Høymiddelalderen

Høymiddelalderen i europeisk historie var en periode som varte fra ca. 1050 til 1300. Høymiddelalderen kom etter tidlig middelalder og ble etterfulgt av senmiddelalderen.

Katedralen Notre-Dame de Paris var et betydelig arkitektonisk bidrag fra middelalderen.

Artikkelen inngår i serien om Europas historie
Epoker
Antikken Tidlig middelalder Høymiddelalderen Senmiddelalderen Tidlig moderne tid Renessanse og reformasjon (1453–1556) Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) Opplyst enevelde (1648–1789) Europa på 1800-tallet Første verdenskrig Andre verdenskrig Den kalde krigen Den europeiske union

Karakteristisk for høymiddelalderen var den eksplosive befolkningsveksten i Europa, som førte til store sosiale og politiske forandringer fra den foregående perioden. Ved år 1250 sørget befolkningsøkningen for at økonomien nådde et vekstnivå den ikke ville se igjen i noen områder før på begynnelsen av 1800-tallet. Denne trenden ble snudd av flere kriser ved begynnelsen av senmiddelalderen, som svartedauden, krig, økonomisk stagnasjon og flere perioder med hungersnød.

Fra omkring år 1000 og framover så det vestlige Europa slutten på de barbariske invasjonene og ble politisk mer organisert. Vikingene hadde bosatt seg på De britiske øyer, Frankrike og andre steder, mens de norrøne folkene utviklet kristne kongedømmer i sine hjemland i Norden. Madjarene hadde avsluttet sin ekspansjon på 900-tallet, og ved år 1000 hadde et kristent kongedømme i Ungarn blitt anerkjent i resten av Europa. Med et kortvarig unntak av mongolske invasjoner hadde de betydelige barbariske angrepene opphørt.

På 1000-tallet begynte befolkningen nord for Alpene å rydde nytt land, blant annet noe av det som hadde blitt villmark på slutten av Romerriket. Store skogsområder og myrer i Europa ble ryddet og kultivert. På samme tid bevegde bosetningen seg bortenfor de tradisjonelle grensene til Frankerriket og til nye grenseland i østlige Europa forbi elven Elben, noe som betydelig økte omfanget av Tyskland i den samme prosessen. Korsfarere grunnla europeiske kolonier i Levanten, mesteparten av Spania ble gjenerobret fra de muslimske maurere, og normannere koloniserte det sørlige Italia, alt deler av den økte befolkningen og det nye bosettingsmønsteret.

Høymiddelalderen frembrakte mange viktige intellektuelle, åndelige, og kunstneriske verk. I denne perioden oppsto kimen til de store nasjonalstatene, som skulle manifestere seg tydeligere i senmiddelalderen, og de store italienske bystatene. Den mektige romersk-katolske kirke tilkalte hærer fra hele Europa i en rekke med korstog mot seldsjukkene som okkuperte Det hellige land. Gjenoppdagelsen av Aristoteles' arbeider førte til at Thomas Aquinas og andre tenkere utviklet filosofiretningen skolastikken. Innenfor arkitektur ble mange av de mest karakteristiske gotiske katedralene fullført i denne perioden.

Europa i høymiddelalderen, ca. 1328

Vesentlige hendelser

Norden

Europa ca. 1092.

Fra begynnelsen av 1000-tallet og framover ble de nordiske landene hver for seg samlet og kristnet, og således en del av Europa, noe som betydde slutten på den såkalte vikingtiden. Danmark hadde en storhetsperiode på begynnelsen av 1000-tallet, da Knut den mektige var konge over Danmark og England og Norge var i tillegg underkastet, men ikke erobret. Etter Knuts død i 1035 gikk England tapt og Norge løsrev seg. Med Valdemar IIs død var det slutt på dansk hegemoni i Nordsjøregionen. Sverige etablerte en maktbase mot Østersjøen og østover, mens Norge styrket båndene vestover, fra Grønland, Island og til de norrøne områdene nord for Skottland og Man i Irskesjøen.

De britiske øyer

Normannernes erobring av England i 1066 resulterte i et kongedømme styrt av en fransktalende adel og at det angelsaksiske riket gikk under. Normannerne invaderte Irland i 1169 og etablerte seg snart over det meste av øya. Skottland og Wales ble gjort til vasallstater på samme tid, men Skottland klarte senere å gjenvinne sin uavhengighet. På 1100-tallet etablerte Henrik I av England de første kimene til den kommende engelske statsmakten, ved å organisere en form for et finansdepartement. Etter å ha tapt Normandie ble Johan uten land tvunget i 1215 til å signere Magna Carta, som overførte makt fra monarken til adelen.

Tyskland og Frankrike

I 843 ble Karl den stores karolinske rike delt i tre. Den minste delen, (Lothringen, Lorraine), gikk etter hvert i oppløsning, mens den vestre delen konsoliderte seg som kongeriket Frankrike og den østre som det løsere sammensluttede kongeriket Tyskland. Tyskland ble kjernelandet i Det tysk-romerske riket, som ble gjenopprettet av keiser Otto den store i 962. Både det franske kongedømmet i vest og det tysk-romerske keiserriket i øst ekspanderte og ble de to ledende europeiske stormakter i høymiddelalderen.

Sør-Europa

Det mest av Den iberiske halvøy hadde vært okkupert av maurerne etter 711. De nordøstlige delene hadde vært delt mellom flere kristne stater. På 1000-tallet, og igjen på 1200-tallet, ble maurerne fordrevet fra Spania av en koalisjon av kristne konger, under ledelse av kongeriket Castilla.

I Italia vokste de uavhengige bystatene basert på handelen med Østen. Dette gjaldt særlig byene Pisa, Amalfi, Genova og Venezia.

Øst-Europa

Det slaviske Kievriket nådde sitt høydepunkt og påfølgende fall under høymiddelalderen, og det var i den samme perioden at Polen vokste fram som egen stat. Senere skulle den mongolske invasjon på 1200-tallet få store konsekvenser for Øst-Europa, da flere land i regionen ble invadert, plyndret, erobret og underlagt mongolene som vasallstater.

I første halvdel av høymiddelalderen (ca. 1025-1185) dominerte Det bysantinske riket Balkan sør for Donau, og under komnenoskeiserne opplevde det en ny kulturell blomstring. Blomstringstiden tok imidlertid slutt med det bulgarske opprøret i 1185, og riket ble delt slik at Bysants beholdt det nåværende Hellas, Makedonia og Trakia, mens Serbia og Bulgaria delte områdene i nord.

Korstogene

Utdypende artikkel: Korstog

Jerusalem etter det første korstog

Den østlige og vestlige kirken ble delt ved det store skisma i 1054. Det periodevise samarbeidet mellom de to kirkene på 1100-tallet tok slutt med det fjerde korstog, som endte med at Konstantinopel ble invadert i 1204.

En av de viktigste hendelsene i denne perioden var en rekke religiøse korstog, hvor de kristne kjempet for å gjenvinne Palestina fra seldsjukkene. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon til paven og den «rette tro», i tillegg til mot hedninger.

