Giordano Bruno

Bruno kritiserte den gamle aristoteliske astronomien og forsvarte det nye kopernikanske systemet, men ikke ut fra Copernicus' matematiske argumentasjon. Han hyllet en verdensoppfatning med følgende innhold: Rommet er uendelig. Et legemes posisjon i rommet kan bare bestemmes relativt til andre legemer i rommet. En verden som er uendelig, kan derfor ikke ha noe midtpunkt. Følgelig kan heller ikke Jorden være verdens midtpunkt. Gud er ikke en ånd som utenfra setter verden i bevegelse; han er selve verdenssjelen, som forbinder alt i naturen og gjør den til et besjelet hele. Denne konsekvente panteismen hos Bruno er en direkte fortsettelse av lignende tanker hos stoikerne, nyplatonikerne og Nicolaus fra Kues.

Bruno søkte selv flere ganger forsoning med den katolske kirke; han mente han kunne tolke dens dogmer i overensstemmelse med sin verdensoppfatning. Han ville derfor ikke erkjenne seg skyldig i kjetteri, men forfattet et forsvarsskrift for sin oppfatning av religionen. Inkvisisjonsanklagen mot Bruno gjaldt ikke hans forsvar for det kopernikanske verdensbildet, men hans teologiske meninger. I 1890 ble det reist et minnesmerke over ham på det stedet hvor han ble brent.

Det tidligere bildet av Bruno som martyr for moderne tanker er vel til dels misvisende. Han hadde intet konsekvent filosofisk syn, bidrog ikke til å utvikle nye teorier om universet og var en erklært motstander av «matematikerne». De fleste av hans tanker har magiske og animistiske røtter; hans åndshistoriske tradisjon er hermetismen som i stor utstrekning lå til grunn for tidens okkulte vitenskaper. Hans innflytelse har imidlertid vært betydelig og kan blant annet merkes hos Baruch Spinoza og Johann Wolfgang von Goethe.

• filosofi

• Gatti, Hilary: Giordano Bruno and Renaissance science, 1999
• Paul Henri: The cosmology of Giordano Bruno, 1973
• Yates, Frances A.: Modernitetens okkulte inspirasjon : Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos, 2001