tregrense

Tregrensa er ikke det samme som skoggrensa – høydegrensa for sammenhengende skog. Tregrensa er vanligvis 20-30 meter høyere enn skoggrensa. Artsgrensa går enda høyere enn tregrensa, og er mer dynamisk i tid og rom. Furu, for eksempel, er svært ekspansiv, med nye spirer langt til fjells. Spirene blir imidlertid ikke store nok til å defineres som trær.

Over tregrensa kan det likevel finnes småplanter som ikke når en høyde på to meter. Granplanter er funnet ved 1350 meter over havet, og furu over 1400 meter.

Med et varmere klima kan disse småplantene kunne vokse til å bli over to meter høye, og tregrensa vil dermed krype oppover.

Det er i stor grad klimaet, og særlig temperaturen, som bestemmer hvor den klimatiske tregrensa går, og det er mulig å kategorisere de prosessene som påvirker hvor høyt tregrensa går:

1. Klimatisk tregrense, som styres av ytre faktorer som temperatur og nedbør
2. Edafisk tregrense, som påvirkes av type berggrunn, slik som blokkmark og bart fjell
3. Antropogen tregrense, styrt av menneskelige inngrep, slik som hogst og husdyrbeiting
4. Topografisk tregrense, som har med terrenget å gjøre, og som påvirkes av for eksempel topper og vind
5. Biologisk tregrense, som påvirkes av insektangrep, slik som målere

I overgangen til snaufjellet er det vanligvis fjellbjørk som danner tregrensa, men gran og furu kan også gi tregrense. I mange kyststrøk kan dessuten rogn danne tregrense.

Av de norske treslagene er det bjørk som har lavest krav til tetraterm, det vil si middeltemperaturen i de fire månedene juni, juli, august og september. Bjørk trenger en tetraterm på minst 7,5 °C, osp 7,6 °C, hegg, or og rogn 7,7 °C, mens furu og gran trenger en tetraterm på 8,4 °C. Det er derfor oftest bjørk som danner tregrensa i Norge. Noen steder kan imidlertid de andre, hardføre treslagene erstatte bjørka. I Nord-Norge, for eksempel – og særlig i Finnmark – vil også flere av vierartene kunne danne både tregrense og skoggrense.

Tregrensa går høyest der fjellene er høyest.

I sentrale fjellstrøk i Sør-Norge går bjørka som regel opp til over 1200 meter. Norges høyest voksende enkelttre er et bjørketre som ble oppdaget i Veodalen i Jotunheimen; den står 1404 meter over havet.

Langs kysten i Sør-Norge og på Vestlandet er skoggrensa på 500-600 meter, og kan nå opp til 1200 meter. På Magerøya i Finnmark, for eksempel, går tregrensa helt ned mot havnivå.

Over tregrensa kan det likevel finnes småplanter som ikke når en høyde på to meter. Granplanter er funnet ved 1350 meter over havet, og furu over 1400 meter. Med et varmere klima kan disse småplantene kunne vokse til å bli over to meter høye, og tregrensa vil krype oppover.

Landsskogtakseringens feltinstruks definerer annet tresatt areal som mark med en kronedekning på en dekar mellom fem og ti prosent for trær som er, eller kan bli, fem meter høye på den aktuelle vokseplassen (eller over ti prosent dekning inkludert buskvegetasjon). På lokaliteter med begrensede vekstmuligheter for trær settes grensa ved to meter.

Den såkalte klimatiske tregrensa er den grensa klimaet setter for trærnes vekst. Ofte er den klimatiske tregrensa en annen enn den virkelige tregrensa, fordi den kan være senket som følge av hogst, beiting, skogbrann eller snøskred.

Trær har et høyere krav til varmesum (antall døgngrader) for å sette frø enn for bare å vokse. Dette gjør at treslag som evner å forynge seg vegetativt – ved stubbeskudd, rotskudd eller senkere – vil kunne vokse høyere opp enn trær som bare forynges med frø. I fjellet, over skoggrensa, kan man derfor finne klynger av grantrær, såkalte kloner, som alle er vokst opp fra samme mor eller far.

Ved siden av temperaturen spiller nedbøren en stor rolle for tregrensa. I mange strøk på jorden der det ellers er varmt nok, finnes en tregrense mot områder med for lite nedbør.

• fjellflora
• Planteliv i Norge
• Planteliv på Island
• senkere

• Landsskogtakseringens feltinstruks 2021
• Natur i endring: Fjell blir skog – Folkeforskningsprosjekt i regi av Naturhistorisk museum ved UiO