Hanekamp
Hanekamp er en type blodsport som involverer spesielt fremavlede kamphøns som kjemper mot hverandre, gjerne med metallsporer eller kniver festet til beina. Disse hønsefuglene er avlet frem med tanke på kamp, og er mer aggressive og utholdende enn andre hønseraser. En hanekamp varer vanligvis til den ene hanen er drept eller blir såpass skadet at den ikke kan fortsette. I dag er hanekamp forbudt i de fleste industriland i vesten, men det er fremdeles populært i blant annet Latin-Amerika og Sørøst-Asia, og har de senere årene spilt en nøkkelrolle i spredning av fugleinfluensa[1].
Historie
redigerHanekamp har en lang og blodig historie og har blitt praktisert flere steder i verden allerede tilbake i den klassiske antikken. Man tror at hanekamp kom til Europa fra Persia via Hellas rundt 500 år f.Kr. Eksperter mener likevel at fenomenet er enda eldre og har opphav i Sørøst-Asia, da de første skriftlige bevisene på hanekamp kan dateres tilbake til India allerede 1500 år f.Kr. Før det i det hele tatt ble en sport, ble fuglen sett på som et beundringsverdig og høyt respektert dyr. Kamphanene var gjenstand for religiøs tilbedelse og ble tilbedt som en guddommelighet flere steder. Da hanekamp kom til Europa, ble det praktisert for å skjerpe de greske krigerne til kamp og oppfordre til modighet og fryktløshet. Senere ble kampene gjenstand for menneskers forlystelse og tidsfordriv. Dette gjaldt i alle samfunnslag, fra adelige til vanlige mennesker. Til og med det engelske presteskapet oppfordret til hanekamp og både kirkegårder og kirker ble brukt som arena. Etter hvert ble kampene også gjenstand for veddemål, ofte med store summer involvert, slik det også praktiseres flere steder i dag[2].
Men en hanekamp på den tiden handlet likevel om mer enn veddemål og forlystelse. Det hadde også et sosialt aspekt. Her møtte man venner og opprettet nye bekjentskap, man inngikk forretningsavtaler og deltok gjerne på arrangementer både før og etter kampen[3].
Forbud
redigerStorbritannia var et av de første landene i Europa til å forby all form for dyrekamp, så tidlig som i 1835[4]. Senere har det blitt forbudt over hele vesten, med noen unntak. I dag praktiseres det på lovlig vis i Pas de Calais i Nord-Frankrike og Frankrikes oversjøiske territorier. På bakgrunn av lokal kulturarv og tradisjon, har det fått hjemmel i The French Penal code ledd 3 artikkel 521-1, der det står at forbudet mot dyrekamp ikke gjelder hanekamp i de områder hvor dette har vært en uavbrutt tradisjon[5]. Hanekamp har også vært lovlig på de spanske kanariøyer, samt i Andalucia, med hjemmel i Spanias dyrevernlov fra 1991. Tillatelse har skjedd på bakgrunn av kulturarv og historie med hanekamp i regionen. Derimot innførte Andalucia en ny lov i februar 2023, som forbyr hanekamp, men som tillater oppdrett av kamphøns for eksport til land der dette er lovlig. En overtredelse av loven straffes med bøter på opptil 200.000 euro[6][7]. I USA var Massachusetts var den første staten til å forby hanekamp, allerede tilbake i 1836, mens Louisiana holdt det gående helt frem til 2008, som den siste staten til å tillate denne formen for dyrekamp[8].
På tross av forbud over nært sagt hele vesten, arrangeres det fremdeles ulovlige hanekamper både i Storbritannia, USA og flere steder i Europa[9][10]. På steder der hanekamp er lovlog og svært populært, som Fillipinene, Indonesia, Cuba m.m, kan det være vanskelig å få gjennom et forbud. Regjeringen er urolig for hvilke følger et forbud kan få, da mange familier er helt avhengige av den inntekten det akkumulerer, og avstår derfor fra å innføre forbud[11].
Kamp og kamparena
redigerTreningen starter som regel når en kylling er rundt 8-9 måneder, fortrinnsvis hver dag. Kosten består av mye proteiner, som kjøtt, fisk og insekter, samt vitaminer fra frukt og grønnsaker[12].