Tempelridderne var en kristen, militær orden som ble grunnlagt etter det første korstog for å beskytte de kristne pilegrimene mot muslimene. Ordenen var dypt involvert i bankvesen, og satt på store økonomiske verdier. I 1307 ble alle ordenens medlemmer arrestert i Frankrike av Filip IV, og den franske kongen fikk dem anklaget og brent for kjetteri. De ble senere i hemmelighet tilgitt av pave Clement V i 1314.

Kjetterske bevegelser

Katarene blir utvist fra Carcassonne i 1209

Kjetteri eksisterte i Europa lenge før 1000-tallet, men i en mindre skala og av en lokal karakter. Noe nytt var derimot alternative massebevegelser. Bakgrunnen for disse bevegelsene kan spores tilbake til framveksten av storbyer, folkevandringer og en ny pengebasert økonomi. Den landsbybaserte munkebevegelsen appellerte lite til urbane mennesker, som heller begynte å danne sekter som sto i stil med den voksende bykulturen. De første folkelige bevegelsene oppsto i de nyurbaniserte områdene i Frankrike og det nordlige Italia. Kirkens svar på tiltale var enkelte ganger total utryddelse, som for eksempel av katarene (fra gresk ren) som prekte et liv i ytterste nøysomhet og forsakelse, noe som sto i kontrast til kirkens verdslige rikdom. Pave Innocens III appellerte til korstog mot kjetteriet i 1208.

Tendenser

Befolkningsvekst

Blant de vesentlige faktorer som preget høymiddelalderen var den raske befolkningsveksten, noe som framkalte store politiske og sosiale forandringer, og omkring år 1250 var enkelte områder i Vest-Europa overbefolket. Overbefolkningen var sannsynligvis en del av grunnene til at svartedauden fikk et så stort omfang, men kriger og økonomiske kriser kan også være en av forklaringene. Befolkningsveksten hadde sin bakgrunn i blant annet en klimaendring, som førte til at det ble langt varmere.

Befolkningen i eksempelvis England økte betydelig fra 1000-tallet til 1200-tallet, da den rett før svartedauden i 1348 nådde et nivå den ikke oppnådde igjen før utpå 1500-tallet. Ut ifra opptegnelsene i Dommedagsboken (1086) har det blitt beregnet at befolkningen i England var på rundt 1,1 millioner mennesker. Dette økte til 3,7 millioner første halvdel av 1300-tallet. Befolkningen i Frankrike i 1328 er blitt beregnet til mellom 16 og 20 millioner mennesker. Totalt var befolkningen i det nordlige, sørlige og vestlige Europa på rundt 60 millioner mennesker.

Thomas Malthus hevdet i sin berømte avhandling Essay on the Principle of Population (1798) at befolkningen vil til slutt vokse mer enn dens mattilgang, deretter vil mangel på fødevarer føre til økt dødelighet, færre fødsler og til økte konflikter. Samfunnsendringer er mer komplekse enn malthusiansk press alene, men det var tendenser i middelalderen som tydet på at befolkningsveksten hadde nådd sitt høydepunkt selv uten pest, og enkelte steder ble reversert. Mangelen på mat førte til sult i eksempelvis Essex i årene 1315–1317, noe som kan indikere at noen steder hadde nådd den maksimale grense for befolkningen og tilgang på ressurser.

Jordbruket

Très Riches Heures er en bønnebok med tegninger fra 1410-tallet som viser livet på den franske landsbygden. Her har en bonde spent to okser framfor en hjulplog.

Befolkningsveksten over store deler av Europa i løpet av høymiddelalderen var basert på tilgang til større ressurser. Den varme perioden i middelalderen fra 900-tallet til 1300-tallet var en relativ varm periode, som endte med en liten istid. I den varme perioden høstet bønder hvete i Norden og vindruer i England. Det varme klimaet førte til et mer effektivt jordbruk, og ga grunnlag for en rask befolkningsvekst.

Store landområder som hittil hadde vært skog eller villmark ble ryddet. Nye landsbyer og klostre ble grunnlagt, og det totale utbyttet av jordbruket steg. Klostrene fungerte også som sentre for nye teknologier, og rundt klostrene vokste det fram landsbyer og byer. Fra 500-tallet og framover kom det en rekke tekniske oppfinnelser, spesielt innenfor jordbruket. Romerne benyttet ard for å pløye, men den var ikke egnet for bruk i tyngre leirjord. En gang før 900-tallet kom hjulplogen i bruk. Denne krevde flere trekkdyr, men pløyde dypere og vendte jorden. Et treåkersystem erstattet det gamle toåkersystemet, noe som gjorde dyrking av et større mangfold mulig, spesielt belgfrukten. Med hjulplogen kunne man kultivere tidligere uutnyttet jord, spesielt leirjorden i sørlige England, nordlige Frankrike og nordlige Italia. En annen nyvinningen var å benytte hester som trekkdyr framfor okser. Hestene var raskere, med et nyutviklet seletøy som utnyttet hestenes trekkraft bedre.

Overskuddet i matproduksjonen førte til en velstandsutvikling og en oppblomstring av varehandel over lange distanser. Handelen nådde et nivå som man ikke hadde sett siden Romerriket kollapset på 500-tallet. Handelen gikk gjennom byer, og mens nye byer vokste fram i det nordlige Europa opplevde de gamle romerske byene i det sydlige Europa en ny vekst. Handelen var en impuls for nye utviklinger innen transportteknologien, eksempelvis fikk den nye skipstypen koggen stor betydning for det nordtyske Hansaforbundet. Nye handelsruter både over land og vann ble etablert, og knyttet kontinentene sammen. Andre reisende enn handelsfolk flyttet på seg, blant annet geistlige, diplomater og pilegrimer benyttet de nye transportmulighetene, og de tidligere isolerte europeiske landene opplevde nå en tettere kontakt med fremmede folk i andre deler av Europa.

Den vestlige kirke var i hele middelalderen i teorien en enhetskirke, som opprettholdt en hierarkisk struktur som forenklet sett begynte hos den lokale prest i de enkelte sognekirker. Han var underlagt sin biskop, igjen underlagt erkebiskopen, som øverst oppe hadde paven i Roma over seg. Klostrene utgjorde en sideordnet organisasjon ved siden av den alminnelige kirke. De var sentre for lærdom og bønn, og her ble restene av den litterære tradisjon som Vest-Europa hadde arvet fra grekerne og romerne bevart.

Samfunn

I høymiddelalderen var samfunnet preget av forbindelser og fellesskap, og alle personer inngikk i forskjellige nettverk som strakte seg både vertikalt og horisontalt. En av de viktigste former for fellesskap var slekten, men troskapsbånd spilte også en stor rolle, likesom sogne- og landsby-/byfellesskap. Middelalderens stater ble derfor knyttet sammen av avtaler om gjensidig troskap, len av jord og folk og løfter om krigstjeneste og beskyttelse mot ytre fiender, framfor tanken om en felles nasjonalstat og en nasjonal identitet. Den eneste form for statsadministrasjon i kongerikene var i realiteten lagt ut til de enkelte borgherrer, som hadde makten i de enkelte lokale områdene, herunder også rettsvesen og innkreving av skatt.

