Etter avlagt eksamen på konservatoriet startet Sjostakovitsj for fullt sin karriere som pianist og komponist. Som pianist mottok han i 1927 diplom for sin deltakelse i den første internasjonale Chopin-konkurransen i Warszawa. Han underviste ellers ved konservatoriet i Leningrad (St. Petersburg) i perioden 1937–1941, og i perioden 1943–1949 var han professor ved konservatoriet i Moskva.
Sjostakovitsjs kunstneriske karriere er nært knyttet til Sovjetunionens politiske og kulturelle utvikling. Han hadde startet sine konservatoriestudier to år etter den russiske revolusjonen, og på det tidspunktet hadde det nye regimet allerede iverksatt kontroll og omlegging av undervisnings- og utdanningssystemet etter kommunistpartiets ideologi. Utover på 1920-tallet, da Sjostakovitsj for alvor sto fram som komponist, startet også en ensrettingsprosess av kunst- og kulturlivet i samfunnet utenfor de etablerte institusjonene. Sovjetunionen, som ble opprettet i 1922, eksisterte fram til 1991. Hele Sjostakovitsjs musikalske virksomhet utfoldet seg dermed innenfor rammene til et totalitært regime som så det som sin oppgave å også kontrollere kunsten.
Grunnleggende posisjoner i utviklingen av det sovjetiske musikklivet kan illustreres gjennom motsetningene mellom to kunstnerorganisasjoner i første del av 1920-tallet. På den ene siden sto den relativt liberale og vestligorienterte Foreningen for samtidskunst (ASM). Denne var knyttet til den musikalske modernismen og hadde mye til felles med vestlige organisasjoner for ny musikk som vokste fram i disse årene. På den andre siden sto Den russiske forening for proletarmusikere (RAPM), med røtter i Proletkult. Denne organisasjonen fordømte det dekadente borgerskapets ideologi, slik den kom til uttrykk både gjennom konserttradisjon og modernistiske tendenser. De mente at allsangen og massesangen skulle danne grunnlag for proletariatets musikk.
Konfliktlinjene kom dermed til å gå mellom musikk på musikkens egne, internasjonalt orienterte premisser og agiterende, politisk forherligende musikk som også var folkelig og allment tilgjengelig. Etter hvert oppsto «formalisme» som en nedsettende betegnelse. Uttrykket sto for musikk som var preget av «form uten innhold». Dette kunne gjelde instrumentalmusikk uten tekst eller et klart program, men i særlig grad gjaldt det musikk som ble oppfattet som eksperimentell, vanskelig tilgjengelig og fremmed for folk flest. Etter hvert ble det å være assosiert med «formalisme» farlig for en komponist. I Moskvaprosessenes tid kunne denne type «folkefiendtlighet» resultere i dødsstraff.
Sjostakovitsj fikk et alvorlig møte med stalinregimets kritikk i forbindelse med en framføring av hans opera Lady Macbeth fra Mtsensk (1930–1932/1934) i 1936. Josef Stalin var til stede på forestillingen, og det kom en svært negativ og fordømmende kritikk i avisen Pravda, under tittelen Kaos istedenfor musikk. Her trekkes både det «uforståelige» og «kaotiske» tonespråket og verkets angivelig umoralske innhold fram som forkastelig. Avisinnlegget regnes som et av de tidligste eksemplene på sovjetstatens autoritære inngripen i den kunstneriske utfoldelsen – det er hevdet at det var Stalin selv som sto bak. I kjølvannet av denne hendelsen ble fremføring av komponistens symfoni nr. 4 forbudt. Etter dette ga Sjostakovitsj sin nye, 5. symfoni undertittelen En sovjetisk musikers svar på berettiget kritikk.
Under andre verdenskrig mottok Sjostakovitsj Stalinprisen to ganger, både for sin klaverkvintett i 1941 og for sin 7. symfoni (Leningrad-symfonien) i 1942. I 1946 fikk han også prisen for sin klavertrio. Han ble i disse årene høyt vurdert som både patriot og som en verdig kulturrepresentant for Sovjetunionen.
På tross av sine statlige æresbevisninger ble Sjostakovitsj også utsatt for nok et alvorlig angrep i tiden like etter andre verdenskrig. Andrej Zjdanov var blitt utnevnt til å lede utrenskninger av blant annet kunstnere som ikke fulgte partiets ideologi på en klar nok måte. Både Sjostakovitsj og kjente komponister som Sergej Prokofjev, Aram Khatsjaturjan og Dmitrij Kabalevskij fikk hard medfart, og flere av Sjostakovitsjs komposisjoner ble innlemmet i en liste over «forbudte verker». Sjostakovitsj var kommet i en situasjon der han ikke bare var fordømt som komponist, han sto i reell dødsfare. Han beholdt likevel livet og forble strengt regimetro fram til Stalins død i 1953. Etter dette fortsatte han komposisjonsvirksomheten innenfor friere kunstneriske rammer, og tidligere «forbudte» verker var igjen å finne på konsertrepertoaret.
I 1960 ble Sjostakovitsj medlem av det sovjetiske kommunistpartiet. Den direkte foranledningen var at Stalins etterfølger Nikita Krusjtsjov ønsket å bedre forholdet mellom sovjetledelsen og unionens kunstnere og intelligentsia. I denne forbindelse ble Sjostakovitsj ønsket som leder for republikkens statlige komponistforening. For at så kunne skje, måtte han være registrert som medlem av partiet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.