vrifuru

Treslaget stammer fra vestkysten av Nord-Amerika, der det kalles lodgepole pine som kan oversettes med 'furu til hytter eller telt'. Bakgrunnen for navnet er at amerikanske urfolk har brukt tynne stammer av vrifuru til stenger i tipiene sine. I Norge kaller mange treslaget for kontortafuru ut fra det latinske artsnavnet Pinus contorta, men det offisielle norske navnet er vrifuru. Treslaget har fått dette navnet fordi nålene som sitter to og to sammen er vridde.

Arten er utbredt fra nordvestre Mexico og Californa i sør til Yukon og Alaska i nord. Østover når arten Alberta, Sør-Dakota og Colorado. Vrifuru i California vokser nesten opp til 4000 meter over havet.

Det finnes 3–4 varieteter av vrifuru. Artsdatabanken oppgir tre varieteter:

• Kystvrifuru (Pinus contorta var. contorta)
• Innlandsvrifuru (Pinus contorta var. latifolia)
• Sierravrifuru (Pinus contorta var. murrayana)

I tillegg blir det også regnet med en nordlig varietet kalt yukonvrifuru (Pinus contorta var. yukonensis). Noen har også regnet med en femte varietet «bolander-vrifuru» (Pinus contorta var. bolanderi), men de fleste bartreeksperter inkluderer nå denne i kystvrifuru.

Vrifuru ble innført til Europa i 1855, og det ble gjort forsøk med utplanting i Norge fra 1890. Det var planting i større skala fra 1960-årene, hovedsakelig i høyereliggende skog i Hedmark og Trøndelag, men også nord til Finnmark. Både i fjellbjørkeskogen, og i bjørkeskogen i Nord-Norge er det plantet mange små og spredte felt med vrifuru. Tilplantet areal anslås til mellom 60 000 og 80 000 dekar. Innlandsvarieteten har vært mest interessant for norske forhold ved utplantinger inne i landet, men det er også plantet noe av kystvarieteten langs kysten. I det nordlige Sverige er det plantet cirka 5,5 millioner dekar vrifuru, og arten er det viktigste innførte treslaget i Skandinavia.

Treet vokser altså raskt i ung alder og trives godt temmelig høyt over havet. Densitet ved 15 prosent fuktighet er cirka 0,45 gram/kubikkcentimeter. Veden er omtrent som norsk furu, men kjernen er lysere. Vrifuru kan brukes til massevirke, men norske plantinger viser dårlig stammeform og mye kvist, som er lite ønsket i skurtømmer.

Vrifuru kan angripes av de fleste insekter som går på både gran og furu. Det finnes eksempelvis tilfeller der insektet margborer har spredt seg fra tømmeropplag til nærliggende ungskog med vrifuru, med påfølgende store skader.

Vrifuru er i utgangspunktet nøysom med hensyn til næringsinnholdet i jorda på voksestedet, og treslaget kan vokse på sur jord men produserer mest trevirke på djup, moldrik jord med frisk fuktighet. Det vokser dårlig og produserer lite virke på stiv leirjord og kalkholdig jord. Vrifuru tåler dårlig overskygge, men tåler derimot godt sideskygge.

Det finnes mange eksempler på mislykkede plantinger i Norge. Stammene blir krokete og rotutviklingen dårlig. I Norge benyttes det meste av virket til celluloseproduksjon fordi treslaget har rask vekst med tilsvarende brede årringer, trevirket er derfor forholdsvis løsvokst. Men det er også noe virke av vrifuru som har så god kvalitet at det kan benyttes til skurvirke, altså for produksjon av planker og bord, med mer.

Arten viser seg å ha stor evne til å spre seg ut over tilplantet areal i Norge, og anses å utgjøre en svært høy risiko for naturlige økosystemer. Artsdatabanken skriver at «dette er en av de artene vi tror kan gi svært store endringer i norsk natur i kommende generasjoner». På fremmedartslista har vrifuru fått klassifisieringen SE – stort invasjonspotensial og middels økologisk effekt. I Rendalen har det blitt iverksatt systematisk fjerning av vrifuru i naturreservat.

• furufamilien
• fremmedartslista
• invaderende arter

• Artsdatabankens faktaark