Halfdan Hegtun opplevde suksess i ikke mindre enn tre karrierer. Som utenriksmedarbeider i NRK steg han i gradene og endte som radioens programdirektør. Som artist og humorist ble han landskjent både gjennom studioopptredener og i bokform med den folkelige figuren “Even Brattbakken”. Og som venstrepolitiker og stortingsrepresentant spilte han en ikke ubetydelig rolle i norsk politikk gjennom medgang og motgang i 25 år.
Radiokarrieren startet forsiktig 1946, da Hegtun som nybakt cand.philol. med historie hovedfag begynte å vikariere som sportsmedarbeider i NRK mens han samtidig var lektor på Hegdehaugen skole i Oslo. 1948 flyttet han med sin ektefelle til London som norsk medarbeider i BBC Norwegian Section, og året etter ble han fast tilsatt som programsekretær i NRKs dagsnytt- og aktualitetsavdeling.
Helt fra guttedagene på Raufoss var Hegtun levende fotballinteressert og beundret Per Chr. Andersens legendariske kommentarer. Snart behersket han selv det levende radioreferatet. Det kostet ham så lite – “jeg bare rusler opp når kampen skal begynne, og så går alt sammen av seg selv,” sa han til en avis. Annerledes med utenriksstoffet. Her gikk han i skole hos Toralv Øksnevad og lærte av ham både å vise respekt for fakta og utøve streng nøytralitet. Hegtun ble redaksjonssekretær i utenriksavdelingen 1956 og etterfulgte Øksnevad som utenriksredaktør 1961, etter å ha hatt utenlandsreportasje som spesialfelt i en årrekke. Av reportasjer ellers huskes han for kronprinsesse Märthas gravferd 1954, kong Haakons begravelse 1957 og for serien Streiftog i vår egen tid sammen med Bjarne Gran 1958.
“Even Brattbakken”-figuren og Hegtuns karriere som humorist sprang ut av hans glede ved å fortelle Toten-anekdoter rundt kantinebordene på Marienlyst. Underholdningssjefen Leif Rustad så potensialet, og oktober 1954 opptrådte Hegtun for første gang utkledt i Store Studio og vakte stormende jubel. Det var meningen at han skulle være anonym, men pressen fikk med én gang tak i navnet bak denne munnrappe skikkelsen med stribart, sixpence og ryggsekk, en slags opplandsvariant av Prøysen. Siden ble det opptredener i alle medier like til Frokost-TV i 1980-årene, ved siden av de bestselgende Brattbakken-samlingene Slik je ser det og I kvældssola.
Hegtuns politiske karriere begynte 1965, da han utnyttet sin berømmelse fra NRK til å gjennomføre en for sin tid sterkt personfokusert valgkamp og klarte å erobre et stortingsmandat for Venstre i Akershus. Hegtuns to perioder på Stortinget falt sammen med Per Bortens regjeringstid og ble innledet med at han fra sin plass i sosialkomiteen ble saksordfører for innføringen av Folketrygden 1966. Her innla han seg særlig fortjeneste ved å få innført særtillegget for pensjonister over 70 år, som ellers bare ville fått grunnpensjon, idet de ikke hadde opparbeidet seg tilleggspensjonsrettigheter. Fra nå av ble sosialpolitikken Hegtuns sak, en innsats han etter tiden på Stortinget videreførte i Akershus fylkesting og i verv i Bærum kommune, med slike merkesaker som krav om utvidede pensjonsrettigheter, ventelistegaranti, omsorgslønn og pasientombud – saker som alle har slått igjennom i rikspolitikken i de senere år.
Da Borten-regjeringen gikk av og Venstre 1972 ble splittet på EF-saken, fulgte Hegtun sin venn og partiformann Helge Seip inn i Det Liberale Folkeparti. Dette ble en bakevje. Tross støtte fra de gamle Venstre-avisene langs kysten maktet ikke det nye partiet å hevde seg i rikspolitikken. Hegtun ledet forhandlingene som førte til at DLF gikk opp igjen i moderpartiet Venstre 1988.
På dette tidspunkt var Hegtun tilbake i fast stilling i NRK, som programdirektør 1973–81 etter Torolf Elster. I hans tid ble P2 planlagt, distriktskontorene vesentlig utbygd, og NRKs korrespondentnett utvidet, men hans ledelse førte også til skarpe konflikter med redaksjonsklubben i Dagsnytt.
Da Elster gikk av som kringkastingssjef 1981, tok Hegtun mål av seg til å søke stillingen i konkurranse med Bjartmar Gjerde, som ble ansett som politisk favoritt. Han ombestemte seg da statsråd Einar Førde før søknadsfristens utløp uttalte at han uansett ville ansette Gjerde. Hegtun trakk seg også som programdirektør i protest mot denne ukorrekte fremgangsmåten og gikk over til ansettelse på spesialkontrakt. Medvirkende kan også ha vært lysten til å vende tilbake til politikken. Både 1981 og 1985 og igjen ved kommunevalget 1987 forsøkte Hegtun å gjenta valgkampbedriften fra 1965, men falt alle ganger igjennom.
Hegtun var medlem av Akershus fylkesting 1983–91 og av Bærum kommunestyre og formannskap 1991–99.
Sine siste år som programskaper – han gikk av 1988 – tilbrakte Hegtun i “veterankorridoren” i radiohuset på Marienlyst, opptatt av å holde de øksnevadske tradisjoner ved like i en tid preget av stadig kjappere radiostil og av musikkmagasinenes inntog.