Tyristubbene kan være svært gamle og representerer både «kulturminner» og levested for mange mikroorganismer, sopp- og lavarter, insekter med flere.
Tyri er død furuved som er sterkt gjennomtrengt av harpiks og terpentinstoffer. Den brenner lett og har derfor gjennom tidene blitt benyttet til opptenningsved, bålved, peisved og fakler. Tyri er også fra gammelt brukt til utvinning av tjære. Ny kunnskap gjør at vi ikke bør høste og utnytte alle former for trevirke med tyri.
Gamle furustubber inneholder svært mye tyri. Men det det er også dannet en del tyri i furugadder, høgstubber og i tørre furugreiner. Furustubber, furugadder og høgstubber er viktig både for biologisk mangfold og skogforskning, de bør ikke benyttes til bålved, tjærebrenning eller liknende.
På eldre stubber er yteveden råtnet bort, og det vi da ser er kun kjerneveden med stort innhold av tyri. Det er tyriinnholdet som over svært lange tidsperioder har beskyttet kjerneveden mot nedbrytning av sopper. Kjernevedens innhold av harpiks ligger mellom 15 og 30 prosent, mens yteveden inneholder 2–5 prosent. I eldre tid ble stubbene brutt med håndredskaper i forbindelse med nydyrking og tjærebrenning. På 1900-tallet kom stubbebryter og dynamitt i bruk.
Tyristikker ble tidligere brukt som lyskilde innendørs. Den kunne festes i veggen, eller i en tyristikkeholder. En tyristikkeholder er vanligvis laget av en dreid fot i tre med montert stamme i jern. Ytterst på stammen er en klemme for små stikker tyri som tennes til belysning.
Tyri dannes når trærne skades. I eldre tider benyttet man seg av dette til å produsere ekstra bestandige materialer, eksempelvis til vinduer. Mange år før materialene skulle benyttes skadet man en del furutrær ved blant annet å hogge striper i trevirket nederst på stammen slik at tyridannelsen startet. Når det så var gått en del år kunne trærne hogges og så skjæres på saga, og man fikk utmerkede svært bestandige materialer med tyri.
Trevirke med stort innhold av tyri har vært svært mye benyttet til bålved gjennom årene. Skogsarbeidere og andre som arbeidet i utmarka benyttet både tyristubber, høgstubber og furugadder for å skaffe seg varme under matpausene, som ofte måtte tas under åpen himmel. Friluftsfolk har også i mange generasjoner laget bål av slikt tyrivirke, det gjøres fremdeles. Men nå har vi fått ny kunnskap som må endre vår praksis. For denne type tyrivirke kan være mange hundre år og representerer derfor viktige informasjoner om skoghistorien, vær og klima. I tillegg er de levested for en rekke mikroorganismer, sopp-og lavarter og insekter. Høgstubber og furugadder er også viktige leve- og oppholdssteder for fugler, ekorn og mår.
Noe tyrivirke har også brannmerker fra urtidsbranner som raste gjennom skogen for flere hundre år siden. Med slike dokumentasjoner er de ekstra viktige som «naturens bibliotek» for å forstå hvordan skogene har utviklet seg. Og framtidas forskere, med helt nye teknologier, vil garantert klare å avdekke enda mer informasjon fra det svært gamle tyrivirket enn hva dagens forskere klarer.
Tyritoppsoppen angriper vanligvis opp mot toppen av furutrær, den ringer rundt stammen og dreper den delen av treet som er over angrepspunktet. Derved dannes tyri. Under hogst vil som regel slike tyritopper bli liggende igjen på hogstfeltet etter hogsten. Disse er utmerket for bålbrenning, produksjon av tyrifakler, tjærebrenning med mer og kan utnyttes uten å skade biologisk mangfold. Tyritoppene er også av så lav alder at de ikke har noen interesse for skogforskningen.
Nederst på levende furutrær vil det ofte være tørre greiner med noe tyri, disse kan også problemfritt benyttes til bålved.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.