tverrfløyte – Store norske leksikon

Tverrfløyte

Loppa.

Lisens: CC BY SA 3.0

Tverrfløyte, fløyte som blåses fra siden, i motsetning til langfløyte og blokkfløyte, som blåses fra den ene enden. Tverrfløyta er en del av treblåserfamilien. Den brukes i symfoniorkester, janitsjarorkester, korps og som soloinstrument.

Sideblåste fløyter er blant verdens eldste instrumenter, og kom sannsynligvis til Europa fra Sentral-Asia. Inntil 1800-tallet ble fløyta laget av tre, men den moderne fløyta er som regel fremstilt av metall; gjerne ulike sølvlegeringer eller gull. Den har et omfang på litt over tre oktaver, fra enstrøken C (eller lille H) til firstrøken D.

Tonen dannes ved at en luftstrøm treffer en kant og setter i gang svingninger i en luftsøyle i et rør. Lengden av denne luftsøylen varieres når fingerhull på røret åpnes og lukkes, og slik endres tonehøyden.

Tverrfløytefamilien

Tverrfløytefamilien inneholder flere ulike typer. Her kommer de i rekkefølge, fra minst til størst.

Pikkolofløyte
Tverrfløyte
Altfløyte
Bassfløyte
Kontrabassfløyte
Subkontrabassfløyte
Hyperbassfløyte

I tillegg til tverrfløyta av metall (også kalt C-fløyte), som i dag er å finne i de fleste symfoniorkestre og musikk-korps, er pikkolofløyte og altfløyte mest brukt. Pikkoloen, som fremdeles ofte er fremstilt i tre, er omtrent halvparten så lang som den vanlige tverrfløyta og klinger en oktav høyere. Dens dypeste tone er tostrøken D. Altfløyta er stemt i G og er et transponerende instrument. Dens dypeste tone er lille G.

Historie

De tidligste avbildningene av fløyter stammer fra 900-tallet, men det er forståelig nok vanskelig å tidfeste både disse og de fragmentene av instrumenter som måtte finnes i europeiske museer og samlinger. Et tynt rør med fire til seks hull kan være så mangt, og det kan til og med være vanskelig å være sikker på at gjenstanden er et musikkinstrument. Det er heller ikke enkelt å skille mellom blokkfløyter og tverrfløyter i middelalderens og renessansens skriftlige kilder, hvor navnet «fløyte» (pipe, fife, flauto, flute, flauste etc.) kunne bety begge deler. Helt opp til 1700-tallet ble betegnelsene «flauto» og «flute» faktisk mest brukt til å beskrive blokkfløyta.

Renessansefløyte

I renessansen ble fløyta, som så mange andre musikkinstrumenter, laget i flere størrelser, såkalte «familier». En av de første trykte kildene som beskriver ulike typer fløyter, deres omfang og spilleteknikk er Martin Agricolas (Musica instrumentalis deutsch, 1529/1542). Her er fire størrelser avbildet: sopran, alt, tenor og bass. Disse tilsvarer stemmetypene som forekommer i et sangkor, og kombinasjonen fløyte og stemme var høyt verdsatt. Andre samspillspartnere var strykeinstrumenter, klimpreinstrumenter og andre lydsvake instrumenter.

Den enkle renessansefløyte (et rør med et munnhull og seks fingerhull), er nær beslektet med militærfløyta (pibe, fife, fifre, pfeife), som var brukt til å signalisere i krig. Sammen med tromme var dette en effektiv kommunikasjonsmetode fra middelalderen og frem til posthornet erstattet fløyta mot slutten av 1700-tallet. Det finnes praktisk talt ingen noter for denne kombinasjonen før midt på 1800-tallet, men man regner med at melodiene som ble spilt besto av improviserte fraser og marsjer. Det er sannsynlig at noe av dette repertoaret er å finne i håndskrevne notebøker fra denne tiden.

Barokkfløyte

På slutten av renessansen endret fløyta seg fra å være hovedsakelig et ensembleinstrument til å bli et soloinstrument. Renessansefløytene ble stort sett fremstilt av ett sylindrisk rør, men rundt år 1700 fikk dette røret en konisk form både innvendig og utvendig, og fløyta ble gjerne laget i tre eller fire deler. Den fikk også en klaff på fotstykket og ble ganske raskt et favorittinstrument både for amatører og profesjonelle. Siden stemmetonen varierte fra sted til sted, var det vanlig å utstyre fløyta med ekstra mellomstykker av ulik lengde.

Fløyte fra 1700-tallet i Norges musikkhøgskoles instrumentsamling.

Fløyte fra 1700-tallet

Av ukjent fotograf, Norges musikkhøgskole.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fløyta i klassisismen, romantikken og i nyere tid

På slutten av 1700-tallet og1800-tallet gjennomgikk fløyta, sammen med de andre treblåseinstrumentene obo, fagott og klarinett, en rivende utvikling. Fløyta fikk fler og fler klaffer og ble kraftigere i klangen. Engelske og tyske fløytemakere, i samarbeid med virtuoser og amatører, utviklet egne patenter og klaffesystemer for å holde tritt med nye tekniske krav, større konsertsaler og et mer profesjonelt musikkliv.

Sentral i denne utviklingen var gullsmeden, komponisten og fløytisten Theobald Boehm (1794–1881). Hans forståelse for instrumentets akustiske og musikalske forutsetninger og hans gjennomgripende endringer av hele konstruksjonen resulterte i modellen han lanserte i 1847 og presenterte på Verdensutstillingen i London i 1851. Fløyta ble fra da av som oftest laget i metall, gjerne sølv, og fremstår som et helt nytt instrument.

Musikk

Det er først i barokken, da fløyta utviklet seg til å bli et soloinstrument, at komponistene begynte å skrive musikk spesielt beregnet for instrumentet. Blant annet på grunn av fløytas fleksible klang og store omfang utkonkurrerte den etter hvert blokkfløyta som amatørenes favoritt blant blåseinstrumentene Store komponister som Bach, Händel og Telemann skrev solostykker, kammermusikk og orkesterverk for fløyte, og instrumentet fikk etter hvert sin vante plass i symfoniorkesteret.

Sent på 1700-tallet og på 1800-tallet skapte reisende fløytevirtuoser rundt i Europa stor begeistring med musikk vi knapt kjenner i dag. Riktignok har Mozart, Haydn, Beethoven og Schubert skrevet musikk for fløyte, men det er først og fremst fiolinen, ved siden av klaveret, som i dag regnes som det mest kjente soloinstrumentet i denne perioden. De omreisende fløytevirtuosene arrangerte ofte selv sine konserter og turneer, hvor de også benyttet sjansen til å markedsføre egne instrumenter og egenkomponert musikk. Dette var gjerne variasjonsverk og fantasier bygget over populære melodier og operaarier.

I 1900-tallets musikk figurerer fløyta i musikk av Debussy, Ibert, Prokofjev, Hindemith, Varèse, Messiaen, Berio og mange andre toneangivende komponister. Selv om selve instrumentet ikke har endret seg så mye siden forrige århundre, blir nye spillemåter og teknikker stadig utforsket, og på 2000-tallet blir fløytas tradisjonelle klangverden og tonalitet fortsatt utfordret.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Powell, Ardal (2002). The Flute. New Haven and London: Yale University Press

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Fløyte

Hans Olav Gorset

Professor, Norges musikkhøgskole