Vernepleier er en helse- og sosialfagarbeider med utdannelse i å hjelpe og veilede mennesker med nedsatt funksjonsevne, slik at disse får mulighet til utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre.
vernepleier
Tidligere jobbet vernepleiere primært med psykisk utviklingshemmede, men nå jobber de også innenfor andre områder, for eksempel eldreomsorg og rehabilitering.
Oppgaver
I kommunene deler vernepleiere oppgaver med både sykepleiere og ergoterapeuter og jobber ofte i tverrfaglige team. Her driver eldre på en helseinstitusjon opptrening sammen med pleiere.
Vernepleiere driver miljøarbeid, habilitering og rehabilitering for personer med ulike fysiske, sosiale og kognitive utfordringer, for eksempel demens. Vernepleiere arbeider blant annet innen helsetjenester, omsorgstjenester, skoler og barnehager. Likeverd, inkludering og respekt for enkeltmenneskets integritet er viktige prinsipp i arbeidet.
Vernepleiere er autorisert helsepersonell med legemiddelkompetanse, og de kan sette sprøyter. Tidligere jobbet vernepleiere primært med psykisk utviklingshemmede, men deres brede kompetanse blir nå benyttet innenfor andre områder, for eksempel eldreomsorg og rehabilitering. I kommunene deler derfor vernepleiere oppgaver med både sykepleiere og ergoterapeuter og jobber ofte i tverrfaglige team. Mange arbeider også i administrative funksjoner blant annet innen NAV.
Utdanning
Vernepleie er en både helse- og sosialfaglig utdanning. Det er en treårig utdanning på bachelornivå som tilbys ved flere høgskoler og universitet. Utdanningen og yrkestittelen finnes bare i Norge. Det er muligheter for ulike spesialiseringer og akademisk påbygning.
Organisering
I 1992 slo Norsk vernepleierforbund (NVF), Norsk barnevernspedagogforbund (NBF) og Norsk Sosionomforbund (NOSO) og seg sammen i Fellesorganisasjonen (FO), som er en fagforening og et profesjonsforbund for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Organisasjonen hadde 35 000 medlemmer i 2023.
Historisk bakgrunn
Den første vernepleierutdanningen startet i 1949 som en internutdanning ved Emma Hjorths Hjem i Bærum. Emma Hjorths Hjem var en av sentralinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede. Initiativet kom fra legen Ole Bull Munch (1905–1996) som ble overlege for institusjonen i 1949 og som også ble utnevnt som konsulent for «åndssvake-omsorgen».
Forholdene ved de store sentralinstitusjonene Emma Hjorths Hjem, Trastad gård og Klæbu pleiehjem (Hallsetheimen) var svært dårlig. Det var mangel på nesten alt, dødeligheten og sykeligheten blant beboerne var høy, og det var stort behov for økt kvalifikasjon blant de ansatte. Fra starten la utdanningen vekt på å dekke både sosiale, psykologiske og fysiske behov hos beboerne.
I begynnelsen ble utdanningen drevet som ett- og toårige kurs. Det ble tidlig lagt vekt på atferdsterapi som metode. I 1961 ble utdanningen treårig, og i 1963 ble den godkjent av Sosialdepartementet.
Nedleggelse av sentralinstitusjoner
I løpet av 1960-tallet endret forståelsen av funksjonshemning og funksjonshemmedes plass i samfunnet. Dette førte til nedleggelse av de store institusjonene for psykisk utviklingshemmede, og en overgang til mindre hjemmebaserte tiltak og egen bolig. Vernepleiere ble sentrale i gjennomføringen av denne reformen, men fikk dermed også oppgaver med andre grupper.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Ellingsen, Karl Elling (2014). Vernepleiefaglig kompetanse og faglig skjønn. Oslo: Universitetsforlaget
- Nordlund, Inger; Thronsen, Anne og Linde, Sølvi (2015). Innføring i vernepleie. Oslo: Universitetsforlaget
- Owren, Thomas og Linde, Sølvi (2011). Vernepleiefaglig teori og praksis: sosialfaglige perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget
- Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2014). Sosialt arbeid: historie og bakgrunn. Oslo: Gyldendal Akademisk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.