vinaya

Vinaya er en samling tekster med regler som regulerer klosterlivet i buddhismen. Reglene skal legge forholdene til rette for religiøs praksis som meditasjon – blant annet ved å unngå overdreven askese og luksus – sikre at munkenes og nonnenes oppførsel er i overensstemmelse med det som var vanlige sosiale normer, samt regulere den generelle klosterdriften.

Vinaya utgjør den første av de tre avdelinger i buddhismens samling av hellige skrifter, Tripitaka. Alle reglene og forordningene i vinaya-samlingene tilskrives Buddha selv. Dette er kilden til reglenes autoritet. Derfor ble også regler som må ha blitt til på langt senere tidspunkt tilskrevet Buddha.

Det er idag bevart seks ulike vinaya-samlinger, hvorav tre fortsatt er i bruk, grovt sett fordelt på tre ulike regioner. Theravada-skolens vinaya brukes i Sør- og Sør-Øst Asia, Mulasarvastivada-skolens vinaya brukes i den tibetanske tradisjonen, og Dharmaguptaka-skolens vinaya brukes i Øst-Asia. Theravada-skolens vinaya er idag den eneste av disse samlingene som i sin helhet er bevart på et indisk språk, pali.

I tillegg til de kanoniske vinaya-tekstene finnes en omfattende kommentarlitteratur. Den viktigste av kommentarene bevart på pali er Samantapasadika (cirka 400-tallet evt.), som tilskrives Buddhaghosa, en omfattende gjennomgang av hele Theravada-skolens vinaya. Det finnes også store mengder indisk kommentarlitteratur bevart i tibetansk oversettelse. Den viktigste av disse tekstene, som også er en av de få slike tekstene som også er bevart på sanskrit, er Gunaprabhas Vinayasutra (cirka 600-tallet evt.). Dette kompendiet spiller fortsatt en viktig rolle som lærebok i monastisk disiplin i dagens tibetanske buddhisme.

For den regulære klosterdriften spiller i tillegg også såkalte 'lokale forordninger' ofte en viktigere rolle enn både de kanoniske tekstene og kommentarlitteraturen. Slike forordninger – på Sri Lanka kalt katikavata, i Tibet bca 'yig – gjelder bare for ett enkelt kloster, og muliggjør dermed en stor grad av lokal tilpassing.