Wikipedia

Fabelvesen

oppdiktet skapning som ikke finnes

Fabelvesen, fabeldyr eller fabelfolk[1] er en legendarisk, mytisk eller mytologisk skapning, men som ikke finnes i den faktiske naturen. De utgjør en særlige type fantasienhet, typisk en hybrid eller krysning, som selv om de ikke er faktiske, er beskrevet i folkeminne, myter og legender.

Assyrisk lamassu fra inngangen til tronsalen til palasset til Sargon II ved Dur-Sharrukin (slutten av 8. århundre f.Kr.), nå ved Institutt for orientalske antikviteter, Richelieu-fløyen i Louvre.
Plansjen fra 1806 som viser blant annet fabelvesene griff og faun. Illustrasjonen er hentet fra Bilderbuch für Kinder, et tysk billedleksikon for barn utgitt i månedlige deler av forleggeren J.F. Bertuch mellom 1790 og 1830.

De spiller en viktig rolle i fabler, sagn, eventyr, myter, litteratur, kunst, allegorier, grafiske figurer, symboler, våpenskjold og andre sammenhenger. I mange religioner har gudene trekk både fra dyr eller fugler og mennesker. Dette finnes blant annet i oldtidens Egypts gudelære, hvor kroppen er menneskelig, men hvor hodet er fra dyr eller fugl. Dette finnes også igjen under antikkens Hellas innenfor gresk mytologi hvor helter kjemper og uskadeliggjør kentaurer, kykloper, Minotauros og Medusa.

Andre skapninger, som enhjørningen, ble gjort krav på i beretninger om naturhistorie av forskjellige lærde under antikken.[2][3][4] Noen legendariske skapninger har sitt opphav i tradisjonell mytologi og ble antatt å være ekte skapninger, for eksempel drager, griffer og enhjørninger. Andre var basert på virkelige møter, med opprinnelse i forvrengte beretninger om reisendes historier, for eksempel den fantastiske tatariske plantelam (latin: Agnus scythicus eller Planta Tartarica Barometz), en mystisk kryptozoologisk plante som etter sigende skulle vokse i Asia og hvor dens frukt var sauer.[5][6]

Skapninger

rediger
 
Minotauros, tondo (tallerken) av en attisk kylix (drikkeskål), 515 f.Kr.

En rekke mytiske dyr dukker opp i kunsten og historiene under antikken. I eksempelvis i det store eposet Odysseen møter helten Odyssevs flere monstrøse skapninger: kyklopen, en enøyd kjempe, Skylla, et farlig kvinnelige sjøuhyre i et sund, og Kharybdis, et farlig mannlig sjøuhyre som kunne forvandle seg til en malstrøm. Andre historier er blant annet Medusa, et fryktelig kvinnemenneske med levende, giftige slanger som hår, men som ble nedkjempet av helten Persevs.[7] Han beseiret også den fryktelige Minotauros, halv menneske og halvt okse, som truet i en skummel labyrint.[8] Hydra var et enormt sjøuhyre ni hoder og for hvert hode som ble hogd av vokste det ut et nytt, men helten Herakles greide å nedkjempe det som er ett av hans tolv storverk. Den trojanske helten Aineias, som ble viktig i romersk opphavshistorie, kjempet mot harpyier, bevingede ånder eller stormgudinner, halv fugler og halv kvinner.[9] Disse monstrene har dermed den grunnleggende funksjonen å framheve storheten til de involverte heltene.[10][11][12]

Noen av disse skapningene fra antikkens Hellas finnes også i indisk kunst og fortellinger, som kentauren, som var halv hest og halv menneske; kimærer, et uhyre som vare en tredjedel løve, en tredel geit og en tredel drage eller slange; Triton, havuhyre som var halv fisk og halvt menneske, med et konkylieskjell som han blåste i som en trompet; og den flygende hesten Pegasus. På samme måte vises sfinkser som bevingede løver i indisk kunst[13][14] og og hos amerikanske urfolk i Nord-Amerika var piasafuglen nærværende i den visuelle kunsten og mytologien i form av et lite overnaturlig vesen med klør og vinger.[15]

I middelalderens kunsten spilte dyr, både ekte og mytiske, viktige roller. Disse omfattet dekorative former som i middelalderske smykker, noen ganger med lemmer intrikat sammenflettet. Dyreformer ble brukt for å tilføre humor eller verdighet til gjenstander. I kristen kunst bar dyr symbolske betydninger, hvor for eksempel lammet symboliserte Kristus,[16] en due indikerte Den hellige ånd,[17] og den antikke griff, både løve og ørn, representerte en vokter av de døde. Bestiarium, en type litteratur fra middelalderen i form av moralske fabler om både faktiske dyr og mytologiske fabeldyr.[18] Disse omfattet dyr uavhengig av biologisk virkelighet; basilisken (framstilt som både slange, drage og hane med et drepende blikk og etsende pust) representerte djevelen, mens Mantikora (løve med menneskehode og halen til en skorpion) symboliserte fristelse.[19]

Allegorier

rediger
 
Symbolsk kraft: en drage i keiserbyen Huế i Vietnam.

