Folkerett har tradisjonelt vært rettsregler som gjelder mellom stater, men omfatter i dag også rettsregler om og mellom internasjonale organisasjoner og til en viss grad også enkeltpersoner. Folkeretten er et eget rettssystem, og ikke automatisk en del av den interne (nasjonale) retten.

Faktaboks

Også kjent som

Jus gentium og Public international law

Folkerettens kilder

Det er ikke full enighet om folkerettens rettsfilosofi, og dermed kildene og bruken av disse. I hovedsak benyttes likevel en positivistisk metode, der de mest sentrale kilder er traktater og sedvane. Felles er da at man fokuserer på hva rettssubjektene har samtykket til, enten gjennom avtalebinding eller praksis.

Traktater

Traktater er avtaler mellom folkerettssubjekter, for eksempel mellom to eller flere stater. Traktater mellom to stater kalles bilaterale mens traktater mellom flere stater kalles multilaterale.

Traktater er i utgangspunktet bare bindende for deltakende stater. I tillegg tar enkelte traktater sikte på å nedtegne allerede gjeldende sedvanerett. Noen traktater får en så omfattende deltakelse at de danner utgangspunkt for sedvanerett, og de kan dermed bli bindende også for ikke-deltakende stater. Et eksempel på en slik traktat er havrettskonvensjonen.

Sedvanerett

Sedvanerett etableres på bakgrunn av praksis og overbevisning om at praksis er i samsvar med de krav som stilles av retten. Her kan også ikke-deltagende rettssubjekter bli bundet, men det stilles krav om omfattende og ensartet praksis. Dermed kan man inntil regelen er dannet hindre passasje fra praksis til sedvanerett dersom tilstrekkelig mange stater uttaler seg om at denne er i motstrid med retten, eller selv står for avvikende praksis. Kravene til dannelse avpasses også til om sedvanen skal være av global karakter, eller om den begrenses til for eksempel en region. Det har vært anerkjent at enkeltstater kan bli fri fra en sedvanerettsregel under utvikling ved å protestere mot denne regelen («persistent objector»).

Alminnelige rettsprinsipper

I tillegg til disse to hovedkildene, traktater og sedvanerett, anses alminnelige rettsprinsipper som anerkjennes av alle siviliserte stater som rettskilder, slik det står i vedtektene for Den internasjonale domstol (Haagdomstolen) artikkel 38 punkt 3. Der nevnes også som sekundære rettskilder rettspraksis og folkerettslig teori. Det er videre klart at vedtak i internasjonale organisasjoner kan få betydning ved fastleggelse av retten.

Folkerettens betydning i praksis

Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet. Dette omtales tidvis som folkerettens mangel på vertikale strukturer, og utgjør en av de tydeligste forskjeller på folkeretten og de fleste nasjonale rettssystemer. Det er likevel en kjensgjerning at folkeretten av statene selv hevdes å være forpliktende for dem, og virkelig eller angivelig oppfattes slik av deres myndigheter.

Hva angår for eksempel overholdelsen av avtaler, tyder meget på at denne er like regelmessig og selvfølgelig mellom stater som mellom enkeltpersoner. Noe annet er at det i det ene som i det annet tilfelle kan forekomme bevisste tilsidesettelser, og at disse, når de finner sted mellom stater, lett vil få særlig iøynefallende og skjebnesvangre konsekvenser. Å innse utilstrekkeligheten av folkeretten i slike krisesituasjoner bør imidlertid ikke lede til helt å fornekte dens eksistens.

Folkerettens innhold

Folkeretten inneholder regler både for fredstid og for væpnede konflikter.

Reglene for fredstid kan sies å ha som ett av sine viktigste mål å harmonisere de internasjonale forhold slik at væpnede konflikter unngås, og inneholder blant annet også forsøk på helt å forby bruk av makt i internasjonale relasjoner uten autorisasjon av FNs sikkerhetsråd.

Reglene om væpnede konflikter trer i kraft dersom slike konflikter likevel oppstår, og har til formål å begrense følgene av slike konflikter. Disse reglene for væpnede konflikter gjelder uavhengig av om slik maktbruk var tillatelig etter folkeretten, og gjelder for alle parter i konflikten.

Folkerettens subjekter

Som medlemmer av folkerettssamfunnet regnet man til ut på 1800-tallet bare kristne stater; senere er alle stater i verden kommet med. Inntil første verdenskrig var det også fast lære at bare stater kunne være folkerettssubjekter, det vil si ha folkerettslige rettigheter og plikter. Etter hvert åpnet man også for at organisasjoner som Folkeforbundet og De forente nasjoner (FN) samt ulike andre internasjonale organisasjoner kunne være rettssubjekter etter folkeretten.

