Noen benytter den antarktiske konvergens, et skille mellom kaldt havvann i sør og varmt havvann i nord, som naturlig grense. Denne grensen svinger mellom 50° og 60° sørlig breddegrad. Antarktistraktaten gjelder opp til 60° sørlig bredde. Den sørlige polarsirkel benyttes også som en grense.

Antarktistraktaten ble undertegnet i 1959 av tolv land; idag har 45 land undertegnet traktaten. Traktaten forbyr militære aktiviteter og gruvedrift, støtter vitenskapelig forskning, og beskytter Antarktis' økosone. Pågående undersøkelser blir foretatt av mer enn 5000 vitenskapsmenn fra mange nasjoner og med forskjellige forskningsinteresser.

Navnet Antarktis er en latinisert versjon av det greske sammensatte ordet Αntarktiké (Aνταρκτική), betyr «motsatt av Arktis».^[1] Antarktikas toppnivådomene er .aq.

Geografi

Utdypende artikkel: Antarktis' geografi

Antarktika uten isdekket. Det er ikke tatt hensyn til havstigningen som ville følge av at all isen smeltet, eller at landmassen gradvis ville stige etter at isen var forsvunnet.

Antarktis omfatter kontinentet Antarktika, som har et areal på 14,4 millioner km². Det er plassert på den sørlige halvkulen, nesten helt sør for den sørlige polarsirkelen, og er omkranset av Sørishavet. Mer enn 99,5 % av kontinentet er dekket av is,^[2] med en gjennomsnittlig tykkelse på minst 1,6 kilometer.

Geologi

Utdypende artikkel: Antarktikas geologi

Antarktika består av prekambriske bergarter som er rester etter superkontinentet Gondwana. I vest er grunnfjellet dekket av omdannede mesozoiske sedimenter og intrudert av vulkansk materiale. Havbunnen omkring kontinentet består av basalt som er dannet som følge av havbunnsspredning.

Dyre- og planteliv

Utdypende artikkel: Antarktis' natur

Med unntak av sjøfuglene som hekker langs kysten eller i nunatak-området, finnes det ingen virveldyr på kontinentet.

Av større dyr finnes:

Av smådyr og planter finnes:

krepsdyr, som krill og reker – primærføde for en rekke arter
alger – vokser på undersiden av havisen og er primærføde for mange smådyr, for eksempel lyskreps
tang

Den antarktiske mikrofaunaen består av protozoer, rundormer, hjuldyr og bjørnedyr, og leddyr som midd, collemboler og lopper.

Dyreplanktonet ble dominert av krepsdyr som copepoder, amfipoder og euphasia-arter som krill. Krill er en nøkkelkomponent i det antarktiske marine økosystemet – særlig viktig er arten antarktisk krill (Euphausia superba) som er primærføden for mange høyerestående arter i økosystemet. Andre viktige byttedyr er pilormer (Chaetognata), maneter (Scyphozoa, Siphonophorida), kammaneter (Ctenophora), snegler og salper (Thaliacea). Bunnfaunaen består i hovedsak av svamper (Porifera) og mosdyr (Bryozoa).

Sørishavet er rikt på blekksprut som er en viktig del av dietten for mange av de større pattedyrartene og sjøfuglene. Videre er det registrert om lag 200 fiskearter sør for den antarktiske konvergensen, 80-100 av disse er bunnfisk. Mange av artene er særegne for Antarktis. 75 % av artene er medlemmer i fem familier som hører til i underordenen Notothenioidei, men det finnes også skater (Rajiformes), ålebrosmer (Zoarchidae) og ringbuker (Liparidae).

Vegetasjonen i Antarktis består av alger, lav og mose. Rundt 300 algearter er observert, ca. 20 av disse lever på eller i is og snø. Det er registrert 200 lavarter, 85 mosearter og 25 levermosearter. To arter av blomstrende planter (Deschampsia antarctica og Colobanthus quitensis) er registrert i de nordligste områdene.

100 alge-arter (inkludert de som lever i/på havisen) utgjør hoveddelen av planteplanktonet i Sørishavet. Sammen med algene er flagellatene en viktig del av næringsgrunnlaget i det marine økosystemet.

Polarforskning

Forskningsstasjon.

Krav på landområder i Antarktis

Norsk Polarinstitutt driver den helårsbemannede forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Flere andre institutter driver forskning på stasjonen, blant andre Norsk institutt for luftforskning (NILU), som har en luftmålestasjon på Troll. Den ornitologiske feltstasjonen Tor er en bistasjon til Troll, og ligger ca. 100 km lengre mot øst. Totalt har om lag 30 land tilsammen rundt 60 forskningsstasjoner i Antarktis.