En viktig funksjon til mytiske dyr i middelalderen var den allegoriske. Enhjørninger, for eksempel, ble beskrevet som usedvanlig raske og vanskelig å ta til fange med tradisjonelle metoder.[20] Det ble antatt at den eneste måten å fange dette dyret på var å føre en jomfru til dens bolig. Deretter skulle enhjørningen hoppe inn i fanget hennes og legge seg, på hvilket tidspunkt en jeger endelig kunne fange den.[20] Når det gjelder symbolikk, var enhjørningen en metafor for Kristus. Enhjørninger representerte ideen om uskyld og renhet. I den tidlige engelske bibeloversettelsen King James Version heter det i Salme 92:10: «My horn shalt thou exalt like the horn of a unicorn» («Mitt horn skal du opphøye som hornet til en enhjørning»). Dette er etter oversetterne av King James feilaktig oversatte det hebraiske ordet re'em som enhjørning.[21] Senere versjoner har følgende oversettelse: «Du gir meg kraft som en villokse».[22] Enhjørningens lille størrelse skulle henvise til Kristi ydmykhet.[21]

En annen vanlig legendarisk skapning som tjente allegoriske funksjoner i middelalderen var dragen. Drager ble identifisert med slanger, selv om egenskapene deres ble kraftig intensivert. Dragen skulle ha vært større enn alle andre dyr.[23] Det ble antatt at dragen ikke hadde noen skadelig gift, men var i stand til å drepe alt den omfavnet uten behov for gift. Bibelske skrifter snakker om dragen med henvisning til djevelen, og de ble brukt til å betegne synden generelt i middelalderen.[23] Drager ble sagt å ha bodd på steder som Etiopia og India, basert på forestillingen om at det var alltid varme tilstede på disse stedene.[23]

Fysiske detaljer var ikke det sentrale fokuset til kunstnerne som skildret slike dyr, og middelalderske bestiarier ble ikke tenkt som biologiske kategoriseringer. Skapninger som enhjørningen og griffen ble ikke kategorisert i en egen «mytologisk seksjon» i middelalderske bestiarier,[24]  da de symbolske implikasjonene var av primær betydning. Dyr vi vet har eksistert ble fortsatt presentert med en fantastisk tilnærming. Det ser ut til at de religiøse og moralske implikasjonene til dyr var langt mer betydningsfulle enn å tilpasse en fysisk likhet i disse gjengivelsene. I henhold til Nona C. Flores: «Ved det tiende århundre ble kunstnere i økende grad bundet av allegorisk tolkning, og forlot naturalistiske framstillinger.»[25]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «fabelvesen»; «fabeldyr», 'NAOB
  2. ^ Phillips, Catherine Beatrice (1911): Unicorn, Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. Bind 27 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 581–582.
  3. ^ Bascom, William (1984): Sacred Narrative: Readings in the Theory of Mythology. University of California Press. ISBN 9780520051928; s. 9.
  4. ^ Simpson, Jacqueline; Roud, Steve (2000): A Dictionary of English Folklore. Oxford University Press. ISBN 9780192100191.
  5. ^ Large, Mark F; Braggins, John E (2004): Tree Ferns. Portland, Oregon: Timber Press. ISBN 978-0881926309; s. 360.
  6. ^ Barometzen eller tatariska lammet, Svenska Familj-Journalen 1879
  7. ^ «The myth of Perseus and Medusa», Greek Myths - Greek Mythology
  8. ^ «The myth of Theseus and the Minotaur», Greek Myths - Greek Mythology
  9. ^ Rabel, Robert J. (april-mai 1959): «The Harpies in the "Aeneid"», The Classical Journal, 80(4), s. 317-325
  10. ^ Delahoyde, M.; McCartney, Katherine S.: «Monsters in Classical Mythology», Washington State University
  11. ^ Grimal, Pierre (1986): The Dictionary of Classical Mythology. Blackwell Reference
  12. ^ Sabin, Frances E. (1940): Classical Myths That Live Today. Silver Burdett Company
  13. ^ Murthy, K. Krishna (1985): Mythical Animals in Indian Art. Abhinav Publications. ISBN 978-0-391-03287-3; s. 68–69.
  14. ^ O'Flaherty, Wendy (1975): Hindu Myths: A Sourcebook. Penguin.
  15. ^ «Piasa Bird», Mythic Mississippi Project
  16. ^ Lamb, University of Michigan
  17. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 3:16: «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.»
  18. ^ The Bestiary: The Book of Beasts], T.H. Whites oversettelse av bestarier fra middelalderen i Universitetet i Cambridges bibliotek
  19. ^ Boehm, Barbara Drake; Holcomb, Melanie ([2001] januar 2012): «Animals in Medieval Art», Metropolitan Museum of Art
  20. ^ a b Gravestock (1999), s. 127
  21. ^ a b Gravestock (1999), s. 128
  22. ^ Nettbibelen: Salmenes bok 92
  23. ^ a b c Gravestock (1999), s. 126
  24. ^ Flores (1993), s. 124
  25. ^ Flores (1993), s. 15

Litteratur

rediger
  • Gravestock, Pamela (1999): «Did Imaginary Animals Exist?», The Mark of the Beast: The Medieval Bestiary in Art, Life, and Literature. New York: Garland.
  • Flores, Nona C. (1993): «The Mirror of Nature Distorted: The Medieval Artist's Dilemma in Depicting Animals», The Medieval World of Nature. New York: Garland.

Ytterligere litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fabelvesen&oldid=24367036»