Kampene finner sted på en kamparena kalt cockpit. Det finnes visse regionale variasjoner når det kommer til hanekamp. I Europa var det vanlig at cockpiten var omgitt av betong og tre, hvor tilskuerne kunne sitte og følge med. I USA derimot kunne hanekamper arrangeres hvor som helst, gjerne innenfor et område kun avgrenset av et tau eller på en åpen plass mellom bygninger[13]. I land hvor hanekamp fremdeles er lovlig, blir kampene oftest arrangert på en arena, mens det er vanligere å arrangere etter den «amerikanske metoden» på steder hvor hanekamp er forbudt. Haner har en naturlig spore bak på foten, flere steder er denne helt eller delvis fjernet og erstattet med en metallspore eller kniv, med hensikt å gjøre mest mulig skade på eller drepe motstanderen. Metallsporene varierer i lengde, fra to til syv centimeter[14]. I blant annet India, er det derimot mer vanlig at hanene sloss med sine naturlige sporer[15].
Før kampen hisses hanene opp, slik at de er aggressive og klare når kampen starter. Haner har en iboende aggresjon mot en hann av samme art[16], og vil derfor umiddelbart gå til angrep på motstanderen, med mål om å skade eller drepe. Når eierne så plasserer hver sin hane i cockpiten, vil kampen ofte være over på få minutter[17], med det resultat at den ene hanen står igjen som seierherre etter å ha drept motstanderen. Etter kamp sys og pleies den gjenlevende hanen, slik at den kan trenes opp til en ny kamp. En enkel hane vil maksimalt klare å gjennomføre fire kamper i løpet av karrieren[18]
Utseende
redigerFelles for kamphøns er at de har en høyreist holdning, er muskuløse med kraftig bryst og en spektakulær og fargerik fjærdrakt. Kamphøns har et fortrinnsvis lite hode, med liten eller ingen kam. De mest populære rasene er Shamo, Kelso, Peruvian, Hatch og Asil[19].
Referanser
rediger- ^ «Animal Protection Group Calls on World Health Organization to Combat Cockfighting as Key Factor in Spread of Avian Flu | The Humane Society of the United States». web.archive.org. 19. februar 2008. Besøkt 27. september 2024.
- ^ Luuk Hans & Willem van Ballekom (2014). «The History of Cock-fighting» (PDF). Besøkt 27. september 2024.
- ^ «#variables.PageTitle# | The Colonial Williamsburg Official History & Citizenship Site». research.colonialwilliamsburg.org. Besøkt 27. september 2024.
- ^ «Animal Fighting | Investigating Cruelty | RSPCA - RSPCA - rspca.org.uk». RSPCA (på engelsk). Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ «Article 521-1 - Code pénal - Légifrance». www.legifrance.gouv.fr. Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ «New Animal Protection Laws - Costa Tropical Gazette News». www.theseasidegazette.com (på engelsk). 31. mars 2022. Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ «Spain’s New Animal Welfare Law | SGM Abogados». sgmlegalspain.com (på engelsk). 15. februar 2023. Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ «Battle on the Bayou, from Cockfights to Congress | HSLF». hslf.org (på engelsk). Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ Luuk Hans & Willem van Ballekorn. «The History of Cock-fighting» (PDF). Besøkt 1.10.2024.
- ^ «Animal Fighting | Investigating Cruelty | RSPCA - RSPCA - rspca.org.uk». RSPCA (på engelsk). Besøkt 1. oktober 2024.
- ^ Luuk Hans & Willem van Ballekom. «The History of Cock-fighting» (PDF). Besøkt 27. september 2024.
- ^ «Cockfighting: long-standing form of popular entertainment». THE VOICE OF VIETNAM (på engelsk). 27. august 2013.
- ^ «#variables.PageTitle# | The Colonial Williamsburg Official History & Citizenship Site». research.colonialwilliamsburg.org. Besøkt 27. september 2024.
- ^ Bismoy Mondal, Krishnendu Bikash Maiti, Manoranjan Kar, Kunal Sanyal, Prasenjit Majee, Mrityunjoy Pal (25. august 2021). «A Penetrating Injury Landscape of Cock Fight Among Humans: A Single Institutional Experience in a Peripheral Medical College of Eastern India» (PDF). Besøkt 27. september 2024.
- ^ «Cockfighting». Wikipedia (på engelsk). 26. september 2024. Besøkt 27. september 2024.
- ^ «Cockfighting». Wikipedia (på engelsk). 26. september 2024. Besøkt 27. september 2024.
- ^ «Cockfighting: Philippines' national passion - Be Kurious: Photoresearch». Be Kurious (på spansk). Besøkt 27. september 2024.
- ^ Husby, Olaf (7. januar 2010). «Livet i Estelí: Hanekamp». Livet i Estelí. Besøkt 27. september 2024.
- ^ Garcia, Angelo (5. august 2023). «20 Facts About Cockfighting You Didn't Know - Cockfighting Bets» (på engelsk). Besøkt 27. september 2024.