Viggo Ullmann var en av landets mest markerte offentlige personer og politikere fra 1880 til ca. 1900 og engasjerte seg på en rekke samfunnsområder. Den karismatiske folketaleren og radikale stortingsmannen, som var en av lederne av “folkehøyskolevenstre”, endte karrieren som embetsmann.
Ullmann vokste opp hos sin fraskilte mor Vilhelmine Ullmann og ble sterkt påvirket av hennes grundtvigianske synspunkter. Den senere unionsradikaleren mottok også impulser fra morbroren Bernhard Dunker, som førte an i kampen mot planene om unionsrevisjon i 1860-årene. Etter examen artium 1866 var Ullmann huslærer i tre år hos Nicolai Aall på Næs Jernverk ved Tvedestrand. Fra 1870 studerte han filologi ved universitetet i Christiania og ble cand.philol. 1872. I studietiden kom han i kontakt med et grundtvigiansk miljø i hovedstaden og ble kjent med folkehøyskolepionerene Christopher Bruun og Ole Arvesen, og etter embetseksamen hadde han høsten 1872 et opphold ved Askov folkehøyskole i Danmark. De tre påfølgende somrene var han lærer ved Sagatun folkehøyskole ved Hamar.
Ullmanns samfunnssyn var dypt forankret i Grundtvigs kristendomssyn og i en kulturnasjonalisme kombinert med en radikal holdning og en pasjon for åndsfrihet. Han var mot den gjeldende kirkeordning og var liksom vennen Vilhelm Andreas Wexelsen for en fri folkekirke basert på valgmenigheter og legfolks adgang til prekestolen. 1886 ble han satt under offentlig tiltale og dømt for selv å ha holdt nattverd i sitt hjem, men straffen ble senere opphevet av Høyesterett.
Viggo Ullmann var selv en god formidler av “det levende ordet” som debattant og folketaler, men først og fremst i et langt liv som lærer og bestyrer ved en rekke folkehøyskoler. 1873 opprettet han en egen folkehøyskole, som han ledet til 1879, først i Austre Moland og fra 1875 i Landvik ved Grimstad under navnet Vigmarken, inntil han måtte legge den ned på grunn av sviktende elevtilgang og dårlig økonomi. Deretter drev han i fire år folkehøyskole på ulike steder i Telemark, og fra 1884 til 1902 ledet han den faste folkehøyskolen på Utgarden i Seljord.
Som tilhenger av det “folkelige” i form av folkestyre og gjennom sin dyrking av bonden og det nasjonale fant Viggo Ullmann fra 1880 av sin plass i den fremstormende venstrebevegelsen. Ullmann var medlem av herredsstyret i Landvik 1878–79 og i Seljord 1889–1902. I løpet av 1880-årene markerte han seg som en av Venstres store folketalere. Han var formann i Telefylkets Venstresamlag 1883–89 og i Telefylkets Folkevæbningssamlag fra 1885. Ved dannelsen av partiorganisasjonen 1884 ble han medlem av landstyret og var formann 1893–94 og 1898–1900.
Det var påfallende mange folkehøyskolefolk som i 1880- og 1890-årene ble valgt til Stortinget for Venstre. Allerede 1882 ble Ullmann valgt til suppleant til Stortinget for Bratsberg amt (nå Telemark fylke), og han var fast representant 1886–1900, alternerende stortingspresident 1892–94 og 1898–1900. Han var formann i Stortingets Venstreforening 1892–94 og alternerende formann 1898–1900.
Ullmann markerte seg på partiets venstre fløy i 1880-årene i kampen for åndsfriheten ved å gå imot beslagleggelsen av Hans Jægers bok Fra Kristiania-Bohêmen og Christian Krohgs Albertine, og han talte for diktergasje til Alexander Kielland. Ved partisplittelsen fulgte Ullmann Det rene Venstre. Som bror av kvinnesaksforkjemperen og skolebestyrerinnen Ragna Nielsen støttet han kvinnesaken fra ca. 1890 og gikk inn for kvinnelig stemmerett.
Viggo Ullmann markerte seg i en rekke saker, som målsak, skolepolitikk, religiøse spørsmål og sosialpolitikk, også gjennom en omfattende publisistisk virksomhet. Han skrev utallige avisartikler og var bl.a. medredaktør i avisen Varden 1891–97, medutgiver av tidsskriftet Vor Tid 1893–94 og medredaktør i Norskt høgskuleblad 1899–1901. Han var målmann og satt som formann i Det norske Samlaget 1891–94.
Ullmann var også blant de mest pågående i kampen for likestilling i unionen, men stemte under sterk tvil for å gå inn for forhandlinger med Sverige 7. juni 1895. Han ville nok målene, men fulgte ikke Venstre helt i valg av midler. Som pasifist og antimilitarist ble han ble mer og mer engasjert i det internasjonale fredsarbeid. Han arbeidet for opprettelse av voldgiftstraktater og var formann i Stortingets Fredsforening fra 1890.
En annen dimensjon skapte spenninger i forholdet til deler av partiet. Som sosialradikaler var Ullmann en ivrig talsmann for arbeidervernlover og innføring av sosialtrygder, dels finansiert ved progressive inntektskatter, og han var påvirket av Henry Georges ideer. Ved stortingsvalget 1900 trakk han seg ut av rikspolitikken og så senere årsaken til Venstres valgnederlag 1903 “deri, at arbeiderpartiet skuffet over venstres stilling til de sociale spørsmaal var gaaet sine egne veie”.
Skuffelsen berodde nok også på at Viggo Ullmann aldri ble med i en venstreregjering. Årsaken til det må søkes dels i hans steile og kompromissløse individualisme, dels i den slagferdige debattants mange spissformulerte uttalelser. 1904 meldte han seg ut av partiet. Året før lot han seg utnevne til amtmann i Bratsberg amt og satt i dette embetet til sin død 1910. I sine siste år blandet han seg sjelden i politikken, men den gamle radikaler fornektet seg ikke da han etter unionsoppløsningen 1905 uttalte seg mot resultatet av Karlstadforhandlingene og undertegnet et opprop om republikk.
Om Viggo Ullmann var fritt- og sterkttalende i det offentlige rom, var han til gjengjeld svært reservert som privatmenneske. Søsteren Ragna Nielsen skrev om ham etter hans død: “Min bror Viggo var ikke fuldt saa imponerende i det daglige liv som min mors bror, advokat Dunker. Men han hadde det samme reserverte, indesluttede væsen, noget som trykket omgivelserne og gjorde at hans egne, uagtet vi alle holdt meget av ham, hadde vanskelig for at tale frit og fortrolig i hans nærværelse.”