I det nordlige Europa, med utspring fra byen Lübeck, ble Hansaforbundet grunnlagt på midten av 1100-tallet. Mange nordlige byer i det tysk-romerske riket ble hansabyer, inkludert Amsterdam, Köln, Bremen, Hannover og Berlin. I Bergen og Novgorod (Russland) hadde hansaene fabrikker og mellommenn.

Mot slutten av 1200-tallet reiste Marco Polo, som en av de første europeerne, Silkeveien til Kina. Vesten ble mer oppmerksom på Det fjerne østen etter Polos beretninger om sine reiser i Il Milione. Marco Polo ble etterfulgt av en lang rekke kristne misjonærer som ville spre det kristne budskapet i øst.

Det føydale samfunn

Utdypende artikkel: Føydalismen

Systemet med len og troskapseder hadde sin rot i det gamle germanske samfunn, men ble i senere tider, etter middelalderen, karakterisert som føydalisme. Enkeltindivider kom til å gå inn i dobbeltbindinger til både lensherre og slekt, eller til og med til flere lensherrer. Disse bindingene kom ofte til å virke motsatt når lojaliteten i en konfliktsituasjon ble satt på prøve. I andre tilfeller kunne den ene forbindelsen virke stabiliserende på konflikter, der den andre kunne virke destabiliserende og fremme en konfrontasjon. Det politiske system i perioden hadde derfor et dynamisk vesen, eksempelvis kunne en ny allianse vende om på maktforholdene.

Det føydale system oppsto omkring år 1000 i Frankrike. Her var det karolingske rettssystem gått i oppløsning, og klientsystemet ble på nytt dominerende og opprettholdelse av lov og orden i lokalsamfunnet ble overført til de lokale stormenn. I et samfunn hvor sentraladministrasjonen hadde mistet sin betydning og innflytelse, var lenssystemet en måte å institusjonalisere den makt som hvilte på voldsutøvelse, slik at voldsutøvelse i seg selv kunne begrenses mest mulig. I middelalderforskningen har beskrivelsen av føydalsystemet ofte vært et forsøk på å utvikle en statisk modell for samfunnsformen, i en periode hvor samfunnet i høy grad var preget av forandring. Diskusjonen om hva føydalisme dekker og om den noensinne reelt har eksisterte opptar fortsatt forskningen.

Statsmakten slik den hadde sett ut i Romerriket eller slik som den utviklet seg i moderne tid, eksisterte ikke i høymiddelalderen, men var isteden preget av de personlige relasjoner som holdt et kongerike sammen. Først i løpet av 1300-tallet og begynnelsen av senmiddelalderen hadde den kongelige sentraladministrasjon utviklet seg til et nivå hvor den kunne overta ansvaret for domsavgjørelser og innkreving av skatter.

Det geistlige samfunn

Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster. Av den grunn forsøkte de å benytte sin innflytelse politisk. Perioden er derfor også kalt pavenes storhetstid.

Pavenes makt var likevel ikke på noe tidspunkt suveren, og pave Innocens III, hvis pontifikat ofte regnes som et høydepunkt for middelalderens pavedømme, oppnådde reelt sett kun nederlag med sine prestisjeprosjekter. I løpet av 1000-tallet hadde pavestolen selvoppfattelse endret seg, og fikk en langt større selvbevissthet. Den katolske kirke i vest og den østlige ortodokse kirke hadde gjensidig bannlyst hverandre, et skisma som har holdt seg opp til moderne tid, og som kan betraktes som et resultat av Romas økte selvbevissthet.

I det kirkelige hierarki oppsto det på 1000-tallet også en reformbevegelse, hvor hovedhensikten var å skille de kirkelige og de verdslige funksjoner i samfunnet. En slik atskillelse var en umulighet i middelalderens samfunn, hvor biskopene også fungerte som verdslige fyrster med militære forpliktelser, og med verdslige fyrster som ofte innsatte sine egne kandidater i geistlige embeter i de landområder som tilhørte dem. I et samfunn som baserte troskap og tjenester på utveksling av gaver, herunder også embeter, var en atskillelse mellom stat og kirke ikke mulig. Sammenstøt mellom reformbevegelsens tanker og føydalsamfunnets mekanismer skapte grunnlaget for investiturstriden, som preget store deler av høymiddelalderen.

Samfunnsgrupper

Prest, ridder og bonde, de bærende stender i det føydale samfunn.

I de få beskrivelser av samfunnet som kjennes fra middelalderen beskrives det som bestående av tre forskjellige stender som var gudegitte og evige. Øverst i hierarkiet var oratores, «de bedende» (geistlige), deretter bellatores, «de kjempende» (konger, adel og riddere), og nederst befant laboratores, «de arbeidende» (folket og resten av samfunnet) seg. Rent sosiologisk gir denne tredelte strukturen ikke helt mening når høymiddelalderens samfunn skal beskrives, da graden av rikdom og politisk innflytelse ikke alltid var et uttrykk for tilhørighet til en stand.

I moderne middelalderforskning er denne samfunnsbeskrivelse blitt avløst av en modell som bygger på en pyramidestruktur. Denne er basert på betydningen av de føydale len og inngåtte lojalitetsforhold, der det var råderetten over jorden som var avgjørende for hvilket nivå man var plassert i. I løpet av høymiddelalderen ble dette systemet utfordret av den voksende pengeøkonomien og den gradvise sentraliseringen av makten hos kongene. Dessuten sto byborgerne ofte helt utenfor lensvesenet (utdeling av bruksrett til jord), da deres liv ikke var avhengig av dette. En liten gruppe kjøpmenn og bankierer overgikk til og med størstedelen av adelen i rikdom og politisk innflytelse.

Allikevel var det bestemte forskjeller mellom samfunnsgruppene når man ser på deres funksjoner. Den største befolkningsgruppen i høymiddelalderen var bønder og folket på landet, som hovedsakelig var beskjeftiget med produksjon av matvarer. Ressursene var som i resten av samfunnet også her ujevnt fordelt, da gruppen omfattet alt fra landarbeidere og livegne til selveiere, storbønder og herremenn. En annen gruppe var profesjonelle krigere, hvor ridderne var en særlig framtredende gruppe. Adelen var administratorer og ofte kongenes likemenn eller rivaler. Bybefolkningen besto av en broket blanding av håndverkere, kjøpmenn og arbeidere. Ved siden av de ovennevnte grupper sto de geistlige hierarki, men flere av funksjonene innenfor de geistliges institusjoner grep inn i det verdslige samfunnet, blant annet skrivning, regnskap og administrasjon. Dertil kom en stor gruppe av tjenestefolk som i hovedtrekk delte livsforhold med det herskap de tjente hos. Utenfor samfunnet sto de marginaliserte, som omfattet tiggere, beboere i isolerte områder, urbefolkninger, hedninger og kjettere.

Ifølge de beskrivelser som er blitt overlevert fra perioden ble stendene oppfattet som statiske, noe som ikke betydde at sosial mobilitet var umulig. Det kjennes flere eksempler på personer av lav byrd som enten gjennom en geistlig eller militær karriere nådde høyere opp i samfunnslagene. Den største andelen av middelalderens mennesker fortsatte dog å leve i den samfunnsgruppe som de var født i.

«De som arbeidet» - bondebefolkningen

Bønder og landarbeidere, fra en illustrert Bibel fra 1200-tallet.

Bondestanden i høymiddelalderens Vest-Europa var ikke et ensartet lag av livegne, da de vilkår den levde under varierte meget fra egn til egn. Noen steder var selveie den mest utbredte formen, andre steder var det livegenskap. Forskjellen mellom frie og ufrie var de fleste steder en viktig sosial parameter, men var ikke nødvendigvis avgjørende for velstandsnivået. Slaveriet hadde på denne måten overlevd overgangen fra antikken, og hadde med tiden antatt forskjellige former av livegenskap; den store forskjellen var at mennesket nå ble bundet til den jord hvor de bodde og arbeidet, og derfor fulgte med den når eierskapet til jorden skiftet hender.

Et trekk som kjennetegner perioden mellom år 1000 og 1100 er de store forandringer i landsbystrukturen. Over størstedelen av Vest-Europa endret bebyggelsen på landet karakter, og den befolkningen som hittil hadde levd i små bygder flyttet nå sammen i egentlige landsbyer, ofte med en kirke i sentrum. Sammen med denne utviklingen oppsto en kollektiv landsbykultur. Sammenflytningen kom til uttrykk på forskjellig vis på de ulike steder: I Italia samlet bøndene seg i befestede småbyer (incastellomento), mens landsbyene i Danmark fikk permanent beliggenhet da den gamle skikk med å flytte bebyggelse med års mellomrom opphørte.

En av de faktorer som hadde stor betydning for endringene i landbefolkningens levevis var forholdet mellom disse og øvrigheten, og bondesamfunnet i høymiddelalderen ble formet av en kontinuerlig konflikt om kontrollen over ressursene som bøndene produserte. Fornyelsene i jordbruket førte til økt jordbruksproduksjon, og uenigheter om fordelingen av velstanden var grunnlag for hyppige stridigheter. Et sterkt fellesskap var i denne situasjonen en stor fordel for den enkelte bonde overfor herremannen.

Andre viktige faktorer bak forandringene var blant annet de nyskapninger som lå til grunn for framgangen; nye teknologier som hjulplog og vindmøller var i forhold til tidligere teknologi meget kompliserte, og nødvendiggjorde et samarbeid mellom flere aktører før det kunne betale seg. Behovet for beskyttelse i urolige tider hadde likeledes betydning, i likhet med utbyggingen av den kirkelige organisasjon i landområdene; dette kom til uttrykk i byggingen av mange nye kirker over hele Vest-Europa.

De få kilder som er bevart om landsbybefolkningens verdensoppfattelse, som utgjorde hele 90 % av samfunnet, viser et liv tett knyttet til den jord de bodde på og dyrket. De store begivenheter som vi leser om i historiebøkene betydde lite for den enkelte. Landsbyene var nesten helt selvforsynte, kontakt med omverden var sjeldent nødvendig og derfor aldri hyppig. Bøker fantes knapt, nesten ingen kunne lese, bortsett fra presten, og for den alminnelige bonde ble de enkelte bøker i kirken betraktet nærmest som kultgjenstander på lik linje med andre gjenstander i kirken. Bevissthet om historien rakk så langt bak som muntlig overlevering videreførte, og årstall var uten betydning der årstidenes endringer bestemte arbeidets rytme, og været var avgjørende for høstens utbytte.

Mesteparten av Vest-Europas befolkning oppfattet seg selv som kristne, men deres kristendom var kraftig oppblandet med tidligere og overlevert hedenskap. For bøndene var verden befolket av både ånder og demoner, og skillet mellom levende og døde var aldri skarpt. Den dominerende religionsform i høymiddelalderen skilte seg fra den som de lærde skrev ned og som disse videreførte til ettertiden.

Krønikører, som selv ikke var bønder, beskrev dem som late, dumme og usiviliserte, og minner stundom om de samme beskrivelser for ikke-kristne eller slaver. Den hoffromantikk som ble foreskrevet for å oppvarte adelskvinner ble betraktet som bortkastet på enkle bondekvinner, men samtidig uttrykte mange forfattere en frykt for den store allmennheten, og med en viss rett. Bønders status og innflytelse kunne variere mye, fra de som levde på eksistensminimum til rike storbønder med omfattende gårder og stor husholdning. Adelige fyrster kunne heller ikke utøve totalt tyranni over dem som bodde på deres jord.

Lokal sedvane og tradisjoner krevde respekt, og selv bønder kunne ikke behandles som personlige eiendeler uten at det var en fare for motreaksjon. Det kunne skje at bønder organiserte seg og gjorde motstand, til og med i regulære bondehærer. Det finnes eksempler på at adelens profesjonelle krigere ble beseiret av velorganiserte og disiplinerte bondehærer: i 1227 i Ane i dagens Nederland; ca. 1230 ved et opprør i det nedre Weser-området; og i 1315 ved Morgarten i Sveits.

«De som kriget» – adelen og ridderne

Adelen

Ridder i full rustning fra middelalderen.

En ung og vakker jomfru gir ridderslaget til den tapre ridder, maleri av Edmund Blair Leighton. Denne romantiske forestillingen har ikke samme alvor i våre dager, men ble oppfattet bokstavelig i middelalderen.

Krigeraristokratiet omfattet to grupper: Medlemmene av de høyeste adelsslekter og de profesjonelle krigerne, ridderne, som ble belønnet med len. I middelalderen var ulikheten mellom mennesker akseptert, og tanken om at et menneske var mer verd enn et annet ble oppfattet som helt naturlig. På samme måte inngikk en slekt i et hierarkisk system hvor noen få familier satt med mer prestisje enn andre. De adelige slekter var de fornemste og omfattet grever, hertuger og konger, som til sammen utgjorde et lite og begrenset aristokrati.

Adelens posisjon ble skapt i løpet av den tidlige middelalder, og hadde opprinnelig vært romerske patrisierslekter som hadde bevart både eiendom og prestisje selv etter at Romerriket kollapset, eller storbønder som hadde lyktes i å bli en del av eliten i de germanske kongeriker. I middelalderen ble adelskap oppfattet som noe arvelig, en naturlig konsekvens av tidligere tiders vektlegging på slekten og blodets bånd, men høy dødelighet gjorde det nødvendig og mulig å oppta nye medlemmer av lavere byrd til standen. Mange slekter forsøkte derfor å tilsløre enkel byrd og opphav ved å fabrikkere mer eller mindre fiktive slektslister.

Ridderne

Selv om den krigende klassen svært tidlig ble begrenset til adelen som eide jord, var det ikke før rundt 1000-tallet at den begynte å bli oppfattet og begrenses til helt og holdent å omfatte ridderne. Ridderne feiret seg selv og øvde med ridderturneringer. Det er først på slutten av 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet at konger som Otto I den store begynte å avbilde seg selv på hesteryggen framfor på en trone, noe som konkretiseres av Vilhelm Erobreren på Bayeux-teppet. Nyvinninger innen våpenteknikk og ny utrustning for ryttere som stigbøyle og stabile saler, gjorde det mulig for krigere til hest å bære betydelig tyngre våpen og rustning.

En rytter kunne nå ride i galopp i strid og angripe selv tungt bevæpnede fotsoldater med lange spyd eller lanser. Kavaleri hadde eksistert tidligere i såvel Spania som Tyskland, men tungt kavaleri ble nå utslagsgivende for hvem som tilhørte den militære eliten. Innenfor denne eliten utviklet det seg et alt mer avansert hierarki av ulike klasser og grader i henhold til byrd. Den teknologiske og taktiske utvikling betydde at ridderen i høymiddelalderen var overlegen alle andre soldattyper, men hans utstyr ble så kostbart at kun de rikeste og mektigste lensherrer kunne engasjere ham. Det tette forhold mellom ridder og adel betydde at de to gruppene med tiden smeltet sammen.

På 1100-tallet dannet klosterbevegelsen egne religiøse ridderordener, som Tempelridderne. Arvelige adelstitler ble også etablert på denne tiden. Det ble fremmet en egen ideologi innenfor og omkring ridderne, som definerte en sosial kode for ridderens ære: En god ridder skulle være rettvis, modig, høvisk, uselvisk og forsvare den kristne tro og de svake. I virkeligheten var ridderne ryggraden i fyrstenes makt. I en tid hvor politikk ble bygget på aktiv voldsanvendelse var en slagkraftig militærstyrke avgjørende, og et sterkt følge av riddere hadde derfor stor betydning.

Nye litterære genrer så samtidig dagens lys i form av ridderromanser og trubadurdiktning. Et romantisk ideal om høvisk kjærlighet mellom riddere og unge adelsdamer ble framelsket, og ga siden opphav til klassiske fortellinger om vakre jomfruer som ble reddet fra fangenskap av tapre riddere. Sentimentale ridderlegender, som Rolandskvadet og andre chanson de geste, «sanger om heltedåder», var motsigelsesfylte kontraster til en voldsfiksert mannskultur.

«De som bad» – geistligheten

Kirkens menn var de som sto øverst i standshierarkiet i de fleste skildringer i samtiden, og det var også de som selv hadde definert inndelingen. Liksom adelen utgjorde de for det meste en liten prosent av den totale befolkningen. Kirken hadde det ideologiske og akademiske monopolet i det kristne Europa under så å si hele middelalderen. Paven ble lenge sett på som det åndelige overhodet for alle kristne, og den som, i det minste i teorien, skaffet den verdslige makten dens legitimitet. Den romerske kurie, det pavelige hoffet og administrasjonen, var under lang tid den største, rikeste og best organiserte i hele Europa. Etter at den romerske sentralmakten kollapset var det kirken som under den tidlige middelalderen var den mest velorganiserte administrasjonen. Det var kirken, gjennom først klosterskoler og siden katedralskoler og til slutt universitet, som organiserte samfunnets undervisning og kunnskap. Kirken var også den fremste institusjonen for sosial støtte i form av fattigomsorg og en moralsk støtte for befolkningen.

Hele middelalderen fram til reformasjonen var preget av en religiøs mangfoldighet. Førkristne forestillinger levde fortsatt ved siden av kristendommen, og mange steder oppsto det nye bevegelser som kom i en form for opposisjon til den etablerte kirken, men som stundom også greide å forbli innenfor systemet. De bevegelser som forlot moderkirken og ble til kjetterbevegelser gjorde det ofte av tilfeldigheter. Kristendommen i sine senere faser, både i sin reformerte og i motreformerte form, var et resultat av de dynamiske prosesser som også preget høymiddelalderens religion. Resultatet, slik vi kjenner det, er ikke et uttrykk for målrettede handlinger eller særskilte programmer, men isteden effekten av den måte datidens mennesker reagerte på de problemer og utfordringer de møtte.

Middelalderens reformbevegelser

Religionen på 1100-tallet var i forhold til århundrene tidligere og etter preget av avvik og konfrontasjon. Splittelsen kom blant annet til uttrykk gjennom de kjetterbevegelser som vokste fram. De forskjellige avvikende grupper var ofte vanskelig å atskille fra den ortodokse tradisjon. Samtidig var det en oppfattelse av at alle mennesker måtte tilhøre det samme religiøse fellesskap, og de grupper eller individer som hadde avvikende religiøse forestillinger var da hedenske eller tilhørte djevelen. Holdningen overfor kritikk av de etablerte katolske institusjoner endret seg i perioden. Etter å ha vært lydhøre til kritiske røster øverst i det kirkelige hierarki fra omkring år 1000, begynte kirken etter år 1200 åpenlyst å støtte forfølgelser av protestbevegelser som kjettere. I begynnelsen ble kritikerne kun oppfattet som radikale forkjempere av reformer i en tid hvor pavestolen selv var involvert i en gjennomgripende endringsprosess. Etter at kirken hadde konsolidert seg i en ny form ble protestbevegelsene betraktet som en trussel mot kirkens enhet og slått hardt ned på.

Reformbevegelser på 1000-tallet og 1100-tallet hadde blant annet vært et forsøk på å ta alle aspekter i menneskelivet inn i den kirkelige sfære. De omfattet blant annet pavemaktens forsøk på å underlegge seg de verdslige institusjoner, og inndragelse av legfolks liv i de kirkelige sakramenter. Samtidig ble kirkeloven styrket for å sikre pavens kontroll over hele kirkehierarkiet. Disse forsøkene på å utvide pavens og de geistlige systems makt førte til konflikter, der de støtte sammen med verdslige fyrsters interesser, eksempelvis investiturstriden. Den økte innblanding i alminnelige menneskers liv førte til at misnøyen med de geistlige økte og mange søkte alternativer.

Klosterbevegelsene

Ruinen av Reins kloster i Norge

Veksten innenfor klostersamfunnene var et av de områder hvor reformbevegelsen kom sterkest til uttrykk. Gamle munkeordener fikk en ny oppblomstring og nye ordener ble grunnlagt. Over hele Europa ble det reist nye klostre. Denne veksten var mulig på grunn av økte donasjoner fra fyrster og rikmenn, og økende tilgang på menn og kvinner som ønsket å leve som munker og nonner.

Oppfattelsen av klostrene endret seg gjennom reformbevegelsen. De ble omdannet til hellige steder, som var atskilt fra den jordiske sfære og sto nærmere det guddommelige. Det var en ny og strengere fortolkning av de rituelle reglene for klosterlivet som lå til grunn for denne forestillingen. Klosterbevegelsen var et uttrykk for tidens personlighet og religionens inderlighet. Det ny idealet for munkenes tilværelse var et tilbaketrukket liv helt hengitt til religiøse gjøremål, men fortsatt ble munkene involvert i lokalsamfunnets affærer.