Minoritetstraktatene etter første verdenskrig, samt Nürnbergprosessen og menneskerettighetskonvensjonene (se menneskerettigheter) etter andre verdenskrig har i stor utstrekning trukket også individene inn. Ved etableringen av Den internasjonale straffedomstolen finnes nå en permanent straffedomstol som pådømmer de groveste forbrytelser begått av enkeltindivider.

Historikk

Organiseringen av en større gruppe selvstendige stater i et statenes samfunn, regulert av folkeretten, er en forholdsvis moderne foreteelse. Riktignok kan det påvises regler av folkerettslig innhold fra middelalderens føydalstater, Roma og Hellas, ja endog fra eldre tidsavsnitts kultursamfunn. Men et folkerettssamfunn i den betydning man nå bruker uttrykket, begynte først å ta form ved overgangen fra 1500- til 1600-tallet.

Oppkomsten av en egentlig folkerett blir ofte tilskrevet den nederlandske rettslærde Hugo Grotius (1583–1645). Historisk nøyaktig er dette ikke, for også Grotius hadde sine forgjengere; blant de mest fremtredende var spanierne Francisco de Vitoria (1480–1546) og Albericus Gentilis (1552–1608). Men det var Grotius' rettsvitenskapelige virksomhet og særlig hans hovedverk De Jure Belli ac Pacis (1625) som fikk en helt enestående betydning som grunnlag og retningslinjer for folkeretten.

Grotius og hans nærmeste etterfølgere, særlig tyskeren Samuel von Pufendorf (1632–1694), bygde på naturretten; de utledet folkerettens regler av en postulert uforanderlig, allmennmenneskelig rett av høyere rangorden enn den positive rettsorden. Dette naturrettslige grunnlag har folkerettsteorien aldri blitt helt av med, tross dyktige og energiske forsøk på å bygge på det positive fundament som statspraksis, traktater med mer gir.

Avslutningen av store kriger har gjerne ført med seg forsøk på nyordning av internasjonale forhold. Disse er viktige etapper i utviklingen av den mer politisk betonte folkerett, især freden i Westfalen (1648), i Utrecht (1713), Wienerkongressen (1815), Pariskongressen (etter Krimkrigen, 1856), Versaillesfreden med Folkeforbundet (1919), samt San Francisco-konferansen som opprettet FN etter andre verdenskrig (1945).

I fredstid har det stadig voksende, internasjonale økonomiske, sosiale og kulturelle samarbeid ført til en rekke viktige traktatverk som har skapt en folkerett av mer administrativ natur, om handel, valuta, skipsfart, luftfart, post, telegraf, romfart og annet samkvem, helsevesen, forfatteres og kunstneres rettsvern, patentbeskyttelse, mål og vekt med mer. Den europeiske union (EU) er et forsøk på å oppnå målet om å unngå væpnede konflikter gjennom etablering av et felles indre marked med et samordnet regelverk.

Av vesentlig betydning for håndhevelsen og utviklingen av folkeretten var opprettelsen av en fast internasjonal domstol i Haag i 1921 (reorganisert i 1946). Arbeidet for å regulere og humanisere krigføringen resulterte først og fremst i Haagkonvensjonene av 1899 og 1907, og Genèvekonvensjonene, hvorav de någjeldende er fra 1949, med to tilleggsprotokoller fra 1977. Forsøk på å kodifisere andre deler av folkeretten har hatt blandet suksess. Folkeforbundets kodifikasjonskonferanse i Haag i 1930 gav små resultater.

I 1982 var den langvarige forhandlingsprosessen avsluttet, og en ny havrettskonvensjon så dagens lys, se havrett. FNs generalforsamling vedtok i 1948 Verdenserklæring om menneskerettighetene, som ikke var bindende for medlemsstatene. I tilslutning til denne ble det i 1966 vedtatt en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og én om borgerlige og politiske rettigheter. Rasediskrimineringskonvensjonen ble vedtatt allerede året før. I 1979 vedtok FN en konvensjon mot kvinnediskriminering (FNs kvinnekonvensjon) og i 1989 en konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen). En konvensjon til vern om menneskerettighetene (menneskerettighetskonvensjonen) var allerede i 1950 inngått av de vesteuropeiske stater (i regi av Europarådet).

Ellers har det vært arbeidet med mange utkast og uforbindtlige forsøk på å uttrykke folkerettens regler i generelle tekster; både av offisielle organer som for eksempel Folkerettskommisjonen under FNs generalforsamling, og av private institusjoner og lærde selskaper som International Law Association og Institut de Droit International. I denne forbindelse bør også nevnes Académie de droit international de la Haye.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fleischer, Carl August (2005). Folkerett, 8. utgave
  • Ruud, Morten og Ulfstein, Geir (2018). Innføring i folkerett, 5. utgave
  • Aall, Jørgen i Irgens-Jensen, Harald, red. (2019). Knophs oversikt over Norges rett, 15. utgave

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg