torskefiske

Nordøstarktisk torsk er den viktigste bestanden i det norske torskefisket og sammen med kysttorsken nord for 62. breddegrad (62. breddegrad går ved Stad) utgjør den om lag 98 prosent av totalkvantumet av torsk som landes i Norge.

Fisket etter torsk nord for 62. breddegrad foregår året rundt, men omkring halvparten av fangsten tas i perioden februar–april, i forbindelse med fisket på den gytemodne nordøstarktiske torsken, skrei. Dette er det såkalte skreifisket som foregår på strekningen Nordkapp–Stad, og starter når fisken kommer inn til de grunne områdene på kysten for å gyte i overgangslaget mellom varmt og salt golfstrømvann og det kalde og mindre salte kystvannet. Her finner skreien den rette temperatur og saltholdighet for eggenes utvikling. De best kjente feltene for skreifisket er Lofotbankene og Troms- og Vesterålsbankene.

Kysttorsken som er forholdsvis stasjonær langs kysten og som fiskes året rundt, blir også beskattet når skreien kommer inn i disse områdene. Mot slutten av skreisesongen begynner vårtorskefisket utenfor finnmarkskysten på torsk som beiter på lodde. Der fiskes det både ung, umoden torsk, kysttorsk og utgytt skrei som har vandret nordover fra gytefeltene (se figur). Torsk fiskes også som bifangst i andre fiskerier, som hyse- og seifisket.

Norske fiskere fisker også torsk i Nordsjøen og Skagerrak. Dette fisket utgjør om lag to prosent av totalkvantumet av torsk som landes i Norge. Tidligere fisket norske fiskere også torsk ved Island, Vest-Grønland og Newfoundland, men dette fisket stoppet ved innføringen av økonomiske soner på 200 nautiske mil i 1977. Norske fiskere fisker torsk i andre lands økonomiske soner innenfor de fiskeriavtaler Norge har med andre land.

Det fiskes etter torsk med trål og med såkalte konvensjonelle fiskeredskaper som jukse, snurrevad, garn og line. Mellom 28 og 33 prosent av torsken avsettes til fiske med trål, avhengig av totalkvotens størrelse), mens de øvrige 72–67 prosent fiskes med konvensjonelle redskaper. Garn har gjennom mange år vært det viktigste konvensjonelle redskapet, men de senere årene har snurrevad blitt et viktig redskap.

Fiskeflåten som deltar i torskefisket består av mer enn 3500 fartøy av ulik størrelse. I underkant av 2000 av disse fartøyene har en særskilt tillatelse til å drive torskefiske, som gir dem en garantert kvote, mens et varierende antall fartøy under elleve meter fisker på et felles kvantum i en såkalt åpen gruppe. De større fartøyene som driver havfiske etter torsk med line, garn og trål, fisker hele året, mens de mindre fartøyene stort sett tar sine kvoter under skreifisket og vårtorskefisket.

Torskefisket har etter andre verdenskrig vært regulert etter anbefalinger fra internasjonale kommisjoner. Reguleringene omfattet de første tiårene hovedsakelig bestemmelser om minstemål på fisk og maskevidde på trål. Utover 1960- og 1970-årene økte beskatningen av torskebestanden og det ble behov for strengere regulering av fisket.

Norge og Sovjetunionen opprettet i 1975 den blandede norsk-sovjetiske (nå norsk-russiske) fiskerikommisjonen for forvaltning av de delte bestandene i Barentshavet (nordøstarktisk torsk, hyse og lodde). Etter hvert ble det også etablert avtaler om forvaltning av torsk i Nordsjøen og Skagerrak. Disse bestandene forvaltes i dag i fellesskap med Den europeiske Union (EU).

Etter innføringen av nasjonale økonomiske soner i 1977 har kvotene for nordøstarktisk torsk blitt fastsatt og fordelt gjennom de bilaterale forhandlingene mellom Norge og Russland, mens kvotene i Nordsjøen og Skagerrak har vært fastsatt i forhandlingene med EU. Totalkvotene fastsettes med utgangspunkt i råd fra Det internasjonale havforskningsråd (ICES).