Slutten av 1000-tallet og tidlig 1100-tall var høydepunktet for det kristne munkvesnets storhetstid.

• Benediktinerordenen – svartkledde munker
• Cistercienserordenen – hvitkledde munker

I løpet av 1200-tallet vokste det fram en rekke tiggerordener, som for eksempel:

• Fransiskanerordenen
• Karmeliterordenen
• Dominikanerordenen
• Augustinerordenen

Pilegrimsferd og korstog

I løpet av høymiddelalderen fikk legfolk også muligheten til å bli tettere knyttet til de religiøse ordener uten at de oppga deres verdslige liv. I tillegg til munker var også mange andre tilknyttet deler av en klosterorden, som lekbror, pilegrim eller tempelridder.

Pilegrimsferd var et viktig element i middelalderens religiøsitet, og var langt mer enn bare en reise til et hellig sted, da selve reisen og dens strabaser hadde betydning i seg selv og ble oppfattet som en form for Imitatio Christi, å etterligne Kristi liv. Målet for pilegrimsferden var heller ikke kun et geografisk sted, men ble oppfattet som en jordisk utgave av Det himmelske Jerusalem. En pilegrimsferd var en konkretisering av menneskelivets vei mot frelse og inntreden i himmelen ved ankomsten til pilegrimsmålet.

Korstogene var fra begynnelsen av en bevæpnet pilegrimsferd, og ble til som et ledd i reformkirkens bestrebelser på å omfavne alle samfunnsgrupper i kirkens sfære. Først senere, omkring 1200, ble korstogene atskilt fra pilegrimsferden og etablert som hellige krigstokt, med sin egen liturgiske praksis. Korstogene hadde innflytelse på alle samfunnslag i høymiddelalderen, fra kongene og keiserne som ledet an, til de laveste klassene. Storhetstiden for korstogene var på 1100-tallet, etter det første korstog og grunnleggelsen av korsfarerstatene. Fra 1200-tallet og fremover ble korstog også rettet mot kristne grupper som stod i opposisjon mot paven og den «rette tro», i tillegg til hedninger.

«De som handlet» - byene og borgerne

Rikdom ble etterhånden i høyere grad skapt gjennom handel og industri enn gjennom krig og plyndring. Den spede begynnelsen på en markedsøkonomi medvirket til at føydalsystemet fikk minsket betydning. Handelsmennene trakk inn til de tidligere romerske byene, som hadde skrumpet inn etter Romerrikets kollaps, noen så små at byfolkningen bodde innenfor murene av det gamle amfiteateret, slik som i Nîmes. Handelsmennene slo seg ned ved større sentra, ved domkirken, ved klosteret og ved fyrstens borg. Først innenfor murene, men med økt antall også utenfor. Når først forholdene var gunstige vokste bebyggelsen raskt, da krovertene, slakterne, bakerne, smedene og andre håndverkere fant avsetning i et hurtig voksende marked. Snart kom det en beskyttende mur rundt bosetningen og byen ble selv en borg, og dens innbyggere ble da omtalt som burgenses, de som bodde i borgen, borgerskapet.

Med pengene flyttet makten seg, og borgerne i de rikeste byene fikk mulighet til å frigjøre seg fra sine tidligere herrer. Byene fikk privilegier og borgerne ble løst fra sine føydale plikter mot å betale en avgift til fyrsten. Handel ble i samme prosess begrenset til de byer med nødvendige rettigheter. I Norden ble disse kalt for kjøpstad, mens de i England het «borough». De aller rikeste og mektigste byer i Nord-Italia, Flandern og i Nord-Tyskland oppnådde en karakter av uavhengige bystater.

Med befolkningsveksten ble det også et grunnlag for byer, og flere byer oppsto og småbyer vokste i størrelse. Utviklingen fulgte bortimot det samme geografiske mønster som den øvrige demografiske utviklingen: Den største tilveksten skjedde i sør og i vest, og i mindre utstrekning i nord og øst. De fleste byene var fortsatt små i sammenligning med samtidens storbyer som Cordoba, Konstantinopel og Bagdad. De største middelalderbyene i Europa, som Venezia, Milano, Firenze og Paris, hadde på det meste rundt 100 000 innbyggere. Utover disse fantes et antall steder som Brugge, Gent, Lübeck og London, som kunne ha mellom 10 000 og 40 000 innbyggere. Alle disse lå ved havet eller en større elv. De andre byene kunne bestå av noen hundre til noen tusen innbyggere, og lå ofte i innlandet. Bybefolkningen var en minoritet av den totale befolkningen i Europa til langt inn i tidlig moderne tid, men det var store lokale variasjoner. I Nord-Italia og Nederlendene kunne bybefolkningen utgjøre opp til hver tredje person, og i sentrale Europa den en av ti.

Den store konsentrasjonen av mennesker uten en avansert form for infrastruktur, som avløp og avfallshåndering, gjorde at dødeligheten i middelalderens byer var betydelig høyere enn på landsbygda. Epidemier spredde seg også raskt til de tettbefolkede omliggende områdene, og tilsvarende kunne brann ødelegge store deler av en by på kun noen timer. Byene led i alminnelighet av en konstant dødelighetsoverskudd da det var flere som døde enn som ble født og det krevdes derfor en fast strøm av nye innbyggere fra landsbygda.

Handelsruter i Middelalderen, slik de ble tegnet av Hendrik van Loon i The Story of Mankind, 1921

Byene førte til en sentralisering av makt og ressurser, og en intensifisering av jordbruket og handelen, men også til en økt spesialisering av produksjonen og håndverk. Ettersom en by ikke var selvforsørgende med mat var den avhengig av landsbygda rundt, og jo større by jo større jordbruksområde trengte den. Med sin konsentrasjon av mennesker, makt og penger ga byene også grunnlag for en kulturell utvikling.

Da innbyggerne ble frie borgere måtte de danne byråd som administrerte, fattet beslutninger og skapte lover. Byrådet ble ofte kontrollert av de rikeste familier og ble åsted for mange stridigheter. Byene betalte skatt til den lokale lensfyrsten eller kongen, men hadde ellers sin uavhengighet. I senmiddelalderen ble enkelte byer såpass mektige at de stundom gjorde opprør mot fyrstene. Håndverkere og kjøpmenn som tilhørte samme faggruppe inngikk gjerne i sammenslutninger kalt laug for felles vern og hjelp. De større byene kunne brødfø spesialiserte håndverkere som skomakere, bakere og våpensmeder, og i høymiddelalderen ble de fleste rekruttert fra landsbygda. Byene la grunnlaget for den moderne pengeøkonomi.

Jødene

Den jødiske befolkning var både en marginalisert gruppe og samtidig en integrert del av samfunnet, og kunne stundom tilhøre de høyeste sirkler. De levde dog konstant under meget usikre rammer, hvor risikoen for voldshandlinger fra majoritetsbefolkningen hele tiden var til stede. Mange kristne så på jødene som kristendommens fiender. Øvrigheten, og især mange geistlige, forsøkte å gi jødene en viss beskyttelse mot de pogromer som fant sted. Eksempelvis fordømte Bernhard av Clairvaux i sterke vendinger de overgrep mot jøder som skjedde forbindelse med erklæringen av et nytt korstog som han selv predikert for i 1144. Innenfor kirken ble jødenes tilstedeværelse oppfattet som en nødvendighet, og de måtte beskyttes da jødenes tilstedeværelse var en del av de bibelske fremstillinger av dommedag.

