utjevningsmandat

Valgordningen i Norge er lovbestemt i Grunnloven og valgloven.

I Grunnloven er de grunnleggende prinsippene slått fast. I Grunnlovens § 57 står antallet valgdistrikter og antallet stortingsrepresentanter med distriktsmandater og utjevningsmandater. Det er bestemt en formel for utregning av antall distriktsmandater i hvert distrikt og at hvert distrikt skal ha ett utjevningsmandat.

I Grunnlovens § 59 er det bestemt hvordan mandatene fordeles, og det er bestemt en sperregrense på fire prosent oppslutning for at et parti skal kunne få utjevningsmandat:

I hvert valgdistrikt skal én representant tildeles utjevningsmandat på grunnlag av stemmetallet i hele riket. De andre representantene i valgdistriktet tildeles direktemandater på grunnlag av stemmetallet i valgdistriktet. (...) Utjevningsmandatene fordeles mellom de registrerte politiske partiene som har stilt liste i alle valgdistriktene og har fått minst fire prosent av de godkjente stemmene i hele riket. (...) Utjevningsmandatene går til de partiene som har fått færre direktevalgte mandater enn det som følger av denne beregningen. (Utdrag av § 59 i Grunnloven)

Videre regler for utregning og kåring av mandater er gitt i valglovens kapittel 11.

• Les mer i valgordning i Norge

Ordningen med utjevningsmandater og sperregrense har i Norge eksistert fra og med stortingsvalget i 1989. Det var opprinnelig åtte utjevningsmandater. For å fordele disse åtte ble hele landet regnet som ett valgdistrikt og de åtte utjevningsmandatene ble fordelt proporsjonalt.

Den nåværende ordningen, med ett utjevningsmandat fra hvert av de 19 valgdistriktene i landet, har vært gjeldende siden stortingsvalget i 2005.

I Danmark har man hatt utjevningsmandater (tillægsmandat) ved valg til Folketinget siden 1918 (vedtatt i 1915). Det velges 179 representanter: 135 kretsmandater (fra 10 valgkretser), 40 utjevningsmandater fordelt nasjonalt, 4 fra Færøyene og Grønland. Det er en sperregrense på 2 prosent for tildeling av utjevningsmandater.

I Sverige har man hatt utjevningsmandater (utjämningsmandat) ved valg til Riksdagen siden 1970. Det velges 349 representanter: 310 kretsmandater (fra 29 valgkretser), 39 utjevningsmandater fordelt nasjonalt. Det er en sperregrense på 4 prosent for tildeling av utjevningsmandater.

På Island har man hatt utjevningsmandater (jöfnunarsæti) ved valg til Alltinget siden 1934. Det velges 63 representanter: 54 kretsmandater (fra 6 valgkretser), 9 utjevningsmandater fordelt nasjonalt. Det er en sperregrense på 5 prosent for tildeling av utjevningsmandater.

I Tyskland hadde man en form for utjevningsmandater ved valg til Forbundsdagen mellom 2013 og 2023.

Ordningen med utjevningsmandater (Ausgleichsmandate) ble innført i 2013, etter en dom fra Forfatningsdomstolen som krevde mer proporsjonal fordeling. Bakgrunnen var de såkalte overhengsmandatene (Überhangmandate), som oppstod når et parti vant flere direkte valgkretser enn stemmeandelen på landsbasis tilsa. For å gjenopprette balansen fikk de andre partiene ekstra mandater, slik at forholdet mellom stemmer og seter ble mer rettferdig.

Ordningen virket etter hensikten, men førte til at Forbundsdagen vokste kraftig, fra 631 representanter i 2013 til 736 i 2021, langt over standardtallet på 598. Den stadig økende størrelsen ble kritisert som kostbar og lite effektiv, og i mars 2023 vedtok Bundestag en valgreform som avskaffet både Überhangmandate og Ausgleichsmandate. Fordelingen skjer nå kun ut fra partienes andel av listestemmene, med et fast tak på 630 representanter.

Også utenfor Norden og Tyskland finnes det land som benytter ordninger som ligner på utjevningsmandater.

New Zealand har siden 1996 hatt et blandet forholdstallsvalg (MMP) der utjevningsmandater sikrer proporsjonalitet mellom stemmer og seter. I Skottland og Wales brukes et lignende system (Additional Member System) i valg til de regionale parlamentene. I Lesotho kombineres direktevalgte mandater med kompensasjonsmandater for å oppnå bedre samsvar mellom stemmer og representasjon. Flere tyske delstater har dessuten hatt utjevningsmandater i sine regionale parlamenter.