viskose (tekstil)

Råmaterialet for viskose er ulike treslag, som gran, bøk eller bambus. Trevirket blir barket og delt opp til flis. Deretter kokes fremmedelementer ut og fiberen blekes og presses til plater. Cellulosen må så gjøres flytende. Dette kan gjøres gjennom den viskoseprosessen der natronlut og karbondisulfid brukes. En nyere metode bruker et løsemiddel, som sammen med vann løser cellulosen. Den siste metoden er raskere og enklere.

Viskose produseres som filament og er da blankere og sterkere enn når den kuttes opp til stapelfiber. Den mattes med ulike kjemikalier og brukes som stapelfibre for å ligne mer på bomull. Stoff fremstilt av viskosefibre krymper i vask og krøller både i bruk og vask. For å bedre disse produktegenskapene blir tekstiler fremstilt av viskosefibre behandlet med syntetiske harpikser (se strykefribehandling). Slike behandlinger reduserer fibrenes styrke, men den negative virkningen kan motvirkes ved å kombinere strykefribehandlingen med andre kjemiske behandlinger.

Viskosefiberen har mange egenskaper felles med bomull, som også er en ren cellulosefiber, men på to viktige områder er de ulike: Viskosefiberen tar opp mer fuktighet enn bomull. På grunn av stor svelling kan den ta opp 80–120 prosent vann. Den tørker derfor sakte og det kreves derfor mer energi for å tørke viskose enn bomull. Det at den suger mye fuktighet kan utnyttes positivt i produkter innen helse og pleie. Viskose har kortere molekylkjeder enn bomull. Dette gjør at den er svakere, spesielt når den er våt. Viskose har lite elastisitet, og krøller derfor lett. Viskosestoffer kan ha pent, litt tungt fall og oppleves som behagelige mot huden. I likhet med andre cellulosematerialer antennes viskose lett og brenner omtrent som papir.

Viskosen er svakere som våt, og må derfor vaskes mer forsiktig enn bomull. Normalt vil den være merket med 40 grader og redusert mekanisk bearbeiding (finvask). Viskose tåler ikke klorbleking, ikke tørketrommel og bør ikke vaskes i full maskin eller sentrifugeres lenge. Normalt vil den merkes med to eller tre prikker for stryking, som tilsvarer maks 150 -200 grader. Viskose kan, som bomull, få jordslag om den oppbevares fuktig.

Den første regenererte fiberen ble fremstilt av franskmannen Hilaire de Chardonnet i 1889 av cellulosenitrat og ble kalt kollodiumsilke. Den gikk fort ut av produksjon. I de to påfølgende årene ble det utviklet to regenererte cellulosefibre; cupro og viskose. Rundt 1900 startet produksjonen av kunstfibre for alvor og et viktig produkt var kunstsilkestrømper. Etter første verdenskrig ble det vanligere med kortere skjørt og strømpene var viktige for den nye «looken». Kunstsilke, som viskose i filamentform ble kalt, og stapelvarianten cellull bidro også til store endringer av undertøyet. Det ble tynnere, mykere og mer kroppsnært. Etter år 2000 har viskose markedsført som «bambus» eller «bambusviskose» fått stort gjennomslag, fordi fiberen ble markedsført som en naturfiber, med påstått gunstige miljø- og bruksegenskaper.

Helt fra de første regenererte fibrene fra slutten av 1800-talet og frem til i dag har produksjonen og ikke minst markedsføringen av viskose handlet om å erstatte de dyrere naturfibrene. De har derfor vært gitt navn som skaper assosiasjoner til de naturfibrene de er tenkt å erstatte, som kunstsilke og cellull. Forskriften om fibermerking er et resultat av den forvirringen dette skapte, som gjorde det vanskelig å oppfatte forskjellen på naturfibre og billigere, og ofte også dårlige etterligninger. Viskose har mange gode egenskaper, og kunne som de syntetiske fibrene finne sin egen form basert på egne gode egenskaper i stedet for å lene seg på de naturmaterialene de ikke er. Viskosefibre har hatt en viss betydning hele tiden og utgjorde i 2018 seks prosent av den globale fiberproduksjonen. Interessen for viskose vokser ikke minst fordi man søker å finne mindre miljøbelastende erstatninger for bomull og polyester.

Viskose brukes til alle typer tekstiler, spesielt ofte i blandinger med syntetiske fibre på grunn av sin gode evne til å ta opp fuktighet og fordi fibrene er billige. Filamentfibre av viskose ble tidligere betegnet som kunstsilke, og stapelfibre som cellull oppkalt etter de naturfibrene den søker å etterligne. I dag kalles den av og til bambus, men fibrene etterligner ikke bambusfibrene. Det er råvaren som her feilaktig brukes som navn på fiberen.

I produksjon av viskose er det de kjemiske prosessene som omskaper cellulosen som er mest problematiske og det er blant annet problemer med utslipp av svovel og sink. I USA ble viskose-produksjon forbudt i 2013. Hovedandelen av produksjonen i 2020 foregår i Kina, og er som mange andre prosesser ikke enkel å få innsyn i. Det er avdekket problemer både med kjemikalier og vannforurensing. Blant annet brukes karbondisulfid, som er både giftig, hormonforstyrrende og knyttet til mange helseplager, i spinningen utvikles den svært giftige gassen hydrogensulfid.

I Sverige og Finland foregår det mye forskning på de regenererte fibrene, for å finne bedre produksjonsprosesser som krever mindre energi og kjemikalier i fremstillingen, og for å bruke råstoffer som ikke konkurrerer med matproduksjon. Disse får nye navn som vil skille dem fra andre viskoser, ofte slutter de på «-cell». Hvor bærekraftig viskose er, kommer også an på råvareproduksjonen, som skogsdriften. Sentrale spørsmål er om trevirket kommer fra plantasje eller naturlig skog, og om skogen er sertifisert bærekraftig, der det tas hensyn til biologisk mangfold og bevaring av urskog. Sertifiseringsordningen Forest Stewardship Council (FSC) gjelder råvaren og ikke den videre prosessen.

Kjemisk resirkulert bomull kan brukes til viskoser, og vil blant annet markedsføres som Circulose.

• cellulose
• regenererte kunstfibre
• garn
• klesvask

• Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson (2020). Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen
• Klepp og Tobiasson (2019). Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen.
• Søm: materialkunnskap (1995): Oslo: Yrkeslitteratur as.
• Morton W E and Hearle J W (2008). Physical Properties of textile fibres. Manchester : The Textile Insitute