Motviljen mot jødene hos befolkningen oppsto og vokste med utbredelsen av kristendommen. Jøder ble forbundet med sin rolle som pengehandlere, ettersom de ikke fikk eie jord, og da penger i seg selv ble betraktet som en skitten geskjeft som kristne ikke burde være en del av, var det passende at jøder tok seg av denne. Jødenes rolle som mellommenn i finansielle transaksjoner var medvirkende til veksten i den internasjonale handel og bidro således til høymiddelalderens økonomiske oppsving. Noen jøder ble derfor meget rike, og misunnelsen på grunn av det kan også ha vært en utløsende faktor for forfølgelser.

Høymiddelalderens kultur

Kunst

Simone Martini (1285–1344). Mørke temaer og sterke følelesladdede uttrykk ble framhevet i økende grad i den sene gotiske kunsten.

Gotisk arkitektur kjennetegnes av betoningen av vertikaler. Her katedralen i Coutances, Frankrike.

Kunsten i høymiddelalderen omfattet mange ulike stilarter og regionale tradisjoner. Overordnet var de mest utbredte stilarter i Vest-Europa bysantinsk, islamsk, romansk og gotisk kunst, men andre betydningsfulle regionale tradisjoner omfattet blant annet den nordiske og slaviske. De viktigste og mest iøynefallende kunstuttrykk var kirkene og katedralene.

Den bysantinske kunsten var en videreførelse av antikkens, og det meste som ble produsert i Konstantinopel var i høymiddelalderen av høyeste håndverksmessige kvalitet i Europa. Flere medlemmer av Huset Komnenos var patroner av kunsten og i denne perioden ble ikonmaleriet utbredt over hele det østromerske riket, sammen med freskomaleriet i kirkene. Bysantinske kunstnere arbeidet ikke kun innenfor Østromerriket, men utførte også verker på det normanniske Sicilia (Monreale, Cefalù og Palermo) og i Markuskirken i Venezia, som hører til de beste eksempler på bysantinsk mosaikkunst. Korsfarernes erobringer og plyndringer av Konstantinopel i 1204 medførte at mengder av kunstverk ble spredt til Vest-Europa.

Omkring år 900 begynte den islamske kunst å fremstå med regionale forskjeller, parallelt med oppløsningen av abbasidenes kalifat. Det muslimske Spania var i høymiddelalderen et sentrum for kunst og kultur, især metallarbeider, silkestoffer og treskjærerarbeider, som fant veien ut til flere deler av Europa. Europeisk brukskunst ble i stor grad inspirert av disse importvarene.

Det regionale kunsthåndverket i Norden ble kun langsomt erstattet av de dominerende stilarter fra resten av Europa. De kalkmalerier som ble gjort i Danmark på 1000-tallet ble utført av tyske arbeidere, mens de senere ble gjort av lokale håndverkere. I Norge ble stavkirkene reist på grunnlag av lokale tradisjoner og utsmykkingen ble gjort i den gamle, norrøne stilen. På Irland skjedde det en sammensmelting av norrøn og keltisk tradisjon, da irske eller norrøn-irske metallarbeidere etterlignet eller videreførte den norske urnesstilen og ringeriksstilen.

Arkitektur

Romansk kunst (kalles stundom også for rundbuestil) betegner den stil som kjennetegner arkitekturen i Europa fra omkring 1000 til 1200, da den ble avløst av den gotiske. Stilens utbredelse hadde nær sammenheng med klostervesenet, som under høymiddelalderen fikk en kraftig utbredelse. Kjerneområdet var Frankrike, men stilarten ble også utbredt i det kristne Spania, Flandern, England, Tyskland og Italia, der også den monastistiske bevegelse sto sterkest.

Betydningen av gotisk stil varierer avhengig av genre, tid og sted. Betegnelsen stammer fra fremkomsten av den gotiske arkitektur på midten av 1100-tallet, samtidig med den gotiske billedhoggerkunsten, mens den gotiske maleristilen ble først utskilt som en selvstendig stil rundt år 1200, da gotikken ble dominerende over hele Europa. Arkitekturen skulle fremstå lys og vektløs, i motsetning til de mørke og store formene som karakteriserte den foregående romanske stilen. Augustin av Hippo mente at lyset var Guds uttrykk. Arkitektoniske teknikker ble utviklet for å imøtekomme denne tanken, og kirkene ble bygd deretter. Fargerike vinduer var med på å forsterke det religiøse inntrykket. Romansk stil kalles gjerne for rundbuestil og gotisk for spissbuestil.

Litteratur

Utdypende artikkel: Middelalderens litteratur

Illustrert manuskript, Codex Bruchsal ca. 1220

Mange ulike kulturelle kilder påvirket litteraturen i høymiddelalderen, en av de viktigste var den kristne, især de kanoniske tekster i bibelen, samt apokryfe legender. Denne tradisjonen var sterkest i den litteraturen som ble skrevet på latin (se latinsk litteratur) og som ble til i religiøse institusjoner, men som også påvirket de verdslige tekstene skrevet på morsmålene.

Mange av periodens litterære verker inngikk i en tekstkrets hvor figurer, historier og temaer ble bearbeidet i nye variasjoner. Disse hadde mest regional utbredelse, men noen ble også kjent over hele Europa. Et av de mest kjente var Arthur-legenden, samt fortellingene om Karl den store og hans riddere, som Roland og Holger Danske. En annen var de akritiske (grensefolkenes) sanger fra Østromerriket, som også hadde inspirasjon fra arabisk tradisjon.

I Provence i sørlige Frankrike oppsto det tidlig en egen provençalsk litteratur. De mest kjente tekstene var trubadursanger, som oftest kretset om ridderromanser, men som også bygde på eldre latinske og arabisk-spanske tradisjoner. Den kom siden til å påvirke flere andre vesteuropeiske kulturer, blant annet minnesangene i Tyskland, Sicilia og den norditalienske Dolce stil nuovo, som blant annet Petrarca og Dante tilhørte. Dante skrev høymiddelalderens fremste verk, Den guddommelige komedie.

På Island ble det meste av den norrøne litteraturen bevart og den omfattet prosafortellinger (sagalitteratur) og poesi (kvad). Tekstene bygget på en rik muntlig tradisjon, men ble nedskrevet på morsmålet i tiden mellom 1100-tallet og 1300-tallet.

Bokfremstilling var en kunstform nært knyttet til litteraturen. Alle tekster ble nedskrevet eller kopiert før utbredelsen av trykkeripressen kom på 1400-tallet. Alle deler av en bok var gjort for hånd. Bøker var derfor kostbare og symboler på lærdom. Bokfremstilling var et høyt spesialisert håndverk som krevde omfattende arbeidsinnsats. Produksjon skjedde som oftest i klostre, som skapte ikke kun bøker med religiøst innhold, men også verdslig litteratur med vitenskapelige og filosofiske tekster foruten å kopiere eller oversette antikke verker.

