Selv om vandrefalken er en utbredt art, har den siden rundt 1950 avtatt mye i antall mange steder som følge av utstrakt bruk av giftstoffer i naturen. Miljøgifter som DDT førte til negative konsekvenser, inkludert redusert tykkelse på eggeskallene. Reduksjonen i tykkelse var på opptil 18 prosent. Dette førte igjen til at få egg ble klekket grunnet skader under rugingen. DDT ble brukt som insektmiddel, som så ble overført til fugler som spiste disse insektene, og videre til vandrefalken som spiste disse fuglene. Vandrefalk ble også jaktet på, og egg ble sanket inn for falkonering.
Omkring år 1900, før den negative påvirkningen fra DDT, hekket minst 1000 par i Norge. I 1966 og 1977 var antall hekkende par muligens nede i bare cirka 10–15. Senere har bestanden tatt seg opp igjen, og i 1995 ble den anslått til 250–300 par. På 2000-tallet omfattet den trolig rundt 500 par. I 2015 beregnet BirdLife Norge den norske bestanden til 715–1035 par, og den er dermed tilbake til nivået den hadde før de negative miljøpåvirkningene. Den er derfor satt som livskraftig på den norske rødlista.
Bestanden i Norge er større enn i våre naboland, hvor den også er enten stabil eller økende. På verdensbasis er bestanden estimert til mellom 50 000 og 250 000 par, og er satt som livskraftig også på den internasjonale rødlista.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.