- Det er vel et comeback. Det er første gang jeg har fått lage film på veldig lenge, fastslår regissør Oddvar Einarson (63).
Neste uke er det premiere på hans «Finanseventyret», under den norske dokumentarfilmfestivalen i Volda (25.-29. april). Det er Oddvar Einarsons første film på 22 år.
På 80-tallet var han en av norsk films mest lovende regissører, og debutfilmen «X» (1986) er blitt stående som en milepæl i norsk filmhistorie. Men etter «Karachi» (1989) og «Havet stiger» (1990) ble det stille rundt Oddvar Einarson. Godviljen fra det statlige filmsystemet forsvant, og støtteordningene ble lagt om. I mellomtiden har Einarson blant annet forsøkt å få realisert en rekke spillefilmprosjekter, og jobbet som filmkonsulent i Nord-norsk filmsenter. Her ble han fenget av historien om kraftkommunene i Nord-Norge som tapte hundretalls millioner under finanskrisa. I 2008 startet han opptakene på «Finanseventyret», som nå er klar for visning i Volda.
- Terrasaken var et filmprosjekt etter mitt hjerte, fordi det handlet om samfunn, demokrati og kapitalisme. Dokumentarfilm i Norge ble mer og mer personfiksert utover 2000-tallet. Alt skulle handle om personlige forhold. Jeg ville se etter større sammenhenger, sier Einarson, som gjorde seg bemerket som dokumentarskaper på 70-tallet. «Finanseventyret» tar for seg Terra-skandalen i kommunene Narvik, Hemnes, Rana og Vik. Alle tapte svimlende summer etter å ha investert i fondsprodukter.
Ville ikke stille
Avtalene ble inngått mellom kommuneadministrasjonene og Terra, ofte uten at politikerne var informert. De ansvarlige i Terra og i kommuneadministrasjonene nektet å stille opp i Einarsons film.
- Jeg kan forstå at de ikke tør å stille opp. Det var mye hemmelighold rundt avtalene som ble inngått. Da vi kom til Narvik for å gå i gang med opptakene, ble vi nektet adgang til kommunale institusjoner, og det var plutselig vanskelig å få folk til å snakke, forklarer Einarsson. Filmen ble utsatt i flere omganger blant annet på grunn av dette. I mellomtiden har også regissør Hans Petter Moland kommet med en dokumentar om finanskrisen, som hadde premiere i februar.
- Jeg ville gi kommunepolitikerne en skikkelig framstilling. Derfor er det blitt en film der mange som får snakke. Norsk filminstitutt ville hele tida ha meg til å gjøre filmen mer personorientert. De mente det var for mange karakterer og for mange steder, at filmen måtte handle om ett sted, om ett personlig drama. Det var det motsatte av min strategi, forklarer Einarson.
- Spillefilmene mine er personfokusert. I spillefilmen skal man lage drama av personlige forhold, Med dokumentarfilmen forholder det seg annerledes, mener Einarsson.
«X» på 9. plass
Hans første spillefilm «X» kom på 9. plass da en jury av norske filmkritikere og filmarbeidere kåret tidenes beste norske spillefilmer, i anledning 100-årsmarkeringen for norsk film i fjor. Einarsson er glad, men ikke overrasket over anerkjennelsen.
- Jeg tok det som en selvfølge, egentlig. «X» har en sterk status fortsatt, den vises stadig vekk på filmklubber og lignende. Jeg ser den igjen med jevne mellomrom, senest på Bergen filmklubb i fjor, og jeg synes den står seg godt. Den er fortsatt en moderne film. Fordi det er en av de første norske filmene som våger å utfordre filmspråket. Det har vi som filmnasjon ingen tradisjon for, mener Einarson
«Havet stiger» sank
Men hans tredje og hittil siste spillefilm «Havet stiger» (1990) ble en storslått flopp. Kritikerne kalte den visjonær, men den hadde lave besøkstall, og ble senere trukket fram som et eksempel på hvordan norsk film ikke lenger traff publikum.
- Det ble en kommersiell fiasko. Jeg skrev ti spillefilmmanus på 90-tallet som ikke kom i mål, forteller Einarson i dag. Han har lenge arbeidet med å få realisert manuset «Den nye gutten», men konstaterer:
- Min visjon for spillefilmproduksjon er nok ikke så etterspurt.
– En begivenhet
– At Oddvar Einarsson kommer tilbake er absolutt en begivenhet, fastslår filmprofessor Anne Gjelsvik ved NTNU.
– Filmhistorien i Norge er en lang fortelling om lovende filmskapere som lager to-tre filmer og så forsvinner. Det er synd. Norsk filmbransje har ikke vært gode nok til å ta vare på talenter som Oddvar Einarson, mener Anne Gjelsvik. Hun framholder Oddvar Einarson som eksempel på en ny bølge av personlige filmskapere som kom på 70- og 80-tallet, og ble satt til side på 90-tallet.
– Da «X» kom, var det viktig for norsk film at noen vågde å lage en film som opplevdes aktuell og nær. Einarsson var også et eksempel på en regissør fra auteur-skolen, som ville skrive manus og regissere selv, for å skape et personlig uttrykk. Utover 90-tallet så vi en dreining i norsk filmpolitikk mot en mer kommersiell filmindustri, med mindre plass for slike regissører.
– Hans to dokumentarfilmer «Kampen om Mardøla» (1972) og «Prognose Innerdalen» (1981) var viktige i å sette dagsorden. Jeg er glad for at Einarsson nå også bidrar til at det kommer flere politisk skarpe dokumentarfilmer, fastslår Gjelsvik.