Bøker var et statusobjekt og de fremste eksemplarene ble illustrert med miniatyrmalerier og i noen tilfeller utstyrt med kostbare omslag av utskåret elfenben, figurer i edelt metall eller besatt med edelsteiner. Universitetene som vokste fram skapte etterhvert et behov for nye og billigere bøker, utstyrt med brede marger for notater. I løpet av 1200-tallet og 1300-tallet begynte privatpersoner å skaffe seg bøker, for det meste praktiske bøker som kalendere og bønnebøker.

Musikk

Det meste av den musikk som har blitt bevart fra høymiddelalderen er religiøs. Det har sin grunn i at nedskrivning av musikk i noteform ble utviklet i klostre og kirkeinstitusjoner, men også en del verdslig musikk ble nedskrevet. En av de første som benyttet noter var Guido av Arezzo på 1000-tallet, som oppfant en tegnsetting som gjorde det lettere for sangerne å huske de gregorianske bønnene.

Religiøs musikk var i begynnelsen av perioden dominert av den gregorianske som var bønn uttrykt i sang, og bønn var et vesentlig element i den rituelle praksis. I løpet av 1100- og 1200-tallet oppsto polyfon sang innenfor den gregorianske tradisjonen, blant annet verker skapt i forbindelse med Notre-Dame-skolen i Paris. Nye musikkformer oppsto med de polyfone teknikker og den tidligste var organum, men senere fulgte clausula, conductus og moteten. En annen type som sprang ut av den nye teknikk var ars nova; mellom 1310 og 1314 ble Roman de Fauvel satt i musikk av Philippe de Vitry og stilen ble populær især innenfor verdslig musikk. Mange av de elementer som siden kom til å prege den vestlige klassiske musikktradisjonen har sin opprinnelse i denne. En viktig komponist fra 1100-tallet var nonnen Hildegard av Bingen.

En av de viktigste sekulære musikksjangrer var trubadurenes, som vokste fram i Sør-Frankrike i siste halvdel av 1000-tallet. Trubadurene var omvandrende musikere som kom fra alle samfunnslag. De skrev og spilte sanger om ulike emner, men hovedsakelig om høvisk kjærlighet. Denne sjangeren fikk stor innflytelse på sekulær musikk i det øvrige Europa, også på de nordfranske trouvèrer og de tyske minnesanger. I Danmark og Norge stammer de eldste kjente folkeviser fra rundt 1200, og de bygde på den franske og tyske tradisjonen. I motsetningen til kontinentet levde de norske og danske folkevisene videre hos folk og var en levende tradisjon helt fram til 1800-tallet.

Filosofi

Utdypende artikkel: Skolastikk

Bilde av skole fra 1300-tallet.

Den nye kristne læremodellen ble påvirket av Anselm av Canterbury (1033–1109), fra gjenoppdagelsen av Aristoteles' verker gjennom middelaldersk jødisk og muslimsk filosofi (Maimonides, Avicenna og Averroes) og de han påvirket, især Albertus Magnus, Bonaventura og Peter Abelard. Skolastikken trodde på empirisme og støttet de romersk-katolske doktrinene gjennom studier, fornuft og logikk. Skolastikken stod i opposisjon til kristen mystisisme og den platonsk-augustinske troen på dualismen og arvesynden.

Den mest kjente av skolastikkerne var Thomas Aquinas, som førte kursen bort fra platonismen og augustinismen til aristotelisme. Aquinas utviklet en filosofi for sinnet, ved å hevde at hjernen ved fødselen var en «blank tavle» (tabula rasa) og som ble gitt muligheten til å tenke ved hjelp av en guddommelig gnist. Andre bemerkelsesverdige skolastikkere var Roscelin og Peter Lombard. Noen kjente antiskolastikkere var Duns Scotus, William av Ockham, Anselm av Canterbury, Peter Damian og Bernhard av Clairvaux.

Teknologi

Gjennom 1100- og 1200-tallet dukket det opp en rekke nye oppfinnelser i Europa, samt flere innovasjoner innen produksjon. Disse nyvinningene var med på å gi det europeiske samfunnet en økonomisk vekst. I løpet av et århundre var det flere suksessfulle oppfinnelser enn det hadde vært de foregående tusen årene. Noen av nyvinningene var krutt (fra Kina), astrolabium, briller, en bedre klokke, og betydelige bedre skip. Det sistnevnte muliggjorde de store oversjøiske oppdagelsene, som begynte mot slutten av denne perioden.

• De tidligste beretningene om en vindmølle er fra Yorkshire, England, år 1185.
• Papirproduksjon begynte i Italia rundt 1270.
• Rokken ble ført til Europa, sannsynligvis fra India, på 1200-tallet.
• Det magnetiske kompasset kom til Europa mot slutten av 1100-tallet.
• Briller ble oppfunnet i Italia mot slutten av 1280-årene.
• Astrolabiumet kom tilbake til Europa via det islamske Spania.
• Leonardo av Pisa introduserer det arabiske tallsystem til europeerne i sin bok Liber Abaci i 1202.
• De første inskripsjonene av et akterror er blitt funnet i kirkeinskripsjoner, datert rundt 1180.

Litteratur

• Bagge, Sverre: Europa tar form, år 300 til 1300. Cappelen, 2004 ISBN 82-02-19813-5
• Bagge, Sverre. Høymiddelalderen. Bd 8 av Cappelens verdenshistorie. Cappelen, 1984 ISBN 82-02-04929-6, ISBN 82-02-04931-8
• Beck, Steen: Europa – Samfund, kultur, idéer, litteratur; del 2 Middelalderen, 2005 ISBN 87-7996-129-0
• Blockmans, Wim & Hoppenbrouwers, Peter: Introduction to Medieval Europe 300-1550, 2007 ISBN 0-415-34699-1
• Esmark, Kim & McGuire, Brian Patrick: Europa, 1000-1300, Stockholm 1999 ISBN 87-7867-041-1
• Dahl, Gunnar: Gud, pengar och moral i affärslivets gryning, 2002. ISBN 91-89442-61-X
• Nordberg, Michael: Den dynamiska medeltiden. Stockholm 1995, 2. oppl. ISBN 91-550-4145-0
• Hay, Denys: Middelalderens historie. Oslo 1983. ISBN 82-02-09040-7
• Hunt, Edwin S. & Murray, James M.: Företagande och handel i det medeltida Europa 1200-1550 overs. av Margareta Eklöf og faggranskning av Bo Franzén, Stockholm 2001. ISBN 91-7150-815-5

Eksterne lenker

• Music of the Middle Ages: 475-1500
• Middle Ages: The High Middle Ages on Columbia Electronic Encyclopedia at infoplease Arkivert 13. oktober 2012 hos Wayback Machine.
• Provençal literature on Columbia Electronic Encyclopedia at infoplease Arkivert 13. oktober 2012 hos Wayback Machine.