vannkultur

Forskjellige vannkulturteknikker er blitt utviklet.

Det er utviklet system med kontinuerlig sirkulerende næringsløsning hvor røttene vokser i et inert medium annet enn jord, for eksempel glassmineralull, perlitt, leirkuler eller kokosnøttfiber.

I aeroponikk eller tåkeponikk befinner røttene seg i luft, men de blir med jevne mellomrom sprøytet eller dusjet med en aerosol (tåkedråper) med næringsløsning.

Ved flo-/fjæreteknikk blir røttene hevet eller senket ned i næringsløsningen.

I statiske kulturkar blir næringsløsningen skiftet med jevne mellomrom. Det er også utviklet næringsfilmteknikker.

Det er viktig å holde kontroll på pH, ledningsevne og innholdet av makro- og mikronæringsstoffer slik at det ikke oppstår mangelsymptomer på plantene, samt at røttene får god tilgang til oksygen. Det er ofte lav bufferkapasitet i næringsløsningen. Hvis nitrat er den viktigste nitrogenkilden, så stiger pH i næringsløsningen, men med ammonium som nitrogenkilde så synker pH. Hvis plantene kan bruke begge disse nitrogenkildene, så er det mulig å styre pH i næringsløsningen. Imidlertid er ammonium giftig for noen planter.

Akvaponikk er en kombinasjon av akvakultur (vannlevende dyr i oppdrett) og vannkultur, hvor blant annet nitrogen, fosfor og kalium utskilt fra dyrene brukes som næringskilde for plantedyrking. Optimalisert er det mulig å lage et lukket system i likevekt, hvor avfalls- og forurensningsproblemet fra akvakulturen blir redusert.

Bruk av vannkultur ble i 1860-årene brukt av plantefysiologen Julius von Sachs og Wilhelm Knop for å finne fram til de nødvendige grunnstoffene for plantevekst. I 1938 utviklet Dennis R. Hoagland og Daniel Israel Arnon en vannkulturmetode for dyrking av planter uten jord. Hoaglands næringsløsning og modifisering av denne blir fremdeles mye brukt når man skal dyrke planter i vannkultur.

• hagebruk