zoroastrisme

Zarathustras levetid er omstridt, og dateres fra midten av annet årtusen fvt., til tidlig i første årtusen fvt. Forskere åpner også for at Zarathustra kan være en mytologisk skikkelse, og ikke en historisk person.

Vi vet lite om zoroastrismens lære, praksis og gjennomslag i befolkningen i tidlig tid. Først på 500-tallet fvt. begynner iranske innskrifter å nevne zoroastrismens skapergud, Ahura Mazda. Flere innskrifter tyder på at en form for zoroastrisme kan ha vært kongenes religion i det gamle Perserriket (cirka 550–330 fvt.). Det er imidlertid uklart hvordan denne tidlige zoroastrismen ble praktisert og hvilke trosforestillinger som var utviklet og kjent. Det finnes ingen tidlige zoroastriske religiøse tekster, og vår kunnskap er bygget på bilder og innskrifter, samt den senere tekstsamlingen Avesta.

En form for zoroastrisme var også en av de religionene som ble praktisert under parterne (cirka 247–224 evt.). Heller ikke fra denne tiden finnes det pålitelig informasjon om ritualer, trosforestillinger og muntlig overleverte tekster. En mer utviklet og organisert zoroastrisme ble statsreligion i det nypersiske riket, under de iranske sasanidene (226–651 evt.). Etter den islamske erobringen på 600-tallet gikk størstedelen av den iranske befolkningen etter hvert over til islam, og det ble vanskelig å praktisere zoroastrisme.

På 900-tallet valgte mange av de persere som holdt fast ved sin gamle religion, å forlate Iran og flytte til India, der de slo seg ned på vestkysten. De tok med seg de rester av Avesta som ikke var gått tapt under de vanskelige århundrene.

Zoroastrismens hellige skrifter er kjent under samlebetegnelsen Avesta. Ordet Avesta betegner også det øst-iranske språket skriftene er nedtegnet på. De hellige tekstene ble opprinnelig overlevert i muntlig form gjennom århundrene. Det dreier seg hovedsakelig om ritualtekster, og ikke om en systematiske fremstillinger av religiøse ideer. Tekstene ble først samlet og nedskrevet under sasanidene, men den utgaven vi kjenner i dag er satt sammen langt senere, og de enkelte tekstenes alder er vanskelig å fastslå.

Avesta blir tilskrevet Zarathustra, men det er bare en håndfull hymner, de såkalte gathaer (sanger) som forskere mener kan være forfattet av en slik skikkelse. I så fall kan de være mer enn tre tusen år gamle. Gathaene er hovedkilden til det som anses som Zarathustras lære, men de er vanskelige å forstå, og det er stor strid om fortolkningene. Ofte er det uklart om læren stammer fra profeten selv eller hører til senere teologi.

Da zoroastrismen ble statsreligion under sasanidene ble også læren fortolket og videreutviklet av presteskapet. Disse tekstene er skrevet på det som kalles pahlavi eller mellompersisk. Motsetningen mellom Ahura Mazda, nå kalt Ohrmazd, og det onde, i skikkelse av Ahriman, fikk en øket betydning og de to fremsto som to uavhengige krefter.

Britiske og europeiske forskere ble kjent med parsismen på 1700-tallet, og parsernes lederskap stiftet bekjentskap med kristen misjon. Dette førte til økt fokusering på zoroastrismens lære utover på 1800-tallet.

Ifølge gathaene mottok Zarathustra sin lære direkte fra guden Ahura Mazda gjennom visjoner. Det er uklart om denne guddommen er skapt av Zarathustra eller overtatt fra tidligere religiøse forestillinger. Ahura (indisk asura) er betegnelse for en klasse guder som alt i arisk tid har stått i opposisjon til en annen gudeklasse, daeva'ene (indisk deva). I zoroastrismen er de siste blitt til onde vesener, falske guder, demoner.

For Zarathustra er Ahura Mazda den høyeste og eneste virkelige gud. Alle andre gudeliknende skikkelser er underlagt ham. Det finnes en rekke sekundære skikkelser som er skapt av, eller utgått fra Ahura Mazda. Av særlig betydning er Amesha Spenta'ene ("de udødelige hellige" eller "livsfremmende udødelige"), som kan fortolkes som uttrykk for forskjellige sider ved Ahura Mazdas vesen. De har alle hver sin negative motsetning.

Her dreier det seg om egenskaper også menneskene burde tilstrebe, som god tanke, orden/rettferdighet, herskermakt, lydighet/fromhet, helhet/velferd og udødelighet. Det hersker faglig uenighet om hvorvidt disse skikkelsene også kan ha vært oppfattet som mer eller mindre selvstendige guddommer. I kosmologien svarer Amesha Spenta'ene til de sju elementer; for eksempel assosieres Asha med ilden, som regnes som hellig, og som gjennomtrenger Asha hele Ahura Mazdas skapning.

I tillegg til de "livsfremmende udødelige" som var egenskaper, ble også naturelementer som solen, ilden, jorden og vannet guddommeliggjort, men underlagt Ahura Mazda.

Den gamle indo-iranske guden Mithra fikk også etter hvert en viktig rolle innenfor zoroastrismen, der han ble gjort ansvarlig for den kosmiske orden. Etter hvert utviklet han seg også til å være både en krigsgud og en solgud, og han ble ofte avbildet stående på en lysende stridsvogn, trukket av hvite hester. Mithra var også en gud som kjempet mot de onde maktene, Angra Mainyu (Ahriman), og kunne hjelpe mennesket i å velge den rette vei. Han var en av de tre viktigste gudene, både under akamenidene (cirka 559–330 fvt.) og under parterne (cirka 200 fvt–220 evt.). En innskrift fra kong Artaxerxes 2 (cirka 404–359 fvt.) omtaler både guden Mithra og gudinnen Anahita. Anahita var særlig knyttet til kvinners anliggender, som fødsler, oppdragelse og omsorg.