Viktige forskningsområder

Miljøovervåkning
Klima i dag og forhistorisk
Biologi
Zoologi
Glasiologi

Territorialkrav i Antarktis

Territorialkrav i Antarktis er underlagt Antarktistraktaten, som skal sikre at kontinentet ikke blir brukt til finansiell eller militær vinning for administrerende land.

Australia har det største territorialkravet i Antarktis. Norge har siden 1939 gjort krav på området Dronning Maud Land på ca. 2,7 mill. km². Argentinas, Storbritannias og Chiles krav overlapper, og har ført til uoverensstemmelser.

Australia, Frankrike, New Zealand, Norge og Storbritannia har gjensidig anerkjent hverandres krav.^[3]

Offisielle territorielle krav

Det er i dag fortsatt uenighet om de territoriale områdene i Antarktis. Listen nedenfor viser en oversikt over hvilke land som har fremmet territoriale krav der. USA og Sovjetunionen har imidlertid protestert, noe som medførte Antarktistraktaten av 1959. Traktaten verken godtar eller forkaster de territoriale kravene, men legger dem på is så lenge traktaten gjelder.

Traktaten legger til grunn at partene sammen skal vedta anbefalinger som landene skal forplikte seg til å følge i sine respektive områder i Antarktis.^[4] Dermed kan det hevdes at Antarktis er herreløst, men synet varierer mellom de ulike statene.

	Krevd av	Dato
Adélie Land	Frankrike	1924	142°2
(Distrikt i De sørlige franske og antarktiske territorier)	Frankrike	1924	136°11
Antártica	Chile	1904	53°W
(Kommune i Provincia de Antártica Chilena)	Chile	1904	90°W
Argentinsk Antarktis	Argentina	1942	25°W
(Department i provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur)	Argentina	1942	74°W
Australian Antarctic Territory	Australia	1933	160°E	136°11
(Kravområde for Australia)	Australia	1933	142°2	44°38
British Antarctic Territory	Storbritannia	1908	20°W
(Oversjøisk territorium for Storbritannia)	Storbritannia	1908	80°W
Dronning Maud Land	Norge	1939	44°38
(Norsk biland)	Norge	1939	20°W
Peter I Øy	Norge	1929	68°50′S 90°35′V
(Norsk biland)	Norge	1929
Ross Dependency	New Zealand	1924	150°W
(Kravområde for New Zealand)	New Zealand	1924	160°E

Uoffisielle krav

Territorium		Krevd av	Dato	Krevde grenser
	Brasiliansk Antarktika	Brasil	1986		28°W
	(interesseområde for Brasil)	Brasil	1986		53°W

Historiske krav

Territorium		Krevd av	Dato	Krevde grenser
	Neuschwabenland	Det tredje riket	1939		20°E
	(Tidligere krevd område av det tredje riket)	Det tredje riket	1945		10°W

Referanser

^ Henry Liddell og Robert Scott (1940). «ἀνταρκτικός». A Greek-English Lexicon (på engelsk). Clarendon Press.
^ Antarctica: The Southernmost Continent - Live Science
^ Olav Orheim (2008). «Hvordan Norge fikk Dronning Maud Land». I Helga Kyvik. Norge i Antarktis. Oslo: Schibsted. s. 51. ISBN 978-82-516-2589-0.
^ Innføring i folkerett 4. utgave, Ruud og Ulfstein

Eksterne lenker

Miljøstatus i Norge: Antarktis
Miljøstatus i Norge: Klima i Antarktis
Isfjellgallerier Arkivert 2. mars 2009 hos Wayback Machine.
Planetary Visions: The Geography of the Poles Se 2D- og 3D-videofilmer.
L.L. Ivanov et al, Topographic map of Livingston Island and Greenwich Island

[1] Henry Liddell og Robert Scott (1940). «ἀνταρκτικός». A Greek-English Lexicon (på engelsk). Clarendon Press.

[2] Antarctica: The Southernmost Continent - Live Science

[3] Olav Orheim (2008). «Hvordan Norge fikk Dronning Maud Land». I Helga Kyvik. Norge i Antarktis. Oslo: Schibsted. s. 51. ISBN 978-82-516-2589-0.

[4] Innføring i folkerett 4. utgave, Ruud og Ulfstein

[1]

[2]

[3]

[4]