I Norge har torskefiske med trål vært deltagelsesregulert fra 1908 og fartøykvoter for trålere ble innført i 1974. Fiske med trål etter torsk, sei og hyse krever i dag tillatelse og er regulert med en kvote per fartøy.

Fiske med konvensjonelle redskaper som garn, line, snurrevad og jukse var uregulert fram til 1989. Fra 1990 ble torskefisket nord for 62. breddegrad deltaker- og kvoteregulert for alle fartøygrupper. Etter 1990 må alle fartøy over elleve meter som skal delta i direkte torskefiske ha en tillatelse til å delta. Det er også en del fartøy under elleve meter som har slik tillatelse.

Fartøy med tillatelse blir årlig tildelt en garantert kvote basert på fartøyets lengde. En mindre del av totalkvoten av nordøstarktisk torsk er avsatt til fiske for fartøy under elleve meter som ikke har særskilt tillatelse til å fiske torsk. Alle fiskefartøy under elleve meter som ikke har tillatelse, kan delta i torskefiske inntil det avsatte kvantumet er oppfisket. Det avsettes også et årlig kvantum for å dekke bifangst av torsk i andre fiskerier.

Det har vært store variasjoner i bestandsgrunnlaget for nordøstarktisk torsk. Fra slutten av 1950-årene og fram til 1990 var gytebestanden (bestanden av kjønnsmoden fisk) relativt lav, mens totalbestanden varierte mer. Etter 1990 har både gytebestand og totalbestand vokst og er i dag på et høyt nivå.

De fastsatte totalkvotene i perioden 1977–2018 har fulgt bestandsutviklingen (se figur). Kvotene var høye i starten før de gradvis minket fram mot 1990. I 1990 brøt den norsk-arktiske torskebestanden sammen, og denne totalkvoten ble da fastsatt til 160 000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av torskefisket i 1990 har bestanden blitt gjenoppbygd. Fangststatistikken gjenspeiler de fastsatte kvotene.

Torskebestandene i Nordsjøen og Skagerrak, samt deler av kysttorskbestanden sør for 62. breddegrad er i dårlig forfatning og ICES' kvoteråd for 2020 anbefalte at uttaket av torsk skulle reduseres. For å beskytte kysttorsken er det fra 15. juni 2019 også innført helårig fiskeforbud for torsk i Oslofjorden og forbud mot torskefiske i gyteperioden fra 1. januar til 30. april i 14 definerte gyteområder fra Lindesnes til svenskegrensa. Det er også forbudt å fiske med bunngarn innenfor grunnlinjen fra og med Telemark til svenskegrensa.

Torskefisket etter nordøstarktisk torsk er det økonomisk viktigste norske fiskeriet, og det er av stor betydning for den mindre fiskeflåten langs kysten. Siden 2008 har både kvantum og førstehåndsverdi økt. Med økte kvoter har en stadig økende andel av torskefangstene blitt eksportert fersk direkte til konsumenter i utlandet eller frossen for bearbeiding i utlandet, mens stadig mindre blir bearbeidet i Norge.

All fangst fra norske fiskefartøy skal omsettes gjennom et fiskesalgslag som gjennomfører salget av fangst og garanterer for oppgjør. Fiskesalgslagene holder oversikt over fangst og salg slik at fartøyene holder seg innenfor sine kvoter. I 2018 eksporterte norske bedrifter torsk for 9,4 milliarder kroner.

• torsk
• fiskeri
• lofotfisket
• tørrfisk
• Norsk fiskerihistorie

• Om nordøstarktisk torsk i Barentshavet hos Miljøstatus.no
• Havforskningsinstituttets temaside om nordøstarktisk torsk
• Havforskningsinstituttets temaside om torsk i Nordsjøen, Skagerrak og Den østlige engelske kanal
• Kvoteråd for nordøstarktisk torsk fra Havforskningsinstituttet (2019)
• Havforskningsinstituttet om tilstanden for torskebestanden i Nordsjøen (2019)