Ifølge zoroastrismens lære er hele tilværelsen dominert av motsetningen mellom Ahura Mazda (mellompersisk Ormazd) og Angra Mainyu eller angro mainjush (mellompersisk Ahriman), henholdsvis det godes og det ondes prinsipp, det livsfremmende og det livsødeleggende. Mellom disse vil det bestå en stadig kamp inntil enden kommer. Zoroastrismens endelige mål er virkeliggjørelsen av «den gode ordning» (Asha). Før det kommer, må alt ondt opphøre, og en dom vil bli felt over alle som motsetter seg Ahura Mazdas skaperplan.

Synet på forholdet mellom disse to kreftene har variert gjennom tidene. Det har vært ulike syn på hvorvidt Angra Mainyu på en eller annen måte var utsprunget fra den eneste og høyeste guden, Ahura Mazda, eller hvorvidt disse to maktene begge hadde eksistert siden begynnelsen. I den retningen som kalles zurvanismen, og som var utbredt i sasanidetiden, er begge født av den første guddom, Tiden. I vår tids zoroastrisme legges det sterkere vekt på religionens monoteistiske og etiske trekk.

For menneskene innebærer læren en etisk dualisme. Mennesket lever i en hellig verden, er født godt og har fri vilje. Zoroastrismens mål for mennesket er at det må søke gode tanker, gode ord, sannhet og gode gjerninger og handlinger. Målet i livet er å bekjempe løgn, ondskap, sykdom og sorg gjennom å leve et balansert og fornuftig liv, uten eksesser. Hvordan man lever her på jorden er avgjørende for hvordan livet etter døden vil bli.

Hvert menneske er involvert i kampen mellom det gode og det onde. De rettroende gir sin støtte til Ahura Mazda gjennom inderlig bønn og ved å fordype seg i livets praktiske gjøremål. Motstanderne, daeva-dyrkerne velger løgnen og det onde.

En gang i fremtiden vil det finne sted en stor kamp mellom det gode og det onde. Alle de døde vil gjenoppstå, og kropp og sjel vil gjenforenes. Denne altomfattende oppstandelsen og dommen ledes av en frelsesfigur, Saosyant (Saoshyan), som skal være etterkommer etter Zarathustra selv. Ved sin side har han flere hjelpere, og hele denne omfattende hendelsen vil ta femtisju år.

De døde vil bli samlet, dømt, prøvet og renset for sine tidligere synder. De gode kan nå gå å rett til paradiset for tre dager, mens de onde og løgnaktige først må gjennomgå en tre dagers straff i helvete. En mektig ild får så alle jordens metaller til å smelte og renne som en elv over jorden. Alle menneskene må krysse denne glødende elven. For de gode vil den ikke føles varm, men for løgnerne vil det være en rensende lidelse. Til slutt foretar Saosyant en ofring av den hellige drikken Haoma, og dette gir menneskene evig liv.

Etter en stor kamp på liv og død vil Ahura Mazda vinne en endelig seier over alle onde makter, og verden igjen fremstå som renset, god og rettferdig.

Det er en vanlig oppfatning blant forskere at zoroastrismen fikk stor betydning for jødisk eskatologi etter det babylonske eksil, da store deler av Midtøsten var underlagt perserne i over to hundre år. Men det innvendes også at vi vet lite om utbredelsen av zoroastrismens trosforestillinger på denne tiden, og at jødiske tekster fra disse århundrene ikke bærer preg av zoroastriske ideer. Det er først frem mot vår tidsregnings begynnelse at ny ideer dukker opp innenfor datidens ulike jødiske retninger.

De viktigste nye ideene dreide seg om livet etter døden, kampen mellom gode og onde makter, engler og satan (djevelen), demoner og helvete. Flere av disse ideene fikk større betydning innenfor kristendommen enn innenfor den rabbinske jødedommen. Flere av disse forestillingene har også funnet vei inn i islam.

Også for manikeismen ble Zarathustra av stor betydning, og ble regnet som en av Manis forløpere. I den greske antikken var han kjent som en vismann og magiker, og i renessansen oppstod det en fornyet interesse for «Zoroaster», som noen mente kunne være som opphavsmann til kabbala.

• Parsere
• Zarathustra
• Religion i Iran
• apokalypse
• dakhma
• solguder

• Boyce, Mary: Zoroastrians: Their Religious Beliefs and Practices. Routledge & Kegan Paul, London 1979.
• Folk, Richard, C: Zoroastrian Attitudes towards Animals, i: Society and Animals. Volume 18, issue 4 (2010).
• Jong, A. F. de: Animal Sacrifice in Ancient Zoroastrism. A ritual and its Interpretations, i: Baumgarten, A.I.: Sacrifice and Religious Experience. I serien:Studies in the History of Religions nr. 93 Brill, Leiden 2002.
• Stausberg, Michael: Zarathustra and Zoroastrism. London, Oakville, Equinox 2008.
• Stausberg, Michael: Iran, i: Gildhus, Ingvild & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax forlag, Oslo 2010.
• Zarathustras Sanger. De eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av: Prods Oktor Skjærvø, i serien: Verdens hellige tekster. De norske bokklubbene 2003.